Men hva så? Hva skal man da gjøre? Hvordan blir man sterk ved nåden, slik Paulus formaner Timoteus, sitt barn i troen?
Nåde er enn nøkkel i kristenlivet. Den er kilden til tro og kjærlighet (1. Tim 1.14ff) - det vil si Gud er kilden, for det er han som er rik på nåde og miskunn. Og her berører vi ved noe av det som er nøkkelen til å forstå nåde rett. Hvem er kilden i livet vårt? Mennesket kunne velge mellom livets tre og treet til kunnskap om godt og vondt. Mennesket tok feil - de ville styre og bestemme selv, og leve ut fra seg selv. Når en skjønner hva det vil si å leve ut ifra Gud, så er det jo en forferdelig dårlig beslutning! Det skjønte mennesket fort, og de begynte å søke Gud, men fant i seg selv at det var oppstått en indre motstand - enten til å gi blaffen, eller til å prøve å bygge gudslivet ut fra seg selv. Nåde er der vi blir fri dette selvfokuset - der hva vi er, og hva vi får til, og hvor hele vår identitet er knyttet til oss selv. Bibelen sier at Gud gir den ydmyke nåde, men han står den stolte imot (Jak 4.6). Når vi lever ut fra oss selv, så svinger livet veldig. Når vi får ting til, så er vi på høyden, konger og dronninger på haugen, for hvem er vel som oss? Når livet går imot oss, derimot, er vi nedtrykte, for da er vi plutselig ingenting. Og ut fra dette bygges en grunnleggende frykt: Tenk om blir forblir ingenting? At det er ingen som ser oss og anerkjenner oss. Så derfor søker vi anerkjennelse, og vi jobber for å få anerkjennelse. Det grunnleggende livsprinsippet er stolthet hvor vi vil vise frem det vellykkede, og skjule det som vi ikke er stolt av. Nåde, derimot gir en kjærlighet som driver slik frykt ut. Hvorfor bry seg om hva folk tenker om oss, dersom vi får vandre i Guds smil hver dag? Til og med om vårt hjerte vitner imot oss, så er Gud større enn dette. Og vi får gå til Gud og legge av det som dømmer oss - enten det er reelt det vi føler på, eller om det er innbilt - for det er ikke hovedpoenget. Poenget er en ren samvittighet som gir tro og kjærlighet rom i lyset fra Guds smil som ikke er skjult for oss fordi vi gjømmer oss av frykt. For den som er preget av skam og frykt gjemmer seg. Det var det som skjedde i Edens hage etter det fatale valget: "Hvor er du, Adam?" Ser du? Det er vi som rømmer ifra Gud,ikke Gud som rømmer ifra oss. Det er i ham vi beveger oss og er til, ikke sant vel? Det er noe som dør i oss når vi synder - ikke i Gud, han lever. Når han døde for oss, et aldri så lite paradoks, så tok han oppgjør med synden og dømte den. Synden har fått sin straff, så nå kan vi gå fri. Og likevel: Vi blir fort sky og redde. Tenk om noen vet om dette?! "Ja, tenk så frigjørende," er derimot nådens logikk, fordi ydmykhet er ikke et onde, men et gode. For hva gjør det vel om vi tar oss litt dårlig ut, her og nå, når vår Far i himmelen tar seg så godt ut? Og når det i tillegg finnes tilgivelse og gjenopprettelse, så er det et overskudd av håp og vi kan begynne å se fremover, slik Gud vil. Og når vi ydmyker oss og deler med andre det vi sliter med, så oppdager vi: Sliter de også med noe? Du verden! Og det skjer noe fantastisk i dette søskenfellesskapet, der vi er åpne med hverandre: Det forløses nåde fordi vi ydmyker oss. Det lages avtaler: "Hei, kan du spørre meg om hvordan det går med dette." For poenget er ikke å velte oss i sølen sammen, men å settte mot i hverandre, så vi modnes og blir fri, og blir utrustet til å gå med et budskap om nåde og frihet. Nåde oppdrar oss til å leve hellig. Nåde er ikke dvask. Nei! Den er radikal og livsforvandlende, og veldig utholdende.
Det er lett å vite om noen har møtt Guds sanne nåde og blitt sterk ved den. For styrken deres er ikke truende eller nedlatende - skjønt noen opplever jo all styrke som en trussel. De nådesterke preges av en ydmyk takknemlighet og en hvilende overgivelse. Den som lever ut fra seg selv, derimot vil hele tiden ha behov for å peke på seg selv for det en er og får til, og har behov for å skjule nederlag. Ser du forskjellen? Vi blir forskremte kontrollfreaker som har tatt ombord den forvillelsen at vi kan fikse alt med vår egen kløkt. For et strev! Men om tro og overgivelse heter det: "den som tror haster ikke." Hva betyr det? At vi alltid har tid til å spørre Herren til råds, fordi vi lever med ham. Og vi har alltid tid til å vente på Herren og la ham fylle oss med det som trengs. Vi har all tid til å gjøre alt det Gud vil. Alt i livet er et privelegium for den nådesterke. Og derfor kan de være takknemlig under alle forhold - enten livet går på skinner, eller det er lidelser og prøvelser på samlebånd. For det som går bra er Gud kilden for, og vi takker ham for det, og når det er trøbbel, så er det Guds godhet som går oss i gjennom det, og det takker vi ham også for, ikke minst når vi er igjennom. Mens det står på, trenger vi gode venner, helst noe andre type venner enn Jobs venner. Resultatet blir et dypere vennskap med Herren og med søsken, og også det takker vi Herren for.
Men det blir fort så mye vi skal få til i kristenlivet - tror vi. Vi skal be, vi skal lovsynge, vi skal studere og meditere på Guds ord, vi skal vitne, be for syke, oppmuntre de svake, gi av det vi eier, og tjene på så mange områder. La oss ta for oss noe av kjernen - andaktslivet i ordet, i bønnen, i lovsangen. Vi blir oppmuntret når det går bra en periode, og blir mismodig og nedfor når det går dårlig med dette. Vi skulle ønske det var annerledes. Og det er slik at regelmessighet og disiplin er helt nødvendig for et godt kristenliv. Sofaliggere og latsabber ser ikke stor fremgang i Guds rike. Bibelen formaner oss til å være brennende i ånden og tjene ham (Rom 12). Og når vi ikke dyrker fellesskapet med Jesus, så blir brønnen tørr, og motor uten olje fungerer særdeles dårlig: vi blir kjødelige, irritable og bitete - skikkelig surpomper, og da må vi selvsagt straffe oss selv for at det står så elendig til, at det går minst et par dager eller kanskje en hel uke, får vi våkner og tenker: Men hvor skal jeg egentlig få hjelp til å snu på dette? Veldig godt spørsmål, visker Ånden. 10 poeng! (Ikke som kona mi når hun skal gi meg ros. Hun tar en fransk en inspirert fra Melodi Grand prix og sier: deux points - to poeng :). For hvor kommer et fungerende andaktsliv som holder brønnen i god stand og oljer maskineriet ifra? Jo, det kommer ifra Gud, ved hans nåde! Men dersom det er hans nåde at vi er disiplinert, hvorfor skulle det da påvirke hvordan vi ser på oss selv - da er det hans nåde som gjør det, og ikke vår fortjeneste, ikke sant? Her gjelder nådens og troens lov, og vår ros er utelukket. Hvorfor leter vi sånn etter det som ikke får oss i mål på noen måte? Hvorfor ikke bare si takk til Gud for det som går bra, og be over det som ikke gjør det? Den som roser seg, han skal rose seg i Herren - se hva Gud har gjort i livet mitt - er det ikke bra?
I den store forsamlingen kommer min lovsang fra deg. (Salme 22)Det er Jesus som snakker i denne salmen. Jesus viser oss en nøkkel i forhold til et sunt andaktsliv. Det kommer ifra Gud. Nåden kommer ifra Gud. Rettferdigheten kommer ifra Gud, av nåde, ved tro. Tro og kjærlighet kommer ifra Gud. Paulus sier det slik om den nye skapningen: Alt er av Gud. Så når han sier at "alt er blitt nytt," så er det fordi at hele vår identitet er ny. Vi navigerer i livet på en helt annen måte. Vi er ikke styrt av skam og menneskefrykt, frykt for å mislykkes, frykt for å havne i forlegenhet og dumme oss ut, frykt for at noen skal se ned på oss, eller skjemme ut Gud. Vi kan kjenne på spenning og føle på frykt - det er menneskelig, og bibelen er veldig ærlig med det. Men det betyr ikke at vi trenger å følge frykten, eller? Spørsmålet er for stor en del hvordan vi tenker og hva vi sier til oss selv. Sier vi: dette tør jeg ikke? Tenk hvis. Eller sier vi: dette tør jeg, for tenk hvis......
.....noe godt skjer.
Og dersom noe godt skulle skje, så er alt sammen av Gud, så da er det ikke noe å stresse med, for hele poenget her er en vandring med ham, der jeg lærer ham å kjenne. Og det faktisk slik at han har kalt oss læresveiner og ikke mestre. Har du tenkt over det? Hvis han har kalt oss læresveiner, så må han nødvendigvis ha kalkulert med at noe kommer til å skjære seg underveis, eller hva? Så frykten for å mislykkes er knyttet til en selvfokusert identitet. Jeg vil ikke bli stilt i forlegenhet over meg selv. Noe prøver å bruke Gud, og mener at han kommer i trøbbel på grunn av deres tabber. Da er de jammen stolte, da; du verden for noen enorme tanker de har om seg selv! Og det er selvsagt det reneste sludder. Gud kommer ikke i trøbbel i det hele tatt, for hans nåde er alt for stor til det, så han kan få til det utroligste ut av våre tabber. "Jeg går ikke på gaten," sier noen troende søsken til meg. "Ja, ha," tenker jeg, da, "hvor går du hen, da? I skogen?" Poenget er at Gud vil bruke oss der vi er, og da er de aller fleste av oss på gaten, også. At vi kan velge ulike treningsarenaer, der er så, men resultatet bør være at arenaer hvor Gud kan bruke oss følger de arenaer vi faktisk er på. Om det er null av arenaene du er på bortsett fra når kristne samles, så er det ikke et nytestamentlig kristenliv du lever. For Jesus sa: Gjør disipler mens dere i deres daglige vandring, mao. overalt der vi ferdes.
Bønn og bibellesning: åndedrett og mat. Hvilken dag er det du ikke puster og ikke spiser? Om vi hadde fastet for Gud like mye som vi faster fra Gud, så hadde verden sett annerledes ut. Det hjelper oss at vi har noen rutiner. Det er ikke alle dager du føler for å spise, men du gjør det likevel. Maten smakte ikke noe særlig den dagen, men den gjorde deg godt likevel. Og noen dager har vi vondt for å puste, enten fordi vi har fått brist i et ribbein eller fordi vi har en kraftig virusinfeksjon, men vi velger ikke å la det være, gjør vi vel? Det å bygge et hverdagsliv med Jesus har sin verdi, for det er det vi velger å gjøre hver dag som gjør den store forskjellen i lengden. Også Jesus og apostlene gjorde ting av "sedvane". Det er ikke nødvendigvis uåndelig, tvert imot. Og så er det slik at når vi gjør det til en vane å puste og spise, så går det ikke lenge før vi savner det om ekstraordinære omstendigheter gjør at vi kommer ut av rutine. Og merker vi konsekvensen av dårlig stell på andaktslivet, så er vi kjappere å avsløre fienden. Vi ble jo aldri designet til å leve uavhengig av Gud, så selvfølgelig fungerer det dårlig. Er det noen bombe, da? Det vet vi jo! Istedet for å gå enda lenger ned, så er det like greit å ta rett medisin med en gang, og tenke at nå er det så lenge siden at Gud blir ekstra happy for at jeg har ham i kalenderen min, slik han alltid har meg i sin. Poenget er at Gud elsker denne dialogen med oss, han elsker vår vandring med ham. Hvordan det praktisk ser ut kan være så forskjellig. Jeg har tid med Gud på treningssenteret med lovsang på ørene, eller på bussen på vei til jobb, og ved frokosten (dobbel frokost - kornmat og Guds ord). Noen ganger går kona mi og jeg opp på "bønnerommet" og vi setter på en av våre favoritt lovsangs-CDer og nyter fellesskapet med Jesus, og så ber vi sammen ut fra det Herren minner oss på.
En jeg kjenner presenterte meg en gang i et offentlig møte som en som hadde det så travelt at jeg måtte be om natten. Det høres jo veldig fromt og prektig ut, men det han sa var ikke helt sant. Det er to grunner til at jeg opp igjennom har brukt natten i bønn til Gud. 1) Jeg er så udisiplinert at jeg får ikke gjort det på dagtid, og om natten har jeg dessuten ikke noen annen vettug grunn for å holde meg våken enn å be 2) Jeg var med på en bønnenatt i Afrika for mange år siden med mildt sagt blanda kor, hvor de som ikke traff en eneste tone, forlangte å synge solo, og hvor jeg også ble utfordret til å synge og dikte nye vers: jeg sang like "falskt" som resten - man blir jo vant til det. Men det var skikkelig trøkk med lovsang og pep-talks i forhold til nye områder å berøre i bønn. Jeg kjedet meg ikke et sekund. For en gjeng! Etter en tur på bønnefjellet formiddagen etter ble jeg bare fullere og fullere av den hellige Ånd og folk så at ansiktet mitt skinte, til og med! Jeg har ikke reflektert så mye rundt dette; skjønt det er jo festlig når folk peker på deg og sier: "hei, hva er skjedd med deg, ansiktet ditt skinner!" For det er jo andre indre forandringer en merker best, for de tar en meg seg. Men tenk litt sammen med meg, likevel. Jeg kom til Malawi rundt kl. 16.00 og fra 17.00-18.00 var jeg på et 1 timers bønnemøte. Fra kl. 21.00 - 06.00 var jeg på bønnenatt; der er 9 timer. Fra kl. 09.00 - 14.00 var jeg på bønnefjellet; det er 5 timer. Det betyr til sammen 15 timer i bønn innenfor et døgn, det vil si mer enn 50% av tiden i det døgnet var jeg i bønn sammen med andre som elsket å be. Men om du er slik som meg, som lurer litt når Paulus snakker om Moses' ansikt som skinte og referer dette til fordømmelsens tjeneste (2.Kor 3), og så sier han at det nye pakt har herlighetens tjeneste og sier at nå er det en glans og herlighet som skinner så mye klarere; har vi fått tak i det Paulus hadde del i og som han førte folk inn i? Hvorfor skulle Israelsfolket se heftigere undere enn vi gjør idag om det er slik at det de hadde var så mye svakere? Ser du paradokset? Men det tok altså meg 15 timer i Guds nærvær i skinne i ansiktet den nye pakt, mens det tok Moses 40 døgn i den gamle. Og det var folket der som levde i dette som tok meg inn i det - det var ikke noe jeg hadde funnet på sjøl; skjønt jeg hadde prøvd å be 2-3 timer sammenhengene fordi den hellige Ånd tilskyndet meg og er en veldig nysgjerrig person av natur. Vi trenger å etablere bønnehus hvor folk kan komme og søke Gud og teste ut sin åndelige motor. Jeg tror mange søsken kommer til å bli overrasket når alle 12 sylindre slår inn, og den hellige Ånd tar dem på en reise i sin verden. Som kristne ledere har vi et ansvar til å tilrettelegge for dette.
Det var en skjellsettende erfaring, den jeg hadde i Malawi for nå 25 år siden. Og siden man ikke orker å tenke på noe annet enn å be om natten eller tenke i det hele tatt når man er helt alene, så fant jeg ut at da ble det lettere å være i bønn over lengre tid da enn ellers i døgnet. Og det å bruke tid er ikke uvesentlig når en skal arbeide i bønn, og også få tid til å vente på Gud, så han kan lede deg i bønn. For meg er det ganske enkelt slik at jeg er så stupende trøtt, at skal jeg holde meg våken, så må jeg be i tunger, eller ligger jeg snart og snorker bort i en krok for meg selv. Det å be om natten er ikke mange har erfaring med på disse kanter, så det svømmer ikke over med inspirerte folk som ellers holder seg våken. Å be noe på norsk blir det dalite av, for hodet er ganske ullete og kommer ikke opp med så veldig mye spennende. Så jeg ber i tunger, mens jeg venter på at Gud skal si noe til mitt indre. Det som da skjer underveis, er at Gud tar tak i meg som et redskap og vi begynner å jobbe med ting. Jeg kan merke det på takten og intensiteten i tungetalen. Slike ting skjer gjerne når man holder på en stund - derfor er natten så fint til slikt. "Hva er det vi driver med nå?" spør jeg gjerne Herren. Noen ganger svarer han, andre ganger ikke, og da må jeg velge å stole på at dette har jeg best av ikke å vite. Andre ganger forstår jeg hva jeg har bedt for når det kommer et profetisk ord om løsning på noe. Aha! Var det dette vi holdt på med? Så kult! Tungetale er ikke noe primært for kristne møter, men for lønnkammeret. Som karismatiske og pinsevenner så er vi veldig opptatt av tungetale, at folk skal tale i tunger. Men hvem lærer folk opp i å bruke det etter hensikten? - "Fint! Nå taler han i tunger. Værsågo neste...." Mens hele poenget med tungetale er at det skal hjelpe oss til å dra på tur i Åndens verden og skjønne mer av Guds rike som er i den hellige Ånd. Paulus sa at han talte mer i tunger enn de tungetalegale folkene i Korint. Selvsagt! De i Korint talte i tunger på møter for å vise hvor åndelige de var. Paulus talt i tunger når han var for seg selv, så han kunne være faktisk åndelig når de kom sammen og bygge de andre opp. Det er en viss forskjell på det.
Bønnenettene når jeg er så trøtt at jeg egentlig ikke orker å be, har lært meg at våre prestasjoner i bønn egentlig ikke har så mye å si for resultatet. For når Gud får slippe til og lede, så har resultatene alltid vært bedre enn når jeg ber ut fra eget hode. Så derfor har min bønn i større og større grad blitt denne: "Herre, lær meg å be!" For noe av vitsen med bønn, ved siden av hovedhensikten: å dyrke fellesskap med Jesus, er at vi skal lære å be slik at vi får svar. Det er det Jesus sier om bønn, og at slik bønn herliggjør Pappa Gud i himmelen (Joh 15). Så her får vi dobbelt lønn - så raus er vår Herre. Derfor ber jeg: "Herre, gi meg bønner å be som gjør forskjell. La mine bønner komme ifra deg." - For alt dette nye er av Gud. Bønn er ikke en slitsom disiplingreie - det er et privilegium med elementer av disiplin i seg. Tenk at vi får være i Guds svære tronrom! Det er en hel verden å utforske, hvor lovsang, bibel og mange ulike typer bønn (latter, gråt, bønn i smerte og klage, frustrasjonsbønner, bønn i glede og begeistring, bønn med løftede hender, bønn på knær, profetiske handlinger, profetiske budskap, å bare vente på Herren, å danse, etc) tar plass. Det er du og Herren, og det er ekte og åpent fellesskap. Og vet du? Vi retter blikket mot ham som er på tronen, for alt vi trenger kommer ifra ham. Der - i all vår hjelpeløshet - lærer vi å bli sterke ved nåden, sterke i Gud. Du kan aldri lære deg avhengig av Gud om du ikke samtidig føler deg hjelpeløs. Derfor har Gud befalt oss å gjøre ting vi i egen styrke og kraft aldri kan få til - for å sikre seg at vi ikke tror at dette kan vi få til, og så forlater vi ham som er kilden til alt. Du vet at du kjenner Gud når det umulige skjer. For det er utrolig hva Gud gjør for venner.
Jeg drømmer om menighetsliv der bønn blir et plussord, og ikke det ordet som gjør kristne grå i ansiktet. Jeg drømmer om bønnehus som alltid er åpne, tilrettelagt med lovsangsmusikk, notatblokker, fargeblyanter for dem som er kreative og vil tegne det Gud sier, profetier og løfter vi har fått til stedet der vi bor, og en liten madrass som en kan hvile i Guds nærvær når en trenger det. Herre, vil du reise opp en hær av bønnekrigere, som har skjønt at kampen vinnes mer med Gud enn mot djevelen; der fokuset er på tronen - på den Gud som er løsningen, mer enn han som bare er et uendelig abonnement på problemer. Vil du åpenbare tronrommet for oss, Herre, og forstå hvor mye vi faktisk har å gjøre der - hvor stor forandring vår tilstedeværelse og lærevillighet kan bety. Herre, ikke for vår del, bare, men for den verden som ligger i det onde. Kyrie Eleieson!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar