søndag 14. november 2021

Å synge åndelige sannheter - en lovsang og refleksjoner

Det er mange spenninger imellom ulike sannheter i det å vandre med Gud. Vi snakket om det på en midtukesamling i cellegruppa jeg er med i. På den ene siden kaller Gud oss til å demonstrere Jesu oppstandelse med Ånd og kraft; til og med reise opp de døde. På den andre siden garanterer Jesus ikke oss mot forfølgelse og i verste fall død; tvert imot - han lover oss det. Er det ikke rart? Vi er over og ikke under, et kongelig presteskap, sønner og døtre av den høyeste Gud, og likevel er vi små og ynkelig i en stor og brutal verden. Det er først når vi har gjort det opp for oss at livet er Den Salvede, og døden er en vinning, at en brutal verden ikke skremmer oss, for vi kan ikke tape, bare vinne. Det er en som har sagt at Gud er akkurat så åpenbar at en ikke har noen unnskyldning for å forklare ham bort, og akkurat like skjult til at det likevel er mulig å gjøre det; hvis en absolutt vil. Lovsanger er en flott måte å meditere på åndelige sannheter; jeg bruker det mye. Det er slik at det ofte kan være vanskelig å finne gode balanser mellom ulike sannheter i en og samme sang. En kan fort ende opp med et fokus. I den sangen som jeg skriver om her, så er det overgivelse til Jesus og bare ham som er fokus. Dette er en sang jeg har på favorittlista mi, og den er litt besnerende for den både tiltrekker og forstyrrer meg litt. I all hovedsak er det god sang å bruke, men samtidig inneholder den noen interessant spenninger mellom ulike perspektiver.

“I'm caught up in Your presence
I just want to sit here at Your feet
I'm caught up in this holy moment
I never want to leave

Oh, I'm not here for blessings
Jesus, You don't owe me anything
More than anything that You can do
I just want You”

Når du er der at du kjenner Guds nærvær på en slik måte at du bare vil være der og ikke vil gå noe sted; jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg kommer ikke noe nærmere ordet “blessings” enn det. Vi trenger ikke prestere noen ting, vi har bare fokuset på Herren og vi hviler i hans armer. For en velsignelse. For et sted å være! Og så er det sant at Jesus ikke skylder oss noe, men han skylder oss heller ikke det at vi blir fanget opp i hans nærvær. Han velger å gi oss det utfortjent av nåde, akkurat som at når bibelen sier at Gud vil gi oss alle ting med ham, så er det også av nåde. Hvis “blessings” er tenkt mer av mer at typen “Oh, Lord, will you give me a Mercedes Benz,” så gir det mer mening. Men når det er nettopp det hellige nærværet sangen har satt ord på at vi nyter så høyt at vi for alt i verden ikke vil miste, og så sier vi at vi ikke er der for velsignelse, så blir det litt rar bruk av ord. Og samtidig så tror jeg det kan sette ord på hvor vi er i vår forståelse av Gud og vår vandring med ham. 

Min egen rare erfaring er at når jeg er der at jeg hviler i hans armer, der jeg nyter at jeg er akseptert av Gud; den største og mest vidunderlige av alle velsignelser han har gitt oss, så bringer Gud meg til det punktet at han absolutt vil gi meg velsignelse. Ikke fordi jeg er så veldig trengende, men fordi han vil bringe det vidunderlige nærværet jeg opplever ut til andre mennesker. Og det kan være ukomfortabelt, for det innebærer et steg i tro. Min erfaring er at det er Guds Ånd som driver meg til å be: “Herre, jeg slipper deg ikke før du velsigner meg.” Hanna bad om en sønn til seg selv, for å ta henne ut av skammen over fruktløsehet, men hun bad like mye for en ny generasjon av ledere for Israel; de som kom igjennom profetiske menn som Samuel og David. Jeg opplever til min overraskelse at jeg drevet av Ånden ber profetiske bønner om velsignelse, fordi Gud er himmelvid raus langt bortenfor oss at vi egentlig har problemer med å forestille oss det. Det er en tid for alt. Det er tid for å søke Guds ansikt og ikke tenke på verden omkring, for det er ikke den som gir oss tro; det er det Gud som gir. Men om vi faktisk har et reelt møte med Gud når vi søker ham, så vil det alltid føre til at Gud viser oss en verden som er i nød, og hvor han samtidig fyller oss med tro for hva han vil og er i stand til å gjøre med den. Ofte er det slik at vi bringer verden til Gud, og noen ganger trenger vi å øse ut hjertene våre for ham. Det er fullt lov og helt bibelsk. Gud tåler oss og våre frustasjoner og forvirrede tanker om det vi ser og erfarer. Andre ganger bringer vi verden til Gud fordi Ånden bruker oss til å uttrykke Guds hjertelag for den. Det ligner på det første, men går mye dypere enn menneskelig nød og frustrasjon. Det kan være rimelig intenst, for Gud har sterke følelser; mye sterkere enn våre. Jeg har opplevd bønnebyrder så intense at det var som hele innmaten i meg kom ut; overnaturlig gråt rett og slett. Og så er det de gangene verden blir dimm og uklar fordi vi bli fanget av Guds skjønnhet. Det er dyrebare stunder som vi verdsetter høyt; en velsignelse av de sjeldne. Og selv om vi ikke vil gå noe sted når vi er der, så kommer en til det punktet hvor Gud kaller og sier: “Hvem vil gå for oss? Hvem vil ta imot og være min velsignelse ut til verden?” Vi, om dette handlet bare om oss, kunne klare oss med mindre velsignelse og fått være der på Guds fang. Det er Gud som har større tanker med oss og ikke lar oss være der i fred. Slik sett setter sangen ord på hvordan vi ofte kan oppleve det, fordi vi ironisk nok ikke er grepet av Gud til å se ting fra hans perspektiv - vi har det så greit i Guds nærvær og med Guds fred; og det er helt forståelig. Og selv om han ikke skylder oss det, så gir han oss disse øyeblikkene med bare ham og oss. Så dyrekjøpte som de er disse øyeblikkene, må vi ikke rote de bort fordi vi er utålmodige. For er vi der og har fokus på bare ham, så vil han åpenbare sitt hjertes lengsel: å velsigne oss og gjøre store ting gjennom oss, fordi det er andre enn oss som trenger det. Da vil velsignelse ikke være et kjødelig begjær; slik Jakob sier det at vi vil “sløse det bort i nytelser” (Jak 4.3). Tårene som renner, nøden i hjertet og ropet som kommer over leppene, viljen til å lide i faste er for noen andre enn bare oss. Det er en verden der ute som ikke kjenner Jesus, som ikke kjenner det vidunderlige fanget, denne kjærligheten omfavnelse som setter fri.

“I'm sorry when I've just gone through the motions 
I'm sorry when I just sang another song

Take me back to where we started
I open up my heart to You 
 
I'm sorry when I've come with my agenda
I'm sorry when I forgot that You're enough

Take me back to where we started
I open up my heart to You”

Denne strofen gir gjenklang. Vi kan fort redusere vår vandring med Herren til kristen metodikk som aldri kan erstatte et ekte møte med Gud. Det er ikke slik at vi gjør det bevisst eller fordi vi liker å gjøre det slik (de aller fleste av oss, iallefall), men det er lett for at vi går inn i en vane og i travelheten mister bevisstheten av hva hva dette dypest sett dreier seg om. Det er ganger vi trenger å sette ord på det, og vende hjertene våre mot Gud: “Nå roter jeg bare rundt, her, Gud. Sorry! Hjelp meg, Herre. Jeg vender hjertet mitt til deg.” Det gode er at Gud alltid tar imot oss når vi sier “I open my heart to You”. 

“Nothing else, nothing else, Jesus
Nothing else will do
I just want You
Nothing else, nothing else
Nothing else will do
I just want You
Nothing else, nothing else, Jesus
Nothing else will do

I'm coming back to where we started
I'm coming back to where we started
When I first felt Your love
You're all that matters, Jesus
You're all that matters
I'm coming back to what really matters
Just Your heart

I just want to bless Your heart, Jesus” 

Også i denne teksten finner vi noen finurlige spenninger. “Take me back to where we started.” Hvordan startet det hele egentlig? At vi en dag våknet, og så var vi bare hodestups forelsket i Jesus? Nei. Det begynte med “When I first felt Your love.” Og hvordan så det ut? Kanskje vi bare bestemte oss for i vår genialitet at når ville vi søke Gud med hele vårt hjerte? Du smiler sikkert, for vi vet jo at det ikke var slik. Det hele begynte med hva Gud gjorde for oss, ikke sant vel? Han frelste oss ved sin nåde. Han kom og kalte oss, åpnet hjertene og sinnet vårt, så vi forstod nok av evangeliet til å vi skjønte: Det her kan vi bare ikke si nei til. Det blir jo for dumt! Å, for en fred! Å, for en frisk duft av ren samvittighet! Å, for en frelse som ble oss til del når vi gav oss selv til ham. Mange ting var som før, men likevel ble alt annerledes. Og det er slik at Gud ber oss om å minne oss selv om hva han er gjort for oss. For det er når vi fokuserer på det at vi oppdager hvem han er. Det nemlig ikke mulig å skille på hvem Gud er og det han gjør. Det er ikke noen annen vei for oss mennesker til Gud enn gjennom hans frelsesgjerning. Og når vi synger “more than anything that you can do, I just want You,” så kan det både bli et uttrykk for religiøs fromhet og falsk ydmykhet, og det kan være et uttrykk for: “Herre, la meg forstå hva som ligger bak dine kjærlighets- og undergjerninger. Åpenbar hjertet ditt for meg.” Derfor er strofen “I'm coming back to what really matters, Just your heart” så viktig. For hva ligger på Guds hjerte? Hva er det virkelig som kan velsigne Jesus? Når Jesus snakker om den første kjærlighet i Åpenbaringsboka, så kobler han den første kjærligheten til de første gjerningene vi gjorde. Jeg tror at viljen til å vitne om Jesus, til å ta risiko og be for behov vi møter rundt oss, er en vesentlig del av disse gjerningene. Det som er en fare for oss, er at vi kan bli så vant til frelsesgodene, at vi egentlig har glemt hvordan det er å være uten. Vi bare nyter det uten å reflektere over hvor dyrkjøpt det egentlig er. Og sjøl da vi levde uten, levde vi og bevegde oss i Herren; vi var bare ikke klar over det. Fortapelse er noe helt annet. Og hvis livet behandler oss rimelig greit og vi har opplevd frelse, så kan livet bli så veldig greit. Vi trenger derfor å minne oss på hvordan det hele startet: det Gud gjorde og som gjorde at vi ikke klarte å holde tilbake for venner og kollegaer at vi hadde møtt Jesus, og det var bare helt kanon, altså! Peter advarer oss om å bli nærsynte og glemme at vi er renset fra syndene våre, og at vi kan ende opp med å leve uvirksomme og uten frukt (2. Pet 1.9). Frelsesfryd er noe av den vellukten vi bærer for Den Salvede (gr. Kristus). Et takknemlig hjerte er tiltrekkende. Paulus sa: “Jeg vet hvem jeg tror på” (2.Tim 1.12). En engelsk oversettelse sier: “because I know the One in whom I have believed” Jeg tror en vesentlig del av dette å kjenne ham vi tror på er å erfare Jesu frelsesgjerning i stadig nye mennesker og slik ble minnet på den nåden vi sjøl har fått del i: tro og kjærlighet i Den Salvede. Kjenner vi ikke at hjertet brenner når vi hører nyfrelste vitne om Guds godhet? Kjenner vi ikke fryden når vi seg nye disipler vitne om Guds inngripen når de tar nye steg i tro? Men hvordan er det med oss som har vandret med Gud i mange år? Tar vi nye steg i tro, eller lever vi som om at vi har erfart det som er å erfare med Gud? Det er så mye land i innta! Det er så mye å stå opp hver morning for! Det er så mye å søke Guds ansikt for! Hvis vi virkelig vil søke ham og oppdage hans hjerte og vilje til å åpenbare seg for verden, så vil vi oppdage “all that he can do”. Får vi et lettere liv? På ingen måte. Mer strevsomt, men på alle måter mer meningsfullt.

Herre, igjen så kommer vi innfor ditt ansikt. Herre, vi bekjenner vår tendens til å ønske oss et rolig og bedagelig liv. Det er fristende å skylde på et moderne og avkristnet samfunn som ikke trenger deg, men vi må erkjenne at det er nok av behov som verden ikke makter å møte, og nok av dem som vil være åpen for forbønn. Herre, vil du vekke opp ditt folk. Du har planlagt at vi skal sånn vokse opp til hodet at Kristus mennesket her på jord nok engang blir komplett. Du har tenkt at vi skal være i verden slik Den Salvede er, at det er harmoni mellom hode og kropp. Du har gitt oss i oppdrag å rydde vei for din konge som du har satt på din trone, at han skal kunne komme tilbake til et folk med et fullført oppdrag, til en brud som har gjort seg klar igjennom tro og lidelse. Herre, må du vise oss nåde! Ja, kom Herre Jesus. Ja, kom!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar