Når høvdingene i Guds rike bringer Guds folk sammen (Salme 133)

Jeg elsker Salme 133. Hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen i enhet, det er som salvelsen som renner nedover ypperstepresten, ned fra hodet som er Kristus og gjennom legemet som er Kristus (1. Kor 12), og helt ned til føttene. Det er som forfriskende dugg fra fjellene - så ren og yndig luft - hvor alt fordømmelsens støv har lagt seg, og alt liv er vætet med livets vann fra Sion - Guds trone i himmelen. Der, midt i alt dette, har Gud befalt velsignelse, liv til evig tid. Jeg vet det - de norske oversettelsene sier ikke befalt, men det er akkurat det som det hebraiske tsavah betyr, og mange engelske oversettelser følger den egentlige betydningen (NASB, ESV, NKJV, AMP, HCSB). Mens den norske oversettelsen følger en luthersk statskirkelig tradisjon hvor Gud blir rund og koselig, men litt fjern, så følger de engelske en mer opprinnelig hebraisk tradisjon hvor Gud er nærværende og sterkt tilstede med sitt befalende og skapende ord. For et sted å være - når Guds folk lever fredelig sammen! Det er en slik oppdrift - det er slik trøst og oppmuntring - det er slik forløsning av det Gud har lagt ned i hver enkelt, slik Paulus også beskriver det i Fil 2. For en rikdom av nærvær, mirakler og begeistring!
Så, hvordan er det da når brødre bor sammen i enhet - hva er det som gjør at Gud trives så godt og at hans velsignelse manifesterer seg? Vel, for det første er ikke velsignelsen lenger borte en brødsaksa som Gud har plassert i det nydelige fjeset ditt. Guds folk er et oppkomme av gode ord. Ord som knytter deg til din identitet i Kristus og din evige hensikt - det Gud har planlagt at du skal være og gjøre. Og akkurat det er selve definisjonen av det profetiske: den som taler til oppbyggelse, oppmuntring og trøst (2. Kor 14). Når Guds ånd bor i deg, så du ved åpenbaring ser Guds nåde; ser hva Gud har lagt ned; og elsker frem gullet i de andre ved ord du sier, da profeterer du. Bibelen sier at alle kan profetere (2. Kor 14.33). Vi profeterer mer enn vi tror. Når du møter en bror eller en søster og kjenner gleden og begeistringen og sier: "SÅ GODT DET ER Å SE DEG!" Hva gjør du da? Du profeterer Guds smil, hans begeistring for dem. Det å si noe godt til noen, det å vel-signe, signe-vel, tale vel om folk, er ikke bare noen tomme ord. I hebraisk og bibelsk forståelse er velsignelse knyttet til nettopp befaling. Det er ord som har kraft og skaper det som det nevner, det bringer faktisk velsignelse. Det var derfor Jakob var villig til å svindle Esau for å snike til seg førstefødtevelsignelsen. Og det var derfor Esau gråt når han ikke kunne få den. Var det et spill for galleriet? Nei. I bibelsk forståelse er både velsignelse og forbannelse realiteter. I 7 år har kona mi tilsagt meg den aronittiske velsignelsen når vi legger oss. Det har vært 7 krevende år med sykdom og mye usikkerhet og smerte. Men velsignelsen som er blitt uttalt har bygd stein på stein, nye milepæler er passert og gjennombrudd har kommet til. Vi er ikke helt i mål, men vi er milevis fra der vi var. Hun velsignet meg da jeg ikke var i stand til å velsigne meg sjøl. Nå sier jeg sjøl velsignelsen over meg når jeg er på reise med overnatting og sier den sammen med henne når jeg er hjemme. Den er blitt en del av meg. Hans ansikt som lyser over meg med nåde, hans velsignende smil som løfter seg over meg og gir meg fred. Taushet er vantroens språk. Om du har det så vondt at du blir taus, få noen til å tale velsignelse over deg. Få noen til å be sammen med deg. For det siste du trenger er håpløshet og totalt taushet. Det dreper.
I Ruts bok finner vi en mann som var trofast og gudfryktig. Når han møtte arbeiderne så velsignet ham dem, og de ham. "Herren være med deg" og "Herren velsigne deg". I det hele tatt er Ruts bok en historie om hva som kommer ut av en velsignelsesspiral der folk kappes om å hedre hverandre. Det er kjærlighet som taler, for kjærlighet bygger opp (1.Kor 8.1). Ikke bare var de rause med hverandre med det de sa, men de gjorde seg flid med å være rause med det de gjorde også, og med en takknemlig, ydmyk og ærende innstilling. Det profetiske inneholder mange dimensjoner, både overnaturlig kunnskap, helbredelser, mirakler, åpenbaring, visdom og innsikt, men noen ganger leter vi etter penger som daler ned fra himmelen, når 100 lappen ligger i buksalomma, og vi leter etter de store åpenbaringene på en slik måte at det velsignelsesordet som ligger i hjerte og som faktisk betyr en himmelvid forskjell når det slippes ut gjennom munnen regelmessig, blir helt oversett. Vær så snill å bryt tausheten! Taushet er vantroens og likegyldighetens språk. Det er ødeleggende og destruktivt. Taushet er ikke kjærlighet. Bedre med konstruktiv og kjærlig kritikk enn taushet. Som søsken så er det godt å komme sammen når vi lever fylt av Ånden. Og det må tales ut, slik at det som Gud har plantet i hver enkelt og oss sammen får vokse og bære frukt. Kona mi velsigner meg hver kveld. Hun velsigner meg på mange måter, og jeg er så takknemlig for henne. Jeg kan la det at jeg tenker slik om henne være en dypt bevart hemmelighet, men hvorfor ikke slippe det ut? Og det gjør jeg, mange ganger for dagen. Jeg ser for min del hva det gjør med henne. Hun er glad og trives, og blir trygg der sykdom og utfordringer på samlebånd har skapt utrygghet. Jeg ser den nye tryggheten og gleden, og du verden hvor tiltrekkende det er. Det også kan jo sies ...... ofte. For du høster det du sår, og gresset er grønnest der du vanner det.
Det bibelen beskriver i Salme 133 er selve innholdet i shalom - fred. Fred knytter sammen. Opprivende konflikter ødelegger og river ned. Grunnbetydning i ordet å bor sammen i enhet, er ordet sammen. En kommer sammen fordi en hører til, og en tilhører hverandre, en har noe felles, et felles referansepunkt, noe som gir en felles identitet. Et veldig nyttig studie i denne sammenhengen er begynnelsen av apostlenes gjerninger. Orden sammen, alle og hver og en går igjen som en rød tråd i de første kapitlene.

• De spiste sammen og da gav Jesus befalingen om å bli i byen til de hadde blitt ikledd kraft ved Ånden (Apg 1.4), 
• de bad sammen, trofast, eller samdrektig som den gamle oversettelsen sier (Apg 1.14). 
• Kriterie for den tolvte apostelen var at han måtte være en av dem som hadde vært sammen med den hele tiden fra begynnelsen til Jesus døde og oppstod. En av disse kunne være apostel sammen med de elleve. 
• På pinsedag var de alle samlet på ett sted. (Apg 2)
• Ånden manifesterte seg på hver enkelt av dem, og alle ble fylt av Ånden begynte å tale i tunger. 
• Når de kommer ravende full av Den hellige ånd ut på gaten blir folk forskrekket over at hver enkelt av dem hørte dem tale på sitt morsmål. 
• Midt i kaoset og undringen står Peter fram, sammen med de elleve og taler til de fremmøtte og alle dem som bodde i Jerusalem. 
• Det profetiske ordet fra Joel som Peter siterer sier at Gud vil øse sin Ånd over alle mennesker, og hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst. 
• Budskapet og løftet om Åndens gave for dem som ville vende om gjaldt også alle dem som er langt borte. 
• Hver og en av de nye troende ble grepet av ærefrykt. Alle de troende holdt sammen. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, 
• og deres sammenhet gjaldt også det de eide, slik at alle fikk det de trengte.

Ser du hvordan Gud knytter mennesker sammen og gir dem noe å samles om? Sammenhet forløser velsignelse. Jesus sier at enhet i bønn gir bønnesvar, for der to og tre er sammen i hans navn, der er han midt iblant oss. Og velsignelsen som følger det å stå sammen, gir en enda sterkere følelse av samhørighet - man er i en god sirkel av identitet, tilhørighet og velsignelse. Åndens enhet er noe vidunderlig som bibelen ber oss om å ta vare på og ikke ødelegge (Ef 4). Det er en enhet som gjelder alle som er født på ny og fylt av Ånden. Guds rike følger ikke menighetsgrenser primært, og ulike sammenhenger kan uttrykke sider ved Guds rike sterkere enn andre. Guds rike er alltid større en menighet både lokalt og globalt. Det er så viktig at vi forstår dette. Jesus snakka mye om riket og lite om menighet, har du lagt merke til det. Fordi menighet ikke er viktig? Nei! Men fordi det begynner med Guds rike. Menighet er ett uttrykk for riket, men ikke hele. Samtidig er det sider ved Guds rike som bare menighet kan uttrykke. Men den sammenheten du finner i Guds vil alltid inkludere mer enn egen sammenheng og menighetsfellesskap. En unngår derfor sekterisme om en er Guds rike fokusert. For det første: Siden Guds rike alltid er større enn oss, så er det alltid noen du kan ære og dermed lære av. Slik holdes velsignelsessirkelen i gang. Når menighet og egen sammenheng blir målestokken, så er det begynnelsen på slutten. Guds rike betyr alltid vekst, alltid erobring, alltid bøye seg for å ære og lære. Der er ikke plass til sekterisme i et slikt univers. Om noen ærer oss og vil lære av oss, så kjenner vi takknemlighet for Guds nåde, for med fokus på alt vi har å lære, så er fokuset på nåden og ikke på egen fortreffelighet. En har så mye lettere for å unngå å snakke andre ned når en tenker slik. Den som fremsnakker, velsigner og blir dermed velsignet. Å snakke ned er helt fremmed. Vi skal jo opp og frem - til Kristus som er hode. Gud vil føre oss sammen. Hvordan? Han gir oss av sin ære og herlighet. Han fremsnakker oss. Og med hans velsignelse og hans tro på sitt verk i oss, kan vi fullføre det han har kalt oss til.

Tilbake til Salme 133. Jeg undersøkte ordet for bo sammen i enhet. Har allerede nevnt at roten og grunnbetydningen av hebr. yachad er å være sammen, å samles. Mens jeg gikk igjennom arsenalet jeg har av teologiske oppslagsverk jeg har kjøpt over flere år og har tilgjengelig på telefonen, så hørte jeg Ånden viske "første gangs nevnelse". Jeg fattet selvsagt interesse. Ord i bibelen får ofte mye av sitt innhold der de brukes første gang. Med alle oppslagsverk tilgjengelig er slike dype bibelstudier bare ett trykk unna. Jeg fant 5. Mosebok 33.5 som er første gang yachad brukes. Verset taler om at Gud er konge når Israels overhoder, eller ledere om du vil, kommer sammen, og med dem hele Israels folk. Bildet er fra når lederne for Guds folk fører Guds folk sammen for å inngå pakt med Gud og gjøre Ham til konge. Det å tenke den nye pakt uten herredømme er en ubibelsk og umulig tanke. Hele Israels historie handler om Israels forhold til Gud som konge imellom dem. Så hva betyr dette for oss idag? For det første er lederskap viktig, men vi må forstå hvordan. Lederskap er aldri en erstatning for Guds folk - det er en form for erstatningsteologi som rir oss som en mare. Ledere er der for å lede gjennom eksempel og slik utruste Guds folk til tjeneste. En leders mål i Guds rike er alltid overflødiggjøring. At Guds folk blir som dem og bedre fordi større mangfold gir større bredde og gjennomslag. Paulus sier til de umodne kristne i Korint: "Gid var dere blitt konger, så kunne vi regjere sammen med dere." (1. Kor 4.8) Igjen ser vi sammen et fokus. De at kristne blir modne, betyr ikke at relasjoner til åndelige mødre og fedre kuttes - de får bare en annen betydning og form. Når barn vokser opp, utfordrer de oss på våre egne verdier og med de gaver og den innsikt de vokser inn i. Vi gir til hverandre og ærer hverandre som voksne. Beskjeder blir til samtaler og refleksjon. Hva vil det si å følge Jesus for oss nå? For han er konge, ellers er det ikke noe Guds rike å snakke om, eller hva? Men dersom åndelige foresatte fortsetter å bare gi beskjeder, så blir dette usunt og en får unødig opposisjon og vanskeligheter i kommunikasjonen. Jeg har voksne barn. Jeg snakker til dem og lytter til dem deretter. Når de var babyer tyvkoste jeg med de søte ansiktene deres så mye jeg ville. Nå må jeg spørre fint om å få en klem og akseptere et nei. Hvis ikke, skaper jeg avstand heller enn nærhet.
Som kristne ledere har vi et ansvar for å bevare og skape enhet. Vi går foran og bringer Guds folk med oss i gode og rette holdninger, hvor vi velsigner og ønsker vel på alle kanter. Nøkkelen er en Guds rike tankegang, hvor vekst er selve tegnet på at vi er på rett vei. Det har ikke noe å si hvor langt du er kommet eller hvor lenge du har vært en kristen. Mister du lengsel og tørst eller å komme dypere med Gud, så har du mistet din viktigste egenskap som disippel, for det er det viktigste du kan gi til andre. Jesus snakker til menigheten i Efesus og sier at den hadde mistet sin første kjærlighet, og knytter det til gjerninger de gjorde, men som de hadde sluttet med. Det koster å vokse. Det gjør til tider vondt, det er utfordrende, en møter seg selv, sine begrensninger og frykt. Vi blir så små og hjelpeløse. Og det er nettopp der Gud vil ha oss. Da forblir vi ydmyke og lærevillige. Når vi lærer å begeistres over det Gud gjør uansett hvem han bruker og berøres når noen er under press, uansett om det er vi eller våre nærmeste eller de kristne på andre siden av kloden, så uttrykker vi Guds rikes holdninger. Når noen i legemes æres, så gleder vi andre oss, og når noen lider, så lider vi med. Selvskryt blir til Gudskryt. Selvfokus blir til nådefokus. Når Barnabas kom til Antiokia, så han Guds nåde og han gledet seg over det. Ikke var det apostler der, og de hadde forkynt til ikke-jøder (kanskje nettopp derfor). Det var sikkert mye som skulle på plass. Men Barnabas så Guds nåde, og han forløste den på et nytt nivå, og det førte til videre vekst. Er du ydmyk har du tilgang til en nåde som gir fremgang som ikke kan skjules. Paulus snakker om det til Timoteus. Legg vinn på dette, og din fremgang skal bli synlig for alle (1.Tim 4.14). Hva var det han skulle legge vinn på? Jo, den nåden som var virksom i livet hans. Legger du merke til nåden? Er du en nådeforløser?
Jesus legger det på ledere å ta salt i seg sjøl og holde fred med hverandre og han ber oss være radikale med oppgjør med synd på dette området. Jesus tar det opp i møte med disiplenes konkurransementalitet. Det er bare to konkurranser som er lov i Guds rike. 1) Å kappes om å hedre hverandre. 2) Være den første til å ydmyke seg når det er knuter på tråden i kommunikasjonen. All annen konkurranse er forbudt. Men dette gjelder ikke bare ledere, for Paulus sier det samme til menigheten når han snakker om å ære de som bærer lederansvar i menigheten: Hold fred med hverandre (1. Tess 5). Vil du vite hva som oppmuntrer og hjelper ledere mest? At vi vokser opp, slutter med barnsligheter og sammenligning og heller oppdager den nåden som gjør at du alltid har noe å glede deg over, og alltid noe positivt å komme med. Sutring, krangling og barnslige feider er som røyk i beina. En sann leder gleder seg over vekst og modenhet imellom Guds folk, selv om det betyr at det blir mindre bruk for dem. Hva er det som gjorde at evangeliet mot alle odds fikk gjennomslag i et samfunn som mer lignet på Nord Korea enn våre moderne demokratier, mens vi i vår tid har problemer med å be for naboen sine myggstikk i tilfelle vi blir latterliggjort eller avvist? Det har vært mye skriverier om lederskap i Norge i det siste. Brente barn. Ingen av dem ble brent på bål. Men det har mange troende erfart opp igjennom. I sentrum av Praha står en statue av Jan Huus som den katolske kirka steikte sakte på bål inntil han trakk sitt siste pust som straff for at han forkynte rettferdighet ved tro. Det er nok sikkert mye mangel på visdom og godt lederskap som var vært utvist; jeg vil ikke bagatelisere det; vi må være ydmyke og lære av feil. Men når folk står frem i media og ikke uttrykker forsoning, tilgivelse og et liv med Jesus, så er det bare trist. Vi har alle et ansvar for hvordan vi velger å leve sammen som søsken, og vi skal alle svare for det; ikke bare ledere. Jeg lurer på hva disse hadde sagt om de hudflettet og banket opp hadde sittet med Paulus i det innerste fangehullet. Helt fornøyd med Paulus sin lederstil? Neppe! Jeg tror jeg fort kunne ha anbefalt Paulus et kurs i å styre temperamentet. Måtte han hive ut den ånden av jenta bare fordi han mistet besinnelsen? Hva sa hun galt egentlig? Hadde du prist Gud sammen med Paulus? Det er lett å være tøff når du ligger i sofaen og slapper av.

Jeg drømmer om sant apostolisk lederskap som bringer Guds folk sammen i en enhet under Jesus som Herre. Ledere som har besluttet at Guds rike og Jesu herredømme er prioritert uansett. Ledere som gjennom liv og holdninger demonstrerer Åndens enhet. Ledere som samler Guds folk for å ta nye steg i å gjøre vår Gud til konge og utbre hans kongedømme. Midt i alle - til tider - store  utfordringer vil velsignelse flyte - liv til evig tid, og Guds folk samles i én hensikt: Å leve ut Jesu herredømme, og se kongeveien ryddet, så han kan komme tilbake til et folk som har fullført oppdraget og gjort seg klar. Kom, Herre Jesus!