Høydepunkter fra Jesaja - Del 23 - Midt i mørke av avgudsdyrkelse og tomhet: Åndsutgytelse og gjenreisning av alle ting (Jesaja 44)

❝¹ Hør nå, Jakob, min tjener,
og Israel, som jeg har utvalgt!
² Så sier HERREN (den evige Jeg Er)
som laget deg og formet deg i mors liv,
han som hjelper deg:
Vær ikke redd, min tjener Jakob,
Jesjurun, som jeg har utvalgt!
³ Jeg øser vann over det tørste
og bekker over det tørre.
Jeg øser min Ånd over din ætt
og min velsignelse over dine etterkommere.
⁴ De skal spire fram som siv i vann,
som popler ved bekkefar.
⁵ En skal si: «Jeg tilhører HERREN (den evige Jeg Er)»,
en annen skal kalle seg med Jakobs navn.
En skal skrive i sin hånd: «Til HERREN (den evige Jeg Er)»,
og Israel (prins med Gud) skal han få som hedersnavn.” (Jes 44:1-5)

Hva er Guds svar når verden går av skaftet i et mørke av egoisme, økende nasjonalisme og krigsretorikk, tom religiøsitet uten liv, og rotløs ateisme uten noe form for navigasjonsevne? Det Gud gjør er å skape noe nytt. Han omformer sin skapning ved sin Ånd. Når syndefloden kom under Noah, så brøt alle kilder i dypet fram og himmelens sluser åpnet seg (1.Mos 7). Vannet kom ikke bare ovenifra. Den kom også fra jordens indre. Det var dyp som møtte dyp, kilder som møtte kilder, det var himmel som møtte jord i en omforming hvor både himmel og jord fikk et annet uttrykk. Jesus snakker om den Ånd som han vil gi dem som tror på ham, at det skal være som elver av levende vann fra vårt indre (Joh 7:38). Et annet sted sier han at hans Ånd er som en kilde i oss som veller frem og gir evig liv (Joh 4). Det er noe i oss som bringer liv til oss og til verden rundt oss. Jesus sier også at vi skal “få kraft når den hellige Ånd kommer over oss ” (Apg 1.8). Også i det verket Gud gjør i oss gjennom sin Salvede, sin frigjørende frelserkonge (latin: Kristus), er det slik at kilder i himmelen møter kilder på jord. Dyp roper på dyp. Vi vandrer på denne jord, men vi har fått tilgang til tronrommet i himmelen (Hebr 10:19). Vi ber med vår ånd, men Den hellige Ånd tar tak sammen med oss, slik at bønnene vi ber er i samsvar med den himmelske viljen, planen og strategien. 

Jesaja profeterer igjen om at Gud skal øse sin Ånd over Guds folk. Vi vet at det er Den Salvede som er ætten Gud vil velsigne jordens ender igjennom (Gal 3), men Israel og jødefolket har sin viktige del i dette, og i lys av Den Salvede kan vi be om dette både for oss sjøl som ikke-jøder, og vi kan be om det for det jødiske folket, at de skal få ta del i sin rolle i dette. Vi må forstå at fred for Jerusalem aldri kan bli en realitet uten Jesus, uten Åndsfylde, både får muslimer og jøder. Jesus er Guds totale svar på verdens totale utfordringer. At Jesus gikk til korset, så vi kunne få del i Ånden, slik det også her er lovet, er Guds endelige plan for hele menneskeheten (Gal 3:13-14). Det er i Ånden Guds rike realiseres i rettferdighet, fred og glede (Rom 14:17). Og det er ved Åndens ild at alt det materielle, alt det forgjengelige skal omformes til det uforgjengelige når oppdraget er utført og bruden har gjort seg klar til å ta imot sin brudgom; forfulgt og under sterkt press, men seirende. Full av arr fra sår verden har påført henne, og likevel: uimotståelig vakker, nettopp derfor. Arrene minner brudgommen om en pris som er betalt for å bære budskapet om frihet ut til en døende, om et folk som var villig til å gå på hans veier, og å lide slik han led. Og i en berøring, i et brøkdel av et sekund, forsvinner alle tårer, alle arr, og igjen står bare ett minne om død igjen: en kilde av hans blod i himmelen. 

Utfordringen for oss kristenfolket, er at vi ikke forstår rekkevidden av det Jesus har gjort for oss, og derfor heller ikke rekkevidden av det han vil gjøre igjennom oss. Om vi ikke forstår hvem han har gjort oss til i ham, så vil vi slite med å forstå hvem han ønsker å være i og gjennom oss. Det handler om en sann identitet i Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (latin: Kristus), og Jesaja tar det opp i dette avsnittet. Hvem tilhører vi? Hvilket navn bruker vi om oss sjøl? Hva er det vi skriver i håndflaten for at vi på ingen måte skal kunne glemme hvem vi er? Israel betyr “prins med Gud”. Det er Jesus som er livets høvding, det er han som er fredsfyrsten, ja, det er han som er det Levende Ordet ifra Gud i menneskelig skikkelse. Lurer du på hva det vil si som menneske å leve etter Guds ord? Jesus er svaret. Ingen over og ingen ved siden. Han er på alle møter det ypperste uttrykket for Guds vesen og natur, hans plan og vilje med mennesket. Gud er ett med ordet han taler, og derfor sier Jesus med største selvfølgelig: “Jeg og Far er ett!”. For Muslimer klusser dette seg til - de forstår ikke rekkevidden av jomfrufødselen, enda den er beskrevet i Koranen. Jesus omtales der som noe annet enn alle andre profeter, men hans guddommelighet benektes like fullt, og øynene deres er tapet igjen. De tror på en Jesus som ikke lever i menneskets hjerter, og jeg kan bevitne at om vi skulle velge å slippe Jesus ut fra et fengsel av vantro, likegyldighet og hang til et behagelig liv hjemme i stuene våre og begynne å demonstrere hans oppstandelseskraft, så vil flere av disse begynne å stille spørsmål rundt det de tror på. Og der er biter av sannhet i Koranens om til og med kan brukes - det er bare fordreid og satt inn i feil kontekst. Men det som er der og som kan bygge bro til ting de allerede tror, kan være nyttig å vite om. Det er muslimer som har blitt frelst etter å ha studert hva Koranen sier om Jesus og blitt nysgjerrige og begynt å se hva bibelen sier om ham, også. Men vi er redde og lar oss styre av frykt. Det er derfor dette er sagt i bibelen oftere enn noe annet: “Frykt ikke!”. Skal du komme over frykt, så må du løses fra frykten for å dø. Det er kun når du er død for livet i denne verden, at du ikke har noe å beskytte og forsvare. Du vet at livet her på jorden er Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge, og døden er en oppgradering. Så det er vinn, vinn. Men da må vi kjenne så mye av himmelens realiteter at det vi ser bundet og forløst der, også blir bundet og forløst her på jord gjennom oss. Om himmelen bare er noe som kommer en vakker dag, men Jesus sitt budskap: “himlenes rike er kommet nær!” egentlig ikke har noen betydning for oss, så er himmelen et tynt håp. Paulus snakker om å ha håp ved Den hellige Ånds kraft. Da er håpet knyttet til noe vi allerede ser har begynt å skje, for vi har smakt av den kommende verdens krefter. Lever vi ennå i en verden som preges av det onde? Absolutt! Men vi ser også Jesus kronet med herlighet og ære, og vi ser at midt i det mørke skinner ut lys, og vi ser noe mer: Vi ser at lyset er sterkere enn mørket. Løftet er at lyset helt og holdent skal kaste ut mørket, og det håpet vi har, er knyttet til det løftet om at Jesus herredømme og kongerike en dag skal forvandle det universet vi bor i.

Jesus kom for å gi oss del i sitt liv - det evige livet. Han er Livets Tre. Han er brødet fra himmelen som gir liv. Han er Veien, Sannheten og Livet. Han kom for å tenne en ild. Det begynte på pinsedag, og ilden skal fortsette å brenne til oppdraget er fullført og vi har gjort i stand for Herren - den evige Jeg Er - et forberedt folk (Luk 1:17). Vil vi la ilden få brenne i oss? Eller er frykten for å bli utbrent så stor at vi lar det være? Utbrenthet er noe som preger denne verden. Paulus sier at lysten til rikdom gjør at vi gripes av mange tåpelige og skadelige begjær og påfører oss mange lidelser (1.Tim 6:9-10). Hvis vi skal ha ambisjoner på alle områder, så brenner vi lyset i flere ender. Men hvis vår eneste ambisjon er å leve med Jesus og la ham få sin vei, så vil vi finne en nåde som bærer oss igjennom utfordringene. Kanskje er utfordringene større enn hvis vi valgte å leve verdslig? Det kan godt tenkes. Men regnestykket består av to bestandeler. Det ene er belastningen vi utsettes for. Den andre er nåden til å bære det. Paulus sier i 2.Kor 4:17:

❝De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer.” (2 Kor 4:17)

N11BM som er sitert over har valgt å oversette gr. baros, som vi har vårt barometer ifra - trykkmåling - på to forskjellige måter - “rikdom” og “som veier”. Det er en tilnærming som får ut mer av rikdommen i Skriftene og får frem mer av betydningen som ligger i den greske teksten. Det er ingenting med valgene de har gjort som motsier det vi ellers leser i NT, så det er trygge og gode valg de har gjort. N11BM er i det hele en ganske så god oversettelse, så skryt til bibeleskapet for det arbeidet de har gjort. Jeg har likevel en alternativ oversettelse som lyder:

❝De trengslene vi møter, er lette og kortvarige, og de skaper for oss en evig tyngde og trykk av herlighet langt utover det som kan sammenlignes med trengslene.” (2. Kor 4:17)

Fotnote til Bibelen - Guds Ord (kilde: OliveTree Bible App)

Oversettelsen til bibelselskapet er inne på det som er Paulus sitt poeng. Det er et ytre press og trykk som møtes med et indre trykk av herlighet. Vi bærer lette trengsler sammenlignet med tyngden av den rikdom og herlighet som vi bærer med oss. Bibelen Guds Ord har “fylde”, men en fotnote som sier “vekt” og “tyngde”. I tråd med sin måte å lese fylde ut av vekt, så har de også valgt overstrømmende for det ordet som betyr langt utover det som kan sammenlignes, eller uendelig mye mer som N11BM sier det.

Hva er poenget med alt dette? Vel, ordet for herlighet i GT, er det hebraiske kâbôd, som betyr vekt. Guds herlighet er vekten av Gud, det er vekten av hans herlige vesen. Det er vekten av hans rettferdighet. Det er vekten av hans skaperkraft. Og: det er vekten av hans dommer. Det burde fortelle oss at det eneste fornuftige vi kan gjøre er å falle på kne og tilbe ham og leve i overgivelse til ham som har skapt hele universet. Bare universet og skaperverket burde være nok til å trekke gode konklusjoner ut av. Ateisme er en så tåpelig idé at du må være totalt hjernevasket for å leve godt med den. At en kan lure på hvilken Gud og religion en skal velge og derfor holder det på avstand, er nå så sin sak. Der finner vi de fleste i Vesten, men de ender opp som praktiske ateister og kjøper derfor idéer fra denne dumskapen som ikke fører mye godt med seg, for å være litt diplomatisk. Verre er det at kristne også lever som om de var praktiske ateister. Vi snakker om Gud, men kjenner vi ham? Gjør vi det dersom vi avstår fra å vitne om oppstandelsen og oppstandelseskraften av frykt for å bli motsagt, komme i forlegenhet, eller den litt mer “ydmyke” varianten: sette Gud i forlegenhet? - som om det er noe han ikke har regnet med når han kalte oss til å være disipler og ikke mestrere. Han har gitt oss del i sin herlighet, i sin vekt. Det betyr at vi har noe vektig å komme med; men vi kan bli veiet og funnet for lett om vi lever i sløvhet og i bunn og grunn lever ut fra en ateistisk tilnærming, filosofi, og ånd. For ikke vare er ateismen dumskap - den er en åndsmakt og en avgudsdyrkelse, for du ender med å tjene materialismen - det bibelen kaller Mammon. 

❝I Vesterland skal de frykte Herrens navn, og i Østerland hans herlighet. Når fienden kommer som en flod, skal Herrens Ånd drive ham tilbake.” (Jes 59:19, NB-88, BGO, NKJV, MEV)

Som Guds folk trenger vi å ydmyke oss og ta imot nåde i fra Gud til å være de vi er tiltenkt å være. For Gud har tilveiebrakt en utrustning som vi er kalt til å ta imot og leve i. Det står at de ikke kunne stå seg imot den visdom og Ånd Stefanus talte med (Apg 6:10). Hva var det? Det var Herrens kâbôd, hans herlighet, hans vekt i ordene som Stefanus talte, som drev fienden tilbake. Det neste blir at fienden tyr til vold, men vekkelseshistorien viser at heller ikke det kan stoppe Guds verk om vi lever overgitte liv.

❝¹⁸ De skjønner ikke og forstår ikke. Øynene er klistret igjen så de ikke kan se, hjertet også, så de ikke kan forstå.¹⁹ Han tar det ikke inn over seg, han har ikke kunnskap og forstand nok til å si: «Halvparten brente jeg opp, så bakte jeg brød over glørne. Jeg steker kjøtt og spiser det. Så lager jeg noe avskyelig av resten, jeg bøyer meg for en trekubbe!» ²⁰ Han gjeter aske, hans forvirrede hjerte har ført ham vill, så han ikke berger livet og sier: «Er det ikke løgn i min høyre hånd?»  ” (Jes 44:18-20) 

Når en får avgudsdyrkelse fremstilt slik som dette, kan nok enhver opplyst se det tåpelige i det. Å bøye seg ned for noe en selv har skapt og så be til det, gir absolutt ingen mening. Det som er mindre åpenbart for folk, er at det er like tåpelig å stole på rikdommen sin for å berge deg den dagen slaget står. Stoler vi mer på at pengene kommer inn til 15. hver måned enn vi stoler på at Gud vil tilveiebringe? Roper vi på regjeringen hver gang det er et behov som ikke blir møtt? Eller på helsevesenet hver gang en ung person dør av kreft? Verden holder jo på sånn - de har ingen andre holdepunkter - men de dyrker altså det skapte framfor Skaperen. Bibelen advarer oss mot å være misunnelige på dem i perioder hvor det går bra og velge å løfte blikket og ha et lenger perspektiv. I disse dager kjenner vi på krig og rykter om krig, vi kjenner på endringer i klima, selv om vi krangler om årsakene, og tryggheten er ikke like selvfølgelig lenger. Folk uten holdepunkter kan da bli veldig redde, og spørsmålet er: Vet de hvor de kan gå hen for å finne trygghet og svar? Eller blir folket som Herrens navn er nevnt over like redde fordi de grunnleggende sett lever på samme måte og har sin trygghet i ting som kan være her idag og være borte i morgen? For da er det seriøst på høy tid at vi tar Gud på alvor, vender om, og gjør noen radikale endringer i livene våre! Det er mange år siden Gud varslet meg om at manglende omvendelse blant kristne i Vesten ville medføre større endringer i nasjonal trygghet og vil føre til ytterligere press, polarisering og oppløsningstendenser. Men jeg ser svært lite forkynnelse på dette, selv om hele bibelen i stort er et kall til radikal omvendelse. 

❝²¹ Husk dette, Jakob,
og Israel, for du er min tjener.
Jeg har formet deg, du er min tjener,
Israel, du blir ikke glemt av meg.
²² Jeg stryker bort dine lovbrudd som en tåke
og dine synder som en sky.
Vend om til meg, for jeg løser deg ut!
²³ Juble, du himmel,
for HERREN (den evige Jeg Er) har grepet inn!
Rop av fryd, dere jordens dyp!
Bryt ut i jubel, dere fjell,
du skog med alle dine trær!
For HERREN (den evige Jeg Er) løser ut Jakob,
på Israel viser han sin herlighet.
²⁴ Så sier HERREN (den evige Jeg Er), som løser deg ut,
og som formet deg i mors liv:
Jeg er HERREN (den evige Jeg Er), som har skapt alt,
alene har jeg spent ut himmelen,
uten hjelp har jeg bredt jorden ut.” (Jes 44:20-24)

Som mennesker trenger vi hjelp. Uten hjelp er vi totalt hjelpeløse, bokstavelig talt. Men Gud gjør sitt verk - og vi var ikke der og hjalp ham når han skapte universet, eller når han skapte det første mennesket. Og så er det dette med Gud som er omtrent helt uforståelig: Han velger altså å skapte et menneske i sitt bilde og gi det autoritet over hele sin skapning og et oppdrag om å vandre med ham, og i fellesskap med ham drive ut ham som ødela skaperverket i sitt fall og gjorde det tomt og øde. Derfor måtte Adam vokte hagen, så den gamle slangen ikke skulle få innpass. For en tro han har på oss små kryp, her nede. Men han gir oss altså ikke opp, og det forblir et mysterium. Røsten hans finner vi her i Jesaja: Vend om til meg! Du er ikke glemt. Jeg løser deg ut. Jeg viser min herlighet, min tyngde på deg. 

❝²⁶ Jeg bekrefter mine tjeneres ord
og gjennomfører den planen
mine sendebud har forkynt.
Jeg sier om Jerusalem:
«Hun skal være bebodd»
og om byene i Juda:
«De skal bygges opp igjen,
jeg skal gjenreise ruinene.»
²⁷ Jeg sier til havdypet: «Bli tørt!
Jeg tørker ut strømmene dine.»
²⁸ Jeg sier om Kyros: «Min hyrde,
som skal gjennomføre alt det jeg vil,
si om Jerusalem: Hun skal bygges!
og om tempelet: Det skal grunnlegges!» ” (Jes 44:26-28)

Gud kan reise opp en Kyros om folket som Guds navn er nevnt over vender om til ham og tar ham på alvor. Det er så stor vår Gud er. Om vi vil være sanne gudfryktige og bry oss om de fattige, så vil vantro mennesker åpne lommeboka og hjelpe oss i oppdraget vårt. Om vi vil være slike som ved Guds nåde er full av tro og kjærlighet, og vi ser god bemidlede mennesker helbredet fra uhelbredelige sykdommer, så vil de åpne lommeboka og hjelpe oss i oppdraget vårt. Og dersom vi har ryggrad nok til ikke å berike oss selv, så vil ikke flommen av penger stoppe opp med det første, heller, for de ser integritet og en gudsfrykt som skaper respekt og undring. 

Men dette er min påstand: Menigheten i vesten ligger i ruiner. Jeg tenker ikke på menighetshus, for Gud bor ikke i hus som er gjort av menneskehender. På engelsk er blir church og church building nær sagt brukt om det samme, og jeg har også overhørt på norsk: “det foregår nede i menigheten” - altså underforstått - i menighetsbygget. Slike måter å snakke på sniker seg inn - og det er et sikkert tegn på frafall og lunkenhet. Hvordan tør vi å kalle det som bare er stein og tre for menigheten - det som Jesus gav sitt eget blod for å kjøpe fri og som han med hele seg forsøker å bygge, selv om vi fint motarbeider ham på så mange fronter? Det samme skjer med husgrupper. “Vi har ikke gruppe denne uka”. For meg er det som å si: “Vi er ikke kristne denne uka”. Gruppe er noe vi er, det er ikke noe vi har. At vi ikke har den vanlige ukentlige samlingen er noe helt annet. Og når vi først er inne på det. Personlig har jeg aldri avlyst en ukentlig samling fordi det var få som kom. Vi bare endrer på samlingen, og er det bare en person som kommer - for en kjærkommen mulighet til å bli bedre kjent med vedkommende! Jeg bruker enhver anlendning til å kommunisere og formidle at det er fellesskapet og relasjoner og kvaliteten i disse som betyr noe - hvor og hvordan er helt underordnet. Om du blir kjent med en bror eller en søster på en skitur på fjellet, og dere ber sammen og deler hjertet med hverandre - hvem har autoritet til å si at det ikke er et uttrykk for gruppe eller menighet? Var det prosjektoren som manglet, siden det skulle være noe annet, eller? Mange synes dette er tåpelig flisespikkeri rundt brukt av ord, men jeg har vært en menighetsleder i over 30 år, og nei: Det er en sammenheng mellom språkbruk og grad av overgivelse. Så er det sant at en kan si det rette uten å ha noe liv bak, men det blir fort avslørt om så er tilfelle. Det som ikke er mulig, er å leve dette livet uten at det til slutt fører til at mennesker kommer inn i Guds rike og blir disippelgjort og begynner å leve slik vi sjøl lever. Dersom vi ikke regelmessig ser nye mennesker imellom oss, er det fordi vi enten er ganske så syk, døende eller rett og slett døde. Jesus advarte fariseerne og de skriftlærde og sa at Guds rike ville bli tatt ifra dem og gitt til noen som vil bære dens frukter. Tror vi virkelig at Gud vil skjære dem av, og så spare oss om vi har like lite frukt å vise til? Denne supernåde-forkynnelsen, som visst nok gjelder absolutt alle som tror, bortsett fra folk som lever i samkjønnet samliv, sprer om seg. Det er bare et problem: Jeg finner ikke det budskapet igjen verken i det gamle eller det nye testamentet. Paulus sier at de som lever i seksuell umoral ikke skal arve Guds rike, og homofil praksis er noe han nevner for seg. Så når 70% unge voksne som kaller seg kristne sier at de sliter med regelmessig pornotitting, mens løsningen på dette er tydelig forklart i bibelen - skal vi tørre å si at det er seksuell umoral i den betydningen som Paulus nevner i listen over ting som gjør at en menneske ikke skal arve Guds rike? Jeg mener om du har tittet på porno et par ganger i ungdommen, og bekjent det og fått hjelp til å styre unna, så er det nåde for det. Men om du er så stolt at du ikke vil leve i ansvarliggjøring så en kan styre unna og du regelmessig faller, så er jeg jommen ikke sikker. Men vi altså er fri til å bruke ulik vekt, og ikke bare gjør vi det, men vi gjør det med den største selvfølge. Jeg hører en opprørt Jesus i mitt mindre: Ve dere, hyklere! Hvordan tør vi å holde på sånn? Tørr vi egge Gud til vrede? Bare fordi vi tror at vi har fått nåde, så tror vi at Gud ikke kan bli opprørt over oss. Men  foreldre som ikke bli opprørt over barnet sitt, hvilken kjærlighet er det? Min bibel forteller meg at den nåden Gud gir, oppdrar oss. Det betyr at inkorperert i nåden, er også Guds vrede til oppdragelse og frelse. Han vrede til fortapelse er noe annet, da skal du stå imot oppdragelsen over tid. For uten helliggjørelse, skal ingen se Herren, sier Guds ord (Hebr 12). Forkynner vi det? Eller er vi så redd for å ta frelsesvissheten fra folk at vi døser dem inn i en supernåde som fort blir en suppenåde av urett og synd?

Gud har en gjenreisningsplan. Om det blir et fysisk tempel i fysiske Jerusalem er jeg mer usikker på, men det er dem som tror det, og det er greit nok. Det vi vet helt sikkert er at Gud bor i et tempel som ikke er gjort av menneskehender. Vi vet helt sikkert at ingen slike templer laget av det forgjengelige står igjen når alt står ferdig - ergo er det ikke en del av Guds evige plan og hensikt. Det vi også vet, er at Jesus sa at han skulle bygge sin menighet og det er et tempel i Ånden bestående av levende steiner (Ef 2:20-22; 1. Pet 2:4-5). Kallet til omvendelse står der ennå, både for jøder og for ikke-jøder. Måtte gudsfrykten rive stykker harde hjerter, så vi sønderknuste kommer fram for Gud med vår likegyldighet og sløvhet. Han vil møte oss med en kjærlighetsild som vil sette oss i stand til å stå i løpet som ligger foran oss. De neste 10 årene kommer til å bli veldig krevende; jeg kjenner Ånden vitner om dette. Men om vi kan vende om til Gud og søke hans ansikt, så vil det samtidig bygge noe for framtiden - noe som er evig. Fedrenes hjerter skal vendes til barna, og barnas hjerter til fedrene. En menighet i Elias Ånd og kraft vil stå fram og bringe folket tilbake til sitt opphav. Jesabel og Nikolas vil forsøke å ta kontroll over det Gud gjør og lokke menigheten til frafall. Ahab vil fremdeles være sløv, kjødelig og verdslig. Men Gud reiser opp et profetisk folk som står grunden og vinner seier. Ja, kom Herre Jesus. Kom, du Guds Salvede, du frigjørende frelserkonge.