Guds by er et tema i skriftene, og ikke minst her i salmene. By uttrykker styre, ordning og fellesskap - og er et bilde på Guds rike. En må ikke definere Guds by - det nye Jerusalem - som noe fysisk - det er en himmelsk størrelse som kommer ned fra himmelen, fra Gud leser vi i Åp 21. Det som er i himmelen er ikke fysisk, eller hva? Guds by - hans styre, er like ubegrenset som Gud sjøl. Når Gud ber profetene om å måle ulike deler av byen, så er det uttrykk for ordning og struktur. Det er ikke slik at det som er uendelig mangler struktur. Alt Gud gjør har en struktur. Hele universet er så ordnet i alle deler, at forskere undrer seg mer og mer jo dypere innsikt de får i skaperverket. Ikke en ting er basert på tilfeldigheter. Alt er ordnet ned til minste detalj - enda om skaperverket lider under synd, opprør og død. Hele skaperverket forkynner Guds eksistens sier bibelen.
Struktur i menighetslivet er ikke noe som mennesker har funnet på, og som vil forsvinne i evigheten. Det er strukturer som er evige i sin natur. Andre er mer tidmessige og mer avhengig av kultur og sedvane. Jeg har observert at noen blir så redde for struktur at de blir uten ryggrad. Alt fellesskap har en struktur, også vårt fellesskap med Gud. Vi snakker med ham daglig, og gjerne på faste tidspunkter. Ikke at det hjelper Gud, men det hjelper oss - å lage gode vaner fordrer at ting gjentas. Om alle vaner var negative av natur hadde ikke bibelen snakket om det som noe positivt, også. For min del er tid i ordet under frokosten - dobbel frokost, og så har jeg en stille stund på bussen på vei til jobb. Prøver også å få etablert et fast sjekkpunkt på ettermiddagen, men har ikke lyktes helt, ennå.
Også vårt fellesskap med hverandre er preget av struktur og vaner. Guds rike fellesskap er familie, og i en familie så har vi en struktur. Vi spiser sammen til faste tider, og har noen regler som vi forholder oss til, som å si fra hvor vi går og hvor lenge vi blir borte, og om vi ikke kommer til en av de faste måltidene. Vi er ansvarlige overfor hverandre - ellers er vi jo ikke en familie. Da bor vi bare i samme hus, og det er ikke det samme. Familie er ikke slik at vi bare tilfeldig stikker innom og så, oi, sann, her fant jeg noen andre. Så kjekt! Hvorfor poengterer jeg dette? Jo, fordi noen har fått det for seg at nærmest all struktur er av det onde. De snakker om liquid church - menighet kan foregå overalt - på kafé, på stranda, på kjøpesenteret, og når som helst. Og selvsagt kan det det. Menighet handler framfor alt om relasjonsbygging og så og si alle steder er egnet, både innad og utad. Menighetsliv kan skje på fjellturer, ferieturer, treningsstudio - hvor som helst. Som familie så gjør vi ulike ting sammen og blir kjent på ulike arenaer. Ulike familiemedler har ulike behov og det må vi tilrettelegge for og ha takhøyde for. Men hvem har sagt at dette står i motsetninger til faste måltider til faste tider? Det er når vi lager motsetninger som det ikke er dekning for at vi ender opp i problemer. Selvsagt er det et problem om menighete begrenser seg til møter. Da er det ikke familie lenger. Og heller ikke et uttrykk for Guds rike. Men om man erstatter dynamikk for struktur så er det ingenting som holder dynamikken sammen og gir det en retning. Du retter ikke en feil ved å introdusere en ny. Når det blir et poeng at den faste samlingen i uka skal være på ulike tidspunkter bare fordi man vil ha variasjon for variasjonens egen skyld, da har man misforstått hvilken dynamikk som gir vekst. Om det ble en profetisk øvelse å vite hvor og når det blir samling, slik de kristne i Kina er nødt til å leve pga forfølgelse, så er det så sin sak. Men når samlinger og innhold avtales på Facebook samme dag og kanskje timer i forkant, så har man gitt seg selv et dårlig utgangspunkt som heter latskap i planlegging. Og latskap gir ikke vekst. Snakker jeg mot noe som ikke finnes? Nei, slikt har jeg ikke tid til - jeg deler egne erfaringer og egne opplevelser. Jeg har sett vekst - dobling og seksdobling, og jeg har sett mangel på vekst. Det gir noen tanker om hvilke underliggende prinsipper, jordsmonn, vann og røtter som gir vekst og hva som hindrer den. Jeg savner å se mer fellesskap utenom faste samlinger. Mesteparten av sann disippelgjøring kan aldri skje på de faste samlingene om det er gudstjeneste eller gruppesamlinger. De få samlingene som er egnet er når bare du og en til kommer, og de klarer vi å avlyse med den begrunnelse at det kommer for få(!) Få er supert i et disippelgjørings- og vennskapsperspektiv. Det er ikke naturlig å fortelle dype og personlige ting til en hel gruppe. Det er noe vi gjør med venner som vi er blitt trygge på. Trygghet bygges over tid når vi gjør ting sammen, spiser sammen og snakker sammen i ulike sosiale kontekster. Jeg undres hvor over få av oss menighetsfolk som drar på ferier sammen. Jeg har foreslått det for noen, men det dør i taushet. Så langt, men ikke lenger. Hvorfor skal ferie være ferie fra å dyrke fellesskap med venner i menigheten? Passer det meg ikke at de ser hva jeg gjør når jeg har ferie? Vil jeg helst være i fred?
Jeg elsker Guds by slik Guds ord beskriver den. Mange tenker på menighet når vi snakker om Guds by, og tenker på murer og begrensinger og de som er innenfor og utenfor. Mens bibelen sier at det er Gud selv om er muren - hans ild - hans vesen, hans kraft og hans hellighet. Hva betyr det? Det betyr at dersom du ikke har rent mel i posen, så holder du deg et godt stykke unna. Det betyr at historier som den om Ananias og Saffira gjør at du frykter Gud enten du nå er innenfor eller utenfor. Det betyr også at muren ikke er defensiv, men offensiv. For selv om ingen turde å være i lag med de kristne (naturlig nok når folk dør nå de lyver), så ble folk frelst hver eneneste dag. Vi trenger ikke holde oss borte fra ikke-troende i redsel for å bli uren. Vi har lært hans hellighet å kjenne, og den har en sterkere påvirningskraft enn all urenhet. I GT var det slik at når en kom borti en som var uren, så ble en selv uren. I NT er det slik at når vi kommer i nærheten av en som ikke er blitt renset slik vi er det, så kjenner de ubehaget av lys som skinner i mørket. Derfor er det vekkelseshistorier forteller at bare Guds menn kom i nærheten av folk, så kom de i syndenød. Peter opplevde et mirakel i forhold til det konkurstruede fiskefirmaet, og hans respons var: Gå fram meg! Jeg er en syndig mann. Hva var det? Et mirakel? Jo, absolutt. Men mer: Mirakelets Gud stod foran ham i menneskelig skikkelse. Det er en elv med bekker i Guds by som bringer glede. Ikke bare i internt - selv om det er selvsagt, for: "Det ble stor glede der i byen" (Apg 8.8). Dobbeltbekken bringer liv og legedom og glede overalt hvor den slippes løs (Ezek 47). Vann som ikke er i bevegelse er ikke Guds rike. Jesus snakker om kilder på innsiden som veller fram og gir evig liv og som strømmer fram og påvirker. Det er bekken fra Ezek 47 han snakker om. Profeten får spørsmålet: Har du sett det, menneske? Vi kan stille oss selv det spørsmålet: Har vi sett det? Har vi sett Guds rike i aksjon. Har vi sett når Jesus gyver løs på fienden gjennom våre liv og river ned tankebygninger og alt stort og stolt seg reiser seg mot kunnskapen om Gud? Jeg har vært på mange vekkelseskonferanser. Men det triste er at mange kommer for selv å få, heller enn å bli utrustet til å gi til andre. Men trenger ikke kristne legedom og styrking, da? Jo, visst. Jeg hadde bare håpet at ikke egen sykdom ville hindre Jesus i å møte andre gjennom oss. Bare hvis jeg hadde..... Troen sier: Jeg tror jeg har. Kjærligheten sier: Jeg legger ned mitt eget for å si andre berørt og oppbygd.
I Guds by er det lovsang og tilbedelse -24/7. Hvorfor? Fordi Guds trone er der, og for hans trone er det alltid tilbedelse (Åp 4 og 5). Guds by er mer enn menighet. Guds by er hans styre. Guds by innbefatter myriader av engler som tilber Gud. Vi blir inspirert av dem, og vi inspirerer dem. Den vekselvise profetiske dansen for Guds trone er det vi finner beskrevet i åpenbaringsboken. Det finnes lovsanger som gjør vis (Sal 47.8). Jeg møter stadig troende som med bibelen i hånd finner det vanskelig når lovsang tar for mye plass, for de ønsker mer tid i Ordet. Jeg lurer på hvilke sanger de synger, for jeg synger Ordet når jeg lovpriser, og jeg mediterer på det mens jeg synger. Gud, vis meg, gi meg åpenbaring, la meg forstå. Det er skriftlesning i Åpenbaringsboken, også, men om vi skal ta himmelen til inntekt for vår praksis, så er det lite bibelgrupper der oppe.
Guds by har et mål og et kall. Å være til glede for hele jorden. Guds gode, rettferdige styre - rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd - som en by på et fjell - kan ikke skjules. Salmisten sier "fagert" og "høyt". På tross av at det nye Jerusalem er ikke er noe fysisk, men åndelig, er virkningen av Guds rike og Guds rikes fellesskap så tydelig at det ikke kan skjules. Faktisk er det slik at å prøve å skjule er mer Guds rike modus enn å prøve å få folk til å komme gjennom annonsering. Jesus hadde et større budsjett for å gjemme seg enn for å lage store møter. La Gud annonsere. Når vi er ryktespredere om det Gud gjør, så gjør vi vel. Vitnesbyrd skaper tro og nysgjerrighet. Når de som ennå ikke er kommet til tro ennå, begynner å spre rykter om det vi har opplevd, så vil vi se at deres innsats er enda mer effektiv. Og igjen finner vi dette, her i Salme 48. Der Gud er kjent, blir hans navn lovsunget, helt til jordens ender. Enhver vekkelse har vært preget av de sangene som er blitt født i dem. Lovsangen er Guds folks marsjsanger mot målet: Guds rike utbredt - folkeslagene disippelgjort - Jesu brud gjort klar - og "the return of the King". I åpenbaringens siste kapitler finner vi Guds by - bruden - gjort klar for brudgommen. Den kommer ned ifra himmelen ifra Gud. I motsetning til tradisjonell kristen tenking, er ikke bruden på vei til himmelen. Nei. Der har hun vært lenge - det har lenge vært hennes hjem. Hun har levd der, sett og lært med en hensikt: "La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen": Himmel på jord: En ny jord under en ny himmel. Det er en prosess og det er et endepunkt. Om du leser de tre siste kapitlene i Åpenbaringsboka så vil du se - både prosessen og endepunktet er der. Ingen prosess - ingen endepunkt. Jesus kommer igjen først når BÅDE Ånden og bruden sier kom. Jesus har gitt oss misjonsbefalingen fordi han tror vi kan fullføre den. Misjonsbefalingen er ikke som loven, uten kraft til å gjennomføre. Han som befalte gav også et løfte: dere skal få kraft i det den hellige Ånd kommer over dere. Vi kan unndra oss ansvar og unnskylde oss så mye vi vil, men vi kommer en dag til å bli stilt til ansvar for hva vi gjorde med evangeliet. Kyrie eleieson. Herre, miskunn deg over det folket som er nevnt med ditt navn. La troen bli varm og ekte og levende, så Ordet kan få armer og bein igjennom oss til ære for ditt navn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar