Historien om David og Jonatan, Sauls sønn, er en vakker historie. Den forteller om vennskap, om hjerteknytning i Gud, og om trofast overgivelse til hverandre.
I disse versene ser vi at Jonatan reiser ut til David mens hans far er på jakt etter David for å få ham drept. Og han gjør for David det som er det viktigste vi kan gjøre for hverandre i Guds familie - å hjelpe hverandre til å hente nytt mot hos Gud. Jonatan minner David om Guds løfter og han bekrefter at han tror på det, selv om det betyr å gi fra seg plassene på tronen. Dette er selve grunnen til at Saul er på jakt etter David, og Jonatan har flere ganger refset sin far og vågd livet sitt for Davids skyld. Han er ikke opptatt av egen posisjon, han er mer opptatt av relasjon og Guds rikes framgang. Har han en rolle i dette? Absolutt: "og jeg skal være den nest etter deg" (1. Sam 23.17). Hva var det det som gjode at Jonatan tenkte at han skulle være den nest etter David? Jo, kvaliteten på relasjonen dem imellom. Det var ikke noen andre som gjorde det Jonatan gjorde med den kostnaden og risikoen som han hadde. Det var et liv i Gud som bandt dem sammen.
Når vi leser i salmene ser vi at David hadde mange tunge stunder. Det er slik at livet kan medføre så tunge belastninger at motet svikter. David er regnet opp som en av trosheltene i bibelen - en mann etter Guds hjerte. Det å være en troshelt er verken at livet går på skinner til enhver tid, eller at vi til enhver tid er på høyden og ser ting fra Guds perspektiv. Det er derfor vi trenger hverandre. En av de sterke kvalitetene i dette vennskapet mellom David og Jonatan er at de er ærlige med hverandre - de sier det slik det er, og de tåler det. Det er ikke alle kristne jeg omgås med som jeg har en slik relasjon til, og det forventer jeg heller ikke. Det har både med modenhet og modenhet i relasjonen å gjøre. Vi kan ha mange venner, men alle trenger vi noen virkelig nære og gode venner, dem vi kan være dønn ærlig med og få ærlige tilbakemeldinger ifra. Det er slik i relasjoner at det ikke er likegyldig hvem som sier ting. Folk som vi har opplevd empati og tålmodighet ifra, tåler vi å høre mer direkte tilbakemeldinger fra. At vår nære venn er glad i oss, er demonstrert i praksis og vi vet at de er for oss. Tanken om at "de vet ikke hvordan jeg har det" eller "bryr de seg virkelig?" vinner ikke så lett terreng. Vi låner et ekstra øre, selv om det nære venner sier også kan gjøre vondt.
Ingenting er som et nært vennskap i Gud. Gudslivet og gudsfrykten gir vennskapet en retning - et mål. Vi vil hjelpe hverandre til å leve helhjertet med Gud. Vi utfordrer og oppmuntrer hverandre. Vi gjør avtaler og holder hverandre ansvarlige overfor Herren. Paktsvennskap binder ikke hverandre opp. Guds kall eller omstendigheter kan flytte på oss, så en for perioder er fysisk lenger borte fra hverandre. Vennskapet lever likevel, og med dagens teknologiske muligheter er det fullt mulig å holde kontakten, også, selv om det blir å en annen måte. Paktsvennskap er ikke eksluderende. En kan få nye nære venner, og det er ingen sjalusi inne i bildet. Det er et skille mellom paktsvennskap og ekteskap. Begge er et sjelsbånd, men det leves ut på forskjellig måte. Ekteskap eksluderer andre i selve paktsforholdet, og en er ikke flytte hvor en vil uten at ektefellen er i enighet og tro. Du kan ikke si: Nå vil jeg leve med den, heller. Paulus og Barnabas var paktsvenner - det var Barnabas som førte Paulus inn i arbeidet, og de arbeidet sammen. Så arbeidet de mer hver for seg, men fortsatt var de paktsvenner. Paktsvennskap overlever uenigheter - for kjærligheten gir hverandre rom - det er bare en eier - og det er Gud.
Det er når livet er virkelig tøft at en oppdager hvem som virkelig er gode venner. Det er da en oppdager forskjellen på dem som er klar til å gi oss overfladiske, velmenende råd, og så la det bli med det, og dem som er klar til å gå mange mil med oss, og gi oss både tid og oppmuntring, gang på gang. Du verden hvor høyt jeg setter dem som har gjort dette med meg, og med oss som ektepar. Hvor verdifullt er ikke slike vennskap? De som sa: "Jeg tror!" og ikke: "Du må tro" når det var som mørkest. Hvor verdifullt er ikke det håpet som bryter fram når kan si midt i all din elendighet: "Jeg tror". "Jeg skal be". For noen ganger er situasjonen slik at en ikke kjenner at en har noe tro, knapt nok håp. En sann venn vil skjønne når det er slik, og ikke belaste ens allerede plagede venn med krav om tro og rett bekjennelse. De vil ikke være som Jobs venner som så elendigheten, men la stein til byrden. Det er andre tider da korreksjon og gale og vantro tanker er helt på sin plass, slik her med David og Jonatan. David ser døden i hvitøyet, men Jonatan er trygg på at David vil overleve. Det skal gå det slik Herren har lovt deg, David. Hvordan vet vi hva situasjon vår venn er i? Hvis verdien som styrer er rett relasjon heller enn rett mening, så er det en stor hjelp. Venner finner det ut av med hverandre fordi de bruker tid og ressurser på det, fordi det er et mål.
Når Jonatan dør sammen med faren, holder David en dødsklage over ham. Han slår fast at slik den paktskjærlighet Jonatan viste er dypere og mer betydningsfullt enn den driften som utgjør noe av limet i forholdet mellom mann og kvinne. David savnet Jonatan dypt, og det triste er at han ikke lyktes med å bygge et tilsvarende relasjon - en paktsvenn i krigen. Joab, som overtok som hærsjef var ikke som Jonatan - var ikke av samme ånd - David og Joab kom derfor ikke så godt overens, og David gav seg til å holde seg hjemme når de var ute ved fronten. Det førte til fallet med Batseba, og det startet en lang rekke med trøbbel i Davids familie. Det viser verdien av slike paktsvennskap. Ikke en gang David klarte seg godt uten. Gjør du? Bygger du slike vennskap der en hjelper hverandre å hente mot ifra Gud? Det kan fort bety forskjellen mellom suksess og fiasko. Må Herren gi oss å være slike trofaste venner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar