Høydepunkter fra Jesaja (Jes 7 og 8) - del 4 - et tegn og et varsel

Gud med oss - et tegn - et varsel om et rike som er kommet nær 

“Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en Sønn, og hun skal gi Ham navnet Immanuel.” (Jes 7.14, BGO)

“For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:
          Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
        og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss.” (Matt 1.20-23, N11BM)

Jesaja 7 og 8 handler om tegn som Gud gir. Løftet som gis i Jes 7.14 hadde en midlertidig oppfyllelse - profeten fikk en sønn. Bibelselskapets siste oversettelse av dette verset sier “ung jente” og ikke “jomfru”. Det litt vanskelig å forstå motivasjonen for det, for det hebraiske ordet brukes om en ugift kvinne som er gammel nok til å bli gift. Vanligvis vil ugift i denne sammehengen bety nettopp jomfru, som er det ordet oversettelsen den greske oversettelsen av GT bruker og som også er sitert i Matt 1.23. Bibelskapet har her på alle måter valgt en unaturlig og lite sannsynlig tolkning som dessuten bryter med bibelens samlede budskap. Dersom en ikke forstår at Jesus er selve Ordet - han er oppfyllelsen av alle løftene (2. Kor 1.20), så kan en fort komme i skade for gjøre slike bommerter. Paulus sier at det i Guds plan er en rekkefølge - først det naturlige - så det åndelige (1. Kor 15.44-46). Det er faktisk slik at Jesu oppstandelse endrer forståelsen av en del GT profetier. For den som er mer opptatt av Skriftens bokstav (fysisk) enn Skriftens egentlige betydning - dens innblåsning (åndelig), så kan jo det være direkte vanskelig å akseptere. Ta Sion. I GT er dette et sted i Midt-Østen, i det fysiske Jerusalem. I det nye testamente er Sion det himmelske Jerusalem (Hebr. 12.22). Paulus sier rett ut i galaterbrevet at det nåværende Jerusalem lever i slaveri med sine barn, mens det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og hun er vår mor. Når Paulus skal forklare at Gud ikke har gitt opp Israels folk i sin frelsesplan, men at rekkefølgen er blitt endret - de første, er det blitt de siste - så siterer han nettopp Jesaja:

“En som løser ut, skal komme til Sion,
til dem hos Jakob som vender om fra synd,
sier HERREN.” (Jes 59.20)

“Fra Sion skal redningsmannen komme,
han skal ta bort gudløsheten fra Jakob.” (Rom 11.26)

Ofte kan slike forskjeller tilskrives at en siterer Septuaginta - den gresk oversettelse av GT, men ikke her, for Septuaginta leser “For Sions skyld skal det komme en gjenløser”. Så Paulus tar seg noen friheter? Vel, ikke helt uten Åndens åpenbaring, for Sion har bytta adresse i og med den nye pakt. Jesus sier at den som vil tilbe Far, må tilbe i Ånd og sannhet; det er ikke fysisk lokasjon som teller (Joh 4). Vi har ikke en tro som baserer seg på et bestemt språk, som for muslimene er arabisk, og at det er et bestemt sted som en må oppsøke, som for muslimene er Mekka. Guds endelig plan er himmel på jord, det er derfor Jesus lærer oss å be: “la din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden”. Det er ikke bare et tomt bønneformular; en slags livsfjern drøm som selvsagt aldri blir noe av. Nei, nei! Det er et uttrykk for det Gud faktisk har tenkt å gjøre. Det er derfor Johannes i Åpenbaringen ser det himmelske Jerusalem komme ned ifra himmelen (Åp 21.2). Guds mål er ikke å ta oss til sin himmel, men å skape en ny jord under en ny himmel (Åp 21.1). Da er jorda rensa fra forgjengelighet ved Guds ild, og er blitt evig og åndelig (2. Pet 3; Rom 8). Da er kroppene våre blitt forvandlet til åndelige, uforgjengelige kropper (1. Kor 15). Guds plan er ikke en rømningsplan, men en invasjonsplan. Bortrykkelse er det samme som Gud gjorde med Lot før dommen, som han gjorde med de troende i Jerusalem før dommen i 70 e.Kr, og som han vil gjøre med oss før dommen. Bibelen sier at han skal komme med dom sammen med sine hellige (Jud v.14, BGO/NB-88). Paulus undrer seg over de kristne i Korint når de drar hverandre for retten som styres av folk som ikke tror. “Når dere en dag skal dømme engler, hvordan kan det ha seg at dere ikke klarer å ordne opp i deres egne ting her og nå?” spør han (1. Kor 6). Hva er den grunnleggende tankegangen som ligger bak? Jo, han vil ha dem til å leve nå i lys av det som kommer. Det som kommer - sett det ut i livet nå. Åndelige folk kan dømme i alle spørsmål med visdom for de er ikke så nærsynte at de mister gangsynet. De ser hva som kommer og kan sette ting i rett perspektiv.

Om du ikke er helt overbevist om Paulus friheter når han siterer Jesaja, så er det mange eksempler på dette. Når hebreerbrevets forfatter skal beskrive helligdommen i GT så plasserer han røkelsesalteret i det aller helligste, mens vi kan jo alle lese at det stod utenfor. Visste ikke hebreerbrevets forfatter det? Jo, selvsagt. Men han snakker i lys av at det aller helligste er blitt åpnet - en gang for alle. Røkelsesalteret - våre lovprisning og våre bønner - hvor hører det hjemme? I Guds nærvær, selvsagt! I det aller helligste, hvor vi kan tre inn i kraft av Jesu blod (Hebr 10.19). Når en har sett ting fra et annet perspektiv lenge nok, så blir det gamle såpass fjernt at detaljene fra det viskes ut, for det har mindre betydning. Hebreerbrevet kaller lovens ordning for “skyggen, og ikke det sanne bildet av tingene.” (Hebr. 10.1). Det betyr at alt som i profetene nevner den gamle pakts offerordning og det som var rundt (tempel, røkofferalter, paktsarken) er skyggen, og ikke det sanne bildet. Hvorfor tempel med offeralter hvis ingen offer? Men Gud har tilveiebrakt det som er nødvendig av offer, et offer som ble båret inn i den himmelske helligdommen og slik vant en evig forløsning for hvert menneske som vil ta imot (Hebr 9.23-26; 10.9-14). Noen forkynner fremdeles at skyggen gjelder og at den skal gjenoppstå. Motivasjonen synes å være til dels det de forstår som “riket for Israel”, og til dels en forståelse av profetenes budskap som veldig bokstavelig, skjønt bibelen sjøl sier at det profetenes budskap til dels var gåter med Moses som et unntak ifølge Gud sjøl (4. Mos 12.5-8). En kan ha ulike syn på dette, men et engasjement for Israel trenger ikke nødvendigvis å være av det gode. Et endetidssyn som dømmer jødefolket til å være under forherdelse gjennom hele den store trengsel, mens de kristne visst nok skal slippe unna - hvor jødevennlig er det, egentlig? Hvis det var så saliggjørende, hvorfor ikke bli proselytt og dra ned dit sjøl? Men å fremstille alle som har en annet syn som jødehatere er jo nesten besynderlig komisk. Det finnes jo nesten ikke noe så jødefiendtlig som dispensjonalismen. Personlig tror jeg på Paulus sitt budskap at vi hedninger skal få nåde til å leve ut evangeliet på en slik måte at jødefolket blir misunnelig (Rom 11.11-14). Når en fylde av hedningene er kommet inn (gr. pleroma), så resten av jødefolket bli vekket til misunnelse og vende om. Det er ikke snakk om hedningene i full tall nødvendigvis, men like mye en modning. Og hva kommer ut av det, sier Paulus? Jo, liv av døde. Det kan være en ny bølge med vekkelse som høster inn resten, eller det kan være at Jesus kommer igjen fordi oppdraget er fullført. Anyway, jeg er for det og ber om oppfyllelsen av det. Betyr det at staten Israel er utelukket? På ingen måte. Se for deg en gjeng med muslimer som vender om til Gud Salvede, den frigjørende frelserkongen og lever ut Guds rike i Ånd og kraft og plutselig begynner å elske også jøder. Jeg tror neppe at det er noe som kunne ha vekket jødefolket mer enn det; for du verden for et under - det kunne en rett og slett ikke overse. For et vitnesbyrd om Guds kraft og kjærlighet! Nå er jødefolket i Israel omringet av fiender som vil fjerne det eneste demokratiet i Midt-Østen fra kartet. Men Gud er istand til å endre på det (Jes 19). Vil du se fred i Jerusalem? Be om vekkelse i de muslimske landene omkring, og for palestinerne. Jeg tror av hele mitt hjerte at det er Guds plan. Trengsel? Vel, det er ingen av oss som har noe løfte om å slippe det. Det er så mange kristne søsken rundt om i verden som lider nettopp av stor trengsel, flere av dem blir fengslet, torturert, voldtatt og drept. Kvinner og barn blir røver ifra de Jesustroende mennene sine og gitt til muslimske menn som tvangskonverterer dem. Så sitter vi i Vesten og snakker om den store trengsel. Kloden tynges av menneskets syndige overmot og naturen kan nå et vippepunkt som vil gjøre livet vanskelig for mange. Det kan bli krig både her og der, og vi ser tendensene til økte spenninger. Men midt opp i dette skal evangeliet forkynnes som et bevis, som et sannhetsvitne for alle folkeslag. Og så skal enden komme (Matt 24.14). Hvis det var slik at det er tusenårsriket som skal bringe alt dette - hvorfor da lide for evangeliet? Hvorfor da ikke bare leve sløvt og sitte i kirkebenken og si ja og amen og gå ut derifra som om ingenting var sagt? La oss da kjøre Laodikea for alle penga. Glem misjonsbefalingen - den er en uansett en illusjon i denne tidsalder. Befolkningen i verden blir bare flere og flere - om Jesus tar det sjøl i tusensårsriket, så får han “de mange til del” uansett hvordan en snur på dette. Hele motivasjonen for å se folk fremst blir nærmest at de slipper den store trengsel. Men Jesus har en helt annen vinkling på dette. Han sier at dersom vi lever som sanne disipler, så vil vi ha trengsel og vanskeligheter i denne verden, og han sier noe mer: Han har vunnet over verden (Joh 16.33). Han ber oss ta smerten for å bringe evangeliet til alle. Han ber oss lide for det. Og han har gitt et løfte: At han skal være med helt inntil verdens ende. Og hvis han er med oss - hvem er da imot oss? (Rom 8.31). 

Dette er nettopp tegnet som profeten Jesaja profeterte om. En jomfru skal føde en sønn og hans navn er Immanuel - Gud med oss. Utfordringen er at vi knapt forstår hva det innebærer at Gud er med oss. Moses forstod det. Når Gud ville sende en engel med dem og ikke hans eget nærvær, så var Moses sin respons: “Hvis ditt nærmer ikke går med oss, så må du ikke føre oss opp herfra.” (2. Mos 33.15). Det var ikke hvilket som helst nærvær - det var Guds manifesterte nærvær. Det innebar tegn, under og mirakler. Men det innebar også en streng dom for de trassige. Men for Moses var det ingen alternativer. Han visste at uten Guds nærvær - uten at hans sjøl går med - hva forskjell var det da mellom dem og alle de andre folkene de omgav seg med? Det dreide seg om hele identiteten som Guds folk. Det å være en disippelflokk under Jesu Herredømme, er å være en del av en salvet kropp. Hvis ikke vi er en salvet kropp, så er det fordi vi ikke holder fast på ham som er hodet for kroppen, Guds Salvede. Hvis hodet er Guds Salvede, den frigjørende frelseskongen, hvordan kan da kroppen være noe helt annet? For Paulus er også kroppen Den Salvede (gr. Kristus, 1. Kor 12.11). Han gir ikke sin ære til noen annen. Men vi er som Guds folk ikke en annen, vi er hans kropp (!). Fordi vi kjenner ham som helt uten grunn gir oss den ære å bære hans herlighet og nærvær, så setter vi vår ære i å ære ham som har gitt oss alt utfortjent, og vi kaster villig kronene som han har satt på hodene våre ned for hans føtter (Åp 4.9-11, BGO;NB-88). Uten noen krone - uten å bære kongeverdighet - så er det ingenting av verdi å kaste ned for hans føtter. Vi kommer til ham først som skitne, lurvete og desperate, uten de store forventingene til hva vi vil møte. Men vi har skjønt at vår måte ikke fungerer stort. I møte med en bortkommen sønn og datter, så kler Gud oss om og han gir oss sin verdighet og autoritet (Luk 15). Den siden av evangeliet kan virke skremmende, for det er så mye enklere på en måte å være den hjemsøkende før Gud gjør hovedrengjøring og forvandlingen. Men det er en del av tilbedelse som dypest sett bare kan gjøres når vi lar ham bo imellom oss som sitt folk og lar ham få slippe til og gjøre bare det han kan få til. Det er fremdeles han som gjør det. Det er han som har tatt bolig i oss og virker med sin kraft. Det er fremdeles hans ære og ikke vår, men han gir den til oss, så ydmykende det enn kan være. Han er Immanuel - Gud med oss. Det er tegn for hele jordens befolkning. Gud bor imellom sitt folk. Det er et sted de kan komme og legge sine synder og sykdommer av. Det er det sted hvor du kan bli hel og begynne på nytt. Det er et sted hvor familie ikke er avhengig av sosial status, rase, kjønn. For vi er alle én i Guds Salvede. Du kan dra til den andre siden av kloden og høre lovsang på et språk du ikke skjønner et kvekk av. Og likevel kan du kjenne nærværet av Gud som troner mellom de som er ham overgitt. Selvsagt gir det enda mer mening og oppbyggelse om en forstod det som blir sunget - og det er nødvendig, det også. Men det er noe som knytter oss sammen og som ikke trenger noe språk; og det er den rene, ekte overgivelsen til Jesus. Den hellige Ånd sa en gang til meg: “ydmyk kjærlighet trenger ingen oversettelse.” Den fungerer på tvers av språk og kulturer.

Den Salvedes etterkommere - et tegn - et varsel om et rike som er kommet nær

“Se, jeg og barna som HERREN har gitt meg,
er tegn og varsler i Israel
fra HERREN over hærskarene,
han som bor på Sion-fjellet.” (Jes 8.18, N11BM)

“Gud ville føre mange barn til herlighet. For ham og ved ham er alle ting. Da måtte han la frelsens opphavsmann nå fullendelsen gjennom lidelser. Han som helliggjør, og de som blir helliggjort, kommer alle fra den ene. Derfor skammer ikke Sønnen seg over å kalle dem søsken. Han sier:
       Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre,
       midt i forsamlingen vil jeg lovprise deg.
Og igjen:
      Jeg vil sette min lit til ham.
Og enda et sted:
      Se, jeg og barna som Gud har gitt meg.
Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet.” (Hebr 2.10-15, N11BM)

Det er en dyp hemmelighet å forstå hvor nær relasjonen mellom Guds Salvede, den frigjørende frelseskongen (gr. Kristus) og hans folk er. Han er virkelig Menneskesønnen. Det er dette miraklet som er mer enn vi kan fatte. Guds levende ord - ja, Gud sjøl som er ett med Ordet sitt, kom til jord i form av et skrøpelig menneske (gr. sarx - kjøtt og blod). Han bar sitt blod - blodet fra et skrøpelig menneske inn i en helligdom som ikke var gjort med hender - en åndelig helligdom i himmelen. Ikke bare som en skygge av de virkelige tingene, men i kraft av en evig Ånd bar han sitt offer inn i det Aller helligste og kjøpte oss for evig fri (Hebr 9.12-14). Det eneste skrøpelige som kommer til å være igjen evigheten når alt står ferdig er blodet fra han som kjøpte oss til evig herlighet. Kræsjer det opp i hodet ditt? Fint! Da er jeg ikke alene. Våre små menneskelige computere, så avanserte som de er, klarer ikke å gripe det; kun troen i hjertet.

Men Jesus sier altså: Se, jeg og de barna som Gud har gitt meg. Hebreerbrevets forfatter setter Jesus inn i Jesaja sitt sted fordi Jesus er oppfyllelsen av loven og profetene. Hvilket ord i bibelen, som er innblåst av Gud, står utenfor det Levende Ordet, som er den Salvede (gr. Kristus?). Har Gud et folk som Jesus ikke har? Er vel den tre ganger hellige Gud oppslittet? Og kan de tilhøre Den Salvede uten å ha den Salvedes Ånd? (Rom 8.9). Det er mye rar lære ute å går. Jesus og hans menighet er ikke en parantes i Guds frelseshistorie. Det levende Ordet ifra Guds munn er ikke en parantes - Gud gjør ikke noe uten at han taler. Derfor sier bibelen at ingenting er skapt utenom Ordet som var ifra begynnelsen, slik Gud er ifra begynnelsen. Det hjelper ikke ha holde fast på den gamle pakts løfter dersom en ikke vil ta imot oppfyllelsen av dem fordi det ser annerledes ut enn en forventet - og det gjelder alle. Det er mye engasjement for det jødiske folket, men ikke alt er av det gode (Gal 4.17). Det er dem som mener vi ikke skal forkynne for jøder, for dem skal Gud sjøl frelse. Hvis Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge er det beste som noengang har hendt deg, hvordan kan du holde det borte fra dem som løftet først kom til? Eller har vi det hjertelaget som Paulus hadde for dem at de håper at vi ved et overgitt kristenliv som demonstrerer de jøder som kjenner Skriftene godt kjenner til, kan bli gjort misunnelige og vende om til sin Messias? Trenger de å bli akkurat som oss? I kjennskapen til Jesus, ja, men i kultur og matvei, ikke i det hele tatt. Kan vi tjene Gud sammen? Klart vi kan! Jeg ser slik fram til det, for de har en nidkjærhet som vi trenger, men foreløpig uten rett innsikt. Skal vi leve sløvt og selvopptatt og svikte dem? Gud forby!

Så Jesus snakker gjennom Jesaja om sine etterkommere, og sier at de er et tegn og et varsel. Jesaja sier at han vil binde inn vitnesbyrdet og forsegle loven og så vente på Herren (Jes 8.16-17). Jesaja forstod at dom var i vente. Jesus pakket ut vitnesbyrdet og åpnet seglene, og det var også et tegn og et varsel. Hans ætt er kalt til å gjøre det samme. Vi er kalt til å vekke opp de døde, se blinde se og de lamme gå og til å proklamere: Guds rike er kommet nær! Men tegn har to funksjoner. Jesaja sier at Gud skal være en en helligdom, en snublestein og en klippe til fall, en snare og en felle (Jes 8.14). Jesus henviser til disse skriftstede når han debatterer med fariseerne. Tegn kan enten bekrefte mennesker i deres vantro, eller det kan vekke nysgjerrighet og åpne hjerter for evangeliet. Tungetale, sier Paulus, er et tegn for de vantro - dem som ikke vil tro, endatil om Gud taler til dem på fremmede språk (1. Kor 14.20-22; Jes 28.11). Det profetiske, derimot er et tegn for dem som tror, dem som er åpen for å ta imot tro. Paulus snakker også om Guds folk som et tegn.

“Se bare til at dere fører et liv som er Kristi evangelium verdig. Enten jeg kommer og ser dere, eller er borte, så la meg få høre at dere står sammen i én ånd, kjemper med ett sinn for troen på evangeliet og ikke på noen måte lar dere skremme av motstanderne. Dette er et tegn fra Gud, et tegn som varsler fortapelse for dem, men frelse for dere. (Fil 1.27-28, N11BM)

I dette lille avsnittet ser vi at et tegn fra Gud kan være varsel om to helt ulike ting på en gang. Fortapelse og dom for dem som står imot, men frelse for dem som tar imot og utholder forfølgelse og vanskeligheter for troens skyld. Den utholdenheten i vanskeligheter er i seg sjøl et tegn - et varsel om dom for dem som forfølger (2. Tess 1.4-5, N11BM).

Jesus sitt budskap til verden er dette: Se, jeg og barna som Gud har gitt meg. Jesu forventning er at de som ser barna hans, ser ham. Johannes sier: Slik Den Salvede er, slik er vi i denne verden (1. Joh 4.17). Vi sier: “Ikke se på oss, men på Jesus.” Det er ikke en apostolisk kristendom. Peter og Johannes sa til dem lamme: Se på oss! De sa ikke: Kjøp det største teleskopet du kan få tak i og se om du finner Gud! Nei, nei! De visste at han levde på innsiden av dem. Derfor sa de: “Se på oss!” (Apg 3.4). Ikke akkurat luthersk-nevrotisk angst mot stolthet der i gården, altså. De bar kongekronene med verdighet, og havnet i trøbbel for det, som vanlig. Et sentralt aspekt i bibelsk paktsforståelse er ætten. Paulus sier at ætten er Den Salvede (gr. Kristus, Gal 3.16). Guds mysterium er Den Salvede (Kol 2.2). Den Salvedes mysterium er de troende, for han bor i dem ved sin Ånd og de er hans kropp (Kol 1.27, BGO/NB-88; Ef 3.3-6; 5.32).

Hvor rikt Guds ord er! Hvor mange lag av åpenbaringer og hemmeligheter! Det som er trist er at det har oppstått en kristendom som bringer den Salvede i vanære. Vi ligner mer på de religiøse institusjonene som Jesus gav en beinhard dom. Det vi trenger å gjøre er å ydmyke oss, gå på kne og be Gud om nåde for oss sjøl, for folk, land og regjering. Men det begynner med oss. Vi tenker kanskje at det er alle andre som må forandre seg. Men Gud jobber ikke sånn. Han begynner med folket sitt (2. Krøn 7.14). Omvendelse og helliggjørelser er ikke noe triste og tunge greier. Vi går ikke rundt med mørke ansikt og ser alvorlig ut og viser sorgen over all synd. Nei, nei! Sorgen over synd tar vi på lønnkammeret. Og når vi sjøl er blitt fri og er blitt mange kilo lettere, så går vi rundt og er mye gladere og blidere enn før, for du verden hvor mye enklere livet er blitt. Vi lar oss ikke bombardere av alle slags inntrykk hele tiden, så hjerte og hode er helt overloadet med ting som egentlig ikke betyr så mye. For det som virkelig betyr noe, er hva han som er på tronen sier til oss. Og skal vi få med oss det, så kan ikke systemet vårt være fullstendig overrent av andre ting. Jeg har lest mye nyheter. Alt for mye nyheter. Det er nyttig å følge med, men bare til et visst punkt. Paulus sier at kroppslig øving er nyttig til noe, men gudsfrykt - å søke Gud med hele seg, er nyttig til alt. Hva sier Gud om det jeg leser i nyhetene? Til syvende og sist er det en ting som definerer hvem er jeg og hva jeg skal gjøre i enhver situasjon: Hva sier Far? Er han taus? Nei, han er ikke det. Han taler! Vi har hatt innvielsesuke i forsamlingen jeg er en del av. Sånt burde en menighet gjøre regelmessig. Vi gjør vårrengjøring i hus og hage, men gjør vi åndelig vårrengjøring? De kan snike seg inn mye rart - og det er godt å sette av tid til å reflektere og snakke med gode søsken i troen om hvordan det står til og gjøre avtaler som hjelper en å gjøre det en egentlig drømmer om å gjøre - og som gjør en så godt i livet på alle måter. Hvor mange ganger har vi ikke søkt Gud og han har møtt oss, og så tenker vi: “Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere?”

Bønn
Herre, du har sagt at vi skal være et tegn på jord, verdens lys, et by på et fjell som ikke kan skjules. Hvor vi har rotet det til, Gud! Vi tar tatt Skriftene og laget en Skriftlære ut av det, men uten innhold. Vi har tatt Skriftene og gjort det til en intellektuell og kraftløs smørje - alle ritualer i forskjellige fasonger hvor i krangler om hva som er riktig og best, men det som er viktigere; Den Salvedes barmhjertighet, slik bare den Salvede kan vise den, har vi latt ligge brakk. Vi bygger store, fine bygg og kappes om å samle flest mulig, men Gud i nabolaget der vi bor, er lite synlig. De som lider får ikke besøk. De som sliter økonomisk får ikke hjelp for vi vil heller bruke penger på de flotte byggene våre og på folk vi betaler for å forkynne det vi liker å høre; kravfri nåde og håp om himmel en vakker dag. Sant: Nåden stiller ingen krav, men din sanne nåde fører til kjærlighet som tvinger frem gode gjerninger. De som er fanget i rus og andre skadelige lyster får ikke hjelp til å bli fri. De som trenger et måltid og en seng å sove i blir ikke invitert. For vi løper. Vi løper til neste aktivitet - til neste møte, til neste bibelstudie, eller et TV program som vi må se, eller å skippe barna rundt på ulike fritidsaktiviteter, for sykkel og buss, nei, det er ikke lenger godt nok. Så må vi hvile for neste dag er det full jobb for begge. Å ha noen på middag blir for travelt for barna må jo gjøre lekser mellom alle fritidsaktivitene, og de må selvsagt hentes om de er på besøk hos noen venner. Rentene og utgiftene øker og vi bekymrer oss for hvordan vi skal få endene til å møtes etter at vi kjøpte ny bil og sydentur for hele familien. For ikke å snakke om hytta. Vi løper rundt og snakker som Marta, tenker som Marta og kjefter som Marta. Gud, jeg lurer på når vi skal komme til oss selv og hoppe av denne karusellen av moderne avgudsdyrkelse som ikke gir noe plass til en åndelig, meditativ søken etter deg som er vår himmelske Pappa. Jeg drømmer om at vi som kristne i denne vestlige forbruker og flash-the-last-acquistion-og-helst-på-Facebook-så-alle-får-se-kulturen stopper opp og sier: “NEI! Ingenting av dette kan jeg ta med meg - alt kommer til å brenne opp. Jeg vil heller bruke ressurser og penger på å bygge evige relasjoner.” Herre, må du vende hjertene våre til deg, så vi igjen blir seende. For vi er hardt rammet av verdens ståk og bråk og meningsløse jag etter vind. Gi oss å søke ditt ansikt i 2023 med overgivelse og rene og edle hensikter. Ja, kom, Herre Jesus! Kom!