❝Vær oss nådig, HERRE,
til deg setter vi vårt håp!
Vær vår styrke morgen etter morgen,
vår frelse i nødens tid!” (Jes 33:2)
Dette er en bønn som vi alle kan ta del i. Vi lever i en urolig verden og hvor “kjedelig”, regelstyrt demokrati i stadig større grad erstattes av stormannsgalskap og autokrati - fåmannsvelde. Det som en trodde for 10 år siden, at verden var på vei mot mer demokrati og frihet, har fått noen solide skudd for baugen. Det som da var utenkelig, er blitt realiteten. Som en kristen bør det ikke fortelle deg noe annet enn at Jesus har helt rett: maktkonsolidering er av det onde:
❝24 Nå ble det også en strid mellom dem om hvem som skulle regnes som den største.25 Da sa han til dem: «Kongene hersker over sine folk, og de som har makten, lar seg kalle velgjørere.26 Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener.27 For hvem er størst, den som er gjest ved bordet, eller den som er tjener? Er det ikke gjesten? Men jeg er som en tjener blant dere.” (Luk 22:24-27)
❝8 Men dere skal ikke la noen kalle dere rabbi, for én er mesteren deres, og dere er alle søsken.9 Og dere skal ikke kalle noen her på jorden far, for én er deres Far, han som er i himmelen.10 La heller ikke noen kalle dere lærere, for dere har én lærer: Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (latinsk Kristus).11 Den største blant dere skal være tjeneren deres.12 Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.” (Matt 23:8-12)
Guds rike er helt omvendt av verdens verdier. I verden dreier det seg om de 3 G'ene: Gold - Glory - Girls eller Gold - Glory - Guys. I Guds rike betyr slike ting svært lite. Det som har verdi er hva du kan gi av det du har - hvordan du kan løfte andre opp - og hvordan du kan holde seg trofast til den du er gift med, ikke hvor mange du kan få til å falle for deg. Menighet og Guds rike skal være Guds utstillingsvindu - et annerledes rike - et annerledes fellesskap; noe som kan vise vei. Da er det trist at en erstatter en levende og brennende kristenliv med politisk makt som virkemiddel, og hvor en er mer enn villig til å selge maktfordelingsprinsipper for å få gjennomslag. Historien har vist at det er en farlig vei å gå. Med maktkonsolidering kommer stormannsgalskap og krig. Guds rike er ikke av denne verden, men det er mange prinsipper som ligger til grunn for Guds rike som absolutt har en god effekt i en fallen verden; og en av disse er skepsis mot makt og maktmisbruk. Dessverre er også menighetslivet, og da særlig i vesten, et godt eksempel på akkurat det motsatte av hva Jesus ber oss om å gjøre. Gigantiske menighetsbygg og så svære parkering at en må ha flere ansatte bare for å styre logistikken. Peterskirken ligger der som et monument av frafall fra Den Salvedes bud. Han lar seg ikke imponere over hvor store bygg vi liksom skal ha dedikert til ham. Han er ikke interessert i et eneste av dem. Det han bryr seg om er et byggverk i Ånden - hans egen kropp - hans egen brud - et hus til hans Far - et bønnens hus for alle folkeslag - til glede for hele jorden. Men som mennesker, så har vi denne hangen til å samle mennesker rundt oss sjøl; det som Jesus rømte ifra så godt han kunne; det legger vi vår elsk på. Når det ene bygget er fylt opp, så river vi det og bygger et større. For en dårskap! Jo større menighetshus, jo færre sanne disipler, jo færre nye inn i Guds rike. Det kan oppstå ansamling av mennesker og nær kaos når Guds rikes kraft demonstreres. Vi kommer ikke rundt det; spørsmålet er mer hva det egentlig vi ser på som en stor verdi. Og her tenker Jesus veldig annerledes enn der kristne får størst mulighet til å utfolde seg. Det virker som om den eneste veien ut av dette utføret er destabilisering, utfrihet og krig. For så lenge vi kan samles i gudshusene våre og få “maten” servert, så er lojalitet og offer for misjonsbefalingen for hele forsamlingen fort en saga blott; noen få gjør det alle skulle ha gjort.
Jesus hadde denne utfordringen i flere omganger - rivalisering mellom disiplene om hvem som var den største. Johannes og Jakob kom ved en anledning, inspirert av deres egen mor - og bad Jesus om noen spesielle posisjoner i Guds rike. De ti andre ble provosert. Hva forteller det? Selvsagt at de også var interessert i posisjoner. Å styre med undertrykkelse og hard hånd, er ikke et uttrykk for Guds rike - det var Jesus veldig tydelig på (Matt 20:25-27; Markus 10.42-44). Så denne problemstillingen og Jesu svar tas med i 3 av 4 evangelier. Kanskje fordi det er viktig? Kanskje fordi dette er en utfordring som er veldig aktuell?
❝7 Se, folket i Ariel klager på gaten,
de som forhandlet om fred, gråter bittert.
8 Veiene ligger øde,
ingen ferdes på stiene mer.
Pakten brytes, vitner foraktes,
et menneske regnes ikke for noe.” (Jes 33:7-8)
Det som skjer når det åndelige frafallet får fortsette, er at mennesket kommer frem i all sin ondskap og egoisme, og folket som Gud har kalt ved navn lider også under det. For det er ingen regler som gjelder, lenger. Ting en har lovt, enten som enkeltpersoner, som forretning eller som nasjon, betyr ingenting. Det er den sterkestes rett som gjelder, og bøllete og brutal opptreden vinner frem, fordi ingen av dem blir stoppet og holdt til ansvar. Når et samfunn opplever press på forskjellig vis, kommer testen. Enheten, tilliten og fokus på verdiskapning for sunn fordeling av velstand vil fort gå i oppløsning og erstattes med krav og harde, nedverdigende ord. I et samfunn i en fallen verden, vil det alltid være konflikter og uenigheter - og til tider harde ord. Det er når samfunnet preges mer og mer fra topp til bunn av mistillit, unnskyldninger og selvforherligelse, at vi er på ville veier. Da er det ikke mange som ber den bønnen som Jesaja begynte med i dette kapittelet. Vi ber ikke til Gud - vi forlanger av Storting og regjering. Går det bra er det vår fortjeneste, nærmest mot spillets gang. Går det dårlig er det andres skyld. Selvsagt!
Men Gud lar seg ikke spotte. Frafall er frafall. Og det fikk det gamle Israel erfare gang på gang, og ropet ifra folket i deres nød får uttrykk gjennom profeten. Tror vi som kristenhet i vesten at vi skal komme bedre ut av det? Virkelig? Tror vi at vi liksom er Guds egne kjæledegger mer enn det var og er? Paulus advarer oss mot en slik holdning;
❝17 Noen av greinene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem.18 Men innbill deg ikke at du er bedre enn greinene! Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg.19 Kanskje du vil si: «Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.»20 Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud!21 Sparte han ikke de naturlige greinene, skal han heller ikke spare deg.” (Rom 11:17-21)
Dette handler ikke om å spre frykt. Det handler som å forstå historien, både historien generelt, men også vekkelseshistorien, og så lære av den. Det som hindrer folk i å se hva som i realitet er i ferd med å skje, er bortskjemhet - på engelsk entitlement som kommer til uttrykk i en holdning som sier: “Jeg har det så bra som jeg har det fordi jeg har fortjent det; det er først og fremst min fortjeneste, fordi jeg er så innmari smart og god.” I en kristen sfære, så lurer idéen seg inn at jeg har valgt å tro fordi jeg var smart nok til å ta det valget. De andre derimot var ikke så smarte at det tok det valget. Så synd for dem. I hvor stor grad en slik tankegang har fått fotfeste hos oss, vil vise seg i hvor stor grad vi tar på oss byrden av å se vekkelse - ikke bare en lite mindretall som tror, men den store hopen av mennesker. Vil vi ydmyke oss innfor Gud på vegne av disse? Vil vi bruke timer på kne innfor Herren og ydmyke oss i faste for å se en forandring? Hvis svaret er “ja” på disse spørsmålene, så har vi forstått det ansvaret det følger med at Gud valgte oss ut som en førstefrukt. Og da er idéen om at vi valgte å tro fordi vi har smart ikke-eksisterende, fordi vi forstår at Gud valgte oss ut i en tidlig fase med en hensikt: At vi skulle lide for evangeliet for å bringe det ut til de andre. At det kan oppleves urettferdig, det er ikke en problemstilling som var Jesus ukjent, så han forteller om en lignelse om arbeidere som får tilbud om samme lønn; noen fra begynnelsen av arbeidsdagen og noen ifra slutten. De som meldte seg på fra begynnelsen av arbeidsdagen ble da sur fordi de siste fikk det samme som dem, selv om de fikk alle det som var avtalt. De første hadde jo lidd seg igjennom hele dagens hete og hatt en helt annen belastning; alle fikk de frelse som lønn. Er Gud da urettferdig? Vel, Jesus imøtegår den tanken med å si at Gud er bare så god, og hvem i all verden skal kunne anklage ham for det? For når alt kommer til alt, så er jo alternativet til frelse så grusomt, at vi bør jo bare glede oss over at enda en slapp unna det - eller hva? Men her er det vårt menneskelige kjøtt og blod - vårt falne, vantro, religiøse og egenrettferdige menneske (gr. sarxs) er på total kollisjonskurs med en Gud så full av kjærlighet det at det går over alle grenser. Vi tenker at Gud er en streng dommer, men realiteten er at om vi mennesker skulle tatt hans plass, så hadde enormt mange flere endt i fortapelse, for vi hadde ikke hatt i nærheten av den tålmodigheten som han har. Vi hadde trykt på den rød knappen alt for tidlig i raseri over menneskets dårskap. Den som derimot er fylt av Åndens kjærlighet, ser det som et privilegium å lide for Jesus, for at Jesus skal få lønn. Kommer vi til å stå uten lønn for slitet? Selvsagt ikke! Gud kommer aldri til å stå i gjeld til noen. Vi kommer alle til å rødme i møte med hans uendelige raushet: “Gud, det var det alt for meget!”
❝5 Opphøyd er HERREN, han bor i det høye.
Han fyller Sion med rett og rettferd.
6 Da skal trygge tider komme til deg,
rikdom av frelse, visdom og kunnskap,
frykt for HERREN, det er hans skatt.” (Jes 33:5-6)
Ulike oversetteler tolker siste setning forskjellig. Noen sier at frykt for Herren er Sions skatt. At det er en skatt han svært gjerne ønsker at hans folk skal ha, kan det ikke være mye tvil om. Men det er like fullt Gud egen skatt for oss. Det er Gud som han gi oss denne kombinasjonen av dyp kjærlighet og dyp respekt for ham, som gjør at vi søker ham og trekker inn til ham, samme hva som møter oss. Og når vi lever i en grunnvoll av omvendelse, av ydmykhet og gudsfrykt, da kommer fruktene av dette og til oss: trygghet med rikdom av frelse, visdom og kunnskap. Men uten dette møtet med Gud der vi lærer å frykte ham, så kommer vi til å rote det til for oss sjøl og andre, og vi får den ene strafferunden etter den andre.
❝11 Dere unnfanger høy
og føder halm,
pusten deres er en ild
som fortærer dere.
12 Folkene blir brent til kalk,
satt fyr på som nedhugget tornekratt.” (Isaiah. 33:11-12)
Den som er godt kjent i Skriftene drar sikkert kjensel på Paulus sin bruk av dette bildet i sin omtale av lønn vi vil få på dommens dag. Han snakker om tre, halm og høy som noe som vil brenne opp på Herren dag, for Gud prøver vårt livsverk med sin ild. Det som profeten Jesaja her får frem, er at det i mange tilfeller ikke er behov for Guds ild, fordi en ild som ikke har Gud som kilde vil fort kunne brenne det opp lenge før dommens dag. Guds rettferdige dom er bygget inn i hele universet, og selv om det er mye i verden som virker så innmari urettferdig, så vil urett og mange tilfeller innhente den som begår den. Jakob snakker om tungen som en lem som blir tent opp av helvetes ild (Jak 3.6). Hvis først stolthet, likegyldighet og ondskap får tak i oss, så er det fort utrolig hva som kommer ut av munnen, og med den besegler en fort sin egen undergang. Det er derfor denne bønnen i begynnelsen av dette kapitlet i Jesaja er så viktig for oss; vær oss nådig, HERRE! For vi trenger hans nåde om vi skal få dette til å bli rett. Nåde for synd? Jo, da. Det trenger vi også. Men om vi stopper der, så bli det som om vi står ved inngangsdøren til Guds rike, men vi går aldri inn og erfarer Guds rikes realiteter. Da forblir vi umodne og kjødelige og forstår fint lite av det som hører Ånden til. Vi må ta på alvor det som Paulus sier i Rom 8 dersom vi lever i Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (lat. Kristus), så er vi ikke styrt av vårt kjøtt og blod, våre menneskelige tendenser. Tvert imot er vi under Ånden, og vi er styrt av Åndens tilbøyeligheter. Derfor er vi opptatt av det som hører Ånden til, ikke bare det som er rent menneskelig. Hører Åndens gaver Ånden til? Ja, det gjør dem. Skal vi være opptatt av dem? Ja, det skal vi. Hører Åndens frukter Ånden til? Ja, det gjør dem. Skal vi være opptatt av dem? Ja, det skal vi.
❝«Hvem av oss kan bo ved en fortærende ild,
hvem av oss kan bo ved evige flammer?»
15 «Den som går rettferdig fram,
taler det som er rett,
forakter fortjeneste av utpressing,
vinker bestikkelse bort,
lukker ørene for rykter om drap
og lukker øynene for det som er ondt,
16 han får bo på høye steder
og ta tilflukt i klippeborger,
han får sitt brød og har alltid vann.»
17 Dine øyne skal få se
kongen i hans skjønnhet,
de skal få se et vidstrakt land.” (Jes 33:14-17)
Det er to reaksjoner en kan gi i møte med den 3 ganger hellige Gud. For dette er den siden av Gud - hans nidkjærhet - som vi mennesker sliter med å forstår, fordi det er så mye større enn oss. Hvis det var sånn at Gud var noe som kunne rommes i vår menneskelige hjerne, vel, så var Gud et menneske som oss, og ikke en evig skaper som stod bak hele universet. Men når vi ser på hans nidkjærhet, en brennende ild som fortærer, så må vi ta inn over oss at denne egenskaper farger alle andre egenskaper Gud har i sin natur. Hans kjærlighet for oss er som en brennende ild. Og det betyr at han hater intenst det som ødelegger vil oss. Men enten kan vi flykte i redsel og holde oss på god avstand, slik Israelsfolket gjorde når Gud åpenbarte seg på Sinai; og de forstod seg derfor aldri på Guds veier - Guds hensikter. Ellers så kan vi be denne bønnen som profeten begynner kapittelet med: “Vær oss nådig, HERRE! For til deg setter vi vårt håp.” Abraham trådte nærmere Herren når det var tid for oppgjør og dom over Sodoma og Gomorra. Ble han ødelagt? Nei! For Abraham skjønte at Gud er HERRE - den evige Jeg Er. Han forstod hvem som avgjorde saken - det var aldri en diskusjon. Og likevel: “Jeg prøver å forstå hvordan du resonnerer, Herre. Ta det for det som det er: Du tar vel ikke bort den rettferdige sammen med synderen. Eller er det noe jeg ikke helt har skjønt, her.” Prøver han å diktere Gud? På ingen måte. Han prøver å forstå Gud, og Gud kommer ham i møte, og han berger en Lot som egentlig knapt nok var interessert i å berge seg sjøl, kjødelig og vantro som han var.
Men om vi slipper Guds nåde til i livene våre, så får det et uttrykk. For denne nåden oppdrar oss til å si ifra oss “ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er” (Tit 2:12). Dette er mer enn nåde for synder i form av tilgivelse. Det holder ikke å komme i kirka en gang i uka og mer eller mindre hodeløs deltakelse i en felles syndsbekjennelse uten refleksjon, omvendelse og ansvarliggjøring. Da forblir nåden forgjeves, men det liker vi ikke å snakke om, for så lenge en ikke er homofil eller lesbisk, skal det jo være enklest mulig å være en kristen. Når en vestlig kristenhet ikke forkynner bibelens faktiske budskap om omvendelse og helliggjørelse, så står den helt uten troverdighet. Når skillsmissestatistikken viser at kristne skiller seg like mye som resten; da har vi dokumentert at lystene lever i beste velgående, og vi burde egentlig konsentrere oss om å feie for egen dør. Men dersom tiendeinngang som skal dekke husleie og pastorlønn styrer forkynnelsen, så får en en konkurranse om å senke terkselen mest mulig, og homofili og lesbiskhet det ryker til det også på et tidspunkt. Men bibelen er ikke en ensidig fokus på det. Det er ikke disse tingene som er hovedutfordringen. Spørsmålet er: Er vi fri til å leve etter lystene, eller handler evangeliet om å ta opp korset og følge Jesus? Og hvordan ser dette ut? Når 99% av menigheten har funnet ut at trening på å forkynne evangeliet ute der folk gjør sine liv ikke er for dem, mens dette er det mest sentrale i Jesus sin disippeltrening, hvor er vi hen, da? Vi er en frafallen menighet - det er det vi er. Og vi har null relevans for den verden som er der ute. De gir blaffen i oss, og vi får egentlig bare som fortjent. Religion har aldri gitt noe verdi annet enn for dem som vil manipulere andre. Å følge en oppstanden Jesus er noe helt annet. Det kan se likt ut, men det er helt inntil du møter en takknemlig, ydmyk, rakrygget, Åndsfylt kristen som Gud virker mirakler igjennom og som snakker utelukkende positivt om ektefellen sin, og som endatil ikke er redd for å snakke om sex og samliv fordi alt er rent for den rene. Da blir reaksjonen. Oi! Dette var annerledes! Jepp! “Get used to different!” (mitt favorittsitat av Jesus i The Chosen).
Men i avsnittet her i Jesaja, så taler profeten om noen som er villig til å ofre livet for det som er rett. Så selv om det går rykter om at en vil bli drept om en ikke innfinner seg, så lukker en bare ørene. Det som er ondt er ikke det som en slipper til og gir plass i livet. Det som er på den andre enden er en rekke privilegier. En får bo på høye steder, sier profeten. Hva er det han mener? De som er god kjent i Skriftene vet at Gud har en forkjærlighet for fjell. Gud liker perspektiv og utsikt. Han har sansen for langsiktighet og visjon. Hvorfor? Fordi det er det som preger ham sjøl. Gud er ikke en kortsiktig Gud; han er evig og ser ting i et evighetsperspektiv. Hans mål er å løfte mennesket opp til å begynne å resonnere slik han sjøl gjør, slik at hans tanker ikke forblir høyere enn våre tanker, men at vi begynner å tenke slik han gjør. Da betyr livet her på jorden ikke alt, for det er bare en innledning til evigheten. Det betyr at vi kan gjøre en investering her for fremtiden. Vi gjør en hel del for å forberede oss til en lykkelig pensjonsalder. Hvem hva gjør vi for å investere i evigheten?
❝19 Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler.20 Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler.21 For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.” (Matt 6:19-21)
Om en forstår verdien av å investere for evigheten, så er det å ofre livet her på jorda for troen og for det å gjøre det som er rett, ikke en stor greie. Den som mister livet her, vil berge, sier Jesus, men det som absolutt vil berge livet her, vil miste det evige livet. Den som vil overgi livet sitt i Guds hender, får et løfte, ifølge Jesaja, at vi får vårt brød og alltid vil ha vann. Jesus snakker i Joh 4 om det vannet som veller frem og gir evig liv. Og Jesus siterer 5. Mos når han sier at menneske ikke lever av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. I sum blir det slik profeten proklamerer at vi skal få se kongen i hans skjønnhet og skue ut over et vidstrakt land. Vi er arvinger til Guds rike og vi er arvinger til verden (Rom 4:13), ikke en verden som forgår, men en verden som gjennom ildens renselse er blitt fri fra forgjengelighet: en ny jord under en ny himmel hvor rettferdighet bor (2. Pet 3.13).
Herre, vær nådig mot oss. For om ikke du er vårt håp, hvilket håp har vi da? Vær vår styrke hver eneste morgen; la oss våkne til ditt underfulle smil - din ufortjente velvilje imot oss. Herre, kanskje er vi for åndelig sløv til å forstå det, men vi lever i en nødens tid. Åndsfattigdommen har grepet vårt samfunn og blinde veiledere hjelper de blinde i grøften. Herre, vi som ditt folk har forlatt pakten og oppdraget og er blitt opptatte med å opprettholde en fasade - en kristelig aktivitet uten fokus på liv og gjennombrudd. Herre, vi preges av rikdommens bedrag og lysten til alle andre ting. Må du være nådig mot oss, Herre, og gi oss sann omvendelse, så du kan drive oss ut som arbeidere til din høst. Sannelig, Gud, har vi ikke mye å være stolte av, der vi løfter nesen fordi vi er trofaste møteslitere. Måtte ditt ord treffe oss i hjertet og virke frem et sant disippelliv i forsakelse, lidelse og lydighet. Da vil også den intense gleden som din Ånd gir bli oss til del, når vi ser at vi kan be om det du legger oss på hjerte, og du svarer oss; et sant profetisk folk, som er som et lys i mørket, en by på et fjell som ikke kan skjules. Da vil folkeslagene kunne vandre i vårt lys; det lyset vi har fått ifra deg. Herre, la nidkjærhet for ditt hus fortære oss. Det er ikke vårt hus, men ditt hus, Herre, og det er ikke menighetshus, for du bor ikke i hus som er laget av menneskehender. Når skal vi skjønne dette, Gud? Når skal vi slutte å bygge herlighet som er her idag, men er borte i morgen? La hjertet vårt være i ditt himmelske rike, så vi med besluttsomhet river det til oss, slik du har sagt. Kom, Herre Jesus, ja kom!
(fortsettelse følger...)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar