Bønn og kristen identitet (Joh 15, The Passion Translation)

Et avsnitt i det nye testamente som har utfordret meg over mange år, er Johannes 15. Nylig leste jeg det i språkdrakten til The Passion Translation.

“But if you live in life-union with me and if my words live powerfully within you—then you can ask whatever you desire and it will be done. When your lives bear abundant fruit, you demonstrate that you are my mature disciples who glorify my Father!
“I love each of you with the same love that the Father loves me. You must continually let my love nourish your hearts. If you keep my commands, you will live in my love, just as I have kept my Father’s commands, for I continually live nourished and empowered by his love. My purpose for telling you these things is so that the joy that I experience will fill your hearts with overflowing gladness! 

“So this is my command: Love each other deeply, as much as I have loved you. For the greatest love of all is a love that sacrifices all. And this great love is demonstrated when a person sacrifices his life for his friends. 

“You show that you are my intimate friends when you obey all that I command you. I have never called you ‘servants,’ because a master doesn’t confide in his servants, and servants don’t always understand what the master is doing. But I call you my most intimate friends, for I reveal to you everything that I’ve heard from my Father. You didn’t choose me, but I’ve chosen and commissioned you to go into the world to bear fruit. And your fruit will last, because whatever you ask of my Father, for my sake, he will give it to you! So this is my parting command: Love one another deeply!” Joh (15.7-17)

Det finnes mange bibelkommentarer, men ingen overgår bibelen. Det finnes mange kontekster å forstå Skriftene i lys av, men ingen overgår Skriftene. Jesus holder en tale etter at han har vasket disiplenes føtter. De har vært i oppdrag i 3,5 år, og når han er på vei imot korset, og de alle kommer til å bli spredt, så er de mest opptatt av å forhandle om hvem som skal sitte nærmest ham ved bryllupsbordet i evigheten. De er fiskere, og vi vet om en toller. Men det er forskjellige og Jesus strever med å få dem til å se at uten samhold og en åpenbaring av noe større en egen tjeneste og berømmelse, så vil det være vanskelig å ta disse god nyhetene til verden. Derfor snakker han om de realiteter som kommer til å møte dem i form av forfølgelse og lidelse (Joh 15,18-21). Han sier at han forteller dem det på forhånd, så de ikke skal bli overrasket og falle ifra, men bli bevart i troen (Joh 16.1-4). Han snakker om et nytt bud i lys av at han skal gå korset vei og være paktsblodet inn i det aller helligste i himmelen, og sette seg som Herre og Guds Salvede ved Guds høyre hånd. Han kommer ikke lenger til å være der synlig med dem, lenger, og ta i tu med alle barnslige krumspring. Forvaskingen er en synlig demonstrasjon som Jesus ikke har gjort tidligere, og timingen er ikke tilfeldig. Vi vet dette fordi Peter blir helt satt ut og nekter først Jesus å gjøre det med ham. Om dette hadde vært vanlig, hadde ikke Peter reagert slik. Jesus demonstrerer hans form form for lederskap - tjenerskap i ydmykhet. Han var og er konge, men utøvde sin kongelige autoritet som en tjener. Han var fri til å tjene fordi han var trygg i sin kongelige identitet og tjente igjennom den. Han var kongen som vasket disiplenes føtter. Når Jesus snakker om et nytt bud: at vi skal elske hverandre (Joh 13.34), så er det fordi det er en ny betoning og understreking som Jesus bringer på banen nå. Det var ikke den eneste befalingen Jesus hadde gitt. Vi har befalingene ved utsendelse hvor Jesus befaler en forkynnelse av de gode nyhetene med en kraftdemonstrasjon (Luk 9 & 10). Vi har misjonsbefalingen. Men alt dette vil ikke være bærekraftig over tid dersom vi også tar inn over oss Jesu bud om å elske hverandre slik han har elsket oss. Vi er lemmer på den samme kroppen. Derfor er det slik at dersom ett lem lider, så lider de andre med. Og om et lem lykkes, så fryder de andre seg. En slik tjenersinn og ydmykhet skaper enhet, samhold og styrke. Du kan ikke gjøre Guds ting ut fra noe annet enn det Gud er, og han er kjærlighet og derfor er han fellesskap.

