Grunnen til at Skriftene må studeres, er at det finnes gull gjemt innimellom det som kan være direkte tungt å lese. Ikke bare tungt fordi det er vanskelig å forstå - noen er ganger det, også. Men tungt fordi verdenshistorien inneholder så mye grusomheter og elendighet. En kan lese det som ren historie; og historiefaget forsøker å ha en objektiv og avstandsaktig forhold til alt dette; riktignok med en idé om at det er noe vi kan lære. Men Gud er ikke en objektiv størrelse. Han er 100% subjektiv og samtidig 100% rettferdig. Han gjør ikke forskjell på folk, og samtidig skaper hans subjektive dommer et klart skille. Det er noe som er rett og det er noe som er galt. At han ikke gjør forskjell på folk innebærer at han dømmer ifra de samme subjektive kriteriene uten å la noen få forrang på annet grunnlag. Måten Gud bedømmer oss, vil vi likevel som mennesker mange ganger ha et problem med å forstå. For Gud ser til hjertet, mens vi dømmer kun ut fra det vi ser. Og slik skal det på mange måter være, fordi vi er ikke som mennesker satt til å dømme folk sine motiver. Det forblir Gud sin business. Når Gud da dømmer Saul hardere enn David enda David sånn i det ytre syndet mye verre idet dommen ble avsagt; så er det fordi Gud ser noe vi ikke ser. David hadde en et hjerte for å frykte og tjene Gud. Saul var mest opptatt av sitt eget rykte og egen ære. Relasjonen til Gud var alt for David. Tom ære var alt for Saul. Saul sine motiver ble etter hvert ganske så synlig når han forfølger David og forsøker å drepe ham. Når vennene til Job mot nød og neppe berger livet og bare fordi den rettferdige Job ber for dem, fordi de “ikke har talt rett om meg, som min tjener Job”, så slår det oss at Gud må vurdere ting litt annerledes på grunnlag av det som er sagt i alle de foregående kapitlene. For jommen kunne Job lire av ramsalt kritikk av Gud og herunder stikk til de egenrettferdige vennene hans. Forskjellen var: Job hadde et hjerte til å kjenne Gud. Vennene hadde en kjærlighet til en perfekt og firkanta teologi der alt lot seg forklare. Job fikk ikke regnestykket til å gå opp, og han var ærlig med at dette forstod han virkelig ikke. Men innimellom at den drepende depresjonen drev ham til desperate angrep på Gud, så var det lysglimt at håp:
❝Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet” (Job 19:25)
Så innimellom all eder, galle og forbannelser, så finner vi slike gullkorn. Et glimt av håp; av åpenbaring i en mann som aldri hadde fred fra sin plage og derfor ikke hadde sovet på aldri så lenge. Det er forunderlig hvor Gud kan virke i mennesker som faktisk på dypet ønsker å lære ham å kjenne. Som ikke tar til takke med ferdig oppgulpede læresetninger og forenklinger som om Gud kunne beskrives som en matematisk formel. Det er slik vitenskapen gjerne vil fremstille ham, når de oppdager at her er det samme mange bestemte sammenhenger at en intelligent designer virker å være uunngåelig. Da må han iallefall være objektiv. Men bibelens Gud er ikke det. Han lar ikke profeten ramse opp objektive dommer, som han helt upåvirket bare lirer av seg som om det skulle vært regnskapet i en middels stor bedrift. Hele følelsesregistret er involvert. Også når Gud trekker seg unna og lar menneskets egen ondskap i fraværet av sin Skaper og Frelser være deres dom, så er Gud sterkt følelsesmessig involvert. Han vet at det er valg han tar. Han ser ikke objektivt på det. Det er en aktiv handling når Gud overgir mennesker til deres egen manglende dømmekraft og lar dem gå løs på hverandre, og Gud kjenner både vrede og medynk på samme tid. Vrede over stolthet, dårskap og hardnakkethet, og medynk over katastrofene mennesker klarer å føre over seg sjøl. Gud er ikke mindre frelser når han dømmer. Han er alle menneskers frelser (1. Tim 4:10), men kan ikke overprøve dem som absolutt ikke vil ha Gud den rollen i livet sitt; derfor: “særlig for dem som tror.” Mennesker liker ikke tanken på at noen med autoritet, skal ha lov til å ha noen mening om dem, og samtidig er enhver rettstat forankret i en moralsk plattform. Det er noe som er rett, og det er noe som er galt. Og helt kardemommelov er det heller ikke. Begynner en å gå den veien ingenting utenfor mennesket kan definere hva som er rett og galt, så tar det ikke lang tid før andre reguleringer og begrensninger i det mennesker hevder er deres eget verk, går samme veien. For Gud overgir et samfunn som over tid står ham imot til deres egen manglende dømmekraft, til en type logikk som ikke fungerer.
Dagens tekst handler om dom over en handelsby preget av mye avgudsdyrkelse. Også denne byen fikk sin generasjonsdom (70 år). Etter dette skulle deres status som handelsby gjenreises. Gud beskriver aktiviteten som “hor” og han kaller overskuddet for “horelønn”. Er det internasjonal handel Gud er imot? Eller er det drivkraften for materiell velstand som ikke er regulert av gudsfrykt fordi en vandrer med ham som har skapt alt? Materiell velstand er heller ikke noe Gud har noe imot i seg sjøl, for han sier:
❝Men den vinning og lønn som byen får, skal være hellig for HERREN. Det skal ikke samles og ikke gjemmes. De som bor foran HERRENS ansikt, skal få denne fortjenesten, så de kan spise seg mette og kle seg flott.” (Jes 23:18)
Verset minner oss om det Gud sier om Guds by - det nye Jerusalem, som bibelen sier kommer ned fra himmlen fra Gud.
❝Alt det dyrebare og verdifulle folkene eier, skal de føre inn i den.” (Åp 21:26, se også Jes 60.5 og vers 11)
Som Guds menighet på jord, har vi en stor utfordring: Evangeliet om Guds rike er så knallbra og det fungerer så uovervinnelig godt. Det var derfor Jesus kunne sende disiplene uten ekstra klær, uten mat, uten avtale om tak over hodet og med beskjed: Finn et “fredenes hjem”. Han var ganske overbevist om dette kom til å ordne seg, og det var ingen rapport tilbake til Jesus om at de hadde gått sultne og hadde frøset om natten, enda Jesus hadde advart dem om muligheten for forfølgelse. Rapporten var alt som hadde skjedd når de la hendene på de syke og salvet dem med olje. Om det er slik at vi faktisk representerer evangelienes Jesus, så vil dørene både lukke seg og åpne seg. Men det betyr at noen dører også vil åpne seg. Evangeliet - de gode nyhetene om Guds rike vil gå frem. Budskapet om omvendelse og legedom fra fyll og spillegalskap vil åpenbart føre til at penger brukes på en mer fornuftig og samfunnsbyggende måte. Om du jobber, ikke bare for at du sjøl skal kunne klare deg, men også for å kunne hjelpe de fattige (Ef 4.28), så vil evangeliet og menighet få et rykte på seg.
❝Ved apostlenes hender ble mange tegn og under gjort i folket. Alle holdt trofast sammen i Salomos søylehall.13 Ingen andre våget å slå seg sammen med dem, men folket satte dem høyt.14 Stadig flere trodde på Herren og ble lagt til dem, både menn og kvinner i stort antall.15 De bar også syke ut på gatene og la dem på senger og bårer, for at i det minste skyggen av Peter kunne falle på noen av dem når han gikk forbi.16 Det kom også mye folk fra byene rundt Jerusalem. De bar med seg syke og folk som var plaget av urene ånder, og alle ble helbredet.” Apg 5:12-16
Er det ikke noe iboende motsetninger mellom at ingen våget å slå seg sammen med de kristne, og på samme tid så trodde stadig flere på Jesus og ble lagt til, både menn og kvinner i stort antall? Alle visste at du roter deg ikke inn ilag de med folkene, men mindre du mener alvor. Det var en dyp respekt av en type skrekkblandet fryd, folket holdt dem høyt. Ville du leve livet slik du var vant til? Vel, da måtte du holde deg unna! Sjansen var stor for at dersom du først hadde noen med dem å gjøre, så ble du en av dem. En ting var tegn, under og mirakler. Men måten de levde i overgivelse med pengene sine var også revolusjonerende. Bortsett fra den her Jesus-fanatismen, så var det i det hele tatt lite å utsette på dem, slik vanlige folk tenkte.
Når Paulus sier at de ikke er som mange andre, som ville gjøre penger på Guds ord, så var det ikke slik at dette bare dreide seg om en utopisk illusjon - noe som bare ikke kunne la seg gjøre. Dersom du bad for noen rike og de ble helbredet fra en dødelig og uhelbredelig sykdom, så kunne livet ditt faktisk snu opp ned på dagen. Det er faktisk en reell fristelse, og det krever ryggrad og karakter å ikke falle. Det gjelder Gold, Girls and Glory eller Gold, Guys and Glory; alt ettersom. Så hva gjør en da? Sier nei til alt av penger? Vel, det er her menighetens arbeid for å løfte de fattige ut av fattigdom kommer inn. Om en har et godt organisert hjelpearbeid med gode og trofaste medarbeidere, som er lokalt forankret der hjelpen skal fungere, så er det mye godt som kan komme ut av det. Utfordringen oppstår dersom en i neste runde reiser rundt med egen-finansiert privatfly. Også når det kommer til penger skal vi kunne si: “Get used to different”. Da vil pengestrømmen som vi kanaliserer til de fattige ikke stoppe opp. “Gudsfrykt med nøysomhet er en vinning sier Paulus.” (1. Tim 6:6). Lever en slik, vil en nyte velvilje og respekt.
Denne iboende suksess-faktoren i evangeliet - de gode nyhetene om Guds rike har en annen fristelse; sløvhet. Større og større menighetslokaler. Større og større parkeringsplasser. Færre og færre som egentlig tjener fordi de få som gjør det, gjør det så greit. Folk har fått det bedre og samfunnet går rette veien. Menneskets hukommelse er sørgelig kort. Det som produserer godene i en smertefull prosess, blir ikke nødvendigvis videreført av dem som bare har nytt godene. Hvorfor være så ekstreme og radikale? Forrige generasjon opplevde forfølgelse, men jammen gjort dem mye rart, og. Mulig det, men hjerte og motivasjon er alltid det Gud dømmer utifra. Ting kan se helt likt ut, men være totalt forskjellig. Tiltakende sløvhet, derimot, med tiltakende åndsfattigdom, er det lett å skille ut. Fordi det er slik, at mennesker ikke tåler velstand og fremgang som varer over generasjoner, har det blitt min overbevisning at endetidsmenigheten som ser Jesus komme igjen, vil være i denne kombinasjonen av vekkelse og forfølgelse som har preget Guds menighet oppigjennom. Kanskje ikke alle steder i verden på samme tid, men Gud vil reise opp ledere som gjennom forkynnelse og kontakter, tør å binde menigheten sammen, tør å ta med seg mennesker fra roligere strøk, så de får oppleve hvordan det er å bli banket opp for evangeliets skyld og leve under trangere kår en periode. Uten slike sannhetsvitner i de lokale forsamlingene, så vil en fort leve i isolasjon fra den virkeligheten mange søsken i troen lever under, og en vil fort søvndysses i bedagelighet. Muslimer faster for deres Inshallah (= “hvis Gud vil”), en form for tro som i bunn og grunn er like fatalistisk som ateismen, for hva Allah vil, vet man jo aldri. De fleste kristne i Vesten faster ikke, og iallefall ikke regelmessig. Det vinnes flere muslimer for Jesus i Islamske land enn i Vesten. Det sier ikke rent lite om åndsfattigdommen. Realiteten er at vi med stor frimodighet skulle demonstrert en levende Jesus (som vi faktisk er enige med dem om) ved tro og bønn (Joh 15.7).
Et evangelium som forkynnes som et vitnesbyrd og ikke som en teologisk teori, vil forløse økonomiske midler inn i Guds rike. Ikke fordi vi skal ta betalt for mirakel- og helbredelsestjenesten. Men fordi dette vil forløse en takknemlighet fra folk som vi ikke skal avvise på vegne av mange med store behov. Jesus sa: “De fattige har dere alltid hos dere” (Mark 14.7). Så lenge vi lever i en verden som er sterkt påvirket av det onde, så vil ikke fattigdom utryddes helt, men vi har like fullt et kall til å hjelpe dem som er i nød. Hvorfor? Fordi det er Guds kjærlighet i praksis, og Gud er kjærlighet. De mirakuløst forløste midlene skal være en del av evangeliets vitnesbyrd. En raushet ifra Guds folk som får verden til å undre seg. Fristelsen vil være der til å bygge svære, prangende menighetshus og lønne folk som ender opp med å gjøre det Jesu kropp er kalt til å gjøre. Det vil i så fall være begynnelsen på slutten av det Jesus lengter etter å se. Menighetshus brukt på en samfunnsbyggende og evangeliserende måte, er ikke av det onde. Men et hus som står stort sett tomt fra mandag til søndag viser et skall uten innhold. Hus er til for å brukes, og det finnes Guds rike fremmende ting en kan gjøre hvor mange hjem blir for små, særlig i områder hvor husprisene er høye. Men nøkternhet er et gode. Og Peterskirken i sin prangende prakt er et vederstyggelig onde, et monument av fornektelse av Den Salvedes liv, verdier og herredømme. For noen muligheter Gud har gitt oss! For noen redskaper! Og den som er meget gitt, av ham skal meget kreves. Da blir det så rart at de som har minst, ender opp med å være de som ofrer mest. Må Gud se i nåde til oss i vår rikdom, at rikdommen ikke blir vår egen undergang og dom. Må Gud lede oss til å bruke ressursene vi har til rådighet i tro og lydighet. Det er dyrt å bo i et land som Norge. Men vi kan likevel gjøre valg - og det enkle er ofte det beste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar