Raising Giant-killers - releasing your child's divine destiny through intentional parenting (Bill & Beni Johnson)

Dette er en bok som jeg har utsatt å lese, for jeg fryktet vel at den til dels ville avsløre mine egne tilkortkommenheter og feiltrinn opp igjennom årene som far og menighetsleder. På sett og vis fikk jeg mine antakelser bekreftet, og jeg hadde på mange måter ønsket at jeg hadde en slik bok tilgjengelig for 25 år siden. Men ingen får mulighet til å skrive historien om det som har vært på nytt. En er til dels barn av sin egen tid og oppvekst, og til syvende sist er vi avhengige av en nåde som gjør det ingen av oss kan få til. Det er den nåden som gjør at en kan tenke fremover. For gjorde en noe feil før eller det var noe en ikke gjorde, som hadde vært lurt å gjøre, så trenger en kanskje ikke å gjenta feilene?

Det var mye min motivasjon for å lese boka til Bill og Beni Johnson. Det er ennå framtid og håp. Disippellivet er en livslang læring for den som ennå er hungrig og sulten etter dypere innsikt.

Veldig mange av verdiene som forfatterne gir uttrykk for i boka, er velkjente fra det som jeg har fått del i fra jeg som 17-åring ble en kristen, og som 19-åring ble en del av Kristent Fellesskap i Bergen. Og likevel: Bill og Beni er mye mer konkrete enn noe av det jeg personlig har fått undervisning om når det kommer til barneoppdragelse. Det formidles i en åpen og sårbar stil, som er utfordrende, men samtidig ikke bærer preg av pekefinger.

Å demonstrere disippelliv, omvendelse og ydmykhet
Det som kommer igjennom og som en bare må erkjenne er tvers igjennom hel ved og en overgitt, gudelig livsstil, er kombinasjonen av å være både tydelig og ydmyk. Disippellivet blir på en veldig sterk måte demonstrert når hele familien tar del i din egen omvendelse som far - de gangene en har gått i baret. Bill skriver at han bad alltid familien om forbønn når dette skjedde. Ikke bare tok han seg tid til å be over alle barna, en og en, når var i seng som små, og tidlig om morgenen når de ble eldre og var lengre oppe, men barna tok del i bønn for pappa, når sinne og frustrasjon hadde fått tatt overhånd. Ingen av oss er supermenn, og vi er avhengig av Gud for en gudelig livsførsel. Men jeg må erkjenne at Bill tar det et stykke videre enn det jeg sjøl på noen måte har klart uttrykke mens barna vokste opp. Det er ikke vanskelig å se at det får betydning for legitimitet når en ønsker å formidle viktigheten av å bøye seg for Gud i lydighet. Det står ikke i motsetning til å skape en forståelse og forventning om at barna skal være lydig imot oss som foreldre - tvert imot.

Familie er byggesteiner i Guds rike og i samfunnet ellers

“If it ain't family, it ain't the Kingdom of God”

At familie er sentralt og viktig, er ikke noe nytt, men en blir prøvd på verdiene når slaget står om alle prioriteringer. Hvis barna er viktig for en, så må det komme til uttrykk, også når en står opptatt i en viktig samtale. Bill gir eksempler fra eget liv som er til etterfølgelse. Det tar ofte bare noen minutter å imøtekomme barnets behov for oppmerksomhet, om en kan ta avbrytelsen og gjøre gi det helhjertet. Samtalen om en kunne ha fått til det samme uten en ble avbrutt tar en siden, og uten uttrykk for frustrasjon som ofte blir resultatet om en tar det der og da.

Positiv eksponering

“There is no such thing as a junior Holy Spirit”

Det er ikke alle som i like stor grad vil ha muligheter til å la barna bli eksponert for ulike sider av Guds rike, men en god del kommer an på hvordan vi lever og uttrykker menighet:

• Fellesskap i smågrupper og større samlinger (hvor barna deltar aktivt som bidragsytere og ikke bare tilhørere).
• Aktiv involvering i hjelpearbeid, både gjennom hjemmet, i menighet og hjelpeorganisasjoner.
• Gudsnærvær med tegn, under og mirakler
• Profetiske tjenester som betjener og gir ord som bekrefter og former.
• Relasjon til bibelen som Guds ord, som autoritativ, retningsgivende, oppmuntrende, åpenbarer, full av liv og løfter.

Åpent hjem preget av fred

Hvis foreldre i stor grad blir opptatt med å løse egne konflikter, er det mye som går under radaren. Å skape en atmosfære av harmoni og fred, er et veldig viktig oppdrag for mann og kone, og det er interessant å lese hvordan Bill ser Beni sin rolle i dette. Et åpent hjem med en atmosfære at harmoni, fred og gudsfrykt åpner opp for mange muligheter til å berøre mennesker med Guds rike.

Bønn og lovsang
Bønn går som en rød tråd gjennom boka. Ikke bare som et rituale, men med en lyttende innstilling - informert bønn, så en kan forstå barnet og det som skjer i lys av en evig, usynlig verden. Skulle jeg har gjort noe annerledes igjennom år med barneoppdragelse, så hadde det vært å snakke mindre og be mer. En kan analysere en person og situasjoner i stykker. Men det er en som hører bønn. Jeg utfordres også av den måten bibelen får sin tydelige plass i bønnelivet til Bill og Beni. De bruker løftene i Ordet og kjemper ikke i løse luften. Noen løfter ber en for alle. Andre er mer spesifikke, og profetiske ord kan være med å gi retning for bønnestriden en står i. Bill beskriver også lovsangens plass i et fungerende bønneliv, og forteller åpent og sårbart om utfordringer med barna, hvor de har måttet gå en vei sammen med dem i reelle åndelige kamper, og lære dem konkret opp til å bruke redskapene Gud har gitt. Ikke alt løser seg på en ettermiddag, men resultatet blir en erfaring og en styrke.

Vurdering - styrker og begrensninger
Bill og Beni skriver til dels ut fra et amerikansk perspektiv - det må nesten bli slik når en tar eget liv som utgangspunkt. De er oppdratt av kristne foreldre og har en arv med seg derifra, og de står i en sammenheng som driver en kristen skole. Det kan være lett å lese boka og tenke at de har helt andre forutsetninger enn det vi har, her. Men boka er likevel full av enkle grep, valg og prioriteringer som kan gjennomføres og nær sagt hvem som helst. Det som er en velsignelse med boka, er at de er så åpen og ærlige. En legger ikke skjul på at de har hatt påvirkning og muligheter som kanskje ikke alle har. Samtidig: de har valgt å benytte seg av de mulighetene som var der, og det er iallefall det jeg sitter igjen med. Mine barn er nå voksne. En hel del ting får jeg ikke gjort om på. Men spørsmålet er mer: Hva velger jeg å gjøre idag. 

Boka er absolutt sterkt å anbefale for alle som er i en oppgragerrolle i forhold til egne barn, men ikke bare for dem. Den formidler mye viktig og bra i forhold til å leve et overgitt kristenliv, og en gudelig og bibelsk forståelse av Guds rike og menighetsliv. Den formidler kanskje et i overkant negativt bilde av samfunnets rolle i forhold til familie - den amerikanske grunnforståelsen av forholdet mellom stat og enkeltpersoner, kan nok forklare noe av det. Men Bill bruker ikke mye tid på det. Hans hovedpoeng er at dersom vi abdiserer vårt ansvar for foreldre, så er det nok av røster og påvirkning som står klar til å ta over.