Guds nåde virksom i livene våre betyr at hans liv og raushet smitter over på oss. Glede over hans nåde imot oss gjør oss romslige og lite selvhøytidelige. Det å skulle forsvare seg sjøl fremstår som helt latterlig. Vi er jo bare frigitte dødsdømte, så hva i all verden skal vi forsvare? Historien er ikke om hva vi fikk til, men om Gud som var så raus dommer at han banket dommerklubben i bordet og sa: "frikjent! - straffen er alt sonet. Og forresten: Velkommen i familien!". Vi arbeider hardt, vi strekker oss, vi tar nye steg i tro med risiko for å "dumme oss ut". Hvorfor? Fordi vi har oppdaget et nådehav så stort at det vil ta oss mer enn evigheten å komme til bunns i det. At vi stadig holder oss rundt 0 punktet er en katastrofe. Hele den kristne vandringen er en utforskning av Guds nådehjerte. Bibelen sier at nådens Ånd er den som utforsker dybdene i Gud. Uten Guds Ånd forstår vi rett og slett ikke hvem Gud er, derfor ber jeg regelmessig om visdoms og åpenbarings Ånd, så jeg kan lære Gud å kjenne (Ef 1.17ff).
Selvforsvar og selvopprettholdelse kveler nåden. Dersom det er ut fra oss, så er det ikke lenger av nåde - da er det lovgjerninger, og vi mener vi forjener ros. Ros er en fin ting, og åndsfylte mennesker strør seg rundt med det. Men vi lever ikke på ros, vi lever på Guds kjærlighet og miskunn. Det er hans nåde som er vår motor. Derfor er det at Paulus sier i Rom 12
Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.Hva er grunnlaget for Paulus sin formaning og oppmuntring? Guds barmhjertighet! Han sier ikke at vi skal være fram kroppen som et levende og hellig offer for Gud. Han sier vi skal gjøre det på grunnlag av Guds miskunn. Det er to forskjellige ting. Når det skjer på grunnlag av Guds store kjærlighet så blir offeret vi gir så enkelt og lite og selvfølgelig - det gjøres med glede. Vi kommer ikke til Gud og sier: "Se, Gud. Vær klar over hvor mye jeg gir deg, nå, altså." Vi har så lett for å gjøre akkurat det. Som om Gud skyldes oss noen ting. Hva så? Kan vi ikke forvente lønn for offer og overgivelse. Jo, så visst! Vi ofrer i tro på en Gud som er raus og gir rikelig. Nåden fjerner frykt for dom og trekker oss mot Gud. Der utvikles sann gudsfrykt - den dype respekten for en vi blir mer og mer glad i. Det blir en relasjon som preges av alvor og overgivelse. Vi ønsker å ære Gud og relasjonen med ham. Ikke å utforske den nåden han har gitt oss del i, uansett hvor krevende den trosvandringen kan være, er ikke en opsjon. Vi kjenner ham som har sagt: Av ham som er meget gitt, skal meget kreves. Det står ikke: Av ham som har tatt imot meget, skal meget kreves. Vi kan grave ned talentet, i frykt for "en streng Gud". Men det vitner da bare om at vi egentlig ikke kjenner ham, og derfor gav blaffen i nåden han gav. Vi var redd for å bruke det vi fikk fordi vi ville miste det Gud gav. Det som Gud gir kan ikke mistes ved at vi gir det, fordi nåden er så stor at den multipliseres når den settes i aksjon, helt uavhengig alle våre tabber og klumshet. Det vi egentlig var redd for å miste, var ikke nåden, for den har vi da egentlig ikke oppdaget betydningen av. Vi var redd for å miste oss selv, og prøvde å gi en "streng Gud" skylden. Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Bibelen snakker om forspilt nåde, og ideen om nåde som en Gud som er likeglad med hvordan vi lever, er langt fra bibelsk. Den som virkelig kjenner Gud, skjønner også alvoret i det å være en Jesu disippel. Det er de som har en omvendelse som rekker til tilgivelse for synd og frelse for sin egen del. Gud ser etter dem som vil vende om slik at de ser Guds rike, og stormer det med makt; de som ser perlen og er villig til å gi alt for å få tak i den. Prestasjon, igjen? Nei, men snarere et hjerte helt grepet av Guds nåde. Nåde betyr ikke at du ikke blir ansvarliggjort for din respons til Guds storhet og raushet imot deg. Det er det som er det underlige med evangeliet. Alt godt er ifra Gud, men vår repons er ditt ansvar, selv om en god respons også er et resultat av nåden, og heller ikke her kan vi skryte av oss selv. Paulus har denne noe merksnodige forståelsen når han sier at Guds nåde imot ham ikke ble forgjeves, men at han har arbeidet mer enn de alle, og leggger han til; det vi si, ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. I våre hodet krøller slik tenking seg fort. For hva med dem som ikke gir en respons. Fikk de ikke nåde, de da? Nei. Bibelen sier ikke det de ikke fikk nåde til respons. De fikk nåde, men de avviste den. Den som tar imot, kan gi ære til Gud, og dem som avviser, blir selv avvist, men Gud får fremdeles ære.
Vi skal ikke rote oss for mye bort i dype og vanskelige teologiske spørsmål. Dagens tekst handler om å leve i den nådegaven som Gud har gitt. Det er flere sider ved dette. For det første har alle kristne blitt tildelt et mål av nåde, de er gitt en nådegave. Alle naturlige gaver er nåde, og den salvelse som Gud legger til og utvider deg med er nåde. Når Paulus rettleder sin sønn i troen, så er han opptatt av at Timoteus skal fokusere på den nåden som han har fått. De kan ikke leve i en tro og en nåde andre har fått. Du er unik, og du må leve i det Gud har skapt deg til å være. Som en del av hjelpen Timoteus gir, så peker Paulus på profetiske ord han har fått. Noe av den profetiske gaven sin funksjon er å se og kalle frem gullet i folk - det Gud har investert av nåde i hver enkelt. For noen er det helt åpenbart hva de har nåde til, for andre kaller Gud frem det som er skjult, både for dem selv og de andre som hører på. Profetiske deklarasjon har ved Guds ånds kraft makt til å skape det som det nevner. Du skal ikke se deg blind på om du kjenner deg igjen. Det å prøve profetordet, er å bringe det til Gud. Din sjokkartede reaksjon til å begynne med trenger ikke å være fasiten. Kjenner du Guds smil og fred? Kanskje var profetordet rett. Kanskje er det tid for å oppdage nye innsjøer av nåde. Kjenner du forsatt uro og ingen bekreftelse, skal du være like fri til å legge det bort som den som gav deg ordet var fri til å bringe det. Bare slik blir det balanse og sunnhet imellom Guds folk. Frihet må møte frihet. Din frihet innebærer ikke andres slaveri. Nei, i Kristus er vi likemenn og vi underordner oss under hverandre i frykt for Messias, Guds salvede. I et annet avsnitt hvor Paulus snakker til Timoteus og oppdraget, så nevner igjen Paulus profetiske ord, og ber Timoteus stride i henhold til dem. Det er altså ikke slik at profetiske ord går i oppfyllelse sånn helt uten videre; akkurat slik nåden heller ikke kommer i funksjon ved at vi passivt sitter i sofaen og ser ut i luften. På den ene siden er frelsen helt og holdent Guds verk. På den andre siden arbeidet vi på frelsen med frykt og beven. Hva betyr det? Arbeide for å få frelse? Nei, vi arbeider med den frelsen vi har fått, slik at den skal få prege livet vårt, allerede her og nå. Profetiske ord har hos en hel del fått en uheldig klang. Klangen av tomhet - alt som ikke gikk i oppfyllelse. Noe av dette kan selvsagt ha med å gjøre at ordet ikke kom ut slik det burde. Men jeg tror i det fleste tilfeller, har det sammenheng med at den som mottok det ikke har blitt lært opp til å prøve ordet. For i å prøve ordet ligger det ikke bare å avvise det som en ikke kjenner gir gjenklang, selv under bønn og påkallelse i ettertid. Det ligger like mye å stride i henhold til de ordene som vi kjenner gir mening, håp og tro.
Når jeg ble frelst som 17 åring, hadde jeg ikke hatt mye med folk å gjøre. Jeg var en skikkelig enstøing og bortimot sosial analfabet. Når jeg som kristen oppdaget at Gud var opptatt av mennesker, så fikk jeg en rimelig bratt læringskurve. Gud var så god imot meg at Gud gav meg en kone som hadde alt jeg ikke hadde - evnen til å se folk, å få dem til oppleve seg elsket. Men som helt ny kristen fikk jeg et profetisk ord, om at Gud skulle legge en salvelse med visdom til min nidkjærhet og iver. Jeg kjente ordet traff meg dypt i hjertet. Jeg forstod at dette var Guds vei for meg, og jeg forstod samtidig at dette ikke kom til å bli lettvint. Som ung mann var jeg en veldig alvorlig og seriøs rasjonalist. Meget skarp i logikk og med evne til å argumentere. Men jeg ble fort klar over at det var ganske så unyttige redskaper til å vinne mennesker med. For med mindre en kan vinne tillit, så hører ikke folk på deg og dine argumenter noe særlig. Jeg ble bare ansett om en merkelig og sær type, for det var det jeg var. Jeg husker på en reise i England at en eldste i en menighet profeterte over meg at jeg skulle bli en som var preget av glede og latter. Også dette ordet gjorde sterkt inntrykk på meg. Den nydelige damen jeg er gift med er en som ser humor i det meste, og også på dette området har hun vært en stor del av oppfyllelsen av disse profetiske ordene. Men det har ikke vært bare enkelt. Jeg måtte ta initiativ og invitere mennesker hjem til meg når jeg som ung mann var ensom og deprimert. Jeg har måttet velge å lytte til kona mi i forhold til hvordan jeg møter mennesker. Og samtidig har jeg bevisst framsnakket og æret henne for hennes visdom i dette. Jeg har studert hvordan hun oppfører seg - hvordan hun ser på mennesker med et smil i øynene som sier: "Jeg liker deg", hvordan hun lytter oppmerksomt og viser begeistring for folk, hvor åpent og ærlig hun forteller om seg selv, hvordan hun gjør seg flid med å få folk til å trives. Å ære dem som har de du lengter etter, er nøkkelen til vekst. Å reagere med misunnelse og avvisningen, kortslutter nådelivet du var tenkt til å leve.
Vi kan gjerne ha en lengsel etter å tjene Gud, men så lenge mennesker er på Guds timeplan, så er det en vesentlig del av Guds plan for oss at vi lærer å elske mennesker slik at de faktisk merker det. Guds kjærlighet har mange dimensjoner, men flere av dem er veldig enkle og praktiske, men likevel helt grunnleggende for om vi lykkes. Noen av de ordene jeg fikk som ung mann har jeg stridd i henhold til, og de har gått i oppfyllelse. Gravalvor og selvhøytidelighet er blitt erstattet med glimt i øyet og masse godlynt tøys og selvironi. Når du tøyser med deg selv og dine rariteter, så sier du: "Jeg er trygg; Jeg vet jeg er elsket for den er jeg; og jeg vet at jeg er underveis, og det er helt greit". Folk blir tiltrukket av det; det skaper en avslappet og romslig atmosføre som gjør at folk tiner opp og tør å være seg sjøl. Du ser: Kristusidentitet er en trygghet som er tiltrekkende for de aller fleste.
Noe av det som gjør at vi sliter med å se mange profetord oppfylt i den vestlige verden, er at vi blir distrakhert hele tiden, så vi mister fokus. Alle skal være alt. Alle skal være "tynn og pen" (hvordan de nå henger sammen), være godt trent, ha god utdanning og "statusjobb" (hva det nå er), ha hus, bil og hytte. Du kan ha mange mål i livet, men det er de som du virkelig fokuserer på du vil oppnå. Paulus oppmuntring og formaning til Timoteus, var: Legg vinn på dette; lev i det, det vil si: den nådegaven han fikk med profetisk veiledning og håndspåleggelse. Hva innebærer det å fokusere slik som dette? Det innebærer at du må legge distraksjoner og andre ting bort for å konsentrere deg om det Gud spesifikt har sagt om deg. Resultatet vil bli det Paulus sier: slik at din fremgang blir synlig for alle. Den som trener på noe, blir bedre. Vi tenker kanskje ikke slik om Guds nåde, men det er dette som ligger i å arbeide på frelsen, og i at Paulus arbeidet mer enn de alle. Nåden ble ikke inaktiv - den ble satt i aksjon og fikk utspille seg. Jeg hadde en prat med Pappa Gud for en tid tilbake og delte min frustrasjon med alle begrensninger jeg kjenner på etter at jeg ble alvor syk for noen år siden. Dette kan jeg ikke gjøre; dette har jeg ikke helse til. Skal det være slik? Gud svarte meg noe som satte meg litt ut. - Hva er problemet? Hadde jeg ikke vandret med Herren såpass lenge at jeg skjønte at det var han, så hadde jeg fort trukket den konklusjonen at avsender var fra den andre leiren. Men jeg visste at dette var Gud. Og likevel ble jeg opprørt? - Hva er problemet?! Hva mener du med "hva er problemet?" Jeg kjente Guds smil i hjertet, og visste at nå kommer han med noe lurt. "Hva er det du kan, da?" Jo, det hadde jeg snøring på, og la det frem for Herren. "Og hva er det jeg har lagt deg på hjertet at du skal gjøre i denne tiden?" Jo, det var jo de samme tingene, det. -Og hva er da problemet? spurte Herren meg igjen. Jeg må innrømme at slik hadde jeg ikke tenkt på det. Dersom jeg kunne gjøre alt det Gud ville at jeg skulle priotere akkurat nå, så var det jo egentlig en fordel, faktisk! - Ingen som har pionert noe i Guds rike har hatt balansert fokus på alle aspekter. De har vågd å fokusere og prioritere, fortsatte Herren å dele med meg.
Du ser, alle kan ikke være alt. Den som ikke sier nei til noe, sier heller ikke ja til Guds plan med livet sitt. Og det er ikke de syndige tingene som er den største utfordringen, men det er alle de gode tingene, men som bare ikke er rett for oss. Det er dette apostlene gjorde når det sa: Det ikke rett for oss å forlate tjenesten med bønnen og ordet for å tjene ved bordene. Var det å tjene ved utdelingen til de fattige feil? Nei, på ingen måte. Men det ble feil for dem, for Gud hadde andre aspekter ved Guds rike som det var riktig og viktig at de prioriterte for sin del. Ulike faser i livet kan innebærer ulik bredde av tjeneste. Men vil Gud ha deg inn i noe, så innebærer det alltid en bevisst og tydelig prioritering.
Når en lever i den friske nådestrømmen ifra Gud, så vil alle se fremgangen. Vet du; det er en nåde som gir fremgang som er vanskelig å skjule. Om du ikke opplever vekst og trang til vekst, så trenger du å be Gud gi deg det, enten det er vekst i det Gud allerede virker gjennom deg, eller om det er vekst på nye områder. Menighetsliv er ikke statisk. Gud er ikke statisk. Kristenlivet er ikke statisk. Vekkelse er på ingen måte statisk. Jeg kjenner for min egen del et stort alvor. Vi må for alvor våkne opp, så vi ikke forspiller Guds nåde og roter bort lønnen - mennesker frelst inn i Guds rike ved Guds nåde virksom i våre liv. Herre, rens oss fra kynisk vantro og ateistisk humanistisk hjernevask. Tenn på ny en iver og en trang til å ta nye steg. Herre, la oss på ny tenne den nådengaven som du har lagt ned i oss, og legge vinn på å leve i den. Herre, gi oss hver enkelt nådebasert fremgang, og la oss fylles av takk og undring over hvem du er og hva du har planlagt å gjøre med oss og igjennom oss. La oss få se nådehavet, Herre, så stort og digert som det er. La oss erkjenne at det er så mye mer å innta. La det ikke skremme oss og gjøre oss passive, men la det tirre nysgjerrigheten og oppdagergleden. La oss ikke se motsetninger der du ser sammenheng. La oss ikke ta anstøt i misunnelse over andres nåde, men glede oss over den nåden du gir, også i vårt eget liv. La oss heller få ære det du har gitt de andre, så vi stiller oss i posisjon til å lære og ta imot. Ha din vei med oss, Gud, og drøy ikke med å vekke oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar