Jul og romjul er tid for ettertanke for mange. Et år nærmer seg slutten, og et nytt år nærmer seg. Det vil være noe vi er fornøyde med og andre ting vi ikke ser på med samme glede og entusiasme. Noe av det dreier seg om egne valg, mens andre ting er omstendigheter som en sjøl ikke velger. Året som vi går imot slutten på vil bli husket for en omstendighet som snudde opp-ned på mye og som har satt samfunnet vårt og verdenssamfunnet på en ordentlig prøve, og de fleste av oss har fått merket det på kroppen på ett eller annet vis. Som kristen menighet har vi måtte forholde oss til begrensninger som er hverdagsmat mange steder i verden. Vi har ikke hatt den forsamlingsfriheten som vi er vant til. Det har gitt oss nye utfordringer til å være fleksible og tenke kreativt og ureligiøst. Det har frigitt mer tid for noen av oss, og det er alltid et spørsmål om vi da evner å fylle det med gudsliv og meningsfylt innhold eller om det blir mer vakuum og passivitet. Dersom livet og gudslivet er avhengig av spesielle uttrykk, former og aktiviteter, så kan vi fort bli sårbare. Jesus var i ørkenen i 40 dager og 40 netter uten mat. Det var helt klart en begrensende faktor. En kan glatt se for seg at det var litt ensformig og lite aktiviserende. Men for Jesus var dette et sted i livet hvor han la grunnlaget for 3 års tjeneste som kulminerte i korsfestelse, død og oppstandelse, og starten på en helt ny epoke i verdenshistorien og i Guds plan. Bibelen forteller at han vendte tilbake til Galilea i Åndens kraft og at ryktet om han spredte seg over hele området (Luk 4.14). Jesus brukte mer penger og energi på å komme seg bort fra møter enn å samle til dem. Det siste gikk helt av seg sjøl.
Livet byr på et mangfold av utfordringer, og de færreste av oss har vært helt aleine i denne perioden uten andre praktiske forpliktelser enn oss sjøl. Vi har skole, jobb og familie som krever vår oppmerksomhet og mye av dette har krevd tilpasninger. Og likevel: Gud er tilgjengelig i ordet, i bønnene, i lovsangen, i samtalene, og i alle våre daglige gjøremål. Spørsmålet er om vi har en bevissthet av hvor involvert Gud ønsker å være i livene våre. Han har adoptert oss inn i sin egen kjernefamilie som sønner og døtre, og vi har frihet til å løfte hjertene våre like inn for nådekongstolen, enten vi nå vasker opp, lytter til lovsang, studerer bibelen, ber eller legger ungene. Det er slike små valg vi kan gjøre i hverdagen som på sikt gjør stor forskjell. En mentaltrener som har trengt mange toppidrettsutøvere sier at forskjellen på merkbar fremgang og usynlig middelmådighet ikke er at noen bare har så innmari bedre gener enn andre. Det er snarere slik at de hver dag gjør litt ekstra ut av det de har fått tildelt. Jeg tror det er veldig mye sant i det, og jeg tror det er veldig sant på det åndelige området også. Momentum bygges ikke på en ettermiddag. Det kan tas ut plutselig - gjennom en spesifikk hendelse som kan snu opp-ned på mye og innlede en ny epoke. Men det ramler ikke i hodet på oss. Jesus bygde et momentum for vekkelse gjennom 3 år med mirakler og undervisning. Først på pinsedag ble antallet faktiske disipler større enn 1000. Han hadde etter oppstandelsen ca. 500 (1.Kor 15.6), og bare 120 av dem gadd å gå på bønnemøter. Store møter og ekte disippelskap er ikke nødvendigvis samme greien. Sanne disippelskap bygges i mindre grupper med ansvarliggjøring som utgangspunkt for vekst. Jesus hadde først de 12, som så fikk i oppgave å disippelgjøre flere. Og siden han sendte 2 og 2, så ble 6 team som ble femdoblet til 70/72. De vokste igjen til ca. 500. Poenget er ikke stramme matematiske regler for vekst. Guds rike er mer dynamisk enn som så, og modeller kan variere ut fra situasjon og omstendigheter, men bibelen snakker like fullt om veksten i Guds rike som multiplikasjon (2. Tim 2.2; Matt 13.23).
