“Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.” (Esek 36:26-27)
“Se, dager skal komme, sier HERREN,
da jeg slutter en ny pakt
med Israels hus og Judas hus,
ikke som den pakten
jeg sluttet med fedrene deres
den dagen jeg tok dem i hånden
og førte dem ut av Egypt;
den pakten brøt de,
enda jeg var deres herre, sier HERREN.
Men dette er pakten jeg vil slutte
med Israels hus i dager som kommer,
sier HERREN:
Jeg legger min lov i deres sinn
og skriver den i deres hjerte.
Jeg skal være deres Gud,
og de skal være mitt folk.
Da skal ingen lenger
undervise sin neste og sin bror
og si: «Kjenn HERREN!»
For de skal alle kjenne meg,
både små og store, sier HERREN.
For jeg vil tilgi skylden deres
og ikke lenger huske synden.” (Jer 31:31-34)
Forvandling innenifra og ut, er det nye slagsordet som Gud innfører. Jesus bruker begrepet å “bli født på ny” eller “bli født ifra oven” som det også kan oversettes. Paulus bruker et annet begrep: å være en ny skapning. For begge er det et være eller ikke være. Paulus sier at det alt dreier seg om når alt kommer til alt, er å være en ny skapning (Gal 6.15). Jesus sier at den som ikke er født på ny, ikke kan se Guds rike, for det som er født av kjøtt og blod, forblir bare helt menneskelig, men den som er født av Ånden, er den nye ånd som Esekiel profeterte om. Dette er ikke noe vi kan velge bort; det må skje. Og samtidig: det er ikke noe vi bare kan velge, heller. For vi er helt avhengig av Guds verk. Når jeg er ute på gata og vitner om Jesu oppstandelse og frelsen i ham, og folk sier til meg: “Jasså, så du skal frelse meg, nå, hva?”, så svarer jeg alltid: “Nei, det hadde nok blitt et håpløst prosjekt. Den jobben må jeg nok overlate til Gud sjøl. Om du blir frelst, så er det ikke bare at du skifter mening om en del ting. Da har du gjort erfaringer som gjør at du vet at Gud finnes, og de erfaringene kan bare Gud gi dem.” For alle som har gjort denne grunnleggende erfaringen av Guds rike, vil si at det er et før og et etter, enten før og etter var en lang eller kortere prosess. De vil si at det har med Guds nåde og Guds verk å gjøre mer enn egen fortreffelighet og egne gode og intelligente valg. Før var det slik, men så kom Gud på banen, og nå er det slik. Det var Gud som valgte oss, mer enn omvendt. Betyr det at det ikke lenger er behov for forandring når en først har gjort denne erfaringen, da? Absolutt ikke! Tvert imot, faktisk. Jo mer forandring en opplever, jo mer skjønner en hvor mye som er tilgjengelig. For en Gud vi tjener. Her er det jommen mye å erfare og bli kjent med.
Det er flere ulike begreper som beskriver annerledesheten i det rike Jesus kom for å realisere. Bibelen bruker ordet “ny”, men det er mer: Vi er ikke under lovens umulige krav til ytre renhet, men under nådens indre rettferdighet. Vi styres ikke av menneskenaturen, slik vi er i vår skrøpelige kropp av kjøtt og blod, men av Ånden. Slått sammen blir dette slik at bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende. Det sanne beviset for rettferdighet innfor Gud, er nytt liv. Det er Åndens liv i fullt mål som er hele hensikten og målet, slik livets tre var veien og målet i Edens hage. Her er det snakk om mye mer enn bare tilgivelse for synd i gammeltestamentllig forståelse - en ytre renselse (Hebr 10). Derfor sier Skriftene at Jesus ble reist opp ifra de døde til vår rettferdighet (Rom 4). Oppstandelsens plass i vår rettferdiggjørelse er generelt dårlig forstått blant teologer. Og det er ganske enkelt fordi det ikke kan forstås med hodet; det kan bare erfares når oppstandelseskraftens gir oss liv av en annen verden og vi erfarer det Jesus kaller liv og liv i overflod. Dette livet kan bare ta plass i oss slik Gud ønsker det når vårt indre er fullstendig renset. For Gud bor ikke i skitne hus. Selv blant oss såkalte “karismatiske kristne” er erfaringen og forståelsen av hvor langt Jesu oppstandelse tar oss i å erfare dette nye riket, heller svak. Det at Jesus har åpnet for oss en ny og levende vei inn i tronrommet gir oss en ubegripelig mulighet til å se bønnesvar. Vi kan si som Jesus: “Herre, jeg takker deg fordi du alltid hører meg” (Joh 11), men ikke bare det: Når denne trosproklamasjonen av en sann kristen identitet er uttalt kan vi befale Guds vilje å skje, slik Jesus ropte: “Lasarus, kom ut!” Under loven ble den som rørte ved en uren selv uren. I den nye pakt blir den som er uren renset ved den kraft og renhet som blir formidlet av vår håndspåleggelse. Jeg vil si at det er en smule forandring av spilleregler. Her er mer som er snudd på rett kjøl: Den som gir, vil få. Ydmykhet er styrke. Den som vil være den fremste, må være alles tjener. Og slik kan vi fortsette: “Get used to different”.
“We no longer receive signs,
there are no more prophets who remain,
and not one of us knows how long this situation will last.” (Salme 74.9, VOICE)
Guds rike har sine tegn som følger dem som tror. Det er en vesentlig del av en profetisk/apostolisk grunnvoll (Ef 2.20). Paulus sier at denne grunnvollen er Jesus Den Salvede (gr. Kristus, 1. Kor 3.10-11). Hvis det er slik at grunnvollen er Den Salvede; er det da utenkelig at grunnvollen har noe med salvelse å gjøre? Og er det utenkelig at grunnvollen som er Jesus Den Salvede vil føre til et liv og en tjeneste som ligner på den Jesus vi finner i evangeliene, og som vi får bekreftet blir videreført mellom de kristne i Apostelgjerningene, slik apostelen Peter forkynte for dem i Kornelius sitt hjem:
“Hvordan Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og med kraft,
Han som gikk omkring og gjorde godt og helbredet alle som var undertrykt av djevelen,
for Gud var med Ham.” (Apg 10.38)
Er det slik at det Paulus sier om Guds rike at det ikke består i ord, men i kraft (1. Kor 4.20), er like sant i dag som for over 2000 år siden?
“We do not see any signs of Godʼs presence;
there are no longer any prophets
and we have no one to tell us how long this will last.” (Salme 74.9, NET bible)
“We don’t see any miraculous signs anymore.
There’s no longer a prophet among us
who can tell us how long this devastation will continue.” (Salme 74:9, Passtion Translation)
Salmisten klager sin nød og folkets fornedrelse. Det er ikke utenkelig at dette er skrevet etter at Israel ble borført til Babylon i 586 f.Kr. Nå som de er bortført, begynner de å spørre etter de profetene de før foraktet og forfulgte. En kan komme dit at en reduserer gudslivet til kun å leve helt ordinære liv, ikke helt ulikt alle andre, og at en tar Guds beskyttelse og vern for gitt fordi en er gitt til en kristelig tradisjon. Kom og velsign det vi holder på med, Gud. Profetene advarte at det ikke bare var å proklamere fred. Gud forventet en overgivelse til ham, for det er bare i overgivelse til Gud i en vandring med ham, at vi kan reelt erfare Guds fred. I den tragiske tilstanden Israelsfolket var i som Guds utvalgte folk, innså de at de nå trengte både å kjenne og erfare den Gud som brakte dem ut av Egypt med utstrakt arm. Gud reiste opp profeter også mens folket var i fangenskap i Babylon. Daniel var en som stod frem og hadde påvirkningskraft helt til topps i det babylonske riket. Uansett hvor vi er i livet, er det aldri for seint å vende oss helhjertet til Herren. Gud var tilgjengelig for Daniel og vennene hans, og de miraklene som salmisten etterlyser var der. Daniel fikk også innsikt i framtida for Guds folk: hans frelsesplan og opprettelse av et evig rike som aldri skal gå til grunne. Det var tegn på at Gud både var nær og tilgjengelig i det som var bunnpunktet i Israels historie så langt. Og det var profetiske løfter om en ny tid: en messiansk - en salvet tidsalder.
- “Ikke ved makt, ikke ved kraft, men ved min Ånd,” sier Herren (Sak 4.6)
- “Dette løfte gav jeg dere
da dere drog ut fra Egypt.
Min Ånd bor iblant dere. Frykt ikke!
For så sier Herren, Allhærs Gud:
Enda en gang, om en liten stund,
vil jeg ryste himmelen og jorden,
havet og det tørre land.
Jeg ryster alle folkeslag,
så deres skatter kommer hit.
Og jeg fyller dette hus med herlighet,
sier Herren, Allhærs Gud.
Sølvet er mitt, og gullet er mitt,
lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud.
Dette nye hus skal bli
herligere enn det første,
sier Herren, Allhærs Gud.” (Hag 2.5-9) - “Men for dere som frykter mitt navn,
skal rettferds sol renne
med legedom under sine vinger.
Dere skal gå ut og springe som kalver
når de slipper av fjøset.
Husk loven jeg ga Moses, min tjener,
på Horeb for hele Israel,
med forskrifter og bud.
Se, jeg sender profeten Elia til dere
før HERRENS dag kommer, den store og skremmende.
Han skal vende fedrenes hjerter til barna
og barnas hjerter til fedrene,
så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.” (Mal 4.2;4-6)
Løftet om en Messiansk tidsalder var knyttet til utgytelse av Guds ånd (Joel 3), og profetene Moses og Elia var profetiske typer for denne nye tidsalderen. Moses profeterte selv om en etterfølger (5.Mos 18.15), og han nevnes her sammen med Elia i de siste versene i GT. Begge var markante profeter med et sterkt innslag av tegn, og de opptrer også sammen i Åp 11 som et bilde på Guds folk i seier selv under hard forfølgelse. Du kan aldri få et apostolisk/profetisk evangelium uten tegn, og du kan aldri få tegn uten at det medfører forfølgelse.
Jeg drømmer om et gudsfolk som kan proklamere til naboer, arbeidskollegaer og venner: “Get used to different”. Et folk som får mennesker til å spørre med nysgjerrighet: “Hva er dette for noe?” heller enn et likegyldig: “Fint for deg, (men jeg bryr meg døyten)...”. Jeg drømmer som hussamlinger som oppleves så spennende at våre barn i skolealder trygler om å få være oppe så mye at de får samlingen med seg. Jeg drømmer om barn som lærer å fungere i den hellige Ånd og som fungerer på linje med de andre tilstede på sin måte og med sine forutsetninger. Jeg drømmer om et Guds rikes familieliv, hvor vi sammen undersøker og erfarer hvordan dette riket i kraft og makt fungerer. Jeg drømmer om husfellesskap som planter ut nye husfellesskap som planter ut nye husfellesskap.... Et livshjul som ikke lar seg stoppe, men som ruller fra hjem til hjem, familie til familie. Jeg drømmer om et gudsfolk som ikke har seg sjøl som fokus, men som vil ta smerten av å så med tårer før de senere kommer til høste med jubel. Et folk som heller vil gi det lille de har i tro til Gud ute blant folk, heller enn å fokusere på å lage seg rom for sin tjeneste i interne kristne møter. Jeg drømmer om et folk som får mennesker som er kirkefremmede til å utbryte: “Dere virker å være sånn annerledes kristne...?”. Jupp. Get used to different!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar