Å snakke i munnen på hverandre (Salme 145)

Den hellige ånd gjorde meg oppmerksom på noe jeg ikke har lagt merke til før. Mens jeg leste Salme 145, så sa han: “snakke i munnen på hverandre”. Sånt gjør meg nysgjerrig, så jeg leste igjen. Den hellige ånd veileder: “ikke så fort....”. Da så jeg det. Jeg og de taler vekselvis om Guds storhet og under. Det er en respons i lovprisningen til Gud; det ene tar det andre. Vi trigger hverandre.

“My heart explodes with praise to you! Now and forever my heart bows in worship to you, my King and my God! Every day I will lift up my praise to your name with praises that will last throughout eternity.” (v.1-2, TPT)

I sentrum av lovprisningen og tilbedelsen er åpenbaringen av Guds makt, velde og skjønnhet. Hans nåde og miskunn skinner i hans ansikt - derfor kan våre blikk møtes og vi blir helt betatt. For en Gud! Ikke bare stor og allmektig. Men så stor i nåde! Det løfter oss til et nytt nivå. Vi kan gi slipp på vår synd og egenrettferdighet og ta imot en ny identitet.

Men vi er ikke alene...

“Generation after generation will declare more of your greatness and declare more of your glory.... Your awe-inspiring acts of power have everyone talking!” (v. 4, 6a, TPT)

Lovprisningen går ifra slekt til slekt. Ateister tror at Gud forsvinner med utdanning og vitenskap - av et oppblåst intellekt. Men i hver generasjon er det mennesker som oppdager hvem Gud er og han har gjort seg tilgjengelig gjennom sin Salvede. Nytestamentlig kristendom vil demonstrere Jesu oppstandelse med slik kraft at ryktene går og folk kommer.

I en slik kultur, med demonstrasjon av oppstandelsen i tegn, under og mirakler, vil frimodigheten til å dele og fortelle om hva Gud gjør og hvem han er, være ustoppelig. Hvordan kan vi annet enn å gi respons til det Gud gjør? Når til og med dem som ennå ikke tror visker i krokene om det Gud gjør, blir det umulig for den som tror å være stille.

“I’m telling people everywhere about your excellent greatness!” (6b)

Når Guds folk kommer sammen, blir smelter lovprisningen sammen til et vi:

“Our hearts bubble over as we celebrate the fame of your marvelous beauty. We shout with ecstatic joy over your breakthrough for us.” (v. 7)

Vi synger sammen. Ny sanger og “gamle” sanger. Åndens sanger fra flere generasjoner av Jesusdisipler, flere århundre med vekkelse flyter sammen i unison sang fra våre hjerter. Form og farge er nok forskjellig, men Ånden er den samme. Slik profeten og kongen David skapte nye instrumenter i lovprisningen, slik gjør Gud oss kreative. Det er Gud som eier domenet musikk og kunst, for kreativitet er hans varemerke. Djevelen kan bare forvrenge det Gud har skapt. Han kan bare omskape og forvrenge, ikke skape. Trommer er ikke djevelsk, men den onde kan bruke dem, akkurat slik han også kan bruke violin og trekkspill. En unngår mange unødige konflikter og motsetninger om en bare kan oppdage at Gud er uendelige mye større enn oss og vår generasjon. Folk har i generasjoner prist Gud med all verdens forskjellig type musikk og uttrykk og så sliter vi med å være sammen 2-3 generasjoner. For et trangssyn! Vi lager oss en stor djevel og en liten Gud når vi holder på sånn. Gud er en "ja til mangfold" - Gud. Se bare på naturen. Det er ikke djevelen som har skapt mangfoldet. Det er Gud. Den onde bare reduserer mangfold, ødelegger, skader og dreper. Der Ånden samler det som er så forskjellig i språk og kultur at det egentlig ikke skulle vært mulig, så vil den onde spre og skape avstand. Når fokuset er på Herren og hans storhet, så blir våre forskjeller så forsvinnende liten. Jeg har vært i land hvor de synger på sitt morsmål. Jeg forstod ikke noe, men sang i tunger sammen med dem og etter hvert som jeg lærte litt Chichewa, så sang jeg med på morsmålet deres. Inntil da så bad jeg om tydning, både på mitt og deres og gikk oppbygd derifra. Om vi kan, så bruker vi et språk folk forstår. Undervisningen var på engelsk og tolket til morsmålet. Det vi uansett hadde felles var en beundring av Jesus og en sult etter mer av ham og hans nærvær. En felles lengsel bar igjennom en hel bønnenatt, selv om stil på bønn og sang var helt forskjellig fra det jeg var vant til. Til slutt lagde jeg også nye vers, og reint sang jeg heller ikke. Men fylt av Ånden ble vi. Jeg drømmer om en kristenhet som kan vokse ut av menneskelige barnsligheter og begynne å forstå hvem Gud er.  Da vil vi leve slik at vi oppfyller Åndens lengsler:

“men bli fylt av Ånden, slik at dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, idet dere synger og spiller i deres hjerter for Herren” (Ef 5.18-19, BGO)

Bibelselskapets oversettelse sier “synger sammen”, og det er også en dimensjon i hvordan Ånden leder oss og bruker oss i lovprisningen. Andre oversettelser igjen sier: “taler til oss selv”. Det er ikke motsetninger i dette, men er alt innenfor tolkningsmulighetene. Når vi er for oss selv, så kan vi også prise Gud. Når vi er sammen, så er fokuset på “hverandre” og “de andre”; vi taler til både oss selv og hverandre og bygger og selv og hverandre opp. Det som motiveres av en kjærlighet som bygger opp (1.Kor 8.1), blir ikke feil. Det som drives av Jesu lengsel om en kropp som blir et modent menneske er innenfor. Det er hjertet som teller, ikke stilart. Når vi er blitt frigjorte fra slike menneskelige bånd og preferanser, så vil gi gi respons heller enn å reagere når vi hører andre prise Gud:

“They will tell the world of the lavish splendor of your kingdom and preach about your limitless power. They will demonstrate for all to see your miracles of might and reveal the glorious majesty of your kingdom.” (v. 11-12)

Det er dumt å bli reaktiv når Gud uttrykker seg og demonstrerer seg gjennom andre. Den hellige ånd er på meg når jeg opplever det - som er ganske så menneskelig å gjøre. Han sier: “Hei, slutt å reagere på meg!”. Jeg er kjapp å gi respons: “Du har rett, Herre. Takk for du veileder og hjelper meg å ta imot deg!” Paulus kunne ha begynt å argumentere med Jesus når Jesus utfordret ham: “Saul, hvorfor forfølger du meg?” Han forfulgte jo bare kristne. Men slik Jesus er på dette, er den måten vi tar imot søsken på,  den måten vi tar imot ham. Misunnelse eller avvisning er ikke en mulighet for oss om vi ser hva Gud holder på med. Alt er jo bare av nåde likevel, så hva har vi egentlig å skryte av, andre enn Herren? Og han kan vi skryte av uansett hvem han bruker. Når jeg var på det laveste punktet i livet, så gav Gud meg en utfordring. Ham sa: “ikke noe godt som skjer i mitt rike kan på noe tidspunkt under noen omstendigheter bli en ulempe for deg. Det er bare en fordel. Vis meg hvor mye du vil glede deg over andres mirakler, så skal du også få dine egne.” Jo, da. Det er ting vi vil ha utfordringer med å forstå, og umodenhet finnes også. Men hvem sier at vi er utlært og har full oversikt, og hvem har sagt at vi skal forstå alt? Tvert imot sier Skriften at vi forstår stykkevis og profeterer stykkevis. Ikke vær for snar å dømme, sier Paulus. Særlig ikke folks motiver. Vi burde trene oss sjøl til å være mer spørrende og gå til Gud med det som forstyrrer oss. Det kan være at Herren vil overraske oss med sin respons. Han har en større oversikt enn det være små hjerner og vår lille ånd kan romme. Kanskje vi kan tåle å bli litt utvidet?

Om vi lærer å gi respons så samspiller vi med det som skjer i tronrommet, for vi finner det samme mønsteret der (Åp 4-5). Kjeruber, Guds menighet, engler, ja både det som er på jorden og i jordens dyp: alt i en lovprisingssymfoni av ham som er på tronen. Gud vil høre vår stemme. Han vil gi oss en respons til det som skjer og det vi hører:

“I will praise you, Lord!
Let everyone everywhere join me in praising
the beautiful Lord of holiness from now through eternity!” (v.21)

En som har grepet Guds rike har skjønt at riket ikke har grenser slik vi er vant til å tenke at et rike har grenser. Det omfavner hele universet, et univers som vitenskapsmenn forteller oss bare utvider seg og utvider seg: 

“There will be no end to the increase of His government or of peace” (Jes 9.7, NKJV, NASB, ESV)

Så viktige som vi er i Guds plan og i Guds hjerte, så blir vi ganske små når vi tar Guds enorme velde i betraktning. Vi får være med; det er et privilegium av en annen verden. Og sant å si så tar vi vel ikke privilegiet helt på alvor. Det er så mye mer å leve ut i relasjonen med Herren enn det vi erfarer. Om vi levde det maks ut, var det likevel som lite å regne i forhold til en uendelig Guds verk. Om vi ville tillate Gud å fylle oss slik han ønsker å fylle oss, så ville det ikke bli smått med lovord og lovprisning av Gud. Det ville være slik at vi måtte konsentrere oss for ikke å snakke i munnen på hverandre. Som en hovedregel lar vi en snakke om gangen når vi kommer sammen. Men så er det slik med Gud at han noen ganger bare overstyrer sin egen teologi (eller er det vår 😉). Som på pinsedag når alle kom stormende ut av øvresalen og talte i tunger offentlig, og Gud gjorde et oversettelsesmirakel så alle hørte dem tale på sitt eget språk (Apg 2). Jeg var vært på hussamlinger der den ene ufrelste profeterte slik at alle falt på sitt ansikt og bekjente: “Gud er sannelig iblant oss.”. Ikke helt innafor sånn teologisk, men Gud står over all vår læremessige kunnskap og stakkaren som Gud brukte var jo ikke blitt fortalt at slikt måtte han vente med til han var blitt født på ny. Det var som de som ble spredt under følgelsen i Jerusalem. Apostlene hadde glemt å si at de bare skulle forkynne til jøder; ennå en teologisk “sannhet”, som Gud fant det for godt å gi blaffen i.

Men å lytte og slippe til andre, er en god ting, slik det å gi respons er også en god ting. Taushet er ikke troens og kjærlighetens språk. En respons sier: “Jeg verdsetter det du deler med meg.”. En respons kan være et begeistret smil, et ivrig nikk, latter, eller om det som deles er en byrde eller et nederlag, som også skjer oss: et medfølende blikk, et anerkjennende nikk, tårer på kinn. Taushet og flakkende blikk er ikke slik vi tar imot hverandre på en god måte. Og er det noe Jesu kjærlighet motiverer oss til, så er det dette: Vi tar imot hverandre med respekt, anerkjennelse og gudsfrykt. Fordi måten vi tar imot hverandre på, er slik vi tar imot Jesus. Så små som vi er, så ser han ikke lite på noen av oss. For vi er kjøpt med en uforståelig pris. 

Herre, hvem er vel så stor og mektig, hellig og vidunderlig som du. Du fortjener vår lovprisning og vår overgivelse. Men du ser, Herre, hvor lett det er for oss å snuble når vi bruker oss sjøl som referanseramme for det som skjer rundt oss. Så fort blir vi smålige og småtenkende, og dine tanker får ikke plass. Herre, må du lære oss at vi er nyttige, men likevel ikke i sentrum. Lær oss å løfte blikket opp mot ditt ansikt når vi møter noe vi ikke forstår, så vi ikke ender opp med å hive ut babyen med badevannet. Så mange vekkelser har vært, og alle har de hatt sine uttrykk. Herre, gi oss visdom til å la deg få uttrykke deg i det mangfoldet som du har skapt. Gi oss å ta imot hverandre slik du har befalt oss, så vi bygger hverandre oss, og du kan få den bruden du drømmer om. Se i nåde til oss, Herre. Kom med din ild og rens din menighet. Ja, kom, Herre Jesus.