En kan ikke lese evangeliene uten å få med deg at Jesus forventer frukt av sine disipler, både i form av kristen livsførsel og karakter, men også i form av innhøstning, og med innhøstning så mener Jesus mennesker. Mens vi på den ene siden ikke kan diktere jordsmonnet - andre menneskers frie hjertevalg, så kan vi velge i hvor stor grad vi lar budskapet ta plass hos oss, og i hvor stor grad vi sprer det vi sjøl har fått del i. En disippel lærer å gjøre alt det Jesus har befalt (Matt 28.18-20), og det som er utfordrende med dette, er at Jesus befaler en hel del ting mennesker ikke er istand til å gjøre i egen regi og egen kraft (Matt 10.8; Luk 10.9). Det er et element av tro og R I S I K O som en bare må leve med som disippel. Og som disiplene den gang, som fikk både gleden og belastningen med være med på “Jesus School of Supernatural Minstry” for over 2000 år siden, så vil også vi oppleve at vi feiler. Og det er ikke sikkert vi blir så begeistret for det svaret Jesus gir når vi spør: “Hvorfor fungerte ikke dette for oss? Hvorfor kunne ikke vi drive ut X?” Det er ikke til å legge skjul på at vi er blitt oppdratt i en form for kristendom som har beveget seg et aldri så lite stykke bort fra originalen, og det er mye land som skal inntas på nytt. Men det er egentlig to ting som forundrer meg når det gjelder dette. 1) Hvor stor barriere det er for mange troende å ta et steg i tro i det offentlige rom for å møte menneskers behov og 2) Hvor fint ikke-troende behandler oss når vi faktisk gjør det, og helt uavhengig av resultat. Det er utrolig hva som går bra dersom en er høflig, ydmyk og grunnleggende sett bare vil formidle Guds kjærlighet til mennesker. I en liten cellegruppe går det egentlig helt fint om det bare ikke er slik at ingen gjør dette, som sørgelig nok er tilfelle mange steder. Vi har ulike gaver og utrustning, og det som utruster oss på områder vi ikke er helt trygge, er å se andre fungere og komme med vitnesbyrd om det Gud gjør. Det er ikke så farlig om lovsang ikke er det du fikser best. Det er dem som har dette som gave, og når vi henger oss på, så får vi erfare verdien av å løfte hjertene til Gud i takk, og vi får erfaring av hvordan Ånden hjelper oss i dette. Til slutt er det ikke så farlig om du får utfordringen å plukke ut noen sanger som betyr noe for deg, for du har nok erfaring til å skjønne at det som berører ditt hjerte og blitt en del av ditt liv med Gud, det kan velsigne andre. Om du ikke skjønte det før du heiv deg ut i det, så skjønte du det iallefall etterpå når du opplevde responsen fra de andre. Til syvende og sist er det Guds nåde virksom i livene våre som bygger opp og oppmuntrer de andre.
Om du er blant dem som har opplevd dette året som krevende, så er det på mange måter forståelig. Jeg har personlig opplevd det krevende. Stadige nedstengninger av treningsstudio og hertil mangel på fysisk aktivitet har gått ut over søvnkvaliteten. Hjemmekontor og et hav av mer eller mindre sammenhengende elektroniske møter gjør at både effektivitet og trivsel på jobb er på nedadstigende. I sum oppleves det som at en går litt i sirup - en var godt i gjenge, og så ble liksom alt bare litt tyngre. Vi er ikke skrudd sammen slik at noen faktorer i livet ikke påvirker de andre. Når det blir slik over tid, så er det lett at tungsinn og mismot prøver å snike seg inn. Med en solid kræsjlanding for 10 år siden, så har jeg lært meg å observere meg sjøl - uten å legge for mye følelser og pekefinger i det. En tar et steg til side og ser på seg sjøl, og spør med et åpent sinn: “Hva er det som skjer nå?” Jeg snakker med Gud om det: “Herre, hva kan jeg gjøre med dette? Hjelp meg, Gud!” Og jeg snakker med dem jeg har disippelfellesskap med om det. Det er viktig at det er noen søsken som vet, og som ber, og som spør hvordan det går. Det kan være ydmykende, men Gud gir den ydmyke nåde (Jak 4.6).
Kropp, sjel og ånd henger sammen. Personlig må jeg ha en viss porsjon med fysisk trening for å fungere optiamlt; det har bare blitt viktigere og viktigere med årene. Et fast program på treningsstudio med lovsangsmusikk på ørene, kombinert med turgåing fungerer perfekt. En burde kanskje kunne få til å tilpasse når treningsstudioet stenger ned, men jeg har ikke fått til tilstrekkelig treningsmengde og det har gått ut over overskudd og trivsel. Treningen har for meg vært et sted hvor jeg har hatt fellesskap med Gud og ofte har jeg opplevd at Gud har talt til meg mens jeg holder på. Herren har flere ganger talt til meg om å holde kroppen i form, så for meg er dette ikke bare kroppslig øving, en uttrykk for gudfrykt; som er nyttig til alt. Heldigvis har treningstudioene vært nedstengt i kortere perioder, og senest idag hadde jeg meg en økt. Idet jeg kom inn døra oppdaget jeg at jeg hadde glømt headsettet. Det kunne vanligvis ha stresset meg opp en del, men jeg kjente med en gang at den hellige ånd pushet: “Ikke styr med det. Du trenger uansett treningen. Du kan ta en stund sammen med Marit seinere idag. Get going!” Jeg spurte tilbake: “Du blir med meg på treningen, da? Jeg trenger å ha deg med!” Det er så lett at vi blir opphengt i metode og form, og vi blir fort usikre når ting ikke blir som vi har tenkt og planlagt. Jeg fikk ikke noe svar, men jeg har utviklet en måte å høre Gud de senere årene - jeg får en inuitiv opplevelse av Guds ansikt. Og akkurat nå så smilte Gud, men med en litt formanende mine, som om han sa: “Sønn, slutt å være barnslig. Selvfølgelig er jeg med!” Mens jeg trente, tenkte jeg på gjengen vi er i cellegruppa, og med alle våre behov og begrensninger, inklusive mine egne: “Hvordan skal vi møte behovene der ute når vi har så mange sjøl og så mange ting som krever oss? Til slutt må det på et vis bli minus i regnskapet, Gud. Hvem skal møte alle behovene til slutt?” Den hellige ånd minte meg på kong David når han var i ørkenen på flukt fra kong Saul, og alle de som var misfornøyde, gjeldtyngede og mislykkede kom til ham. Gud forvandlet den gjengen til den mest crazy og effektive hæren verden har sett. Davids helter gjorde ting som var helt uhørt. Den hellige ånd fortsatte: “David er et bilde på Jesus, på Messias, Den Salvede. Det spiller ingen rolle hvor mange behov det er og hvordan utgangspunktet er. Det kan bli en hær av det som inntar fiendens rekker, uansett.” Jeg har ofte meditert på og undret meg over akkurat den forvandlingen som skjedde med dem som kom til kong David. Det var en salvelse over kong David, og den smittet på dem som fulgte ham. Vi trenger å bli smittet av den salvelse som hviler over Kongenes Konge og Herrenes Herre. Noen utfordringer i livet kommer nok fremdeles til å være der, men Gud kan bruke dem som stiller seg disponibel. Å være en cellegruppe og et fellesskap innebærer at vi hjelper hverandre til vekst, både personlig vekst, og vekst i antall. Og det hører sammen. Det var en ting til jeg og Herren snakket om på treningen. Vi drømmer alle om en dag å høre: “Vel gjort, du trofaste tjener.” Gjør vi ikke? Jeg så det for meg i mitt indre at jeg stod foran Herren på dommens dag. Og det som vellet frem i hjertet mitt var: “Vel, om det er noe å skryte av, her, så må det være ditt eget verk, Herre..” Og Gud protesterte ikke akkurat, men nikket anerkjennende med et lurt smil: “Godt poeng! Det stemmer nok!” Kristenlivet fungerer absolutt best når takknemligheten for Guds nåde overgår vårt ønske om å “få det til”. Da er motivasjonen rett, og med en vellukt av takknemlighet, så er vi trivelige å være ilag med. Synderne og tollerne elsket å være ilag med Jesus, men de holdt seg unna fariseerne og de skriftlærde.
Flere av oss har hatt gleden av å lese Filipperne sammen men en del andre i gruppa like før jul. Det er mye godt og spennende der. Vi leser blant annet hva Paulus oppfatter er en moden holdning:
“12 Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. 13 Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, 14 og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. 15 La oss tenke slik, alle vi som har nådd fram til modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. 16 La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!” (Fil 3:12-16, N11BM)
Mange ting er ikke blitt slik vi har drømt om og ønsket. Det var nok slik for Josef, der han satt i fengsel, også. Det var jo ikke dette han hadde drømt, akkurat. Men uansett hvor vi er i vandringen, så vil våre valg, vår respons til Gud i hverdagen kunne bygge et momentum for gjennombrudd. Vi håper og ber om at 2021 kan bli et år med normalisering. Men uansett hvordan det blir, så er verken Guds plan, hans vilje eller hans kraft til forandring forandret på noe vis. Det er aldri slik at cellegruppe ikke passer. Vi velger bare en form som passer. Cellegruppe er et liv du lever, ikke en ukentlig aktivitet. Å være en cellegruppeleder er et liv du lever, ikke en oppgave du får. De av oss som ble foreldre, fikk ikke tildelt oppgaven av noen med myndighet til det. Babyen kom når den selv ville, og fra da av gjorde en det som var nødvendig. Her er frihet til å ta initiativ og ta ansvar - det er frihet til å samtale og drøfte ulike spørsmål, og når vi kommer sammen som fellesskap, så er det Guds ord som styrer hva vi fokuserer på:
“26 Hva mener jeg da, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp.” (1. Kor 14:26, N11BM)Mitt håp og forventing til 2021 er at vi som cellegruppe skal lære å be sammen, så vi kan glede oss sammen over stadig nye bønnesvar. Mitt håp og min forventning er at vi skal lære å stå sammen og samarbeide om et felles oppdrag, som ikke betyr at alle gjør det samme eller på samme måte, men at vi ser at vårt bidrag passer inn, nettopp derfor. I Filipperne leste vi før jul:
“1 If you find any comfort from being in the Anointed, if His love brings you some encouragement, if you experience true companionship with the Spirit, if His tenderness and mercy fill your heart; then, brothers and sisters, 2 here is one thing that would complete my joy—come together as one in mind and spirit and purpose, sharing in the same love. 3 Don’t let selfishness and prideful agendas take over. Embrace true humility, and lift your heads to extend love to others. 4 Get beyond yourselves and protecting your own interests; be sincere, and secure your neighbors’ interests first.5 In other words, adopt the mind-set of Jesus the Anointed. Live with His attitude in your hearts.” (Fil 2:1-5a, VOICE)
Det som kjennetegner en moden kristen, er evnen til å glede seg over den nåden som Gud uttrykker på en sterkere måte i andre enn i deg; uten å gå i forsvar; uten å reagere med misunnelse og kritikk. Men heller tenke: “Så bra at det er noen som har noe som jeg ikke har, og som jeg kan lære av og bli smittet av!” Når jeg var på et absolutt bunnivå for 10 år siden, talte Gud til meg: “Det er ikke noe godt som skjer i Guds rike som på noe tidspunkt og under noen omstendighet kan bli til skade for deg. Tvert imot: det er bare en fordel for deg!” La oss fortsette å be for hverandre og å holde kontakten med hverandre på alle de måter som fremdeles er mulig med de begrensningene som fortsatt gjelder. Jesus er på tronen i 2020, og han vil være det i 2021. Om vi kobler på ham sammen, så kommer vi til å se vekst i det nye året. For en mulighet og en glede!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar