❝17 Dine øyne skal få se
kongen i hans skjønnhet,
de skal få se et vidstrakt land.
Isaiah” (Jes 33.17)
Det er et løfte i bibelen til den som vil leve med Gud og i det fellesskapet med ham lære hva som er rett og galt og stå rakrygget i det. Hvis en skal forstå hva det egentlig betyr, kommer en ikke forbi Jesus - evangelienes Jesus. Hvis vi skal forstå rett hva det er Gud er nidkjær for, så må vi forstå hvor mye Gud er imot død religion - det er like urent for ham som den verste synd. Er det ikke underlig at dem Jesus kom i størst konflikt med og dem han refset hardest var det mest religiøse i hans samtid? De som egentlig skulle forstå hva dette gikk i, de skjønte ikke et kvekk, og de avviste Jesus med datidens bibel i hånd og dømte ham til døden for blasfemi. Det skrekkelige er at ting ikke har forandret seg stort. Det er fremdeles slik at de religiøse åndsmaktene elsker å binde folk til ritualer og tankesett som ikke har kraft til å sette fri og frelse, og går amok når levende vekkelseskristendom kommer til overflaten. Det falne og vantro, religiøse og egenrettferdige menneske (gr. sarx) elsker også religion. For i religion er det alltid snakk om å gjøre en innsats for å fortjene Guds gunst. Det religiøse vesen har en hang til å kunne skryte av sin overgivelse og offer, og derfor også se ned på alle andre som ikke er like overgitt. I bunn av denne tendensen ligger det i ekkel kombinasjon av selvmedlidenhet og stolthet. Ja, det er nå ingen som ser hvor mye jeg har ofret og hvor prektig jeg er. Selv i takk til Gud kommer egenrettferdigheten og stoltheten tytende frem:
❝...Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den homofile mannen der borte.12 Jeg går på møter to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.” (Luk 18.11, min parafrase)
Tollere er ikke de som foraktes i vårt vestlige samfunn idag; det er andre som har tatt den rollen, og faste er noe de færreste kristne i vesten gjør. Men det som mangler i faste, tar de igjen i kristen møteaktivitet. Hva en vi nå gjør eller ikke gjør - det er holdningen Gud er på jakt etter, for det handler om hjertet vårt. Er vi på lag med anklageren eller er vi på lag med en Gud som vil frelse mennesker fordi han elsker dem og gi dem del i sin rettferdighet. Hva er det første folk som ikke tror møter når de møter oss? Er det en anklagende pekefinger, eller er det Guds miskunn som flyter over i et liv av takknemlighet for fellesskapet med den gode Gud vi tjener? Når Jesus sendte ut de 12 og senere de 72, så hadde han instruert dem til å ha følgende budskap:
1) Dra til et sted hvor du finner mennesker der vi lever sine vanlige liv
2) Helbred de syke
3) Forkynn: Guds rike er nær!
Evangeliet betyr gode seiersnyheter. De gode nyhetene er at Jesus har overvunnet synd, død, traumer, sykdom og dommen som henger over oss. Det hjelper folk å forstå at denne seieren er reell dersom vi kan demonstrere Jesu herredømme over ting folk ellers ikke rår over. Jesus sier at evangeliet skal forkynnes som et vitnesbyrd - som om det var en bevisføring i et rettsak. Paulus tar opp denne tråden når han sier at ikke forkynte sitt budskap med menneskelig kløkt og visdom, men med Ånd og kraft som bevis. (1. Kor 2:4). Han ville at de skulle ha en tro som var basert på en erfaring med Guds kraft, ikke det mennesker definerer som smart og velfundert. (1. Kor 2:5).
Spørsmålet er jo, om du har samme lengsel som meg; hvordan kommer vi oss inn i dette? Langs veien har kristenheten mistet denne åndskraften, og i åndsfattigdommen så erstatter vi en levende Jesus - Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge med alt mulig annet. Vi begynner å snakke om Kristus-åpenbaring og Kristus-forståelse, men hvis dette ikke innebærer en salvet, oppstanden og herliggjort Jesus i himmelen som hode for en like salvet kropp her på jord som har det samme kall til å gjøre det Jesus gjorde når han vandret her nede, så er vår åpenbaring og forståelse noe helt annet enn det de første apostlene trodde og levde ut. Det første steget til å komme inn i det Gud har for oss, er en uavkortet erkjennelse av hvor langt bort vi har rotet oss fra originalen - fra Guds plan med oss som troende, og hans plan for vår rolle på denne planeten. Hvis vi er såre fornøyde og tenker at alt er greit, fordi vi er nå iallefall på vei til himmelens land, så er det svært liten sjanse for at vi vil ta de stegene som er nødvendig for å rive Guds rike til oss, slik Jesus snakker om (Matt 11:12). Det er en som har sagt at de færreste troende har vendt om nok til å se Guds rike som en realitet her på jord. Vi ber: “La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden,” men er mer opptatt av at han skal ta oss ut herifra inn i himmelen, enn at himmelen ved vår tro og vårt liv skal komme ned hit. Det er en grusom dom Jesus taler ut over fariseerne:
❝13 Men ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere stenger Himlenes rike for menneskene. For ikke går dere inn selv, og dem som er på vei inn, hindrer dere i å gå inn.”
Dersom det var slik at det å gå inn i himlenes rike var en umulighet for dem; med mindre de da døde, hvorfor denne harde kritikken? I en evangelikal forståelse, dreier det seg om å få sine synder tilgitt, få fred med Gud og bli født på ny. Alt dette er goder som er en vesentlig del av Guds rike. En kan aldri komme inn i Guds rike uten disse erfaringene. Men om vi parkerer der, rett innenfor døren, kan det være en fare for at står i veien for andres oppdagelse av dette riket. Vi lever da bare helt vanlige liv; lager en forståelse av hva som er “synd til døden” som er greit tilpasset til oss; og lar resten av verden seile sin egen sjø. Guds hensikt med å åpenbare dette for oss, kan ha vært så mye mer. Hva om han ser på oss som en førstefrukt som skal rive Guds rike til oss med makt (Matt 11.12). Jesus bruker så underlige begreper på og historier om både bønn og Guds rike. Et sted bruker han ordet “skamløs pågåenhet” (Luk 11.8, gr. anaideia), og historien om enken som den urettferdige dommeren er redd skal bli direkte voldelig, og derfor gir han etter, er jo også en underlig måte å undervise om bønn på, synes du ikke? Hvis vi forstår disse historiene i lys av Guds kjærlighet, så er iveren etter bønnesvar ikke knyttet til hva vi kan få for oss selv, men hva vi kan få på vegne av andre.
❝7 Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det.8 For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og dere viser dere som mine disipler.” (Joh 15:7-8)
Det er umulig å bære frukt for Gud uten en overnaturlig dimensjon, hvor bønnesvar som er utover det et menneske kan få til, er en sentral del av det livet vi lever med Gud. Det er umulig å være full av Åndens frukt; tro og kjærlighet i den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge, uten at det innebærer en lengsel etter at Ånden skal gi den gaver som du kan gi til andre, så de kan oppdage hvem Jesus er. For Paulus er det ikke kjærligheten eller gavene, men kjærligheten som dikterer den rette motivasjonen for gavene (1. Kor 14:1ff). Poenget er ikke at folk skal få øye på oss, og så stopper det der. Oppmerksomhet på oss i media rundt tegn, under og mirakler, kan like gjerne være en trussel og en felle som en gave for oss. Det krever en enorm karakter å stå i en slik storm av både positiv og negativ oppmerksomhet. Poenget er at folk gjennom oss skal oppdage hvem Jesus er, og bli stilt på valg: Hva gjør du med denne oppstandne Jesus som døde for dine synder, og ble oppreist så du kan få del i evig liv? Men da har de allerede fått demonstrert Jesu oppstandelseskraft i en positiv forstand, og det er ikke bare å avvise oss som mørkemenn. Valget kan gå i begge retninger, og for noen så skjer det ikke noe før de er eksponert for enda flere under, om ikke i sitt eget liv, så i livene til andre de kjenner. Men evangeliene og apostelgjerningene og vekkelseshistorien for øvrig dokumenterer enn sammenheng mellom tegn, under og mirakler og mennesker inn i Guds rike. Hvis ikke det var slik, hvorfor la Jesus og de første apostlene holde på med dette i det hele tatt? Hvorfor ikke bare la en bibel dale ned ifra himmelen, dersom det var det perfekte som gjorde alle Åndens gaver unødvendige? Til syvende og sist handler om hvordan Gud liker å demonstrere sin miskunn og sin kjærlighet til mennesker, og han er ikke det minste interessert i hva vi synes passer og hva vi i vår menneskelige kraft kan få til. For det handler ikke om oss. Det handler om ham og hans herlighet i sin Sønn, Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge. Spørsmålet er: Lar vi ham få gripe oss? Løftet ifra Jesaja er at våre øyne skal se kongen i hans skjønnhet, og se et vidstrakt land. Dersom vi blir i ham og hans kjærlighet, og slik skuer han i hans skjønnhet, så vil han dele sine ord med oss; han vil vise oss dette vidstrakte landet som er Guds rike, der alt er mulig for den som tror. Denne troen kommer ifra å høre ferskt ifra Gud. Det er Guds rhema - nå ordet ifra Gud, som trenger å bli boende i oss. Hva betyr det? Bibelen viser oss hva som er mulig, hvordan Gud ønsker å bruke oss. Hans nå-ord, vil gi oss tro, instruksjon og detaljer om hvordan dette kan skje i vår hverdag. Det kan være en enkel tilskyndelse. Det kan være at du bare kjenner at medynk fyller hjertet ditt i møte med mennesker, eller for den slags skyld når du bare ser dem. For noen kan det fungere slik at de plutselig merker smerter i kroppen når de passerer mennesker de møter, eller at Ånden visker noe i hjertene deres. Det er så mange måter Gud taler til oss på, fordi han har en personlig relasjon med oss, og fordi han er så kreativ. Men skal det bli noe annet enn en rar opplevelse, så må vi komme dit at vi handler i tro. Jeg var en gang ute på det vi kaller skattejakt, og jeg skulle ha noen på mitt team som hadde fått forbønn for å fungere i kunnskapsord. Det tok ikke lang tid før denne unge kvinnen kjente på smerter i brystet når vi passerte en som var yngre enn oss. Utfordringen var at den unge jenta var på vei inn i en butikk, så da vår min gode venn på vei til å trekke konklusjonen at da var det nok ikke Gud. Så jeg gjorde det jeg gjør i slike situasjoner. Jeg sa: Nei, vi holder ikke på slik. Det er bare en måte å finne ut om det du opplevede er Gud. Vi må vente til denne unge jenta kommer ut og så må vi spørre henne. Så vi gjorde, og ganske riktig. Den unge jenta var plaget med smerter i brystet, og hun hadde det faktisk her og nå. Så til forklarte hva som var utgangspunktet for vårt noe underlige spørsmål og fikk lov til å be for henne, og smertene forsvant. Hva var forskjellen på et under og bare en “rar” erfaring? Det er å oppdage at tro staves
R I S I K O
Du er faktisk nødt til å ta sjansen på å ta feil. Om du faktisk tar feil har du bare fått bekreftet det Jesus sier om det; at du er en lærling under opplæring; en disippel. Dersom du aldri tar feil, så er du blitt oppgradert. Da er du mester, for ifølge Jesus er du da ferdig opplært (Luk 6:40). Jeg har ikke møtt noen av den varianten som vandrer her nede på jord, iallefall. Det finnes ingen annen vei for at vi skal lære å la hans myke stemme bli værende i oss. Og vi kan ikke diktere hvordan han skal tale til oss, vi må ta utgangspunkt i de hintene vi får. For så lenge vi er her, så vil vi profetere stykkevis og forstå stykkevis (1. Kor 13:9). Du får en puslespillbit og du lurer på hvor den passer inn. Der ute blant folk må en noen ganger rett og slett spørre folk. “Hei, Gud har gitt meg denne puslespillbiten. Jeg lurer på om den kan passe på deg. Hva tenker du om det?” Ironisk nok, så møter vi svært få personer som er veldig negative. Jo, de er absolutt undrende, og det er ikke så rart, for det er jo sant og si vi også, og det er jo fint å være enig om noe som en start, eller hva? De opplever seg så litt lost når noen kommer bort og stiller dem rare spørsmål som virker å være tatt ut av luften, og om vi ser litt lost ut, også, så har en i det minste noe å ha fellesskap rundt. Men om dette viser seg å være en puslespillbit som faller på plass, så er det en stor sjanse for at puslespillbitene ifra Gud ramler på plass både for dem og for oss. Utfordringen med en kristenhet som foregår mest opp i hodet, er at det er så lite vi undrer oss over. Når du begynner å bevege deg inn i Guds rike realiteter, et rike som Paulus sier består i kraft, ikke i ord (1. Kor 4:20), så skal jeg love deg for at du kommer til å undre deg. For en vet sant å si ikke hva som kommer rundt neste hjørne. Det er en usikkerhet som en er nødt til å lære å leve med, hvis en faktisk skal lære Gud å kjenne, for han har et overblikk vi ikke har. Stoler vi på ham? Stoler vi nok på hans løfte at han vil tale til oss og lede oss, til at vi er villig til å ta sjansen? Jeg har lært meg å snu “det er sikkert bare meg” til “det er sikkert Gud”. Det er en del av det å ta opp korset og følge Jesus, at vi ikke holder Gud som gissel i det fangehullet som kalles menneskelig og religiøs perfeksjonisme. At Gud bruker oss, betyr ikke at vi er bare helt fantastisk; det betyr at Gud er bare helt fantastisk. Vi derimot, forsøker bare å følge ham og finne ut hva han har på planen denne dagen; og noen ganger kan vi sant å si fremstå som en smule forvirra. Men en ærlig og ydmyk disippel av Jesus blir tross alt sjeldnere avvist enn en som prøver å være noe. Om Guds Ånd kommer over deg og gir deg overnaturlig frimodighet og plutselig står du og sier ting som får nakkehårene til å reise seg, vel, så er det slike øyeblikk der Gud tar kontrollen og da er du “good”, uansett. Om jeg har opplevd det? Ja, opptil flere ganger, og det er sånt man kan bli litt svett av, for å være ærlig, men man blir vant til det, også.
❝20 Se på Sion,
våre høytiders by!
Dine øyne skal se Jerusalem,
en trygg boplass,
et telt som ikke skal flyttes,
med plugger som aldri skal rykkes opp,
og snorer som ikke skal slites av.
21 For der er HERREN, den mektige, med oss,
et sted med brede elver og strømmer.
Men der skal ingen båt bli rodd
og ingen mektig skute seile.
22 For HERREN er vår dommer,
HERREN er vår lovgiver,
HERREN er vår konge,
han skal frelse oss.
23 Selv om tauene dine nå er slakke,
og de ikke holder stangen på plass
og ikke folder ut banneret;
på den tid skal byttet som blir fordelt være stort,
ja, selv lamme raner og røver.
24 Ingen innbygger skal si: «Jeg er syk.»
Folket som bor der, har fått sine synder tilgitt.” (Jes 33:20-24, vers 23 følger New English Translation)
Jesaja har sånne rike løfter om dette livet i Guds rike. Det handler opp gjenreisning. Det handler om å leve i Edens hage, hvor Gud kommer i den svale kveldsbrisen for å ha fellesskap med oss, så vi kan oppdage livets tre og daglig spise av det. Gud plan er at Edens hage - den kvaliteten som er der, skal fylle jorda og legge den under seg. Hagen må voktes. Det betyr at det er en fiende der ute som ikke vil at dette skal skje. Adam hadde allerede kunnskap og godt og vondt. Han trengte ikke treet til kunnskap og godt og vondt for å få tak i det. Gud vil ikke at vi skal undersøke hans verden uten ham. Det er jo så logisk at å ønske noe annet er jo komplett tullete idiotisk. Hvem er bedre på å sette oss inn i Guds verden enn Gud sjøl? Hvis jeg skulle undersøke Amazonas-jungelen helt alene eller i lag med noen indianere som har bodd der en mannsalder, så vet jeg hva jeg hadde valgt. Og med en slu, løgnaktig og morderisk djevel herjende rundt, så finnes det verre ting enn skumle dyr i Amazonas. Djevelen stolte ikke på Guds gode intensjoner, og han vil ikke at noen andre skal tro på dem heller. Og der står tros-kampen. Om Gud er god, og har gode intensjoner med vår ille-beredte verden. Jesajas budskap er klart: Gud vil oss vel, og han kaller til fellesskap med seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar