Det er vanskelig å komme forbi dette avsnittet i Jesaja. Om dette beskriver når profeten blir kalt til tjeneste første gang og sånn sett kunne ha vært Jesaja kap 1, er ikke godt å si, men beretningen følger et mønster og demonstrerer noen verdier som er relevante for oss idag;
Møtet
Jesaja hadde en mektig åpenbaring av den evige Jeg Er på tronen. Rundt Guds trone er
det 24/7 en proklamasjon av Guds vesen: hans herlighet og hans hellighet. Guds
nærvær manifestert er en mektig erfaring, og i Jesajas åpenbaring mangler ikke
noe. Synet av Herren, englene, tilbedelsen, kombinert med risting og røyk. At
bygninger rister er noe vi kjenner igjen også i det nye testamentet. Både når
menigheten bad samdrektig i møte med truslene fra de religiøse lederne og når Barnabas og Paulus satt i fengsel og begynte å be og lovprise, så manifesterte Guds nærvær seg ved å ryste hele bygningen. Vekkelseshistorien beretter om mange slike manifestasjoner av Guds herlighet, alt fra ild, røyk, regn innendørs uten gode forklaringer, gullstøv og jordskjelv. Folk har ligget i “transe” eller henrykkelse, de har ristet, flydd gjennom luften, kjent fysisk den rensende ilden ifra Gud, og noe ganger har ilden også vist seg over folk, som på pinsedag. Men egentlig betyr så mye hvordan det tar seg ut. Både profeten Elia og Hanna, mor til profeten Samuel møtte Gud i det stille. Og det er poenget - enten det ser slik eller slik ut: det handler om et møte med den levende, tre ganger hellige Gud. For når vi møter ham slik vi er, og slik han er, så skjer det en forvandling som er varig. Det blir et før og et etter. For Hanna var det et løfte om gjennombrudd i hennes hjertesorg som gjorde at hun kunne gå med løftet hode og bære fram en ny profet for en ny tid. For profeten Elias var det øyenåpner - en åpenbaring om at han ikke var alene, og et oppgrag om å salve en ny profet og en ny konge - et oppdrag for den neste generasjonen. For profeten Jesaja var det et møte med Guds hellighet i møte med egen synd og urenhet.
Omvendelsen/renselsen
“I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de.
De ropte til hverandre:
«Hellig, hellig, hellig er HERREN Sebaot (hærskarenes Gud).
Hele jorden er full av hans herlighet.»
Røsten som ropte, fikk boltene i dørtersklene til å riste, og huset ble fylt av røyk.
Da sa jeg:
«Ve meg! Det er ute med meg.
For jeg er en mann med urene lepper,
og jeg bor i et folk med urene lepper,
og mine øyne har sett kongen,
HERREN over hærskarene.» ” (Jes 6.1-5, N11BM)
Jesaja sin reaksjon ligner på Peter sin reaksjon i møte med Jesus når Jesus gjorde fiskeunderet og berget den nedadgående fiskebedriften hans: “Gå fra meg, Herre. For jeg er en syndig mann” (Luk 5.8). Guds herlighet demonstrert gjør at vi kan gripes av Guds hellighet. Det Gud gjør, er en invitasjon til å bli kjent med ham som er bak underet. Men den naturlige reaksjonen til oss mennesker er at vi skremmes av egen urenhet i møte med det som er rent og hellig. Gud vet at vi fort kan reagere slik, og han har en plan klar til å invitere oss nærmere inn til seg, hvor vi får oppdage at Gud ikke er imot oss, han er tvert imot for oss. Hadde Gud vært imot oss, hadde det vært ute med oss alle. Men han viser at han elsker oss ved at han løser vårt mest grunnleggende problem i forhold til ham - og det til den høyeste prisen mulig.
“Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo som han hadde tatt med en tang fra alteret. Med den rørte han ved munnen min og sa:
«Se, denne har rørt ved leppene dine.
Din skyld er tatt bort, og din synd er sonet.» ” (Jes 6.6-7, N11BM)
Er det ikke rart? Vi tenker på paktsblodet som renser oss fra synd, og det er helt rett. Det er en syndeskyld - en straff for paktsbrudd, som bare kan gjøres opp med paktsblod. Men det er flere sider ved rettferdiggjørelsen.
“...Han frelste oss
ved badet som gjenføder
og fornyer ved Den hellige ånd,
som han så rikelig har øst ut over oss
ved Jesus Kristus, vår frelser,
så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde
og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.” (Tit 3.5-7, N11BM)
Hold deg litt fast og gjør det klar til denne setningen: Det er umulig å få del i Guds rettferdighet uten å få del i Guds liv og herliget. Del i Guds rettferdig innebærer del i evig liv. Når Paulus slår fast at vi står skyldige som syndere, så sier han: “alle har syndet og mangler Guds herlighet.” (Rom 3.23, N11BM). Når Paulus argumentere med at ingen kan bli rettferdige ved loven, så er det fordi ingen kan få nytt liv i Gud ved loven: “For hvis det var gitt en lov som kunne gi liv, ville vi virkelig vinne rettferdighet ved loven.” (Gal 3.21, N11BM). Selv om Adam og Eva ikke hadde syndet, så var det en vesentlig del av Guds rettferdighet de ikke hadde del i: det evige liv som de bare kunne får del i ved å spise av Livets Tre. De var naturlige mennesker med ånde, men de var uten Ånden. Hagen og fellesskapet med Gud var en invitasjon til å oppdage og innta jorda med Guds liv og hans bilde og likhet. Istedet ble hele skaperverket gjennomsyret av synd og opprør og lagt under forgjengelighet. De som lengter tilbake til tida før Adam og Eva syndet forstår lite av Guds plan, for den har alltid vært hans Salvede - det evige liv. De hadde en syndfrihet, men ikke Guds rettferdighet. Hvordan er det mulig? Vel, Guds rettferdighet er mer enn å være plettfri i forhold til synd. Jesus var plettfri i forhold til synd som baby, men det betyr ikke at han var fullendt for det (Hebr 2.10). Han måtte vokse opp og det var et oppdrag han hadde å fullføre. Som Menneskesønn modnet han og ble noe han ikke var til å begynne med, selv om han var syndfri hele veien i prosessen. Å være syndfri er bare startpunktet for en reise i fellesskap med Gud som Far og med Ånden på innsiden. Som Åndsfylte kristne har vi som Adam og Eva en rar mellomposisjon av allerede, men ikke ennå. De hadde ikke kropper preget av syndens forbannelse, men hadde heller ikke fått Ånden. Vi som Åndsfylte kristne har fått Ånden, men har kropper som er død på grunn av synd (Rom 8.10). Det gir oss noen ekstra utfordringer, men svaret i alle tilfeller er et liv i Ånden.
Vi er ikke bare helliget ved paktsblodet (Hebr 10.29), men også ved Ånden (2. Tess 2.13). Jesaja opplevde at engelen kom med ild fra alteret og rørte ved munnen til profeten. Jesus sier at det hjertet er fylt av renner munnen over med. Har du rene lepper, så har du et rent hjerte. Skal vi leve gudfryktige liv, så må Guds hellige ild brenne i hjertene. Bibelen snakker om dåp i Ånd og ild, og ilden er det som brenner bort det som ikke bærer frukt. Fordelen med å invitere ilden til å rense allerede nå, er at det som da bygges vil tåle ilden på Jesu Den Salvedes (gr. Kristi) dag. Paulus sier at dersom det vi har bygget er av ikke evige materialer, så vil ilden brenne opp verket vårt, og vi vil stå uten lønn (1. Kor 3). Vi trenger en erfaring med Gud der vi ender opp med en dyp gudsfrykt som holder oss borte fra det onde og som gjør at vi gjør Guds vilje i det oppdraget Gud har gitt oss (2. Kor 5.11).
Kallet
Dette bringer oss til det neste punktet i profetens møte med Gud.
“Da hørte jeg Herrens røst. Han sa:
«Hvem skal jeg sende,
og hvem vil gå for oss?»
Jeg sa: «Jeg! Send meg!» ” (Jes 6:8)
Når en er blitt renset og satt fri, så følger det alltid et kall med. Gud vil ikke at vi skal sitte på bedehus eller andre menighetshus å dyrke vår nye erfaring alene i isolasjon. Han vil at vi skal dele erfaringen med andre. Og det er en indre driv i oss, også, til å dele erfaringen. Interessant nok spør Gud; hvem vil gå for oss? Det er en gjenklang av den interne dialogen i treenigheten i forbindelse med at menneske ble skapt: La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner på oss. (1. Mos 1.26). Treenigheten er også involvert i vårt kall: Far, Sønn og hellig Ånd har en plan og en hensikt og vil involvere mennesket i et oppdrag som har til hensikt å fullføre planen. Profeten er ikke sein med å svare: “Jeg! Send meg!”. Det er en grunnleggende del av av det å være en disippel av Jesus å forstå at det innebærer å være sendt (Luk 10.3). Apostel betyr utsending, men en apostel sitt kall og tjeneste er å involvere alle disipler i denne utsendelsen; poenget med en apostolisk tjeneste er å gjøre menigheten apostolisk. Paulus sier at han lengtet etter at menigheten i Korint kunne vokse til mer modenhet, så de kunne stå sammen i denne tjenesten for evangeliet.
“Vi vil ikke skryte uten mål og grenser, men bruker som målestokk det målet Gud har satt for oss: at vi skulle nå fram også til dere. Vi strekker oss ikke lenger enn vi kan rekke, som om vi aldri hadde nådd fram til dere. Men nå har vi altså nådd dere med Kristi evangelium. Nei, vi skryter ikke uten grenser så vi tar æren for andres arbeid. Men vi har det håp at deres tro skal vokse, slik at dere kan gi oss enda større fremgang etter den målestokk som er satt for oss. Da vil vi kunne forkynne evangeliet også utenfor disse områdene, og uten å ta æren for det arbeidet andre har gjort ut fra sin målestokk.”
(2 Kor 10.13-16, N11BM)
“Men nå, når jeg ikke lenger har noe sted å tjene i disse områdene, og da jeg i alle disse årene har hatt en sterk trang etter å komme til dere, vil jeg komme til dere hvis jeg reiser til Spania.” (Rom 15.23-24, BGO)
Hvorfor hadde ikke Paulus noe sted å tjene? Var absolutt alle mennesker blitt disippelgjort? Nei! Men det var etablert menigheter som bar den apostoliske visjonen og tjenesten i området - som i sum var blitt som apostelen sjøl. Stadig nye mennesker ble stadig lagt til og disippelgjort. Nye tjenester vokste frem og utvidet horisonten. Mission completed! Ingen tilskuermentalitet der i gården, altså.
Motstand
Når Jesus sendte de 72 disiplene av sted så la han ikke skjul på at det kunne bli avvisninger og trøbbel underveis: Se, jeg sender dere som lam blant ulver. Ikke akkurat den talen vi hadde forventet på en søndagsmøte, eller hva? Men Jesus gav dem et realistisk bilde av hvordan disippellivet ville se ut. Han kastet ikke blår i øynene på dem, men snarere klargjøre dem for det som de kom til å møte.
“Gå og si til dette folket:
Dere skal høre og høre, men ikke forstå,
se og se, men ikke skjønne!
Gjør dette folkets hjerte fett,
gjør ørene tunge
og kleb øynene igjen,
så de ikke kan se med øynene,
ikke høre med ørene,
ikke forstå med hjertet
og ikke vende om og bli helbredet!» ”
(Jes 6.9-10, N11BM)
“Er det noen som ikke vil ta imot dere og heller ikke vil høre budskapet deres, skal dere dra bort fra det huset eller den byen og riste støvet av føttene.” (Matt 10.14, N11BM)
Profeten Jesaja fikk et rimelig deprimerende utsikter til å bli populær i sin samtid. Men det forandret ikke kallet og budskapet han ble sendt med. Jesus gjorde det klart for sine disipler at det kunne være hjem eller også hele byer som ikke ville ta imot dem. For et lam er ikke akkurat en ulv noe en vil bli utsatt for; det høres jo unektelig noe risikabelt ut. Men igjen er Jesus realist. Han snakker om at de vil bli pisket i synagogen og ført rettsaker imot (Matt 10.17) og at de ville måtte flykte fra en by (Matt 10.23). Jesus topper det hele med å si at vi ikke skal være redde dem som forfølger oss og som bare kan drepe kroppene våre, men ikke vårt indre liv. De satt ikke i benkeradene og så gikk de hjem som om ingenting vettugt var sagt. De unnskyldte seg ikke med at de var redde og og ikke taleføre, så dette fikk det da virkelig være opp til andre å gjøre. De sa ikke: “Nei, men Jesus. Du skjønner. Vi kjenner til de profetiske skriftene som vi har studert veldig nøye, deriblant profeten Daniel. Og da er det sånn at vi vet at dette kommer til å kræsje BIG time, og du kommer til å fikse opp i elendigheten sjøl når du kommer i ditt tusenårsrike. Så hvorfor skulle vi da bry oss om å risikere livene våre?” De gjorde som de ble befalt. Skjønte de alt? Nei. De skjønte antakeligvis mindre enn vi gjør idag. Var det risikabelt? Ja. Var det ubehagelig? Ja. Spennende? Ja, det også; til og med gøy innimellom. Men vi lever i den villfarelse at alt Jesus involverer oss i kommer til å gå på skinner, så er det jo ikke så rart at vi murer oss inne i diverse gudshus og venter på tusenårsriket. For ikke var det slik for de første disiplene, og ikke er det slik idag.
- Vel, de så i det minste helbredelser og sånt, sier du. Ja, det gjorde det. Og det var både den kjekke og mindre kjekke biten. Under kan gi deg oppmerksom og gjennombrudd. Men det er nettopp sånt som gir deg trøbbel, også. Jeg stod forleden og bad for en eldre mann som slet med problemer i ryggen. Han satt der sammen med kona si, og reiste seg resolutt opp når han skjønte at vi bad for helbredelse. Men vi stod der kom sønnen. Når han så hva vi gjorde, gjorde han en grimase og sa til faren: “Nei, nå må du slutte, altså!” Oss enset han ikke i det hele tatt, men lot som vi var luft. Min gå-ut-kamerat enset ikke den uhøflige og avisende oppførselen og spurte den eldre mannen hvordan ryggen kjentes. Han beveget på ryggen og utbrøt gledestrålende: “Ja, sannelig den er jo blitt mye bedre!!” Sønnen fikk tydeligvis nok av “galskapen” for han tok den eldre damen i armen og dra henne med seg, men den eldre mannen på slep. Paulus er også ærlig: Det er ikke alle som vil tro (2. Tess 3.2). Jeg gikk derifra og fryda meg enda vi kunne fått betjent den eldre mannen mer om det ikke hadde vært for denne vantro sønnen. For han fikk det rett i fleisen; vitnesbyrdet fra en mann som opplevde Guds berøring, og som smilte som sola idet jeg tok ham i hånda før han dilta etter de andre to. Og mellom oss sagt: Jeg bad en bønn idet jeg tok ham i hånda: “Herre, gjør det fullkomment!” Vi lagde ikke noen scene. Det var det den vantro som gjorde. Vi var høflige og tok ikke til motmæle når vi ble behandlet respektløst. Det er ikke mye forfølgelse vi får ta del i her i Vesten. Egentlig er det så trygt å greit å dele Jesus med andre at det er jo nesten pinlig om vi skal sammenligne det med hvordan det er andre steder i verden. Og likevel: det er nettopp her vi opplever at det er få troende som deler dette fantastiske livet med andre. Er det ikke et paradoks? Jo, men hva hvis noen ikke blir helbreda? Ja, hva hvis det? Det opplevde jo disiplene også, og de fikk til og med kjeft av Jesus for manglende tro (Matt 17.14-20). Det var ingen som kom på den idéen at det betydde at en skulle slutte av den grunn. Paulus som opplevde at alle på øya Malta som kom til ham ble helbredet (Apg 28.9) opplevde også at han måtte etterlate en medarbeider syk (2. Tim 4.20). En ting er sikkert: Om noen ikke blir helbredet når jeg ber, så skriver jeg det på egen umodenhets regning og lar ikke min svakhet gå ut over den som lider. Vi er der for å bringe gode nyheter som kan drive folk til omvendelse, ikke skylde på de vantro for vår egen vantro. Min erfaring er at en ydmyk innstilling høster respekt; vi er der for å tjene folk og ikke for å bli dyrket som troshelter.
Jesus helbredet titusenvis av mennesker. Han satt igjen med 500 disipler som så han etter oppstandelsen og 120 av disse gadd å gå på bønnemøter. Men Jesus så lenger. Han visste at dette ville ta av. Derfor sa han til disiplene sine:
“Dere sier: Ennå er det fire måneder til innhøstingen. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst. Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. Her er dette ordet sant: ‘Én sår og en annen høster.’ Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har hatt noe arbeid med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i det arbeidet de har gjort.» ”
(Joh 4.35-38, N11BM)
Jesu sitt ord fikk en umiddelbar oppfyllelse når kvinnen ved brønnen dro en hel folkemengde ut fra byen til ham. Men også det var bare en liten start. Senere ville evangelisten Filip dra ned til samme sted og vekkelsen fortsatte (Apg 8). Hva var det som gjorde at 500 ble til 3500 på pinsedag. Det er jo en syvdobling? Var disiplene mer effektive enn Jesus sjøl? Vel, Jesus profeterte at det skulle få de få større resultat og høst enn ham sjøl i sin jordiske tjeneste (Joh 14). Men det dreier seg også om modning, og det er dette Jesus snakker om i Joh 4. Jesus hadde sådd et såkorn med 3 års mirakeltjeneste. Disiplenes kall var å fortsette og fortsette inntil demningen brast. Rykter om Jesus ble til en sunami av historier og egne erfaringer som gjorde at folk til slutt skjønte at de måtte ta stilling. Visst er det en Gud i himmelen, og han har reist sin sønn ifra de døde etter at han døde for våre synder. Han skal komme igjen og dømme levende og døde. I møte med alle bevis på at han lever vi her ser: Tar vi sjansen på å gi blaffen og snu ryggen til? Hmm. Vi ser at Peter også brukte overtalelse på pinsedag. Han formante folk om å la seg frelse. Tegn er ikke nok. Det må forkynnelse med ild til. Tegn gir oss oppmerksomhet og gjør at vi kan rette ryggen og forkynne budskapet uten å bøye av og be om unnskyldning. At det er gode nyheter er jo allerede blitt demonstrert. Og vi har mer gode nyheter på lager: Gud gir den hellige Ånd til dem som lyder ham og begraver det gamle livet i dåpens grav (Apg 2.38).
Fokus
Profeten Jesaja blir ganske så forstyrra av budskapet fra Gud. Folk sine harde hjerter og blindhet er ikke akkurat gode nyheter. Så han spør naturligvis: “Hvor lenge, Herre?” Herren hadde ikke noe oppmuntrende løfte å gi ham. Det er tider med frafall og mørke, og de henger sammen. Gud kan vente en generasjon eller to når folk og samfunn vender ham ryggen. Så vil de begynne å høste av sitt frafall - for Israel var det beskyttelsen de hadde nytt som en veldig liten nasjon midt mellom store sterke fiender som forsvant. Et folkestyre - et demokrati - fokus på menneskeretter - rettferdig lønn og beskyttelse mot overgrep og korrupsjon. Ikke noe av dette kan du forvente blir ivaretatt over tid om en vender Gud ryggen. Jeg snakker om ikke om korrumpert kirkemakt. Det har lite og ingenting med Guds rike å gjøre. Det er nettopp slike “kristelige” organisasjoner som har forfulgt sanne disipler sammen med statsmakten oppigjennom vekkelseshistorien. Det var kirke- og statsmakt som sammen lot Hans Nielsen Hauge råtne i et fengsel. Det var jødiske religiøse ledere og romersk statsmakt som gikk sammen om å korsfeste Jesus. Ingenting har endret seg. Det er russiskortodoks kirkemakt som nå legger lokk på alt frikirkelige aktiviteter i Russland som nå er blitt forbudt og definert som statsfiendtlig. Slik har det alltid vært.
Men det siste setningen i Jesaja 6 viser oss hvordan Gud arbeider:
“...og bare en stubbe står igjen.. Den stubben er en hellig ætt.” (Jes 6.13, N11BM)
Gud vil ha en hellig ætt. Han vil ha en generasjon som er ham overgitt - satt til side for ham. Det Gud vil ha er vår oppmerksomhet. Det andre i hellig kommer ut fra den dedikerte oppmerksomheten. Vår hellighet er bare noe som kan komme som en frukt av fellesskap med en hellig Gud. Vi har det ikke i oss sjøl. Uten fellesskap med Gud - ikke noe modent uttrykk for Guds bilde i menneske - snarere en ødelagt en. Vi kan lykkes i livet og bli lurt til å tro at dette fikser vi. For grunnlaget er svært ofte Guds rike verdier som en gjennomsiktig og korrupsjonsfri statsordning som belønner god innsats mer enn nedarvete privilegier. Om en forlater en hellig og rettferdig Gud, så forblir det bare midlertidig. Gi det en generasjon eller to og så vil du se at de verdiene som skapte velstand og fremgang blir pulverisert. Det handler om rettferdig næringsliv som gjennom hardt arbeid skaper verdier, og det handler om å ta seg av de fattige og hjelpeløse. Det handler om sunn identitet og sunne familier. Uten Gud vil idéer komme inn som undergraver et samfunn. Bibelen kaller det at Gud overgir oss til oss selv - til et sinn som ikke duger.
Som kristne ønsker vi forandring og vi ønsker vekkelse. Eller: ønsker vi egentlig det? Vekkelse høres så kjekt ut. For nå presses vi på alle kanter føler vi. Men; sammenlignet med kristne i andre steder i verden - er vi veldig presset? Eller er vi bare privilegerte fordi vi nyter godene av tidligere generasjoner som har levd i gudfrykt og nøysomhet og til dels av utnyttelse og overgrep som har satt oss i førersete på materielle goder. Vi ser økende tendenser til at travelhet gjør at en ikke har plass til andre mennesker i livet sitt - en har mer en nok med seg sjøl. Hvordan skal Gud kunne sende vekkelse da? Skal englene ta seg av høsten fordi vi ikke har tid? Og så har så mye fokus på bibelkunnskap og veltalenhet på møtene våre at vanlige folk i benkeradene ikke tenker at de har noe å bidra med i forhold til søkende og nye på veien. Jeg ser det i cellegruppa jeg leder. Det tok omtrent et år å få på plass en tankegang om at at når vi kommer sammen så har hver enkelt (1. Kor 14.26). Nå bidrar folk i større grad med det de har - også fra bibelen. Men mer enn en 3 punkters velstrukturert og strengt teologisk korrekt undervisning, så er det mat fra Ordet de sjøl har fått del i. Men to fisker og fem brød kan bli til mye når vi gir det over til ham som kan mate mange med den lille maten vi sjøl har. Jeg spør ofte når gruppa er samla: Er det noen som har “matpakke”? - En åpenbaring eller undervisning som er ny eller som en er blitt forfriska i, en ny eller gammel lovsang som ble til velsignelse, nådegaver som tunger og tydning. Innpakningen trenger ikke være så veldig flott. En matpakke er ofte pakket inn i grått papir. Men du verden hvor nyttig den er. Gud vil ikke ha vår tilsynelatende vellykkethet og modenhet. Han vil ha oss. Det er det som er en hellig ætt. Når han får oss. Det er der all endring og vekkelse starter. Gud fikk Jesaja sin oppmerksomhet, og det preget profeten resten av hans liv. Det var ikke en enkel generasjon å bære fram budskapet i. Men Gud har alltid fokus på det som gir håp for framtida: en hellig ætt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar