Når en leser profetene i GT, så kan en få inntrykk av en ganske sint og oppgitt Gud som ikke kan vente med å slå skapningen sin flat i utemmelig raseri. Om en har åpenbaring, så hadde en tenkt: Hadde det bare vært så vel. Heller Guds raseri, enn at han lar meg fare og gå min egen vei til egen totale undergang.
❝For så sier HERREN til meg:
Fra min bolig vil jeg se på og holde meg i ro
lik heten som dirrer i lyset,
lik tåkedis i heten om høsten.” (Jes 18:4)
Guds hardeste form for dom, er når han velger å holde seg på avstand og se hva som da skjer.
❝All god gave og all fullkommen gave er ovenfra, og den kommer ned fra lysenes Far. Hos Ham er det ingen forandring eller skiftende skygge.” (Jak 1:17)
All godhet kommer ifra Gud. Hva har du igjen uten Gud? Ren og skjær ondskap. Han er lysenes Far. Hva har du igjen uten Gud? Absolutt mørke. Gud har ikke skapt ondskap og mørke. Det er det om inntreffer når Gud ikke er nær. Fordi Gud er kjærlighet, så skapte han mennesker og engler med en evne til å velge. En skulle tro at valget ville være innlysende, men det er altså fristende å sette seg selv på tronen og overta for Gud. Det er i seg sjøl en absolutt katastrofe, fordi vi er ikke Gud. Vi er ikke kilden til liv, kjærlighet, godhet. Så Gud har ikke noe annet valg enn å skape et skille - det er grunnbetydningen i begrepet dom i bibelen. Du kan ikke være kjærlighet og være likegyldig samtidig. Gud er ikke en “la-det-skure” Gud, sjøl om mennesker ofte anklager ham for det og bruker han tålmodighet med oss mennesker mot ham.
❝Herren er ikke sen med løftet, slik noen regner det for senhet. Men Han er tålmodig med oss, siden Han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. ” (2 Peter 3:9)
Det er jo litt av en logisk kræsj å anklage Gud for ikke å gripe inn og samtidig rope på sin egen fortapelse, eller hva? For den som kjenner Guds hjertelag, så vil en be om at Jesus kommer for å rense oss, så vi kan bringe de gode nyhetene ut på mest mulig effektiv måte, ikke at han skal komme å berge oss ut fra denne elendigheten, og så får nå de stupide, vantro og vrange bare få det de fortjener. Dommen begynner med Guds folk. Hvorfor det? Jo, fordi Gud vil ha så mange frelst som mulig. Derfor! Hvorfor er Gud så streng med Israel oppigjennom? Fordi Israels kall er å være Guds utstillingsvindu, slik at folkeslagene kan finne veien til Gud. Nå har vi som er ikke-jøder tatt den rollen, for å være Guds utstillingsvindu oppfylles dypest sett i kun Hans Salvede (latin Kristus/gresk Christós). Tror vi virkelig at Gud vil være mindre streng med oss? Det er ikke det Paulus sier i Rom 15:20. Dersom vi tror at Gud elsker oss tvers igjennom, så må vi slå fast at akkurat slik han elsker oss med brennende nidkjærhet, så elsker han hvert et menneske som Jesus døde for. Dersom hans nåde virkelig får arbeide i oss og gjøre sitt vært, så vi vil fylles med den samme brennende nidkjære kjærlighet for mennesker. Førte Guds kjærlighet til at han tømte ut seg sjøl for å berge mennesker? Ja? Hvordan kan vi da tro at Guds kjærlighet skal virke i oss slik at vi er lunkne og likegyldige? Se hva Paulus sier:
❝Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp. Slik er døden virksom i oss, men livet i dere.” (2 Kor 4:10-12)
Paulus og medarbeiderne led virkelig idet de brakte med seg håpet i Jesu Den Salvedes oppstandelse ut til verden omkring dem, og de lærte de troende å utholde lignende lidelser. Du finner ikke en “rosenrød-alt-er-bare-feel-good” tankegang i det nye testamente. Det er rikdommens bedrag som har skapt den forestillingen. Kristenheten i Vesten har nærmest gjort det til en frivillig ting å gjøre det som høyest på listen over Jesu befalinger: Å bringe de gode nyhetene om Guds rike ut til en døende verden - i Guds kraft og med tegn under og mirakler. Når det gjelder det siste, så har en til en viss grad en unnskyldning, for det er ikke mange menighetsammenhenger hvor en faktisk til trent til å proklamere Guds rikes komme i kraft med under som tegn. Og med mangel på bekreftelse, så forsvinner frimodigheten. Men når reell trening blir tilgjengelig, er vi egentlig interessert i den? Det er jo mye mer behagelig å slenge seg foran TVen eller PCen enn å gå ut der folk gjør sitt daglige liv og forkynne de gode nyhetene, ikke sant? Men et menighetsliv kan aldri bli sunt dersom fokuset er på oss sjøl. Guds liv dikterer at vi ofrer vår bedagelighet for å vinne mennesker. Det er fordi det livet har en iboende kjærlighet som tvinger oss (2. Kor 5). Og det er dette livet Gud i sin nåde har skjenket oss. Derfor er det ikke slik at slik tvang er uttrykk for loviskhet. Vår frie vilje er heller ikke satt til side. Det Paulus sier er at dersom vi faktisk slipper Gud til, så vil den kjærligheten være en drivkraft som er så sterk av vi sjøl velger å sette våre egoistiske og selvfokuserte behov til side for å tjene og elske mennesker inn i Guds rike. Kan vi velge om vi gå ut og helbrede de syke og proklamere at kong Jesus er på tronen? Nei, vi kan egentlig ikke det. Ikke dersom Jesus er Herre. Gud dikterer ikke åsted eller stil eller metode. Men kjærligheten dikterer at vi ikke bryr oss om vårt navn og rykte, og at vi tåler å være disipler i prosessen, og ikke forlanger at Gud skal forvandle oss til Mestre, så vi vipps har samme suksessrate som Jesus uten å gå igjennom en slitsom og til dels smertefull vekstprosess. Vi kommer til å feile, og vi må være forberedt på det. Tørr vi stå fram som ydmyke disipler som bare er på vei? Min erfaring er at det tåler ikke-kristne veldig godt. Faktisk så er det med å åpne mennesker for evangeliet. De oppfatter ofte kristne som pekefinger-surpomper som ønsker å fremstå som bedre enn andre, men som egentlig ikke bryr seg om stort annet enn annen prektighet i møte med andre fornedrelse. Er det helt feil? Kanskje vi skal ta oss bryet med å bygge ned slike fordommer med faktisk å demonstrere noe annet, da?
En av våre stamfedre i troen, David, hadde åpenbaring når han sa:
❝David sa til Gad: «Jeg er i stor nød. La meg helst falle i HERRENS hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men i menneskehånd vil jeg ikke falle.» ” (1 Krøn 21:13)
Er det billig å falle i Guds hender om han blir sint? På ingen måte! Bare spør Ananias og Safira (Apg 5). De falt døde om fordi de hadde løyet om hvor mye de hadde gitt til arbeidet. Vi snakker ikke mye om det i møtene våre, gjør vi vel? Noe mer behagelig å klø ørene med en nåde som ikke krever noe av oss. Men David skjønte at Gud har et gir som mennesker uten Guds hjelp ikke har; barmhjertighet. Han hadde vandret med Gud, og kjente Guds hjerte. Å falle i menneskehender som ikke har noen form for gudsfrykt. I møte med Guds dom, så valgte David Gud, og det ble berging for ham og Israel.
❝La en rettferdig slå meg, det er kjærlighet.
