❝1 Så sier HERREN
til den han har salvet,
til Kyros,
som jeg har grepet i høyre hånd
for å tvinge folkeslag under ham
og løse kongenes belter,
for å åpne dører for ham,
og ingen port skal være stengt:
2 Jeg vil gå foran deg.
Fjell vil jeg jevne ut,
bronsedører vil jeg knuse,
og jernbommer vil jeg hugge i stykker.
3 Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket,
og rikdommer gjemt på hemmelige steder,
for at du skal kjenne at jeg er HERREN,
som kaller deg ved navn,
Israels Gud.
4 For min tjener Jakobs skyld,
for Israel, min utvalgte,
kaller jeg deg ved navn.
Jeg gir deg hedersnavn
enda du ikke kjenner meg.” (Jes 45:1-4)
Kyros er en veldig interessant skikkelse i verdenshistorien, ikke minst på grunn av hvordan Bibelen omtaler ham. Han er ikke den eneste ikke-jødiske herskeren som Bibelen omtaler som et redskap i Guds hånd, på langt nær, men han er den eneste ikke-jøden som i GT får betegnelser Machiah - Messias - Den Salvede. Hva var det med denne Kyros som gjorde ham annerledes enn herskere som hadde vært får ham? Hva er det som får vår Gud, den evige Jeg Er til å gi ham dette hedersnavnet?
❝13 Jeg har vakt opp en mann i rettferd,
og alle hans veier jevner jeg ut.
Han skal bygge min by
og sende mitt folk hjem fra eksil
uten betaling eller lønn,
sier HERREN over hærskarene.” (Jes 45:13)
Det innlysende er jo hvilken rolle han spilte i forhold til Israels folk, paktsfolket i forhold til Moseloven og etterkommerne av fedrene, Abraham, Isak og Jakob. Men om en leser historien, så var Kyros selv en avgudsdyrker, og Herren legger jo heller ikke skjul på det. Han sier: “enda du ikke kjenner meg”, og før det: “for at du skal kjenne at jeg er HERREN - den evige Jeg Er”. Gud har altså en frelsende hensikt med Kyros akkurat som han hadde med Babelkongen Nebukadnesar som profeten Daniel tjente under. At folk i utgangspunktet er avgudsdyrkende og ugudelige betyr ikke at de dermed er avskrevet av Gud. Men Kyros får en annen hedersbetegnelse av Herren. Han er en mann som er vakt opp i rettferd. Kyros sin måte å regjere på med en sammenhengende og sentralisert, regelstyrt administrasjon, men like fullt en respekt for folks egenart, kultur og trosliv, var vært til inspirasjon for mange, alt fra grunnlovsfedrene for den nordamerikanske unionen (USA) til menneskerettighetsforkjempere. Den persiske stormakten representerte den interessante kombinasjonen av en standardisering av styresett med for frihet for minioriteter. Kyros oppmuntret til at fanger som var bortført under tidligere herskere skulle dra tilbake til sine hjemland og gjenreise sin egen gudsdyrkelse. Dette var sant for jødene som var bortført til Babylon, men også andre folkegrupper.
Men like fullt: Jesus kom som den egentlige Machiah, Messias, Herrens Salvede. For Jesus var det ikke bare et hedersnavn, en tittel. Jesus er Den Salvede. Det er snakk om realiteter fra begynnelse til slutt. Han er det Levende Ordet ifra Gud, som ble til skrøpelig menneskelig kjøtt og blod, og viste verden hva det vil si å leve som menneske i fellesskap med vår himmelske Far. Det likte syndige mennesker så dårlig at de hengte ham opp på et kors, både jøder og ikke-jøder i fellesskap (Apg 2), og han led døden for paktsbruddene helt fra Adam og Eva til han kommer tilbake for å dømme levende og døde, idet han innstiftet den nye pakt i hans blod (i bibelsk paktsforståelse er alltid død/blod involvert, for konsekvensen av paktsbrudd er alltid død og forbannelse).
Det var altså noe med denne Jesus som de samtidige jødene ikke helt fikk hodet sitt rundt. Jesus kom ikke for å iverksette en politisk revolusjon som skulle få verden på rett kjøl - og han gav folk trosfrihet. Jesus tvang ingen til meningstyranni med politisk og militær makt, og det var dette som fikk en rekke samtidige jøder til å avvise ham. Fariseerne og de skriftlærde var sterkt politisert og egentlig integrert i den romerske overmakten som de samtidig hatet. Deres angst var at Jesus skulle lage et oppstyr som gav romerne et påskudd for å utføre enda flere overgrep, og samtidig ventet de på en Messias som skulle befri dem ifra disse romerne. Jesus på sin side var fullstendig frikoblet alt dette, og gav Fariseerne og de skriftlære det glatte lag og avslørte dem som hyklere som i bunn og grunn tenkte og handlet på akkurat samme vis undertrykkerne deres - opptatt av egne posisjoner, rikdom og makt. Jesus snakket om en annet rike - noe som begynte på innsiden og førte til endring innenifra, ikke noe utenifra som umiddelbart truet med undertrykkelse og eksistensgrunnlag om du ikke bøyde av. Han forkynte en framtidig dom, basert på hele skaperverkets eksistensgrunnlag - seg sjøl. Du kan ikke velge bort Gud som skapte deg, og som opprettholder deg i sin nåde, og i lengden forvente at din eksistens i den verden han har skapt til sitt behag samtidig er ivaretatt. Hvis du hater foreldrene dine og absolutt ikke vil ha noe med dem å gjøre, så har du avskåret deg fra hjelp når du er i økonomisk trøbbel og absolutt trenger dem. Til syvende og sist er det dette fortapelse dreier seg om. Gud vil i ytterste konsekvens aldri tvinge noen å velge ham, selv om konsekvensen av det motsatte er katastrofal. Men de gode seiersnyhetene, evangeliet, var ikke i utgangspunktet og vil aldri bli noe som primært utbredes gjennom politisk makt. Det kan sette sitt preg på det politiske fordi det forandrer menneskers innstilling og levesett, men evangeliets kraft er i sin natur apolitisk - endringen skjer ikke gjennom politikk men gjennom rensede hjerter som fylles av den hellige Ånd. Evangeliet går frem der forholdene er minimalt lagt til rette. Det er som en løvetann som sprenger vei gjennom asfalten. Hvordan skal du kunne stoppe noe som forandrer folk fra innsiden? For innsiden kan ingen andre eie, uansett hvor mye undertrykkende regimer prøver seg.
Som kristne kan vi ha ulike synspunkter på hva som er en god samfunnsordning, ulik syn på balanse mellom stat og enkeltpersoner, offentlige tilbud og private, mer profitdrevede initiativ, skattepolitikk, næringspolitikk og så videre. Historien har vist at det i stort er mer eller mindre gode modeller - demokratiet med maktbalanser gir frihet og trygghet, men også frihet til å velge seg selv bort og sårbart for manipulering. Men innenfor denne grunnleggende tilnærmingen er det likevel valgt ulike balanser, på godt og vondt - et perfekt system finnes ikke i en uperfekt verden. Jesus snakket om å samle ulike grupper under en hyrde. Han snakket da ikke om en politisk Messias, som Kyros, men under seg sjøl som den som er den eneste som kan forandre mennesker fra innsiden. Vi vet at Islam er undertrykkende, fordi det er en politisk og militær ideologi mer enn et livssyn, men Jesus har ikke endret sin tilnærming, for det. Vi skal vinne muslimer med hans kjærlighet og under stor lidelse og offer. Eller har dette også endret seg ifra de første apostlene gikk på kloden? Dersom en forlater den apostoliske modellen for et fruktbart kristen- og menighetsliv til fordel for instituasjonalisert, teologifisert og politisert kristendom, så kommer vi veldig galt av sted. Vi får ikke flere disipler ved å slippe flere bomber fra bombefly. Du får flere disipler ved å slippe kjærlighetsbomben Jesus den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge løs på folk. Jesus får ikke folk til å bøye seg fordi han undertrykker dem. Han får folk til å bøye seg ved å sette dem fri. Vi kan komme i skade for å gjøre våre kristne tro til en politisk og militær ideologi på linje med Islam. Da er vi frafallne, som Israel var da de ville ha en konge som de andre folkeslagene rundt dem. Gud oppfattet det som frafall; det var Gud sjøl de avviste, var budskapet gjennom profeten Samuel (1. Sam 8). Den kongen ble en erstatning for Gud som konge. Først når David kom på banen og endelig ble konge etter en lang tid med prøvelser og testing, fikk Gud en mann etter sitt eget hjerte på tronen. Både hver sin måte er Kyros og David typer for den Messias, den Guds Salvede som Gud hadde i tankene, sin egen Sønn, sitt Levende Ord. Gud vil ha hjertene våre, en levende relasjon, ikke lydighet ved tvang. Han vil ha fellesskap i ånd til Ånd, ikke ytre lydighet etter bokstav, helt uten åpenbaring, som uansett aldri blir noen egentlig lydighet etter Guds hjerte. Kyros gav folk den friheten til tro og trosutøvelse, og la til rette for den. Vil Gud trosfrihet? Ja, hvordan kunne han ellers skape mennesker med en fri vilje? Det er ikke slik at fri vilje er uten konsekvens for den som bruker den, men Jesus tvang ingen inn i disippelskap. Gud lar oss gå om det er det vi absolutt vil. Jesus lot den rike mannen gå. For David var det nettopp den nære relasjonen til Gud som preget livet hans og tjenesten hans. David hadde en åpenbaring som gikk lenger enn loven og som så inn i realiteter som hører til i den nye pakt. Det var lovprisning fra et rent hjerte grepet av Gud som Gud ville ha mer enn dyreoffer i fleng fra frakoblede hjerter. Trosfrihet er en verdi for Gud, for dypest sett så handler det om frihet til valg og om relasjon.
Det er en utfordring for oss som er læresveiner av Mester Jesus å navigere i dette landskapet av samfunn og politikk. Vår domsmakt er først og fremst i menigheten. Paulus sier at det ikke er dem utenfor vi skal dømme (1.Kor 5:12), men Daniel var samtidig profet og en del av politisk administrasjon under kong Nebukadnesar, og han påvirket kongen igjennom denne stillingen. Ester var på lik linje en del av hoffet under perserkongen, og hun påvirket kongen likeså. Det er flere grøfter en kan gå i. En kan la samfunnet i stort helt seile sin egen sjø, slik Amishfolket gjør og melder seg helt ut og nekter å ta i bruk noe teknologiske framskritt som bibelen ikke beskriver. En kan på den andre siden la troslivet i stor grad preges av politisk aktivisme i den hensikt at en først og fremst vil beskytte sine egne rettigheter og synspunkter, gjerne i påskudd av å beskytte kristne verdier. I den grad en oppnår noen politisk påvirkning, så må vekkelse og forandrede hjerter alltid være grunnlaget, ellers befinner vi oss på feil banehalvdel. Vekkelseskristendom har gjennom kirkehistorien i svært stor grad vært gjenstand for forfølgelse og motstand, og vil derfor være følsom for misbruk av politisk makt. Når kristenlivet forfaller til å bli kulturelt og nominelt uten den overgivelsen og rensende kraften som brakte det samfunnsmessige gjennomslaget, så er veien kort fra forfulgt til forfølger. Maktmisbruk renses ikke av den som utøver den. Jesus forfulgte aldri noen - det er ikke Jesusmodus å holde på sånn. Paulus ber oss la være å ta hevn og overlate den jobben til Gud (Rom 12). Det krever tro og overgivelse. Samtidig sier Paulus også at myndighetene har en rolle i forhold til å straffe det onde og belønne det gode (Rom 13), og det er ikke feil å påvirke myndigheter til å gjøre akkurat det, så lenge det skjer med respekt og ydmykhet. Og her går vi ofte feil, og følger strømmen av misnøye, sutring og respektløs omtale. Paulus selv levde i et samfunn som ikke akkurat hadde kristne verdier over hele rekka, men han sa like fullt at det er vår jobb å underordne oss under myndighetene. Han sa det til de som levde på den tiden - det var ikke mye rettigheter å snakke om for kristne for å si det slik.
Det er ulike syn på Guds rikes gjennomgripende forvandling av samfunn før Jesus kommer igjen, og det er rom for å lese Skriftene på ulike måter. Vi forstår stykkevis og profeterer stykkevis (1. Kor 13). Personlig tror jeg ikke at en vil se en kristen politisk dominans på verdensbasis før Jesus kommer igjen - det vil se høyst forskjellig ut fra land til land og fra periode til periode. Vårt oppdrag er å bringe folkeslag til tro og lydighet, uansett omstendighetr, og i noen land kan det innebære en høy kostnad og store personlige offer. Når jeg ser i kirkehistorien og nyere historie hvordan kristne håndterer politisk makt, så er neimen ikke sikker på at det er det som tjener oss best så lenge denne verden står. Hva betyr det? At vi ikke bruker kanaler som kunst, musikk, og deltar i debatt om hva som er gode og mindre gode måter å ordne samfunn på - der hvor dette tillates? Selvsagt ikke! Det profetiske er ikke begrenset til kristne møter. Det berører alle områder i samfunnet. Den hellige Ånd inspirerer både musikk og kunst. Den hellige Ånd inspirerer til innovasjon og næring. Hans Nielsen Hauge var et eksempel på dette - han både forkynte evangeliet og drev næring og hjalp andre igang med dette, og hans virke er så godt anerkjent at han var å finne på jubileumsmynten til Norges Bank. Han var ikke en vranglærer, av den grunn. Folk som lever med Herren og hører ifra ham og derfor gir gode råd; de er nyttige og får respekt uansett hvor de blir satt til å tjene. Umodne og arrogante big-head-know-it-alls, derimot, som forakter kunnskap og ferdigheter, og mener de enkle svar på enhver utfordring, men lite å vise til av frukter og resultater, får ikke respekt og fortjener det heller ikke. Verken Josef eller Daniel brukte ukvemsord eller var arrogante mot kongene de stod foran, og begge fikk stor anerkjennelse og respekt. Når patier og antipatier preger kristne i samfunnsdiskusjonen og en sliter med å beholde Åndens enhet, kan en være rimelig sikker på at en er på ville veier. Det finnes verdispørsmål der vi som kristne har gode og klare svar - men å styre et samfunn i denne verden er en krevende oppgave. Jo mindre vekkelseskristendom med gudsfrykt og ansvarliggjøring som får slå rot i et samfunn, jo verre er det å styre et folk. Folk uten gudsfrykt hvor en innser at en dypest sett tjener Gud, har en flokkmentalitet og tenker grunnleggende mer på å mele sin egen kake og gjøre karriere enn å se muligheten til å tjene Jesus fordi vi en dag skal stå innfor ham og gjøre opp regnskap. Det er derfor vekkelse fører til økt verdiskapning og framgang i et samfunn. For når folk går på NAV eller lever på andre fordi en ikke orker å jobbe hvis en ikke opplever den statusen og lønnen en ønsker, så er ikke det et uttrykk for et liv i gudsfrykt. Å betale skatt er også en kristen plikt ifølge Paulus (Rom 13), og har en stemmerett så kan en bruke denne ved valg til å påvirke hvordan beskatning gjøres, men vi underordner oss de ordninger som er. Et samfunn som i stor grad preges av entitlement, rettighetstenkning, er på vei utfor stupet. Det er ingen kristen oppgave å bidra til det hylekoret; tvert imot. Vi lever som læresveiner og etter følgere av Mester Jesus i en verden som er i store endringer. Det som før har virket å være en trygg havn, en humanistisk-ateistisk liberalisme som har fått økt i sjøltillit, er langt fra så trygt og greit som mange har trodd. Krig truer i horisonten av den vestlige verden, og jaget etter en stadig vekst som bygger på og støtter opp under et stadig større forbruk, knaker i fortøyningene. Det er dette knefallet for Mammon vi som kristne er kalt til å ta et oppgjør med - først og fremst i egne liv, slik at vi kan forkynne omvendelse med troverdighet. Svaret ligger ikke ikke i en politisk bevegelse, hvor et grønt skifte får skylden for alt som går galt, hvor innvandrere får skylden for å ta de jobbene vi sjøl ikke vil ha og hvor all ny teknologi er det neste AntiKrist har funnet på; en av de siste konspirasjonsteoriene er forresten ChatGTP (han har visst glemt av strekkodene - det er gammelt nytt - og ble uansett ikke som spådd). Svaret er god gammel vekkelse med bønn, faste og gudfryktige liv. Svaret er ikke å rope på Facebook, men å proklamere Jesu oppstandelse i nabolag, arbeidsplasser og skoler. I vår del av verden koster det minst, men vi som kristne her gjør det minst. Tror vi virkelig at vi kommer til å slippe unna med det?
❝... Og det er ingen annen Gud enn jeg, en rettferdig Gud og en frelser - ingen uten meg.
22 Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen.
23 Ved meg selv har jeg sverget, et sannhetsord er gått ut av min munn, et ord som ikke skal vende tilbake: For meg skal hvert kne bøye seg, hver tunge skal sverge meg troskap.
24 De skal si om meg: Bare i Herren er det rettferdighet og styrke. Til ham skal de komme, og til skamme skal de bli alle som brenner av harme mot ham.
25 Ved Herren skal hele Israels ætt bli rettferdig og rose seg, hele Israels ætt.” (Jes 45:21-25, NB-88)
Gud skal bringe både folkeslagene og Israel til omvendelse og frelse. Det skjer ikke ved at vi er fatalister som er på linje med Islamsk Inshallah (hvis Gud vil), eller Islamsk politisk-militær ideologi (Gud er stor - pang, der døde du, din vantro hedning!). Trosfrihet er en god ting. Sentralisert, regelstyrt administrasjon kan også fungere godt og gi gode rammebetingelser og trygghet for næringsliv og arbeidsfolk. Kyros brakte begge deler. Men det er til vår frelser Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge vi sverger troskap, enten vi er kinesere, iranere, russere, amerikanere eller europeere som lever i ganske så forskjellige samfunn. Og det rare er: Evangeliet går mest frem der forholdene tilsier det minst. Vil en Kyros tre frem og gjør det enklere i land med stor forfølgelse av kristne? Det kan godt være - vi kan håpe på det, men Paulus hadde ikke det som forutsetning for sitt liv og sin tjeneste - hvorfor skal vi ha det for vårt liv og vår tjeneste? Vi må undersøke hvor vi står om det er noe som får større lojalitet hos oss enn Jesus og det enkle evangeliet om en Oppstanden og Herliggjort Frelser. Det han som har kraft til å sette i frihet, gi legedom og gjenopprette mennesker og familier. Min mening om det grønne skiftet er ikke det viktigste som definerer meg. Om jeg er for Trump og MAGA er heller ikke det viktigste som definerer meg. Hvilket endetidssyn jeg har, er heller ikke det viktigste, for når Jesus kommer tilbake, så tro meg: Han blir nok å bestemme helt og holden sjøl, og den som evt. vil komme til å protestere, kommer til å gjøre det med skam. Det som definerer meg, er om jeg lever et gudsfryktig liv som en etterfølger og læresvein av min Mester og Herre, Jesus Den Salvede i hverdagen. Han drømmer om en kropp som er salvet, slik han var salvet (Apg 10.38; Luk 4). Han drømmer om en brud som er 100% lojal og overgitt til ham, selv om det koster alt (2. Kor 11). Det blåser en vind av endring. Noen endringer vil innebære store utfordringer for folk og land. Midt opp i dette blåser Gud en vekkelsesvind. Da må vekkelsesfolket finne sammen i en lojalitet til ham som gav oss et oppdrag, og ikke sitte å krangle om uvesentligheter, eller om ting som Jesus har sagt: “Det er ikke for dere å vite” (Apg 1.8). De første troende måtte ha betalt nær 100.000 norske kroner alle bokruller av alle skriftene i GT etter dagens lønn og datidens teknologi. Og her sitter vi med alle våre bibler og mener ting i alle retninger, men den åndskraft og overgivelse de hadde er vi ikke i nærheten av. Og det verste er: Vi er stolt av det, også! For du verden hvor mye vi vet og forstår. De første kristne kan jo ikke ha skjønt noe i forhold. Personlig er jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke tørr fortsette på den ferden. Det grunnleggende evangeliet og disippelliv må på plass. Det betyr helt andre prioriteringer. Jeg bommer fortsatt, og jeg kjenner Ånden arrestererer meg. La det ligge - og kom og bli værende i meg, så mitt nå-ord kan bli værende i deg. DA kan du be om hva du vil, og det skal bli gjort for deg (Joh 15.7). Jesus inviterer oss inn i sin egen livsstil - sin vandring med Far i Åndens kraft. Får han vår udelte fokus, så blir andre ting mer uvesentligheter. Gud, se i nåde til ditt folk i den vestlige verden, og måtte vi finne omvendelse, renselse og en ekte frihet i din Salvede. Ja, kom, Herre Jesus! Ja, kom!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar