Høydepunkter fra Jesaja - Del 22 - Et oppgjør med det som var vært - for å bli fri til å tjene Gud (Jes 43)

Du finner noen likheter mellom disse kapitlene i Jesaja og 5. Mosebok som ofte kalles “den annen lov”. Der tar Gud et oppgjør med den generasjonen Gud tok ut av Egypt, men som døde i ødemarken fordi de hang så mye igjen i Egypt at de aldri så løfteslandet i sitt indre. Mer enn det land som Gud sa flyter med melk og honning, lengtet de stadig tilbake til kjøttgrytene i Egypt når det ble litt tøft i ødemarken. Men denne ødemarksreisen var en viktig del av utrustningen for å ta løfteslandet. Det var her folket skulle lære det Gud sa til dem når han tok dem ut av Egypt. De skulle tjene og tilbe Herren (engelske oversettelser har ofte tilbe der norske har tjene). I tilbedelse ligger det en tillit og en overgivelse til Gud. Dersom de ikke kunne stole på Gud i ødemarken, hvordan skulle de kunne stole på Gud når de møtte folkeslagene som eigde det landet Gud ville gi dem? Og det gikk som det gikk. De såg på seg sjøl om gresshopper i møte med dem, og gjorde opprør nok en gang. Du forblir en gresshoppe dersom du ikke lærer av et under som skjer, at Gud er for deg og vil gjøre under igjen. Jesus selv gikk med dem som klippen som gav dem vann å drikke (1.Kor 10), men Israelsfolket lærte ikke noe av alt de så med øyene sine, og det opprørte Gud, akkurat som det opprørte Jesus når disiplene ble bekymret for manglende matpakke på båtturen etter at 5000 menn foruten kvinner og barn hadde blitt mettet av 2 fisker og 5 brød. 

^❝17 Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor snakker dere om at dere ikke har brød? Begriper og forstår dere ennå ingenting? Har dere så harde hjerter?
¹⁸ Dere har øyne – ser dere ikke?
Dere har ører – hører dere ikke?

Husker dere ikke ¹⁹ hvor mange kurver fulle med brødstykker dere samlet opp da jeg brøt de fem brødene for de fem tusen?» «Tolv», svarte de. ²⁰ «Og da jeg brøt de sju brødene for de fire tusen, hvor mange kurver fylte dere da med brødstykker?» «Sju», svarte de. ²¹ Han sa til dem: «Forstår dere ennå ikke?» ” (Mark 8:17-21)  

Jeg vet ikke om du klarer å høre fortvilelsen i Jesus sin stemme. Dette var essensen i det som gikk galt med Israelsfolket, og nå var disiplene hans på full vei til å gjøre det samme. De ser mirakler, men de tar det ikke til hjertet at dette er den nye normalen. Israelsfolket fikk manna hver dag. Hver dag med et brødunder, men hjertet tok ingen lærdom av det. Istedet savnet de kjøttgrytene i Egypt! En ting er at en kan gå lei av den samme maten hver dag, men de kunne jo bare tatt lærdom av det miraklet som allerede tok plass, og gått til Moses og sagt: “Vet du, Moses. Jeg vedder på at Gud vil være i stand til å gi oss kjøtt i tillegg til dette brødet. Hva tror du om det? Hadde det ikke vært artig å spørre i det minste? Jeg mener, nå har det skjedd både det ene og det andre her. Hva om vi foreslår at vi slår et skikkelig lovsangsparty med kjøtt og det hele? Han har jo tatt oss ut av Egypt fordi han liker oss, eller hva?” Hva tror du hadde vært Gud sin respons til en så tillitsfull forespørsel? Selvsagt hadde det gledet Guds hjerte. Og de fikk kjøtt. Fordi de tvang Gud til noe han absolutt ikke ville? Selvsagt ikke! Gud kan ikke tvinges til noe som helst. Så hvis han absolutt ikke ville at de skulle spise kjøtt, så hadde det aldri fått det. Men nå fikk de kjøtt på tross av at de klaget som om Gud ikke ville være i stand til å gi dem det. Så tålmodig og god er han.