La ham refse meg, det er olje på mitt hode,
jeg avviser den ikke.” (Psa 141:5)
Guds dom, enten Gud taler til oss direkte, eller det skjer gjennom mennesker, har en frelsende hensikt. Det er Guds godhet mot oss. David sammenligner med som salveoljen - det var like verdifullt for ham som salvesen som virket i livet hans. Han skjønte at skulle han vare, så måtte det karakter til. Sterke nådegaver uten karakter kan fort ødelegge et menneske, og det ser vi dessverre alt for mange eksempler på. De kristne søsken som jeg setter høyest er de som ikke bare tok belastningen med å refse meg, men som også var med meg i prosessen med å gjøre noe med karaktersvakhetene. Mange kan si sitt og gå, mens noen få er mer trofast enn en bror. Å, hvor verdifulle de er!
Når profeten taler dom til Kusj (Ethiopia), så er det tydelig at Gud ikke hadde til hensikt å gripe inn på vegne av dem for å berge dem fra ondskap som truet. Og sjøl om det er et steg videre i Guds dom når de absolutt ville ha ting på deres måte, så var det håp. I Jes 18.7 taler Gud om omvendelse og deres nærvær i Sion, som er Guds utvalgte sted. Hva viser det? At Gud strekker seg langt for å berge mennesker; det er hans innerste og dypeste tendens. Om det ikke er noen annen måte å få vår oppmerksomhet enn å ydmyke oss, så vil han heller det enn at vi går fortapt. Men det er like fullt frelse som er i hans tanker.
❝Da tok han bort Judas vern.
Den dagen så du etter våpnene i Skoghuset.
Dere så til de mange revnene i Davidsbyen,
dere samlet vannet i Nedredammen,
dere talte husene i Jerusalem,
dere rev hus for å styrke muren,
dere laget en dam mellom de to murene
for vannet fra Gamledammen.
Men dere så ikke etter ham
som gjorde dette,
dere så ikke mot ham
som planla det for lenge siden.” (Jes 22:8-11)
Dersom Gud tar bort vårt vern, så hjelper det ikke hva vi måtte stille opp med - med våre menneskelige ressurser. Det ulykkelige er at vi kan gi blaffen også når katastrofen nærmer seg. “So be it. Jeg gjør nå ting på min måte uansett.”
❝Men se, det er jubel og glede!
Dere slår i hjel okser og slakter sauer,
spiser kjøtt og drikker vin.
«Spis og drikk, for i morgen dør vi!» ” (Jes 22:13)
Istedet for å være på kne innfor Gud og rope om nåde, så kjørte folket i Jerusalem en siste fest. “Dør vi, så dør vi.” Who cares? Gud gjør. Og han er barmhjertig. Paulus siterer denne uttalelsen i 1. Kor 15 når han omtaler oppstandelsen som en del i menigheten i Korint ikke trodde på. For Paulus var oppstandelsen selve grunnen til at han valgte å lide for evangeliet. Det er når vi kjenner at oppstandelseskraften virker i oss, at vi skjønner at vi er ment til noe mer enn bare å leve for kjøtt og vin, bare leve for å dekke behovene i nuet uten å tenke utifra et evighetsperspektiv.
Det er ennå tid. Det er ennå håp. Det er mørke skyer som truer, men det er ikke for seint å rope til Gud for oss sjøl og for landet, og i den rekkefølgen. Gud elsker oss slik vi er, og alt for mye til å la oss forbli som vi er. Den siste delen av hans kjærlighet sliter vi mange ganger med å forstå. Vi synes den første er så mye greiere. Men skal vi vokse opp og bli modne sønner og døtre av Gud så nytter ikke det. At det gjør vondt, betyr ikke at det ikke er nåde involvert. Herre, må du hjelpe oss å gi deg en rett respons når du taler og når du handler. Frels oss fra en stiv nakke! Ikke la det stå igjen etter oss at vi bare gav blaffen. Kom med din ild og rens oss ifra vårt frafall. La tro og kjærlighet i Den Salvede brenne i hjertene våre. Ha nåde med oss, Gud!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar