I helgen var jeg med på å betjene de mindre heldig stilte i byen med gavepakker - et nett med mat og en del nødvendige remedier som en fort ikke tenker på mye på når rus og dop har overtatt førersetet. Jeg skal være ærlig; dette er ikke det jeg personlig finner lettest å gjøre, og jeg er veldig glad for at jeg kan gå sammen med folk som har lengre erfaring med å møte rusmisbrukere. Jeg syns faktisk det er lettere å søke Gud for kunnskapsord og så gå på trynet en hel del ganger; smile fint og tenke at så lenge jeg er en disippel, så kommer jeg til å ta feil. Men det som uansett preger en disppel av Jesus, er villigheten til å strekke seg utenfor komfortsonen og gjøre ting en ikke føler for. Det var behov for å bære nettene bort til der disse kjære menneskene som Jesus døde for, og det klarer jeg vel å gjøre? Det gjør veldig inntrykk å møte mennesker som fienden har herjet så mye med. Og jeg har snakket med såpass mange rusmisbrukere, at jeg vet at det er mange veier ut i elendigheten. Det er en ikke bare en historie om de som var litt i overkant eventyrlystne og ikke lyttet til advarsler. Noen har strevd med store smerter og har ikke opplevd å få hjelp i helsevesenet. Andre har slitt psykisk, og bruker rusen for å få seg litt “fri”. At det blir verre etterpå, det kan de fortelle mer om enn noen av oss som er så heldig stilt at vi ikke sliter mer rus. Men dersom livet er et sammenhengende torturkammer, så er fri likevel fri. De av oss som aldri har mentale utfordringer utover de vanlige ups and downs har vanskelig for å forestille seg et slikt liv. Det som er 2 ganger tragisk er dem som har fått psykiske utfordringer av rusmisbruk - og de historiene møter en også.
Helt uavhengig av hvordan en har havnet i uføret, så gjenstår det noen grunnleggende spørsmål. Når Jesus møtte en som hadde ligget syk i 38 år, og stilte ham det som kan oppfattes som et latterlig og provoserende spørsmål: “Vil du bli frisk?” (Joh 5.6). Men det kan i en hel del tilfeller være et avgjørende spørsmål, faktisk. For noen så er sykdommen eller rusen blitt slik en del av identiteten at de ikke kan se for seg ut liv uten. Hvis en ikke være NAVer eller tigge, hva skal en da ta seg til med? Kanskje et helt utenkelig ressonnement for oss som ikke har vært der, men usikkerhet rundt det ukjente og trøst i det kjente, er en sterkere faktor i folk sine liv enn det vi ofte tror, og en kan få seg en overraskelske eller to. I forhold til rusmisbruk, så er dette et veldig viktig spørsmål. Noen er der i forhold til rusen at de negative sidene ennå ikke har meldt seg i så stor grad at svaret på spørsmålet om de vil bli fri, langt fra er selvsagt. For noen er det faktisk ennå “gøy”. Vi møtte en når vi har ute på lørdag. Det var ikke jeg som sparket igang samtalen. Jeg stod egentlig der og følte meg litt som fisken på vann, og observerte hva de andre gjorde og tenkte: “her får du stå å lytte og lære”. Jeg hadde med meg en venn som jeg nærmest er blitt litt reservepappa for. Vi måtte han og de muslimske vennene hans på skattejakt for snart 2 år siden. Vi gav ham et visittkort og etter noen måneder tok han kontakt. Etter det har han vært regelmessig på middag hjemme hos oss, og han har vært innom en del samlinger i cellegruppa. Han fikk det for seg at han skulle spørre en av dem om han så på fotball. Etter litt kamp, lot han det stå til; det kunne jo ikke skade. Det viste seg at dette var er en samtaleåpner. For det var nettopp på det punktet det hadde skjært seg for denne unge rusmisbrukeren. Han hadde vært en lovende fotballspiller, og så hadde han skadet kneet såpass at han måtte gi opp karrieren. Ikke bare det, men han slet også med en god del smerter. Jeg stod og lyttet, men var ikke klar over at min venn på 17 nettopp hadde erfart et kunnskapsord. At jeg ikke hadde tenkt tanken at kunnskapsord like gjerne kunne fungere her som ellers, forteller jo litt om hvor problematiserende en fort kan bli når en ikke føler seg trygg i situasjonen. Men når samtalen først var åpnet, så var jeg på. Med en gang det er snakk om konkrete plager, så ser jeg en mulighet for å la Gud vise sin kraft og godhet. Det skal jeg ha. Men mens jeg stod og lyttet, kom tema innom tro, og vår venn rusmisbrukeren fortalte at han hadde blitt oppdratt katolikk, og at han så for seg en solid runde igjennom skjærsilden og så var det opp til himmelen neste. Jeg har jo trodd at dette er noe som de drev med i middelalderen, men her tar jeg grundig feil (http://www.katolsk.no/tro/faq#hva-i-all-verden). Om den katolske kirken lærer at en kan leve som en vil og likevel komme til himmelen, er vel å dra det litt langt, kanskje, men vår venn rusmisbrukeren hadde ihvertfall en slik oppfatning. Han hadde vært en veldig vilter problemgutt og så egentlig ut som han var bra fornøyd med det. Han skulle “rett ned i skjærsilden” som han sa med et stort glis.
På dette punktet i samtalen opplevde jeg at Gud talte til meg, og gav meg et par perspektiver å tilføre samtalen: “Hva om Gud egentlig tilbyr deg et ny start, her og nå i livet, da? Vil du da takke nei? Vi er flere her som har erfart at Gud har gjort det for oss.” Men han trodde ikke på noen tilgivelse. Hvis det var så enkelt, hvorfor var det da så mye ondskap i verden? Og han hadde nok gjort seg fortjent til en skikkelig runde i skjærsilden, ja. Jeg utfordret ham på hvilket lag han egentlig spilte på. Vi kan klage over all elendigheten, men hva bidrar vi egentlig med sjøl? Flere hev av oss seg på med konkrete vitnesbyrd om hva Gud hadde gjort for dem. Så spurte jeg han: “Hva tenker du om det du hører?” Vel, han hadde jo hørt flere slike historier, og det hadde skremt ham at slikt kunne gå an. Men skremt eller ikke skremt. Spørsmålet er mer enn om det her var noe han ønsket. “Nei, det ble nok en runde en skjærsilden før det ble noen himmel på ham,” mumlet han for seg sjøl igjen. “Be ham sitere Fader vår,” hvisket den hellige Ånd til meg. Så jeg gjorde, og han siterte Fader Vår så presist som selveste presten, og med en veldig stolt mine. “Så du trodde ikke at jeg kunne den, hva?” Jeg ristet på hodet. “Jeg visste godt at du kunne den,” svarte jeg, “men jeg er usikker på om du forstår hva du ber.” For du tenker at du skal til en himmel en gang, men Gud er opptatt av å få deg til å skjønne at han vil inkludere deg i en prosess hvor han får himlen ned hit. Så gjentok jeg de 4 første setningene i Fader Vår.
- Fader vår, du som er i himmelen.
- La din ditt navn holdes hellig.
- La ditt rike komme (og ikke: “la oss komme til ditt rike”).
- La din vilje skje - hvor? - jo: “på jorden, slik den skjer i himmelen.”
“Hvilken retning finner du her?” spurte jeg ham. “Hvor er det forandring skjer, og hva er forandringen?” Jeg lot spørsmålet henge for å se om han var klar til å svare før jeg fortsatte: “Jo, at Guds vilje begynner å skje her på jorden som den allerede gjør det i himmelen. Spørsmålet er om du ønsker Gud vilje for deg her og nå. Jeg overhørte at du hadde skadet kneet ditt. Jesus helbredet de syke, fordi han gjorde sin Fars vilje her på jord. Hva om vi får legge hendene på kneet ditt og se det helbredet.”
Nå ble han mer alvorlig i ansiktet: “Måtte du bringe opp igjen det der?” Jeg ble litt spørrende, men han fortsatte og forklarte reaksjonen: “Jeg har allerede fått forbønn for det kneet, og jeg har ikke vondt i det, lenger.” Han kunne til og med navnet på han som hadde bedt for ham. Jeg kjente nå at jeg ble litt provosert. Her hadde han altså ikke bare hørt om hva Gud kunne gjøre, men han hadde erfart det også. Og likevel ville han leve et syndig liv og regnet med at Gud ville ta han inn “perleporten” med en god porsjon renselse i skjærsilden. For hans del håper jeg jo at han har rett, men jeg finner ingen støtte for dette i Skriftene at en kan leve som en vil og satse på at en renselse etter døden gjør opp for det gale en har gjort; spesielt ikke når en grunnleggende sett bare gir blaffen. Når Jesus snakker i lignelser om at havner i fengsel inntil siste øre er betalt for å illustrere Guds dom, så er jo hele poenget: En har ikke noe å betale for sin sjel. Den er det grunnleggende bare Gud selv om har gitt en betaling for, og veien er tilgivelse, gjenopprettelse og forandring. Så jeg utfordret ham: “Hva tenker du om det, da? Du har jo fått et direkte bevis på at himlen kan berøre deg her og nå!” Jo, det skremte ham noe innmari. At jeg kunne finne på å minne ham på det der. Men det er forskjell på å bli skremt å ha gudsfrykt. Så jeg utfordret ham igjen, litt med utgangspunkt i hans egen greie om skjærsilden: Du ser ikke for deg at du kan vende om og gjøre den skjærsildgreia di litt kortere, da? “Næh,” svarte han. Det var allerede alt for seint. Nei, da. Han kom til å gå rett ned, sa han og flirte. Det kom nok til å bli godt og varmt, ja. Jeg ble igjen provosert. Jeg skjønte at han hadde grepet til håpet om at skjærsilden kunne gjøre det godt igjen, men det virket ikke som det bekymra han så veldig. Så jeg så på vennene mine og sa at vi kunne nå skaffe en stor plate som en lager lefser på og fyre den godt opp, så han fikk sette seg på den og se hvor lenge han holdt ut. Realiteten er egentlig ennå verre, for en ting er å gå ned i en skjærsild, men bibelen snakker om en evig fortapelse borte fra Herrens nærvær. Det er en plass for å forkynne dom, og det er når folk opplever Guds godhet og kraft, og så gir dem bare blaffen. Jesus sa at dersom de ikke hadde hørt det han sa og sett det han gjorde, så hadde dem vært uten skyld. Men nå hadde de sett begge deler, og likevel trodde de ikke, men la Jesus som fortalte dem sannheten for hat. Derfor var de uten unnskyldning (Joh 15.22-24). Og Jesus forkynte dom over de byene som hadde sett undergjerningene han gjorde og likevel ikke vendte om (Matt 11.20-24). Vår gode venn rusmisbrukeren trakk seg nå ut av samtalen. Det ble litt for hett bokstavelig talt.
På veien hjem reklekterte min 17 årige venn, som hadde startet hele samtalen, over det han hadde vært med på og hørt. Han var rystet over at denne rusmisbrukeren ikke hadde tatt tegningen når Gud mirakuløst hadde helbredet kneet hans. I den grad smerte i kneet var årsaken til at han begynte med rus, så var årsaken nå borte. Men om ikke Guds godhet og en reell gudsfrykt driver deg til omvendelse, så kan det være gøy å ruse seg - for en stund. Det å skulle ta fatt på en liv hvor en skulle leve ansvarlig og bidra i samfunnet, kan virke uoverstigelig. Jeg kan forstå det. Men Gud er den som gjør det umulige mulig. Ikke at det er lettvint. Men jammen er det ikke lettvint å være rusmisbruker heller, for før eller siden så melder senskadene seg, og utgangen på det blir en tidlig og lite verdig død. For ikke å snakke om en reell fare for “den annen død”.
Mine refleksjoner etter samtalen er hvordan vi så lett, i fravær av Gudsrealiteter, lager oss religiøse forestillinger og tradisjoner som hindrer folk i å finne veien inn i Guds rike. Grunnleggende sett er ikke vårt evangeliet et evangelium om Guds rike, men heller et evangelium om synd og nåde. Evangeliet om Guds rike inkluderer synd og nåde, men evangeliet om synd og nåde, eksluderer erfaring av Guds rike her og nå som bibelen helt klart forkynner. Vi erfarer det ikke, og så tilpasser vi bibelens budskap til vår erfaring. Slik lager vi et større skille mellom det som er nå og det som kommer enn det vi finner belegg for i bibelen. Sentrum i bibelens budskap er Guds rike, som noe vi kan komme inn i og erfare her og nå. Det er derfor Jesus forkynte: “Guds rike er nær” og han befalte apostlene som han trente opp til å forkynne det samme. Selvsagt er Guds rike også noe som kommer, og som vil komme i hele sin fylde. Men bibelen snakker om å smake den kommende verdens krefter (Hebr 6). For noen er Guds rike ikke noe å erfare her i det hele tatt, alt er dyttet inn i framtida. For noen er det snakk om tilgivelse for synd, fred og “frelsesvisshet”, og så er det full stopp. Men vi vet av vekkelseshistorien at det er mye mer å hente. Gud kan forvandle hele samfunn med sin kraft. Guds rike her og nå er at vi kan erfare hans mektige nærvær og alt som følger med det. Det er en som har sagt:
“De som er fornøyd med bare prinsipper uten nærvær og kraft, i realiteten er fornøyd med et rike uten en konge.”
Det er kong Jesus vi tross alt snakker om her. Han er Kongenes Konge og Herrenes Herre. Og han har lovt å være tilsteder med sin Ånd. Vil vi slippe ham til, eller er det mer behagelig å holde ham på avstand med vår vantro? Er vårt evangelium begrenset til at folk en vakker dag kan erfare himmelen, eller er evangeliet om Guds rike at Gud planlegger å bringe himmelen ned hit, slik at himmel og jord blir forenet, med Jesu gjenkomst som kronen på verket? Om jeg tror på en overføring av himmelen ned hit, slik vi faktisk ber om i Fader vår, så vil det få konsekvenser for det livet jeg lever, gjør det ikke? Et omvendelsesløst evangelium, enten det nå er med skjærsild, eller barnedåp og julegudstjeneste og deretter fråtsing; hvor i all verden finner vi dette i bibelen? Men her er bibelens evanglium som både Johannes døperen og Jesus forkynte, og senere apostlene: “Vend om, for Guds rike er nær!” Også apostlene forkynte omvendelse. Peter forkynte: “Vend om, og la hver og en av dere døpe i Jesu Kristi navn, så skal dere få tilgivelse for syndene, og dere skal få den hellige Ånds gave” (Apg 2.38).
Vår kjære venn rusmisbrukeren sa han hadde lest bibelen mange ganger. Men det er lett for at vi fargelegger bibelen med menneskelige tradisjoner. Jeg kjente at jeg var lei meg og opprørt på vei hjem. En velger til syvende og sist sjøl hva en vil tro, og hva en velger å holde fast i, kan avsløre hjertene våre. Men jeg håper vår venn tar til vett før rus har herjet og ødelagt for mye, og jeg håper jeg en dag skal få anledning til å treffe denne karen igjen, og få en time over en kopp kaffe eller te og samtale mer om hva bibelen sier om ting. At han hadde bibelkunnskaper var det ingen tvil om. Erfaring av Guds kraft hadde han også.
Far, min lengsel er å se at sannheten i evangeliet får stråle fram ifra et folk som ikke tenker om seg sjøl at de har grepet det, men som jager imot det som gjorde av Den Salvede, den herliggjorte, den oppstandne grep dem. Vi kan så lett redusere troen til rette oppfatninger og meninger, og være fornøyde med vår “eminente” forståelse og rettskaffenhet. Men Gud - det rekker ikke. Vi kan ikke fullføre det oppdraget du har gitt oss med det. Tvert imot - det kan stå i veien - og gjøre oss til en fariseergjeng. Herre, jeg vet at om det ikke hadde vært for din uendelige godhet, så kunne jeg også ha vært en som havnet i rus fordi livet ble for uutholdelig. Han fikk en skikkelig på trynet i livet, og det har jeg også fått, men du berget meg Herre, og satte føttene mine på fast grunn igjen. Gud, gi meg et hjerte for dem som har fått livet ødelagt, og gi meg tro på at du kan bruke også meg. La vår venn finne veien til en ny start uten rus. Herre, gi ham håp om at det kan gå an. Hosianna! Herre, frels! Ja, kom, Herre Jesus!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar