Høydepunkter fra Jesaja - del 2 (Jes 4)

Innledning - GT profetene, Guds rike og endetiden - hva er greia?

Profetens ståsted gjør at det Gud viser ham blir komprimert flyter sammen

Profetene i GT er interessant lesning. Midt i de heftigste domsbeskrivelsene, kan det dukke opp avsnitt med løfter om gjenreisning og håp, som her i Jes 4. Og når profetene forkynte om framtidig gjenreisning, så blir ofte beskrivelser om det som skal skje i nær og fjern fremtid beskrevet som en og samme ting som en kan se ut fra illustrasjonen til høyre. Peter sier at Ånden, som bodde i profetene, vitnet om Den Salvedes (gr. Kristi) lidelser og den herlighet som siden skulle komme. Profetene forstod, ifølge Peter, at den nåden de profeterte om ikke gjaldt de sjøl og den tiden de levde i, men at de tjente dem som ved evangeliet om Guds rike skulle få del i herligheten (1. Pet 1.10-12). Så hva gjelder nå og hva skjer når Jesus kommer igjen? Vel, det har vi til dels begrenset innsikt i. Vekkelseshistorien bekrefter evangeliets samfunnsreformerende kraft. Ironien er at det da går for bra, og så finner folk ut av at de kan klare seg uten Gud. Derifra går det bare nedover, før det snur igjen. Det virker fortvilende nok å ligne på slik det var i Israel i GT. Dersom vi får det for godt, sjøl, så virker det å være begrenset i hvor stor grad folk flest tar veldig stor umak og smerte på vegne av dem som ikke har det så bra. Jesus forkynte en radikal raushet som de fleste troende i den rikere deler av verden har problemer med å ta på alvor. Kan Gud snu det og se verden reformert og disippelgjort før Jesus kommer igjen? Noen tenker at det er helt utopi, og etter 2000 år med den hellige Ånd tilgjengelig, så må jeg erkjenne at det forstår det. Men det er ingen unnskyldning for å gi blaffen og bare vente på antikrist eller bortrykkelsen. Om vi leser Åpenbaringsboka, så virker svaret å være at evangeliet går frem, men like fullt under stor motstand. Med sløvhet kommer folk i posisjoner som gjør at forfølgelse fort blir en realitet igjen. Noen tror Jesus kommer igjen 2 ganger og andre at han kommer igjen bare 1 gang. Sannelig om jeg vet, men jeg vet at han kommer igjen. Og når han kommer, er han ikke det minste interessert i mine synspunkter om tusenårsriket og ikke noen andres heller. Disiplene spurte om når riket for Israel skulle gjenreises og Jesu svar var at det ikke var noe de hadde innsikt i, men de skulle få kraft når den hellige Ånd kommer over dem og de skulle være hans vitner like til jordens ende (Apg 1.8). Det er rart hvor kjekt å det er å snakke om ting som ikke angår oss og utfordrer vårt liv direkte her og nå. Vi kan snakke om politikere og statsledere, om ulike trender som har vært og er innen kristenheten, og vi kan snakke om endetida om alt som skal skje, og ikke minst om antikrist og dyret og dyrets merke. Ingenting av dette har nødvendigvis noe særlig relevans for måten vi lever livene våre på som kristne. Det koker veldig fort ned til meninger. Men kristenlivet er ikke et sett med meninger, bare. Det er nytt liv ifra himmelen som forvandler oss fra innsiden ut. Og det nye testamente viser oss at det handler om å være vitner ved Åndens kraft. Selvsagt har vi tenker noe å si; og Paulus ber oss om å endre tenkemåten - gjennom sinnets fornyelse - og slik bli omformet (Rom 12.3). Det handler om å legge av det gamle og å kle på seg det nye; en prosess som at en “får fornyelse i deres sinn ved Ånden” (Ef 4.22-24). Sinnets fornyelse uten Åndens instruksjon og kraftdemonstrasjon er praktisk talt umulig. Det har ikke noe med sinnet fornyelse i en apostolisk forstand. For her dreier sinnets fornyelse også om at “alt er mulig for den som tror”, ikke bare at en har sluttet å drikke seg full og gå på fest. Apostlenes fokus er veldig mye på vår livsførsel og vår tjeneste i Ånden her og nå i lys av det som kommer. Det er nå i denne tiden vi kan så, slik at vi senere kan høste. En apostolisk forståelse har aldri vært og kommer aldri til å være at vi bare skal gjemme oss i diverse gudshus og bare vente på at Jesus kommer igjen og berger oss ut av en håpløst situasjon. Om de første kristne hadde tenkt sånn, så hadde du og jeg idag ikke visst hvem Jesus er. Jesu veldig utfordrende kall til å følge etter ham gjelder like mye idag som det gjaldt den gang. Jesus snakker om krig og rykter om krig. I disse dager gir det mer mening også i vår del av verden enn på lenge. Men Jesus sitt fokuspunkt er ikke på alt dette rundt oss. Hans fokuspunkt er det som kan bringe oss nærmere en fullendelse av Guds rike:

“Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.” (Matt 24:14)

 

Guds ild - for oss troende eller bare for de vantro? 

“Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Hvor gjerne jeg ville at den alt var tent!” (Luk 12.49) 

Jesus sier at han drømmer om at ilden allerede var tent på jorden og at han gruer seg til korset som må komme først. Det dreier seg om en hellig ild ved at Ånden kom på pinsedag og det dreier seg om en fullendelse hvor alt forgjengelig skal renses og kles i uforgjengelighet. Ild er noe som brenner og fortærer, mens også renser og skiller. Når Jesus snakker om å bli døpt i den hellige Ånd og ild, så virker det helt snålt å tenke at ild bare dreier seg om de vantro, mens Ånden er for de troen. Ilden viste seg jo på pinsedag, og Paulus sier at vi ikke skal være lunkne, men ivrige; brennende i Ånden skal vi tjene Herren (Rom 12.11). Når Jesus sier at han skal rense kornet på treskeplassen, så må vi forstå at det han skiller ikke er ugresset fra kornet. Nei, han skiller den delen av kornet som ikke kan brukes fra det som kan brukes. Det er fremdeles kornet. Det er fremdeles slik at det som ikke kan brukes i oss vil brennes av Guds ild. Det er det som skjer når vi frivillig inviterer Gud inn i livene våre og akseptere hans dom i livene våre og lever i en helliggjørelsesprosess under Jesu herredømme. Paulus er tydelig på at ilden skal prøve våre gjerninger på dommens dag (Den Salvedes domstol - den store lønningsdagen). Dersom ingenting blir stående i ilden, så blir det ingen lønn (1. Kor 3). Det er her Ånden kommer oss til hjelp fordi han med sin ild ønsker å rense oss allerede nå, slik at det vi holder på med ikke har verdi bare i denne verden, men også i den kommende. Vi må forstå at dom over synd er endelig og absolutt. Gud ser ikke mellom fingrene med noe. Sann nåde kommer alltid gjennom korset, og da er kommer det både takknemlighet og gudsfrykt ut på andre siden. Ingen dom over synd, ingen frelse. Det er ikke slik at Gud bare godtar alt på grunn av korset. Prisen Jesus betaler er inngangsporten vår til å tre inn i det aller helligste, der vi kan møte ham og bli hellig, slik han er hellig (1. Pet 1.15-16).

 “På den dag vil Spiren fra Jeg Er
være vakker og full herlighet,
og frukten i fra jorda vi være til stolhet og heder
for resten av dem som er igjen i Israel. 

Da skal resten som er igjen i Sion og Jerusalem,
de i Jerusalem som er skrevet inn til livet,
bli kalt hellig.
Og Herren har vasket bort
skitten fra Sions døtre
og renset bort blodstenkningene fra Jerusalem
ved rettferds Ånd og Ånd av brann.

