Gudsåpenbaring - på Guds premisser

Som kristne er vi opptatt av å lære Gud å kjenne. Når vi tok imot Jesus og han flyttet på innsiden, så begynte en prosess av å oppdage Gud og oppdage hva betyr det at han nå lever på innsiden av meg? Paulus sine bønner for de kristne er viktig lesning - og gode bønner å lære seg og bruke:

• At vi skal få åpenbarings- og visdoms Ånd, så vi kan lære Gud å kjenne
• At vårt indre menneske skal styrkes ved kraften fra hans Ånd, så vi kan forstå alle dimensjoner i Guds kjærlighet og således kunne uttrykke Guds fylde.
• Kjærligheten bli utrustet med innsikt og dømmekraft, så vi kan forstå hva som er viktig.
• Lys i våre indre øyne, så vi kan 
• se hvilket håp kan har kalt oss til
• se hvor enorm arv Gud har i oss - hvor stor tro han har på det han har investert i oss
• forstå og erfare hvor enorm han kraft er i og mellom oss som tror og at det er den samme kraften som reiste Jesus fra de døde.

Det er mye som gir seg ut for å formidle gudsåpenbaring, men som ikke nødvendigvis gir så mye innsikt i dybdene i Gud. Ifølge bibelen er det bare Guds ånd som kan gi oss del i de hemmelighetene. Hva drømmer Gud om, egentlig? Vi skjønner at han som Gud ønsker å se at den herligheten som bor i han selv - kjærlighet, rettferdighet, skjønnhet, makt, storhet, kraft, skaperevne, miskunn, nåde, barmhjertighet, trofasthet - at det skal oppdages og gjenspeiles i hele universet. Og det som viser oss noe av Guds enorme og vakre hjerte, er at han faktisk vil gi av seg selv, at han oppfatter at det som gir ham ære og herlighet, er at andre får del i den, men at de samtidig vet hvor de har fått det ifra, og fylles med takknemlighet og undring. Hans kjærlighet er at han vil gi. Vår kjærlighet er at vi ser verdien i det, vil ta imot, er takknemlige, og at vi i takknemligheten og undringen, og tilbedelsen av Gud som gir, blir som ham selv - og gir det videre med den samme rausheten, og peker på ham som gav til det oss, og sier: Se, snakk med ham, så får du del i det!

Guds ære og herlighet er at han blir alt i alle. Ikke fordi han tvang det på oss, men fordi vi så hans skjønnhet, storhet og raushet, og valgte å ta imot. Kjærlighet fordrer et fritt valg. Roboter har ikke kjærlighet, slik Gud definerer kjærlighet. Derfor er fortapelse også et uttrykk for Guds kjærlighet. Uten fritt valg - ingen fortapelse, for en kunne ikke velge bort Gud, men da er det heller ingen kjærlighet, heller. Fortapelse betyr at Gud står ved det valget å gi oss et valg, selv om det koster ham å se oss fortapt. Men fordi Gud er kjærlighet, så er fortapelse også en mulighet.

Jeg hører stadig forkynnere referere til salmen av Petter Dass: "Gud er Gud som alle land var øde, Gud er Gud om alle mann var døde." Den formidler en sannhet om Gud - at Gud står over alt ondt som måtte skje. Han forblir Gud. Det ondes problem forblir en gåte, men bibelen ber oss å være småbarn i det, og heller konsentrere oss om å bli å modne i Gud. Du kan være professor i den ondes problem, men ikke ha så mye som en millimeter løsning. Løsning på det onde ligger ikke i det onde, men i Gud. Det onde er på en måte fravær av Gud. Derfor taler bibelen om at Gud overgir mennesker til seg selv og sin egen manglende dømmekraft. De vil ikke ha Gud og hans visdom, og så sier Gud til slutt: Ok, jeg respekterer ditt valg. I siste ende så er fortapelse definert i bibelen som "borte fra Herrens nærvær" altså fravær av Gud.

Selv om Petter sin salme sier noe som er sant om Gud, så tviler jeg på om Gud ser på det som et tegn på moden forståelse av hans plan og hensikter. Med åpenbaringen av en Gud som ikke blir mindre Gud om alle mann var døde, kunne jo Moses ha sagt til Gud når Gud uttrykte sin vrede over et ustyrlig folk og ville utrydde dem alle: "Ok, Gud. Du blir jo ikke mindre Gud, så go on!". Men Moses gjorde ikke det. Moses hadde en dypere forståelse av hvem Gud var, og hvordan Gud ser på seg selv og vurderer sin egen person. Så han argumenterer med Gud med utgangspunkt i Guds ære. Hva vil alle folkene si om du gjør dette, Gud? Hvordan vil ditt navn og rykte på jorden se ut da? Traff Moses innertier med sin argumentasjon? Var den basert på åpenbaring? Det var akkurat det den var, og det var derfor det resulterte i at folket ble berget. Gud tok til slutt folket inn i løfteslandet - for det var det som var Guds plan og hensikt.

Vi ser altså at vi kan si ting om Gud som forsåvidt er korrekt, sånn rent intellektuelt og teologisk, men det betyr ikke at du dermed har gitt en riktig representasjon av Gud, slik Gud selv ville ha gjort det. Et veldig godt eksempel på dette finner vi i Job og vennene hans. Det var mye vennene sa, som rent teologisk var korrekt, men de uttrykte ikke hans hjertelag. I Gud er det slik at dersom du løsriver sannhet fra nåde, så har du dermed bommet. Jesus, som bibelen sier er det ypperste representasjon av Guds vesen og vilje, han kom med nåde og sannhet, og rekkefølgen er ikke likegyldig, heller. Jesus sa: Gå og lær hva dette betyr. "Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer." Kan ikke barmhjertighet innebære offer? Jo, men utgangspunktet og motivasjonen er helt forskjellig. Barmhjertighet sier: "Takk Gud for det jeg får være med å bidra med!". Offer sier: "Se, hvor mye jeg har ofret! Jeg er rettskaffen, jeg!". Barmhjertighet har sin rot i Gud. Offer har sin rot i egenrettferdighet. Det ene løfter andre opp og gir glede. Det andre trykker andre ned og gir skam. 

Når vi skal ta utgangspunkt i gudsåpenbaring, så er det en veldig fordel, om vi gjør det på Guds egne premisser. Når Gud fører Jesus inn i verden, sier han: That's it! Noe mer tydelig enn dette får dere det ikke. Her er jeg - sånn er jeg. Da har vi ikke anledning til å grave frem ting fra GT som bryter med det bildet vi får av Gud gjennom Jesus. Og for å være helt ærlig, så er det veldig utfordrende, egentlig! Det er så mye mer behagelig å ha det på et teologisk og intellektuelt plan enn å forholde seg til det Jesus sa og gjorde. For det er ikke bare fariseerne Jesus utfordrer - han utfordrer sitt folk, sin menighet og sine disipler med sitt liv. Det er nok ikke bare meg som drømmer om å kunne vært der med Jesus, vært en av de tolv. Og sett alt som skjedde. Sett Lasarus komme ut av graven. Vi er flink til å lage glansbilder - det blir som bibelens svar på rosablogging. Litt photoshopping av virkeligheten og et behagelig utvalg av realiteter. Hvordan var det å være med Jesus, egentlig? De fikk refs for vantro, opptil flere ganger. De ble bedt om å gi mat til 5000 med 2 brød og 5 fisker (eller var det omvendt?). De var med Jesus i templet når han jagde alle ut derifra og ble utfordret av de skriftlærde. De så folkemasser bli fornærmet på Jesus og dra derifra. De hørte viskingen og tiskingen blant folk, på godt og ondt. De følte seg så strukket at de hadde troen og intellektet konstant "ute av ledd", og likevel strakk det ikke til - de bommet stadig vekk. Stadig på farten, og en visste aldri hva som kom rundt neste sving - spennende, og samtidig nervepirrende. Thomas sier: "Kom, så vi kan dø sammen med ham." Jesus er radikalt i positivt forstand, men du verden så radikalt! Glansbilder gir lite verdi i virkeligheten. En kan både assosiere seg med og ta avstand fra slike glansbilder. Glansbilder betyr at en lever igjennom det andre er og gjør, mens selv er et grått og middelmådig sorti. Glansbildene blir underholdningen vi kan gjemme oss i - helter: enten det er Jesus, rosabloggere eller fotballag. En erstatning for å leve ut drømmene selv. Da kan Gud være Gud om alle mann var døde, for en skjønner seg egentlig ikke på Gud, og hvordan han selv vurderer sin person og storhet. Når tenker Gud at han skinner som Gud? Hva gleder ham? Hva er det han vil for noe? Du kan lese historiene om Jesus på to måter: glansbilder, eller som Guds vilje for ditt og mitt liv - en drøm som primært ikke er vår, men hans, fordi det er hans ære det er snakk om. Da gjør det både godt og ondt å lese evangeliene. For det berører oss i vårt innerste - vi distanserer oss ikke som det ikke berørte våre liv - det vi gjør idag - det vi prioriterer. Det blir ikke "der er Jesus og disiplene, men her er vi", men det former seg bønner i vårt indre: "Gud, jeg vil også ha slik åpenbaring av deg, at jeg forstår hvor mye du faktisk vil bruke meg og uttrykke din storhet gjennom meg. Jeg vil også ha slik åpenbaring av deg, at jeg ser hva du faktisk har gjort tilgjengelig for meg, fordi du vil det slik. Gud, jeg vil se din herlighet!". Det er en som har sagt at du blir frelst når du mottok troen på Gud, men blir forvandlet først når du oppdager at Gud har tro på sitt liv i deg.

Guds absolutte premiss for gudsåpenbaring er Jesus. Alt vi formidler om Gud må stå i forhold til å være på linje med ham. Det ingenting utenom - alt vi trenger å vite om Gud finner vi i ham. Og så er det også helt grunnleggende å spørre Gud om hva han tenker om å være Gud. Da er det ikke sikkert at Gud er så opptatt av "om alle mann var døde". Og er ikke Gud opptatt av det, så bør vi kanskje dreie fokuset, vi også.