Det største problemet i et menneskehjertet er vantro og mistroiskhet mot sin skaper. Her ligger roten til opprør, ulydighet og synd. Og Gud sa om den generasjonen som døde: 

❝⁷ Derfor, som Den hellige ånd sier:
I dag, om dere hører hans røst,
⁸ så gjør ikke hjertene harde
som under opprøret,
den dagen de utfordret meg i ørkenen.
⁹ Der utfordret fedrene deres meg,
de satte meg på prøve,
enda de hadde sett mine gjerninger ¹⁰ i førti år.
Derfor fikk jeg avsky for denne slekten
og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte,
de kjenner ikke mine veier.
¹¹ Så sverget jeg i min vrede:
Aldri skal de komme inn til min hvile!” (Hebr 3:7-11)

Det var ikke på teologisk seminar på Blindern de hadde gått, og etter embedseksamen ikke skjønt Guds veier og Guds hjerte. Gud hadde kunne tilgitt dem det. Nei, de hadde sett mirakel etter mirakel, og likevel fortsatt i en menneskelig og kjødelig sinn. Til slutt fikk Gud nok: Vil dem absolutt ikke, så skal de jammen få slippe. Så salmene oppsummerer dette slik at Gud fikk vist sine gjerninger til Israelsfolket, men sine veier til Moses. Hva innebærer det? Det innebærer at Israelsfolket aldri kom noe videre i sin forståelse av hvem Gud var. Dersom du ikke ender opp med å bli den Gud gjør miraklet igjennom, den som bad og så skjedde ut nytt mirakel, fordi du fikk fortstand av det du så, så er troen din tynn som et laken. Jesus har gjort mirakler tilgjengelig slik Moses gjorde mirakler tilgjengelig for Israelsfolket - de vasset i mirakler i 40 år. Det var ikke så mye at Gud ikke var for folket, som at folket ikke var for Gud. Det var ikke så mye at Gud valgte bort denne generasjonen i ørkenen, som at dette folket valgte bort Gud. Velger du bort Gud og holder fast på det, som kommer Gud til slutt å gi deg det du absolutt vil ha. Bibelen kaller det for å gå fortapt. Og Paulus advarer menigheten i Korint og påpeker akkurat dette (1.Kor 10), at det å bli født på ny og oppleve det største av alle mirakler er ikke noen garanti for evigheten - om du ikke tar miraklene til hjerte og får visdom i hjertet av det. Den rette responsen er å bli en tilbeder, en som lever i overgivelse, fordi du vet at uansett hva som skjer, så er Gud god, og han vil få det beste ut av situasjonen (Rom 8.28).

Elsker Gud mennesker? Elsker han folket sitt? Selvsagt gjør han det. Han elsker oss slik vi er, og alt for mye til å la oss bli som vi er. Det er derfor han gir oss noen ødemarksopplevelser, så vi kan lære å bli skikkelige tilbedere, som vandrer i tro og forventning, når det ikke er noe i omgivelsene som tyder på det. Han vil ta oss rett inn i en livsstil av mirakler. Uten utfordringer, ingen mirakler. Det er bare slik det er. Og i en verden som ligger i det onde, er det et evig tilfall av utfordringer som Gud kan svare med et mirakel. For en som har lært å vandre i tro, er jo dette som rene godteposen. For den vantro er det som en tåredal. Men Gud vil gi oss gjennombrudd i å være tilbedere, så vi snur tåredalen til en oase av levende vann som forandrer omgivelsene. Men se hva Gud sier til Israel som han henvender seg i Jesaja 43:

​

^❝1 Og nå, så sier HERREN,
som skapte deg, Jakob,
som formet deg, Israel:
Vær ikke redd!
Jeg har løst deg ut,
jeg har kalt deg ved navn, du er min.
² Går du gjennom vann, er jeg med deg,
gjennom elver, skal de ikke flomme over deg.
Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg,
og flammen skal ikke brenne deg.
³ For jeg er HERREN din Gud,
Israels Hellige, som frelser deg.
Jeg gir Egypt som løsepenge for deg,
Kusj og Seba i stedet for deg.
⁴ Fordi du er dyrebar i mine øyne,
høyt aktet og jeg elsker deg,
gir jeg mennesker i stedet for deg
og folkeslag for ditt liv.
⁵ Vær ikke redd, for jeg er med deg!
Fra øst vil jeg hente din ætt,
og fra vest vil jeg samle deg.
⁶ Jeg sier til nord: «Gi fra deg!»
og til sør: «Hold ikke tilbake!»
Hent mine sønner fra det fjerne,
mine døtre fra jordens ende,
⁷ alle som er kalt med mitt navn,
dem jeg har skapt til min ære,
formet og laget.” (Jes 43:1-7)

Gud vil gi Jesus, som oppsummerer hele verdens befolkning som løsepenge for dem. Og han vil samle dem under sine vinger, slik Jesus også gir uttrykk for når han gråt over Jerusalem før han gikk til korset (Matt 23:37). Utfordringen? 

❝⁸ Før fram folket som er blindt
enda det har øyne,
dem som er døve
enda de har ører.” (Jes 43:8)

Dette er et gjennomgående tema i Jesaja, og Jesus siterer også Jesaja 6:9-10 når han oppsummerer sin relasjon til det folket han var sendt til som vitne om den frelse som var lovt: at de skal se og se, men ikke skjelne (ikke fatte), høre og høre, men ikke forstå (Mark 4:12). Kallet for Israel til å være Guds vitner, er derimot ikke endret.  

❝¹⁰ Dere er mine vitner,
sier HERREN, (den evige Jeg Er)
og min tjener som jeg har utvalgt,
for at dere skal kjenne meg og tro på meg
og forstå at jeg er Han.
Før meg er ingen gud blitt formet,
og etter meg skal ingen komme.
¹¹ Jeg, jeg er HERREN (den evige Jeg Er),
det finnes ingen annen frelser enn jeg.
¹² Det er jeg som har fortalt
og frelst og gjort det kjent,
det finnes ingen fremmed blant dere.
Dere er mine vitner, sier HERREN (den evige Jeg Er).
Jeg er Gud,
¹³ helt fra dag ble til,
jeg er Han.
Ingen river ut av min hånd;
det jeg gjør, kan ingen gjøre ugjort.” (Jes 43:10-13)

Inntil videre er det vi som er ikke-jøder og som tror på Jesus, som i hovedsak bærer dette vitnesbyrdet om Jesus - “min tjener som jeg har utvalgt” - ut til verden. Men vi må alltid gjøre det i en bevissthet av et kall vi har til å gjøre jødefolket misunnelige, slik Paulus snakker om i Rom 11. En form for kristenliv som ikke er i tråd med en hebraisk-profetisk rot, kommer aldri til å gjøre en jøde misunnelig. Vår institusjonaliserte og gjennomorganiserte kristendom kommer aldri til å ha en slik funksjon. En må kunne være både Jesus-troende jøde og Jesus-troende muslim. Det har mer med kultur å gjøre, og Jesus har aldri vært en kulturimperialist. Tvert imot er vi kalt til å respektere kulturelle forskjeller og bygge bro. Det som binder oss sammen er et liv i den hellige Ånd, mer enn hvilke klær vi går med, hvilken mat vi spiser, hvilke skikker vi har, hvordan vi liker å ferie høyttider. I apostlenes gjerninger ble hedninger bedt om å frastå fra å spise blod, selv om det i en nytestamentlig forståelse ikke gjør deg uren. Hvorfor? Fordi jøder var representert rundt i hele den daværende verden og fordi en ikke hadde en ønske om å være til unødig anstøt. Den Salvedes kjærlighet gjør at en strekker seg langt for å komme hverandre i møte og forstå hverandre. Jødene er per idag i stor grad et unådd folkeslag, men Gud har gitt oss løfte om at han skal plugge dem inn på Jesu kropp - inn på det levende treet - og det skal da bli “liv av døde”. Vi må som ikke-jøder ta vårt kall alvorlig, slik at jødefolket kan komme inn i sitt kall. Vi kan aldri fullføre oppdraget - Guds plan og vilje uten dem. Det er Guds ordning, og det som er Guds ordning må vi bare glede oss over.

Den mest kjente og mest siterte delen av Jesaja er dog dette avsnittet:

❝¹⁸ Dere skal ikke minnes de første ting,
ikke tenke på det som hendte før.
¹⁹ Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen,
elver i ødemarken.
²⁰ Ville dyr skal ære meg,
sjakaler og strutser.
For jeg gir vann i ørkenen
og elver i ødemarken
så mitt utvalgte folk kan få drikke.
²¹ Mitt folk, som jeg har formet,
skal forkynne min pris.
....
²⁵ Jeg, jeg er den som utsletter
dine lovbrudd for min skyld,

og dine synder minnes jeg ikke.” (Jesaja 43:18-21; 25)

En del kjente bibelvers har den tendensen at de både kan brukes og misbrukes. Personlig har jeg mange ganger vært vitne til krampaktige og innbitte “oppmuntringer” og profetiske yttringer om “en ny tid”. Det hjelper lite om det ikke følger levende vann med. Da er det helt uten innhold og fremstår som reinspikka skuespill i retning av det tragikomiske. For Jesaja bringer opp dette temaet igjen, her, som vi også finner i Jesaja 35 - kilder som springer frem der det er knusktørt, akkurat slik Gud brakte frem vann i ørkenen ifra klippen når Israel hadde sin vandring i ødemarken. Gud åpner disse kildene idet han usletter lovbrudd og ikke minnes våre synder. Vi må forstå at når Jesaja sier dette, så var det helt revolusjonerende. Syndofferet som jødefolket brakte regelmessig hadde ikke den egenskapen at det utslettet lovbruddene om vi skal tro det nye testamente (Hebr 10.4). Dette er bare mulig når en tar imot og bøyer seg for Guds rettferdighet ved tro på Guds Salvede (det som på latin er Kristus - en katolsk “oversettelsestradisjon” vi dessverre finner igjen i våre bibler). Det er bare og kun dette sonofferet som har kraft i seg til å både å erklære og gjøre rettferdig etter Guds standard, og han har bare én: sin egen. Det er da Guds Ånd flytter inn og blir i oss en kilde som veller frem og gir evig liv, slik Jesus forklarer kvinnen ved brønnen (Joh 4). Det er et slikt folk som kan forkynne Guds pris. Det finnes ingen annen vei til frelse - heller ikke for jødefolket. Det er ikke Jesus som må forandre seg og akseptere jødefolkets forventninger til sin frelserkonge. Det er jødefolket som må vende om å ta imot Jesus. Det er ikke en Jesus for ikke-jøder og en Jesus for jøder. Han er ikke delt. Han har en kropp, en brud, et folk, slik det en Ånd, en Far til alle som tror. Men vi som er ikke-jøder, må ikke tro at vi på noen måte er overlegne eller foretrukket. Vi er alle tjenere og har et kall til å tjene også jødefolket med all ydmykhet og takknemlighet. Det er riktig at Jesus refset fariseerne for deres harde hjerter og hykleri. Det vi må spørre oss om, vi som er kristenfolket, er om vi ikke har klart å det kunststykket å lage en kristen variant av samme utysket - en stolthet over å ha kommet frem til de riktige konklusjonene mer enn et ydmykt rop om nåde til å leve det ut slik Jesus har tenkt. I så fall kommer vi under samme dom, for Gud gjør ikke forskjell på folk; Paulus er tydelig på det (Rom 11). Hva har vi egentlig å skryte av, spør Paulus menigheten i Korint? Hva er det vi har som vi ikke har fått av nåde? Og hvis vi har fått det av nåde, hvorfor ser vi da ned på andre? Er det vår fortjeneste at vi var glupe nok til å ta imot? Om ikke Gud hadde kalt oss og åpnet hjertene våre, så hadde vi aldri kommet til en levende tro. Vårt kall som troende, er å tjene andre ved å be for dem og demonstrere den oppstandnes kraft, så de kan tro. Det er det Den Salvede (latin: Kristus) handler om: å åpenbare Fars hjerte for mennesker, så de kan komme hjem og finne hvile. Det er ikke bare jødefolket Jesaja tar et oppgjør med. Gud har med Jesus - Herren utvalgte tjener - sagt den sammen dommen over alle. Når han døde, så døde vi, for han døde i vårt sted (2. Kor 5.14). Det er her nøkkelen til det nye ligger. Før oppstandelse kan skje, må død først inntreffe. Det er da vi blir frigjorte til å leve et liv i Ånden, der salveoljen flyter uten alt for mye kjødelig grus i maskineriet som sliter oss ut. Uten helliggjørelse skal ingen se Herren, sier bibelen. Lever vi sterkere for Jesus enn vi gjorde da vi først tok imot, eller har vi mistet og forlatt den første kjærlighet? Ifølge åpenbaringsboka, så handler det om hva vi gjør, ikke bare hva vi tror, for den uselviske agape-kjærligheten viser seg i arbeid (1. Tess 1.3). Verden blir mørkere og kaldere. Når lovløshet tar over, kjølner kjærligheten hos de fleste. En har en tendens til å beskytte seg selv mot verden utenfor. Midt i dette kaoset er menigheten kalt til å være et vitne - et lys - en motkultur. Ja, Gud vil virkelig gjøre noe nytt - men å være en del av det nye vil koste mye, slik det alltid har gjort. Vi kan søke trygghet for å ta vare på livet i denne verden, men Jesus sier at vi da vil miste gnisten i det nye livet han har ment at vi skal leve. Gir vi slipp på livet i denne verden, er Jesu løfte at gnisten i det nye livet vil tennes opp og vi vil blomstre og bære frukt midt i alle vanskeligheter og offer. Mange har bedt i mange år; mange har hatt håp som er blitt knust. Men vi må ikke gi opp - tidene forandrer seg, og de forandrer seg fort. Verden har ikke svar på verdens problemer. Det er det bare Jesus som har. Grådighet, mistroiskhet og nasjonalisme er i ferd med å ta overhånd stadig flere steder. “Urettferdig” ropes det, og de som får de største talerstolene, er ofte dem det heftes mest urett ved. Vårt kall er å reise oss. Vårt kall er å bære det levende vannet ut til en tørst verden som ennå ikke forstår at det er dette levende vannet de egentlig tørster etter, for de vet ikke bedre. Hvem skulle vel tro at det var noe vann i en åndelig ørken? Det har en overnaturlig størrelse og mange vet ikke at noe sånt en gang finnes. Hvis vi skal lykkes med oppdraget Jesus har gitt oss, må vi være budskapet like mye som vi bærer det med oss og taler det ut. Ha nåde med oss, Herre! Gi oss renselse og omvendelse! Rens oss fra vantro og alle dårlige erfaringer som vi sleper med oss, så vi kan gjøre som Paulus - glemme det som ligger bak og strekke oss etter det du vil gjøre idag og i morgen. Gjør i sannhet noe nytt - noe med substans og innhold - ditt vidunderlige liv ifra himmelen - full av tilgivelse og gjenopprettelse - til ære for ditt navn!