Da skal Jeg Er skape over hele Sionfjellet
og over hver samling en sky av røyk om dagen
og en glød av flammende ild om natten.
Og hele denne manifestasjonen av blendende
herlighet skal spres over dem som et bryllupstelt.
Det skal være som et telt som skygger for den
brennende heten om dagen og et trygt ly for
storm og regn.” (Jes 4.2-4, The Passion Translation)

Profetene legger ikke det minste skjul på at gjenreisning skjer gjennom Guds domshandlinger. Jesaja tegner først et bilde av en grunnleggende endring. Tidligere var fruktbarhet og vekst et utgangspunkt for en evig runddans med frafall i Israel. Det nye som skal skjer er at spiren er Herrens - direkte ifra den evige Jeg Er. Dersom er også frukten derifra hellig og ikke et utgangspunkt for avgudsdyrkelse og urenhet. Jesu lignelse i Joh 15 kommer i tankene. Jesus er vintreet og vi er grenene. Om vi blir i ham, Guds egen Spire, som er full av herlighet og ære, så vil vi bære frukt som er til heder og ære. Måten det skjer på er at han, det levende Ordet, taler sitt levende nå-ord i hjertene våre, så vi kan be om hva vil vil, etter Guds vilje og se det gjennomført. Om vi lever slik i fellesskap med Jesus, så vil Far bli æret og vi viser oss som sanne etterfølgere av Jesus (Joh 15.7-8). Det vi må forstå er at det er umulig og snakke om Guds herlighet uten at Guds hellighet følger med. Du kan ikke dele opp Gud. Ananias og Safira fikk smertelig erfare dette (Apg 5). Det var en atmosfære i Jerusalem av gudsfrykt og tegn, under og mirakler. Guds herlighet manifesterte seg. Mitt i dette fant de det for godt å lyge om hvor mye de gav. Om de hadde gitt halvparten av det eiendommen var verdt, så hadde det vært helt greit. Det var ikke saken. De kunne gi etter hva de hadde tro for, og Gud elsker en glad giver. Men ønske om overfladisk og falsk ære, hadde grepet hjertene. Vi kan jo ikke ta oss dårligere ut enn de andre. La oss bare si at det var alt vi fikk. En uskyldig løgn? Vel, verken motivasjonen eller konteksten holdt mål. Hadde jeg gjemt jøder i kjelleren under 2. verdenskrig og Gestapo kom på dørene og spurte om jeg hadde jøder i kjelleren, så hadde jeg ledd godt og sagt: “ja, 3 millioner, men de reiste til månen i går i et luftskip.” Jeg hadde risikert livet for iallefall å vinne tid og berge noen av dem. Men Gud veier hjertene. Ifølge Peter hadde Satan fylt Ananias og Safira sitt hjerte. Det var den hellige Ånd de hadde løyet for, og dermed satt Herrens Ånd på prøve. Vi kan prøve å strekke strikken og satse på at vi unngår Guds vrede. Men jo mer vi har sett, jo mer vil det forventes av oss. De som døde i ørkenen på vei til løfteslandet var dem som hadde sett med egne øyne hva Gud var i stand til å gjøre på vegne av dem, og likevel utfordret de Gud med sin vantro og sitt opprør. Gud oppsummerer denne perioden i Israels historie slik:

“Derfor, som Den hellige ånd sier:
I dag, om dere hører hans røst,
så gjør ikke hjertene harde
som under opprøret,
den dagen de utfordret meg i ørkenen.
Der utfordret fedrene deres meg,
de satte meg på prøve,
enda de hadde sett mine gjerninger i førti år.
Derfor fikk jeg avsky for denne slekten
og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte,
de kjenner ikke mine veier.
Så sverget jeg i min vrede:
Aldri skal de komme inn til min hvile!” (Hebr 3.7-11)

Jesaja ser en endring som kommer. Det handler som dem som er er skrevet inn til livet i Jerusalem. Men det er ikke et fysisk Jerusalem det er snakk om; men det himmelske. De som tar del i livet der er hellig. De har vært igjennom en prosess hvor rettferds og brannens Ånd har renset dem. I den norske oversettelsen fra bibelskapet står det: “Ånden som dømmer og Åndens som renser.” (Jes 4.4). Du får ikke rettferd uten dom, enten dom innebærer frifinnelse eller domfellelse. Og vi blir egentlig ikke så opprørt over det, for vi skjønner at det må være sånn. Det er først når Gud dømmer at noen får helt hetta. Det er jo selvsagt helt uhørt at han som er opphavet til vår moralske sans skulle ta den i bruk; hvem er vel han at han skulle ta seg sånne friheter? Men uten Gud er man i relativismens vold. Det som er rett for noen er det ikke for andre. Vi ser det i tendensene i verden. Vi var på vei mot demokrati og en mer rettferdig verdensorden, og vips, så tror ikke et stort antall amerikanere på sitt eget valg, og en diktator på den andre siden av kloden som har gitt inntrykk av gode intensjoner bryter plutselig alle regler og forpliktelser i folkeretten. Guds reformasjonsagent er dom gjennom vekkelse, og ikke politiske og militære virkemidler, slik vi ser deler av den russiskortodokse kirken fronter en “hellig krig” mot Vesten i verste islamittisk stil. I vekkelse blir Guds dom aktivert våre egne liv. Et ekstrabibelsk ord for dette er “syndenød”, og selv om ordet ikke finnes direkte i bibelen så finner vi det godt beskrevet flere steder. Vi tenker ofte at dette dreier seg om dem som ikke, tror og det inkluderer absolutt det. Guds rettferdige dom er at vi i oss selv er fortapte syndere uten del i Guds herlighet. Fordi vi er urene, så klarer vi ikke nærværet av en hellig Gud og vi står i beste fall på avstand. Det er ikke en hellig Gud som ikke tåler syndere. Det er syndere som ikke tåler en hellig Gud. Det er ikke Gud som velger bort noen; det er mennesker som velger bort Gud. Guds endelige dom er at Han lar slike mennesker til slutt få det de ønsker seg på tross av at han betalte den høyeste prisen mulig for deres frelse. En fri vilje er ukrenkelig i Guds øyne.

Om en ikke er blitt omvendt, vil livets vann ikke kunne
fylle vårt indre. Den tomme luften blir bare presset sammen,
og vi er like knusktørr på innsiden. Jeg har brukt denne
illustrasjonen på barnemøter med godt hell. Barna blir
fascinerte av glasset er helt tørt i bunnen etter å ha
vært helt under vann.

Når Gud kaller på mennesker så oppstår det noe som jeg kaller komprimert tomhet (se illustrasjonen til høyre). Gud velsigner oss med sitt nærvær og omhyller oss med sin godhet, men en kjenner likevel intenst på mangelen av fred med Gud, hans nærvær og velsignelse. Jo verre, jo bedre egentlig, for resultatet i andre enden er en gudsfrykt som vil holde oss borte ifra det onde. Om vi vender om, og, for å bruke illustrasjonen til høyre igjen, lar den åpne siden vende opp, så vil vi bli fylt og gjennomtrykket av Guds liv og nærvær. Det fortelles fra vekkelsen på Hebridene at en mann kom slik under syndenød at han var på vei til å ta livet sitt. Gud sendte en kristen bror for å stoppe ham og berge livet hans. Det er til tider uforståelig hvordan Guds nærvær kan virke på oss mennesker. En skulle tro at den hellige Ånd kunne åpenbare og forklare mannen at han bare trengte å vende om, men Gud valgte altså å bruke et menneske til akkurat denne veldig sentrale biten. I forkant av vekkelsen på Hebridene hadde en gruppe kristne søkt Gud i omvendelse over en lengre periode. Omvendelse til folk flest kommer når Guds folk vender om. Bibelen sier at dommen begynner med Guds eget folk. Men er vi klar til radikal omvendelse? Eller er den bedagelig sofakroken mer attraktiv enn sår på bønneknærne, såre øyne av gråt og hese stemmer av bønnerop? Må vekkelse se slik ut, da? Vel, det vil være en dimensjon i enhver vekkelse som handler om en radikal overgivelse til Gud, hvor en kjemper med en intens utilfredstillelse som ikke bare er menneskelig frustrasjon, men en dyp anger over synd og likegyldighet. Personlig har jeg erfart en så intens sorg i bønn at det kjentes som alle innvollene skulle komme ut og hele tåretanken skulle tømmes. Det var en så sterk opplevelse av jeg måtte høre med andre bønnefolk om de hadde opplevd noe lignende. Det var ikke unikt fikk jeg høre, og det var jo en trøst, for når Guds Ånd som har skapt universet virker på et lite menneske, så kan det oppleves som voldsomt. Anger over synd kan også skje en som er troende, hvor Gud renser oss fra sløvhet og lunkenhet, og vi kan oppleve syndenød på vegne av den ufrelste verden, og be på vegne av dem som ikke selv har lært å be om nåde og frelse. Det er det vi kaller forbønn.

Ild kan både være en vidunderlig og en totalt ødeleggende ting. Fra ild får vi varme og tryggere mat som renses for bakterier av varmen og ofte en annen konsistens, også. Ild kan også rense metaller ved at ulike substanser skilles fra hverandre når det varmes opp. Bildet brukes i bibelen om renselse som skjer gjennom både dom og motgang (Jer 6.27-30; 1. Pet 1.6-7). Guds hellige ild er ikke et problem for en gudfryktig troende; det er noe en ønsker i livet sitt. For inviterer vi Guds domsild inn, så blir vi renset, slik at vi ikke blir ført til fall av sløvhet og likegyldighet. Smerter ilden? Visst gjør den det! Det er ikke behagelig; og bibelen er dønn ærlig på det (Hebr 12.7-11). Men vi vet at det er en ild som ikke frelser, men som hører fortapelsen til - borte fra Herrens nærvær (Hebr 10.27; 2. Tess 1.7b-9). Gud har en nærværs ild som renser og frelser og en fraværs ild som er bare varig straff for et varig opprør.

Dom vs.  forherdelse og fordømmelse - hvordan henger det sammen? Et praktisk og bibelsk eksempel 

Vi må forstå at når bibelen snakker om dom og fordømmelse, så er det er to helt forskjellige ting (1. Kor 11.32). Dom har alltid en frelsende intensjon. Når Gud konfronterte Kain, så var det for å berge ham fra ytterligere forherdelse. Kain gjorde et dårlig valg, som vi kjenner til. Til og med når ugjerningen var gjort rakte Gud ut hånden enda engang: “Hvor er din bror Abel?”. Nok engang avslo Kain tilbudet om omvendelse og gjenopprettelse med et trassig svar: “Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?” (1. Mos 4.9). Resultatet ble det som er et forbilde på fortapelsen: “Se, i dag driver du meg bort fra landet. For Ditt ansikt må jeg skjule meg..... Så gikk Kain bort fra Herrens ansikt og slo seg ned i landet Nod, øst for Eden.” (1.Mos 4.14;16, BGO). Kain sin uoppgjorte synd gjør at han ikke klarer å være i Guds nærvær, men samtidig anklager han Gud for å drive ham bort. 

“Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.” (Joh 3.19-20)

Gud lar seg ikke manipulere. Han står for det som er rett og godt. Hans rettferdighet er en udelelig egenskap i ham, og er selve grunnlaget for hans eksistens; innvevd i hans Ånd og vesen. Uten å få del i hans liv, har vi ikke del i hans rettferdighet. Og om vi får del i hans liv, så vil rettferdighet bli resultatet, for urett og gudsliv er ikke forenlig. Du kommer til å valge enten å leve hans liv og elske rettferdig eller å hate den både hans liv og rettferd. Forherdelse er en grusom ting, som når vi først velger å gå dit blir selvforsterkende - Gud gir ikke evig nåde for dem som absolutt ikke vil bøye seg. En kan ikke bøye seg uten at Gud i sin godhet rekker ut sin hånd og tilbyr oss sin nåde - det er ikke vår glupe idé å velge frelse, sånn helt ut av eget hode. Men det er til syvende og sist vårt valg og som vi står til ansvar for. Gud er derfor fullkomment rettferdig når han dømmer og gir oss frikjennelse på grunnlag av erkjennelse og omvendelse og når han fordømmer den som ikke vil vende om.

En sky av herlighet
Tilbake til profetien til Jesaja. Profeten ser Gud dekke Sionfjellet - Guds menighet med en herlighetsky. Og om natten blir Guds herlighet manifestert som ild, også. Bildet er selvsagt tatt fra Israelsfolkets vandring ut av Egypt på vei mot løfteslandet, men det settes inn i en litt annen kontekst - Sion - Guds trone. Bildet av byen smelter sammen med bildet av folket på en pilgrimsvandring. Vi er kommet til Sion, det himmelske Jerusalem (Hebr 12.22-24). Men det himmelske Jerusalem er ennå ikke kommet ned til jord (Åp 21.2). Vi ber fremdeles: “La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden”. Vi vandrer her som fremmende, fordi vårt indre statsborgerskap har endret karakter fra det jordiske til det himmelske. Vi har et annet hjem som vi allerede har del i, men den verden vi vandrer i ennå ikke har fått del i, inklusive våre egne skrøpelige kropper. Derfor lengter vi etter en fullendelse, slik at ting her nede ser ut som det vi ser der oppe, der Jesus sitter ved Guds høyre hånd i herlighet og ære (Hebr 2.9).

Tradisjonelt jødisk bryllupsdekke/telt

Forskjellige oversettelser forstår disse versene om Herrens herlighet ulikt. I noen, deriblant de norske, så legger Gud lokk på herligheten som et dekke, mens i en del engelske (The Passion Translation, Expanded Bible, The Complete Jewish Study Bible) oppfatter at det er Guds herlighet som er selve dekket som beskytter oss. Det hebraiske ordet er chuppah, som betyr bryllupstelt. Det er et vakkert bilde, for Gud kaller oss sammen til paktstroskap og et intimt og nært fellesskap med ham. Det er hans herlighet som gjør dette mulig. Uten hans herlighet åpenbart, så skjønner vi rett og slett ikke hvem Gud er. Han forblir da en teoretisk størrelse, noe vi ber til, men som vi ikke kjenner. Hva er det da er forskjellen mellom oss kristne og muslimer? Hvis vi begge i alt sier: Inshallah - hvis Gud vil? Det blir som å kaste mynter i en ønskebrønn. Det er ikke det Gud ønsker for oss. Han ønsker at hans hus skal være et bønnens hus for alle folkeslag, og at hans bønnehus skal være preget av glede. Hvorfor glede? Jo, fordi vi kjenner Gud på en slik måte at vi får bønnesvar og vi er trygge på hva Gud på veldig mange områder fordi bibelen viser oss hva som er Guds vilje. Da er det beskyttelse og vern og ikke “det som skjer det skjer - Gud har nok en plan med det” - kristentro redusert til skjebnetro. Fordi vi vet at alt som skjer ikke er det Gud har tenkt, så blir det også enklere å takke Gud under alle forhold, fordi vi vet at han ikke er adressen. Når Gud samvirker alt til det gode for dem som elsker ham (Rom 8.28), så er det fordi Gud lar oss vinne seier over det som var tiltenkt oss til det onde. Derfor: “Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.” (Rom 8.37). Det er en som har sagt: Gud lar oss vinne uansett hvor dårlige kort vi har på hendene. Guds herlighet er helt grunnleggende for en sann og sunn kristen identitet. Om vi ikke virkelig har smakt den kommende verdens krefter, så vil vår forståelse av Gud være veldig begrenset. Han er den Gud som gjør det som i menneskelig forstand er umulig. Det umulige er kristnes naturlige sfære. Vi har en Ånd som vitner med vår Ånd er at vi er Guds barn, og da er vi arvinger. Vi lever i spenningen mellom allerede nå og ikke ennå, for Guds rike er ikke åpenbart i all sin fylde, men dersom vi ikke lever i det som bibelen viser oss er allerede nå, så hvordan skal vi nå frem til oppfyllelsen av ikke ennå? For det er den kommende verdens krefter vi har smakt. Hva betyr det? Jo, det betyr at det som kommer til å skje, er ikke helt grunnleggende annerledes enn det vi allerede har fått del i; det er bare enda mer av det samme. 

“Han reiste Jesus opp fra de døde, og dersom hans Ånd bor i dere, skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også gi deres dødelige kropp liv ved sin Ånd, som bor i dere.” (Rom 8.11)

Den Ånd som skal gi oss nye kropper bor allerede i oss. Og det det er den samme Ånd som har gitt oss nytt liv på innsiden og som utruster oss til å leve et salvet disippelliv i sin kraft, som ved sin kraft skal forvandle våre dødelige kropper til udødelige, åndelige kropper. Peter sier at vi kan leve slik at vi framskynder Jesu gjenkomst (2. Pet 3.12). Det er da vi lever profetisk; ikke når vi leser avisene og så prøver å putte det avisene skriver inn i Åpenbaringsboka. Nei, nei! Det er når vi forstår at Åpenbaringsboka er Jesu åpenbaring om en lidende menighet som vinner seier ved han som alt har seiret, og dermed ser løftene oppfylt. Jesus har lært oss sin måte å be på. Da er riket på vei ned hit, og ikke omvendt. En apostolisk kristendom vil tro på, leve og vokse i det Jesus og de første apostlene levde i og demonstrerte. Det innebærer herlighet - ikke allskens karismatiske krumspring i alle retninger uten mennesker satt fri og helligjort til et liv i gudsfrykt. Guds herlighet har vist seg på ulike vis i ulike vekkelser, men skal ikke henge oss opp i det ytre. Fellesnevneren for alle vekkelser er at mennesker blir dratt til Jesus og får en dyp og personlig erfaring av ham som er livsforvandlende. Det er dette vi trenger og det vi lengter etter; at Gud skal manifestere seg som Herre og Frelser i sitt hus, som er menigheten. Hvor vi samles? Overalt hvor en kan kalle det for Sion - det Guds folk samles. For der 2 eller 3 er samlet i hans navn, det er han - Jesus, Guds Salvede - midt iblant oss. Jesus sendte ut 2 og 2 og sa at han sendte dem der han selv hadde tenkt å dra. Lite visste de da at det faktum at de dro var oppfyllelsen av nettopp det. For han virket med dem og i dem.

Bønn
Herre, vi vil ha hele deg. Din hellighet, ditt liv, din herlighet, din renhet, din ild, ditt alt sammen. For du har gjort oss til arvinger til et rike som ikke kan rokkes. Det er så mye med oss som kan rokkes, Gud. Vi er skrøpelige og svake, og vakler fort i motgang. Herre, bare din herlighet kan gjøre oss sterke. Bare din herlighet kan skape sann enhet imellom oss. Når vi styrer på, Gud, så roter vi det sånn til at en kan lure på hvilken bok vi har lest. Herre, skammen står i vårt ansikt dag ut og dag inn, og de vantro spotter og rister på hodet og bare ler. Men vi vet, Herre, at det vi har fått del i ikke er noe fjernt eventyr. Ditt rike og din makt er realiteter. Kom og rens oss fra vår bedagelighet og vår vantro, Gud! Herre, vår lunkenhet er en stankt i nasen din, og kvalmende i din munn. Herre, vi vil tjene deg og være deg til behag. Kom, Herre Jesus! Ja, kom!