"Mange taler om sin trofaste kjærlighet (hebr. chesed), men hvem finner vel en som de kan stole på?" (Ordspr. 20.6)Begrepet kjærlighet er gjenstand for kamp - og det er en kamp om definisjonsrett. Vi ser det i samlivsdebatten - hvor kjærlighet og lyster sauses sammen i en suppe uten moralsk kompass. Det enkelte vil ha til å være kjærlighet, sier bibelen er unaturlige lyster. I politikken ser vi det samme. Hvem er god og hvem er dårlig? Hvilke politiske agendaer kan forsvares med voldsbruk og hvilke ikke? Det er en kamp om å få fortelle og bli trodd på sin histore - at en har bare gode intensjoner, og ikke gjør noe av pur egennytte.
Det kan være utfordrende for en disippel av Jesus å navigere i alt dette - med mindre vi er rotfestet i ham som er kjærlighet. For han som er kjærlighet har hele definisjonsretten. Det Gud sier er kjærlighet - det er kjærlighet - og det han sier er lyster, egennyttighet, grådighet og umoral i kjærlighetens forkledning - ja, det er nettopp det. Når Gud gir oss slike kompass, så er det ikke først og fremst for at vi skal ha noe å bruke pekefinger mot samfunnet med. Disiplene i det første århundre var ikke så opptatt av det - de var mer opptatt av hva dette hadde å si for deres egne liv. Gud er ikke så opptatt av å si hva som er galt, som å si hva som er rett. Derfor sier bibelen at Gud er kjærlighet, mildhet, godhet, langmodighet, miskunn, rettferdighet. Den sier ikke at Gud er ikke-hat, ikke-likegyldighet. Gud sa ikke: "Mørke, forsvinn!". Han sa: "Bli lys!". Forsvant mørket? Selvsagt! Omvendelse er først og fremst omvendelse til, men idet man vender seg til, så har man dermed også vendt seg fra. Det er slik at dersom en skal leve med Gud, så må man vende seg fra synden som skiller oss fra Gud. Men først må en oppdage en Gud som en ønsker å leve med. Derfor sier bibelen at det er Guds godhet som driver oss til omvendelse. Når en oppdager hvem Gud i sin kjærlighet er, så vekkes undring, respekt og beundring. Bibelen kaller det for gudsfrykt og den kaller det for kjærlighet til Gud - to sider av samme sak. Når vi respekterer fartsgrensene på veiene, så er det fordi vi har en sunn respekt for risikoen det er å kjøre bil - vi har en sunn frykt for å bli bøtelagt, oppleve ulykke. Samtidig er det en kjærlighet for liv - vi ønsker ikke å skade oss selv og andre. Frykt som gjør at vi ikke tør å bevege oss i trafikken er noe annet - det er en usunn frykt. Frykt som driver deg fra Gud er ikke gudsfrykt. Det er den respekten som ikke vil såre noen du er glad i, som er gudsfrykt - den trekker deg til Gud.
I 1. Kor 13 finner vi noe av den vakreste beskrivelsen av kjærlighet - en kjærlighetens høysang. Dersom det er slik at det er Gud som har definisjonsrett når det gjelder kjærlighet, så må vi ha respekt for den sammenhengen Gud velger å sette denne høysangen i. Hvis vi er fri til å løsrive den fra sin opprinngelige sammenheng og med det si at sammenhengen ikke er så viktig, så gjør vi samme vold mot Guds ord som når den politisk korrekte gemene hop mener at seriemonogami med en hvis overlapp er kjærlighet, både heterofilt og homofilt, og noen mener også at polygami må jo være greit. Det er jo veldig greit så lenge vi kan snakke om dem. Men bibelen ber oss "passe på oss selv og på læren" - læren i bibelsk sammenheng er ikke teologisk teori, men en disippelmanual med disippelinstruksjoner. Det er selvsagt mer ubehagelig å anvende Guds dommer på seg selv, men det er denne øvelsen som gjør at vi vokser i gudsfrykt og intimitet med Gud, og Jesus vil vinne skikkelse i oss. Sammenhengen som Gud har valgt å sette kjærlighetens høysang i, er den hellige Ånds virke i Jesu legeme. Når Paulus starter ut i 1.Kor 12, så sier han at den hellige ånds virke er obligatorisk for at Jesus skal være Herre eller hode i legeme. Ingen kan si "Jesus er Herre" uten i den hellige Ånd. Hva mener Paulus? At ingen kan bruke munnen og si de ordene uten å være en åndsfylt kristen? Selvsagt kan de det. Vi må forstå det Paulus sier i den sammenhengen han sier det. "Vi ble alle døpt med én Ånd vil å være ett legeme". Skal vi være et lem på Jesu legeme, der Jesus får være fri til å uttrykke seg slik vi ser at han uttrykker seg i evangeliene, så er den hellige Ånds virke helt sentralt - det er ikke noe vi kan velge bort fordi vi syns det er mer behagelig eller fordi det ikke passer inn i den teologiske tradisjonen vi er lært opp i. Jesu herredømme uten den hellige Ånds virke gir ingen mening. Det er bare når den hellige Ånd får slippe til at det gir mening å bekjenne: Jesus er Herre. Bare da får Jesus det legemet der han er hode, slik at legeme gjør hans vilje med den avhengighet av den hellige Ånd som han selv modelerte for sine første disipler. Paulus omtaler legemet som "Kristus" (1. Kor 12.11-13). Vi er forpliktet som disipler og uttrykke Jesus sammen. Den som sier "Jeg er i ham", må leve slik Jesus levde (1. Joh 2). Hvordan levde Jesus? Det undrer meg at folk så gladelig aksepterer en Kristus som like gjerne kunne ha ligget i graven - forskjellen hadde ikke vært all verdens. Men Kristus - Herrens Salvede - hva sier bibelen at han var salvet til? Skriftsteder som Luk 4 og Apg 10.38 sier noe om det. Også begrepet Messias/Kristus har Gud definisjonsrett til - vi er ikke fri til å redusere det til et håp om en himmel en gang, når Jesus lærte oss å be: "Komme ditt rike. La din vilje skje på jord som i himmelen". Gudsfrykten burde holde oss ren fra slik villfarelse og fornektelse av bibelens Jesus. Herre, ha miskunn med oss!
Paulus beskriver Ånden i legemet i 1.Kor 12 og i 1. Kor 14. I 1. Kor 12 er fokuset på Jesus som Herre i legemet og hvordan det er en stor variasjon av gaver og uttrykk i legemet - det er nettopp det som gjør en disippelflokk til et legeme - alle hører med og er viktig for helheten. Alle gaver, alle personligheter, alle uttrykk. Hvis det er noe som er svakt og skrøpelig så dekker vi over det i kjærlighet og beskytter det skjøre - for også skjøre lemmer er en del av hans legeme. I 1. Kor 14 er fokuset på hvordan kjærligheten forstår at alle gaver er der for å bygge opp de andre, både troende og ikke troende. Hele syv ganger er ordet oppbyggelse nevnt i 1.Kor 14, og det ender i et crescendo i 14:26: "Hvordan er det da? (Hva er konklusjonen?) Når dere kommer sammen så har hver enkelt av dere et en åpenbaring ut fra et bibelord eller erfaring, en oppmuntring, en lovsang, en takkebønn, en profetord, tunge eller tydning. La alt tjene til oppbyggelse." Konklusjonen er at dersom du lever med Jesus, så har du noe å bygge de andre opp med. Konklusjonen er at dersom du er styrt av kjærlighet slik Gud definerer det, så vil du ha fokus på at de andre erfarer oppbyggelse. Still deg sjøl spørsmålet: Bygger jeg opp eller river jeg ned? Oppmuntrer jeg eller tar jeg motet ifra folk? Stiller jeg krav eller tjener jeg i kjærlighet? Er det en sødme og en varme eller er det harskhet og avstand? Er det jeg budskap der du deler ditt liv med Jesus, eller er det du budskap, der du peker på andres tilkortkommenhet? Paulus sier at det profetiske livet i Jesu legeme skal være preget av: oppbyggelse, oppmuntring (gr. parakaleo) og trøst. Kan vi utfordre hverandre? Absolutt! Men snakk om hvordan Gud arbeider med utfordringen i ditt liv, og hva du drømmer om å la Gud få gjøre på det området. Det virker skjerpende uten å gjøre folk nedstemp. Det skaper lengesel og det former ektefølte og gudelige bønner til Gud - som er fylt med håp og ikke mismot og vantro. Om du ikke kjenner at Gud har fylt deg med håp - arbeid med det ut med en nær disippelvenn som kan hjelpe deg å overvinne mismot og skuffelse. Om du gjør det, vil du kunne dele hvordan Gud hjalp deg og være til hjelp for mange.
1. Kor 13 er et så nyttig kapittel, fordi det gir deg et kompass i forhold til det å tjene Gud. Fordi kjærligheten er ydmyk, føyelig og lærevillig, så vil du ikke ha problemer med å finne ut hvordan de andre oppfatter det du bidrar med. For du er genuint interessert i at de andre skal få best mulig utbytte. Alt for mange ganger har jeg sett en gruppe glade karismatiske kristne be for en stakkar. De som ber har det helt supert, men hvordan har den som blir bedt for det? Er det noen som spør, og åpner opp for at den som ble bedt for kanskje ikke syntes at det var i nærheten så supert som dem som stod rundt? Det er kjærlighet i praksis, vi bryr oss om mennesker rundt oss og ikke bare vår eget vel. Er en ikke troende villig til å akspetere forbønn? Vis takknemlighet for det. Du er en disippel som får mulighet til å trene. Si takk! Ydmykhet er aldri skadelig. Og får du bønnesvar, så er nok takknemligheten gjensidig. Jeg var ute med et team på gaten og fikk privilegiet å betjene ei dame med ei vond tå sammen med ei søster i troen. Vi bad en kort bønn, det var alt det var tid tid, for hun skulle på bussen som stod der. Jeg sa: "Ja, nå blir det spennende å se hvordan tåa blir å oppføre seg." Hun svarte: "Hva hvis ikke det skjer noe?" Jeg svarte: "Det lever jeg greit med. Jeg er bare en disippel av Jesus, som lærer å helbrede ved en bønn slik han gjorde. Om jeg ikke lykkes alltid, så betyr bare det at jeg har mer å lære av Jesus, og det er greit. Men vi ser at Jesus rører ved såpass mange mennesker gjennom oss, at det ville være helt teit ikke å gi deg muligheten. Syns du ikke?" Hun så på meg tankefull, og så: "Jo, det høres jo fornuftig ut." Ingen vits å prøve å være noe en ikke er. Jeg er disippel - ikke mester. I kjærlighetens høysang lærer vi også at vi ikke hjelper noen ved å være negative og kritiske, men å være overbærende og romslig. Kjærlighetens dialekt er fred og forsoning, ikke kritikk og krav. "Kjærligheten tar ikke vare på det onde."
Det som undrer meg mest er dem som leser 1. Kor 13 som en motsetningen mellom Åndens gaver og Åndens frukt - som tro, håp og kjærlighet. Er Ånden delt? Er ikke Jesus Kristus den samme, igår, idag, ja til evig tid? For de første er det slik at kjærlighet aldri kan stå alene. Paulus snakker i alle brevene sine om tro og kjærlighet i Kristus som et resultat av omvendelsen. Troen er som motor, og kjærligheten som bensin. Her gjelder bare tro virksom gjennom kjærlighet, sier Paulus i Galaterbrevet. Uten bensin er ikke motoren virksom. Spør deg selv: Hvilken bensin går du på? Hva er det som driver og motiverer deg? Frustrasjon over tingenes tilstand? Eller Guds kjærlighet som bringer deg til en Gud som gir deg tro og løsning? Vi tenker ikke på tro som en Åndens frukt fordi de fleste oversettere har oversatt gr. pistis i Gal 5.22 med trofasthet (unntak: Young's Literal Translation), mens det i godt over 95% av tilfellene ellers oversettes tro. Men Paulus snakker ikke bort nådegavene i 1. Kor 13 - med mindre vi tror at Jesus har kommet igjen og at det fullkomne har overtatt. Han sier tvert imot: "Søk de største nådegavene" (slutten av kapittel 12)! Hva er de største nådegavene da? Vel, det vil kjærlighet gi deg innsikt i. For kjærligheten ser etter andres behov, ikke dine. Og gavene som er virksom i deg er der for å møte andres behov, ikke dine. Derfor er Åndens gaver og Åndens kjærlighet en perfekt match. Derfor sier Paulus: Kom, så skal jeg vise dere en enda bedre vei - eller slik det bedre kunne vært oversatt: "en vei videre i overflod.". Ånden i Jesu legeme er flott, men se - det er mer land å innta. Det er en måte å forstå dette på - en grunnleggende verdi i Gud - som gir deg innsikt i hva som trengs, hva som hjelper, hva som løfter opp. Det hjelper ikke om du er istand til å reise opp de døde om det sitter en ved veien og er sulten. Da er det bedre med mat. Og har du 100 kroner i lomma, så trenger du ikke be om gull ifra himmelen. Miraklet er at du har tro til å gi de 100 kronene, fordi du vet at Gud sørger for deg.
I kapittel 14 begynner Paulus med å si: Jag etter kjærligheten, søk med iver etter de åndelige gavene, mest etter å profetere. Jeg har sett hvordan det profetiske fungerer på gaten med folk som ikke har tatt et standpunkt for Jesus enda. En helbredelse får dem til å tenke. Et ord fra Gud får dem til å revurdere. Det profetiske er en så effektiv måte å formidle Guds kjærlighet på. Det har overrasket meg, men når vi kan fortelle dem ting som de har gjemt i sine hjerter og formidle at Gud ser dem, så smelter hjertene. En dame teamet jeg arbeider med møtte, var i ferd å ta lærerutdanning. Men en ulykke hadde gjort helsen hennes så skral at hun ikke helt så hva hun skulle bruke utdannelsen sin til. Ei søster i Herren sa til henne: Jeg opplever Gud gir meg ordet "lærer" - sier det deg noe? Dama knakk helt sammen. Hun gikk derifra med en visshet om at Gud ser henne - han bryr seg. Paulus begynner altså kapitellet med å smelte sammen 1.Kor 12 og 1. Kor 13, og ser hvordan legemet, Åndens gaver og Åndens kjærlighet fungerer sammen. Det er et ekko av 1.Kor 8.1: Kunnskapen gjør stolt. Kjærligheten bygger opp. Er det mulig å søke åndelige gaver uten kjærlighet? Det er det nok. Umodne kristne i Korint gjorde det. Er det mulig å være drevet av Guds kjærlighet uten dermed å søke åndelige gaver? Om vi skal tro nytestamentlig apostolisk kristendom: "nei". Det blir som å hevde at du kan demonstrere Gud kjærlighet uten Guds måte å vise det på. En vingeklipper den Ånd som skaper kjærlighet i vårt indre, når vi samtidig sier nei til de gaver den samme Ånd vil gi til andre gjennom oss. Hvordan kan vi holde slike velsignelser tilbake fra folk? Er det kjærlighet slik Gud forstår ordet? Nei, det er det ikke! Det utrykker en likegyldighet overfor Guds mangfoldige nåde og folks behov for å møte sin Skaper slik han i virkeligheten er, som ikke er noe annet enn menneskelig stolthet, opprør og umodenhet. Gud har definisjonsrett på kjærlighet. Du kan ikke ta hans overnaturlige kjærlighet og gjøre det til en rent menneskelig greie. Apage er ikke det samme som fileo - menneskekjærlighet - selv om også fileo er Guds gave til oss. Guds kjærlighet kobler oss på Gud og gir Guds svar - ikke våres. Kjærlighet er intimitet med Gud der han deler av seg selv med oss. Nyter vi det? Absolutt! Men mer enn det: Den intimiteten ønsker han å føre alle mennesker inn i. Han vil gjøre dem oppmerksom på at han fins gjennom det bare han kan gjøre. For så har Gud elsket verden... Hvordan elsker han den? Han åpenbarer sin kjærlighet, og han ønsker å gjøre det gjennom meg og deg. Vil vi la ham gjøre det. Vil vi ta smerten ved å ta et steg i tro, drevet av hans kjærlighet til mennesker? Gud venter til et folk som vil bære hans liv og hans vesen ut til en døende verden. Han venter på oss. At vi skal slippe ham inn? Jo. Men minst like mye at vi skal slippe ham ut - gjennom brutte og ufullkomne kar, så mennesker kan få se: Gud har tatt bolig imellom mennesker. Det er min drøm. Jeg har fått den av Herren gjennom år med bibelen. Er det din drøm? Kom, la oss ta drømmen og ta steg i retning av å virkeliggjøre den. Herren velsigne deg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar