Bønnesvar gir vekkelse (2. Krøn 6.32)

Bibelen sier at Salomos kongerike og hans visdom var en topp - et crescendo i GT. Han gjorde gull like vanlig som sølv, og ei dronning helt nede ifra det da kvinnestyrte Jemen i på Sør-Arabia halvøya kom på grunn av ryktene hun hadde hørt og hun ble helt overveldet av det hun så og hørte. Kan det tenkes at Salomo før han ble forført av sine avgudsdyrkende hustruer, hadde et nivå av åpenbaring?

Han ber en mektig bønn her i 2. Krøn 6 og Gud svarer med ild og herlighet som fylte templet slik at prestene ble permittert. Noen ganger kommer Gud og bare overtar. Det er da tjenesten fungerer på sitt ypperste, når vi trer til side og slipper Gud til. I neste kapittel viser Gud seg for Salomo og sa at han hadde hørt bønnen hans. Bønnen inkluderer all verdens folkeslag i tråd med Guds plan. Ryktene om Guds storhet imellom Guds folk vil spre seg. Vi har allerede nevnt dronningen ifra Sheba (det  vi idag kaller Jemen). Men Salomo hadde et hjerte for mer enn å briske seg i oppmerksomhet. Han hadde en drøm om at folkeslag skulle oppdage utgangspunktet - herlighetens Gud bor imellom sitt folk; og de slik skulle lære Herren å kjenne på et personlig plan. Derfor ber han om bønnesvar for mer enn seg og sitt folk. Han vil av tro og bønnesvar skal smitte. Smitte ifra hvem? Jo, ifra Guds folk. Men, bror, det må jo bety at Guds folk må leve i en strøm av bønnesvar? Ja! Nettopp! Er det ikke herlig?

Ryktet om et folk som lever i bønn og bønnesvar vil samle mennesker. Salomo hadde grepet det. Dette er mer enn for bare oss - det må deles med andre. Jesus er en demonstrasjon av det samme. Alle steder hvor han gikk, samlet folk seg. Hvorfor? Jo, fordi han hadde så rik tilgang på sin Far, Gud den allmektige. De første apostlene førte menigheten i den første tid inn i det samme. Folk kom strømmende fra Jerusalem og omegn. Hei! Disse folkene får svar når de ber? Det de fort oppdaget var jo at de selv også fikk svar på bønn når de var sammen med disse herlige gærningene som mente at Gud var deres Pappa og at han svarte på nær sagt alle bønner de bad. Jeg kjenner folk som ber de ikke-kristne be for hverandre og så skjer helbredelser - før de selv er blitt en kristen. Men er det bibelsk, da? Vel, er det ikke det Salomo ber om i 2. Krøn 6.32, at selv ikke troende skal be og få svar, så de lærer Gud å kjenne. Hvis det var slik at ikke-kristne aldri kunne få bønnesvar, så ville jo ingen blir frelst, men bibelen sier at "hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst" (Apg 2). Det kan høres lettvint ut å ba be og så skjer det. Mange av oss har blitt oppdratt i en form for kristenliv der vi ber mye og ser lite. Mellom de første kristne var det tjenester som hadde et gjennombrudd i bønn og nærvær som gjorde at det var lett å lære å be. Det var så vanlig for disiplene å se bønnesvar, at når de først ikke fikk det, så følte de behov for å spørre Jesus om hvorfor det ikke gikk (Matt 17,19; Mark 9.28). Dersom det var helt vanlig for dem; hvorfor spørre? En kan ikke snakke om apostolisk-profetisk gjenreisning av tjenestegaver og menighet uten at vi tør ta inn over oss hva det egentlig innebærer. Jesus hadde ikke en uheldig dag når han snakket som at "hvis dere blir i meg og mitt ord blir i dere, så kan dere be om hva dere vil, og dere skal få det" (Joh 15). Han sier: "Be og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen." (Joh 16). Han legger ikke skjul på at det er et element av utholdenhet i bønn (Luk 18), men dette er for det først og fremst knyttet tider med forfølgelse og Jesu gjenkomst (Luk 17.20ff), ikke at det er vanlig kristen skikk å stå og be for de syke i 3 evigheter; det finner vi ikke i evangeliene, og ikke i apostlenes gjerninger. Paulus ba om forbønn for åpne dører for evangeliet, og han bad om beskyttelse mot motstandere som ikke ville bøye seg. På interne møter bad de til og med om gjennombrudd i tegn under og mirakler, så Guds folk kunne forkynne evangeliet med frimodighet. (Om du lurer på hvorfor en ikke er så frimodig til å forkynne lenger, så har du nok mye av svaret her). Men når de var ute blant folk, så forventet de svar på bønn. Jesus knytter løftet om svar på bønn opp mot det å bære frukt som disippel (Luk 15). Salomo skjønte at bønnesvar åpner folk sitt hjerte for Gud, så de kan lære ham å kjenne. Ofte når jeg snakker om nye mennesker inn i Guds rike som frukt i kristen- og menighetsliv, så får mange det farlig fort med å si at frukt er mer enn nye disipler; og sånn underforstått - egentlig alt annet enn nye disipler, for de er jo litt ubehagelig sjelden vare. Men kan vi som konservative bibeltroende kristne som ennå holder fast på at homofilt og lesbisk samliv er synd, si at det er god bibeltolkning ut fra det nye testamente? Er det vår erfaring som skal sette rammene for hvordan sant disippelliv skal se ut, eller tolker vi bibelen i lys av seg sjøl og bøyer oss for det? Misforstå ikke. Vi kan ikke bestemme at andre mennesker skal ta imot frelse. Det vil alltid være dem som sier imot og står imot. Jesus holdt på i 3 år og sto igjen med 500 disipler. Først seinere ble veksten forløst, slik Jesus selv hadde forutsagt (Joh 4.35-38). Paulus og Barnabas ble først dyrket som guder pga et mirakel, og når de med nød og neppe klarte å avverge dette, så ble Paulus senere steinet av de samme folkene (Apg 14). Det er ikke billig og enkelt å se evangeliet gå frem. Det krever tro og utholdenhet. Men det samlede vitnesbyrd i NT og i sekulær historie ellers er at evangeliet gikk fram, tross til tider hard motstand. Jo, men det var jo vekkelse, sier noen. Ja, men hva hvis vekkelse er Guds standard? Hva er det motsatte av vekkelse? Sløvskap? Det er vel neppe Guds standard, eller hva?

Dette bringer oss inn på det andre en legger merke til om en leser 2.Krøn og 6 og 7 nøye. Mens Salomo snakker om en velsignelse som når andre folkeslag, så er han er opptatt av omvendelse når det kommer til Guds folk; og slik også i Guds respons i kapittel 7 hvor vi finner denne klassiske vekkelsesoppskriften:

"Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender seg bort fra sine onde veier, skal jeg høre dem fra himmelen, tilgi dem syndene og lege landet." (2. Krøn 7.14)

Omvendelse er noe som alltid begynner med Guds folk. Når Guds folk ydmyker seg og søker Gud på alvor, får det store ringvirkninger. Når tonen i avisene er at kristne ber om tilgivelse for at de har levd så sløvt, heller enn den evige klagesangen om hvor fælt verden er blitt og hvor alle deres rettigheter er truet, så gir denne rene, ydmyke, og vaskekte overgivelsen til Jesus gjenklang i menneskehjerter. Når vi blir mer opptatt av å sørge over at det er nesten like stor prosentandel skillmisse blant kristne heterofile par, som vår moralske indignasjon over en homoparade, så forløses det noe dyptgripende. Det er en organisasjon som heter Framtiden i våre hender. Realiteten er at framtiden er i de kristnes hender. Vekkelse er ikke noe som kommer og går. Vekkelse er noe vi enten velger, i en respons til Guds godhet, eller som vi ikke velger, i lunken likegyldighet. Vekkelse har vært tilgjengelig siden pinsedag. Det som avgjør hvor vidt den er synlig, er kristnes respons til Guds initiativ og verk. Omvendelse er ikke en gang da, men en stadig prosess som bibelen kaller helliggjørelse. Den innebærer disippelfellesskap, hvor vi er ansvarlig overfor hverandre og bekjenner personlige synder. Målet er ikke å velte seg i elendighet, men å bli legt (Jak 5). Hva betyr legedom? Jo at det som er skadet i karakteren ikke går ut av ledd, men heller kommer på plass (Hebr 12). Det er ydmykende å bekjenne synd. Og det nettopp derfor det er så himla viktig. For Gud gir den ydmyke nåde; han står de stolte imot. Hvor mange menn i våre kristne menigheter, er det som står ansvarlig overfor en annen kristen bror i forhold til seksuelle fristelser og synder? Vi kan ikke hevde Guds standard uten Guds måte å leve det ut på; da lurer vi oss selv og blir stående som hyklere. Om vi ikke lever i slik ansvarliggjøring, så lever vi veldig farlig. Om du ikke tror du er i behov for slik ansvarliggjøring i forhold til - og da særlig for menn - eksplosive saker som seksualitet, så er du enten utrolig naiv eller stolt, eller trolig begge deler. Hvor mye forkynnes det i våre menigheter? Eller holder det at vi forkynner at homofilt og lesbisk samliv er synd, og så nikker vi alle sammen, og samtidig ser en hel del av mennene på porno i det skjulte; som ikke er annet enn utroskap, ifølge Jesus? Jeg har et håp en og en tro til Gud at vi skal oppdage hvor farlig nær fariseerisme denne pekefingerkristendommen er. Det er noe av det 2.Krøn 7.14 kaller for "deres onde veier"; når vi som Reinhart Bonnke sier, forkynner omvendelse for de vantro, og nådens evangelium for de troende; når bønn er nedprioritert og faste og evangelisering er et fremmedord og høyst frivillig; og dersom vi ber, så er det 90% egne behov som er i sentrum for vår oppmerksom. Men bibelen sier at dommen skal begynne med Guds hus. Gud begynner alltid med folket sitt når han skal gjøre noe. Og han har intensjonen å gjøre verden til et bedre sted; en ny jord under en ny himmel, hvor rettferdighet bor. Det begynner med din og min omvendelse, så han kan få lege landet. Du ser, landets skjebne er i våre våre hender. Trenger vi eller familien vår legedom? Vel, la oss begynne å så, så skal vi høste. La oss be for andres legedom. Du ser, Gud lar seg ikke spotte. Det vi sår, skal vi også høste (Gal 6). Selvfokus og selvmelidenhet er anti-Guds rike; og medisinen som åpner Guds rike for oss heter omvendelse fra døde gjerninger. Vi trenger et gjennombrudd i bønnesvar. Det begynner når Guds kjærlighet i livene våre får rettet oppmerksomheten bort fra oss sjøl og over på andre, slik at vi, som Salomo, ser at bønnesvar dreier seg om å se Guds rike utbredt; at stadig flere mennesker skal få se Guds godhet gjennom vår uselviske tro. Selvdyrkelse med litt bønn til Gud i ny og ne, er fremdeles selvdyrkelse, og i bunn og grunn avgudsdyrkelse. Jeg tror det noe av det store skillet i det Gud kommer til gjøre er nåde til nær sagt hva som helst, og nåde til et liv i omvendelse og overgivelse. Resultatet av det siste er at en bærer rikets frukt.

En tvilling av omvendelse er tro til Gud. Uten tro til Gud, er omvendelse umulig, og noe av omvendelsens natur er å velge å tro Gud når ingenting tilsier at det Gud sier kommer til å skje. Abraham kan vel sies å være godt innenfor i forhold til løftet om å få en arving etter Ånden, og ikke etter naturlig nedstamming. Muligheten for naturlig graviditet var rett og slett ikke der; og rett nok levde de ikke i en tid med naturvitenskapelige studier, men når det sies at Sara ikke lenger hadde det på kvinners vis, så skjønte de godt hva det betød. Det hadde gått nok generasjoner og det var nok erfaringsgrunnlag til å skjønne at this is all long gone. "Fint, Herre, men du er nok for seint ute." Abraham lo, og Sara lo. En kan le i tro og en kan le i vantro. Tror vi Gud når han sier at han vil disippelgjøre verden igjennom så skrøpelige mennesker som oss? Tror vi Gud når han sier at han vil forandre oss og gjøre oss lik Jesus? Og ønsker vi det? For hvis svarer er "nei", så er det jo lett å skjønne at det er mer behagelig å lage seg en teologi som sier at menigheten vil svikte i sløvhet og at Jesus sjøl kommer til å gjøre jobben i tusenårsriket. Men enten er misjonsbefalingen mulig, og da vil Gud holde oss ansvarlige i forhold til den, eller så er den bare en dårlig spøk på en dårlig dag. Men vi vet at var mulig i det første århundre. Og var det mulig fordi det var folk som betalte prisen for det? Og kan det være hele forskjellen? Slik tro er tvilling til omvendelsen, så er fordømmelse tvilling til vantroen. Om vi kjenner fordømmelse i møte med misjonsbefalingen og kallet til å leve et overgitt og naturlig overnaturlig liv, så er det et tegn på vantro i hjertet, og ikke et tegn på at budskapet det nye testamente gir oss er feil. Det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus, sier bibelen; det er fordi at "i Kristus" betyr at vi velger å tro Gud, og da ta tar vi også konkrete steg i tro. De erfaringene vi da gjør oss, gir håp i forhold til det større bildet; det store hårete målet å se folkeslagene disippelgjort og Jesus komme igjen. Men hvis vi drar "fordømmelseskortet" med en gang vi kjenner ubehag, så kortslutter vi helliggjørelsesprosessen med vantro. Ubehag og fordømmelse er ikke det samme. Omvendelse kan være veldig ubehagelig, men omvendelse er det absolutt motsatte av fordømmelse. Dom og fordømmelse er heller ikke det samme. Paulus sier tvert imot at dom berger oss ifra fordømmelse når han snakker om nattverdens rensende funksjon i menighetslivet (1.Kor 11). Slik Jesus så frem til gleden og derfor utholdt skam og sterkt ubehag, så kan vi, når vi ser fruktene av omvendelse, lettere bære ubehaget over å la seg korrigere, og etter hvert faktisk finne glede ved det. Istedet for å gå ned i selvmedlidende fordømmelse, så kan vi si til den som korrigerer oss: Takk skal du ha! enten det er nå søsken Gud bruker, eller han taler til oss gjennom bibelen, eller den hellige Ånd visker i hjertet. Korreksjon er flott for det innebærer læring og utvikling; og det er det disippelskap dypest sett handler om.

Jeg drømmer om et menighets- og kristenliv som skinner disippelskap og som skinner Jesus. Jeg drømmer om et folk som er så opptatt av alt de ser de trenger å lære og innta at de ikke har tid til å peke på andres tilkortkommenhet, men heller om den fantastiske Jesus de etterfølger. Jeg drømmer om et folk som kan feire alt det gode som skjer uten å feire seg sjøl, men snarere den Gud som virker det gode i hver enkelt av oss. Jeg drømmer om et folk som ikke er redd for kronen Gud setter på hodet, idet han løfter oss opp og gir oss ære, fordi vi så snart vi har fått den på plass, hiver både kronen og oss sjøl ned for hans føtter i tilbedelse og beundring. Jeg drømmer om et folk som ikke er fri til å avkorte Guds standard i forhold til seg sjøl og samtidig holde fast på en del snevre områder som lykkeligvis i liten grad treffer en sjøl. Jeg drømmer om et folk som vil ta oppgjør med sløvhet, hykleri og "pynte på fasaden", og bygger disippelfellesskap og vennskap som hjelper oss til å holde sporet, slik at vi vokser i nåde og kjennskap til Jesus. Jeg drømmer om et folk som i uselvisk og radikal tro, tar nye steg, drevet av dyp lidenskap for Gud og guddommelig medfølelse for mennesker. Jeg drømmer om gudstjenester hvor køen av vitnesbyrd, med en kort oppsummering av visdom og innsikt, blir undervisningen. Jeg drømmer om kristne menn som står frem i media og utfordrer den sekulære tankegangen: "Dere tror at vi ikke tør å snakke om seksualitet slik det faktisk fungerer. Vel, møt oss og se hva vi gjør og finn ut om dere er i nærheten så tøffe i trynet som oss. Det er ikke for tøffelhelter; så er dere advart." Jeg drømmer om en skillsmisse prosent blant kristne som er i radikal nedgang, og kristne ekteskapskurs både før og etter vielse med godt rykte på seg. Jeg drømmer om det som er mulig; det er derfor drømmer brenner i hjertet. Herre, vis meg idag, hva jeg idag kan gjøre for å se drømmen oppfylt, og la den få brenne i mange hjerter, slik at den kommer ut i handling!