Men kunne vi ikke bare ha det gøy med å forkynne evangeliet, reise opp de døde, rense de kreftsyke, og trene nye disipler? Vel, for det første skapte Gud oss slik som mennesker at vi har våre klare begrensninger, og vi trenger derfor hverandre. Noen tenker at det bare har med syndefallet å gjøre, og at alle menneskelige begrensninger er et bevis på vår syndige natur. Men det er en kortslutning som ikke på noen måte er bibelsk. Det er jo fint å ha noen å skylde på. Ja, du ser, Adam og Eva syndet, så derfor ble vi slik, håpløst hjelpeløse syndere og velter oss i sølen så snart vi får anledning: "arme syndige mennesker som krenker deg med tanker, ord gjerninger", slik de "bekjenner" i den lutherske statskirken hver søndag. Men det er ikke slik at en slik "bekjennelse" trenger å være uttrykk for sann, bibelsk ydmykhet - tvert imot. Det kan være reinspikka opprør, skjønt for mange er det utvitenhet om Gud ordning i den nye pakt. Det nytestamentlige ordet for "bekjennelse" er homologeo, som betyr å samsi, det vil si: si seg enig med. Den bibelske hensikten med å bekjenne synder, 1) er å få en renset samvittighet overfor Gud så den forblir ren, og 2) få hjelp til å leve rett og ikke synde på nytt, slik Jakobs brev, Hebreerbrevet og 1.Joh sier det (Jak 5; Hebr 12.12-13; 1.Joh 2.1). Det innebærer å være ansvarlig overfor hverandre - ikke bare anonymt stå i et kirkerom og bekjenne ut i luften. Når Jesus vasker disiplenes føtter, så sier han at de alt er rene, men at det bare er føttene som trengs å vaskes. Vi er rene i Jesu blod, men likevel så er det støv av bevissthet om synd som henger seg fast på oss, og også konsekvenser av fall vi må slite med. Det å vaske føttene til hverandre er en ydmykende affære, og nettopp derfor er det så effektivt: Gud gir den ydmyke nåde. I den grad noen har et møte med Gud i den statskirkelige formen og får sin samvittighet renset, så er det jo fint, for all del, men legedom og gjenopprettelse av karaktermessige svakheter skjer ikke, og det er en viktig del av det bibelen kaller helliggjørelse. Som kristne teologer snakker vi om at det er forskjell på å falle i synd og å leve i synd. Det er forsåvidt helt riktig. Men dersom tanken om å få hjelp til ikke å synde er helt fremmed og til og med skremmende; hvor mange ganger faller man da i synd, før man egentlig lever i synd? Og gjelder det å "leve i synd" bare et fåtall synder, som å drikke seg full hver helg, hoppe til køys med nær sagt hvem som helst, eller den ene store dødssynden: å leve ut samkjønnet samliv? Jeg klarer ikke å lese bibelen slik.

Men hvis vi ser på starten av det hele, med Adam og Eva, så fikk de beskjed om å legge jorden under seg ved å bli mange. Det var ikke prosjekt som bestod av 2 mennesker, men et fellesskap av mange. Adam og Eva hadde ikke superkrefter slik at de fløy som supermann rundt på kloden. De hadde en hage i Eden som de skulle kultivere og dyrke og ha som utgangspunkt for det som skulle prege hele jorda. Og midt i hagen, så kom Gud og hadde fellesskap med dem, det var et veldig sentralt punkt med denne hagen. De var i realiteten noen veldig enkle, nakne jordbrukere. De hadde veldig mye de skulle lære. Det var veldig mye de ikke visste. Gud hadde sagt de skulle vokte, men mot hva? Hvor skulle de få all nødvendig kunnskap ifra? Gjennom fellesskapet med Skaperen og hverandre. Men de kom ikke veldig langt før de kappet livslinjen og ble jagt ut av den hagen og det fellesskapet som skulle være utgangspunktet for hele oppdraget deres. Det var slik at slangen fikk forledet både tanker og følelser hos først Eva og så Adam. Når Adam så at Eva hadde spist og det ikke hadde skjedd noe spesielt, så fikk også han den idéen at dette var helt ufarlig; også han syntes at de fruktene fremsto og luktet helt fantastisk. Så han spiste, og vips, så oppdaget de at de var nakne. Au, da! Hvordan kunne mennesker som ikke var syndere bli forledet så lett? Hvordan oppstod de gale vibbene i tanker og følelser? De hadde jo knapt begynt på reisen og ikke utvidet Edens hage så mye som en meter! Saken var den: De var og vi er veldig skrøpelige mennesker av kjøtt og blod. Vi er noen veldig små mygg i et vanvittig univers som er innlemmet i et astronomisk drama som Gud selvsagt kommer til å vinne, men som vi som små mennesker kan ha vanskelig for å forstå så mye av. Skal vi ha sjanse til å stå løpet ut og vinne seierskransen, så trenger vi virkelig hverandre i form av Guds nåde investert i hver enkelt av oss. Og her kommer Jesu bud til sin fulle rett: Vi må lære å elske hverandre, slik Gud elsker oss. Fellesskap og omsorg er en verdi i det oppdraget vi har fått. Derfor er det at Paulus forlater en vekkelse fordi han ikke finner en kristen bror, slik planen var (2. Kor 2.12-13). Og denne Paulus, men slike store åpenbaringer, hadde en søster i Herren, Føbe, som også hadde tatt seg av ham, og Rufus' mor, som hadde vært som en mor, også for ham (Rom 16.1-13). Det å gå med evangliet betyr veldig mye glede, men det betyr også motgang, forfølgelse og personlige tragedier; noen lider matyrdøden og noen blir alvorlig skadet og påført store lidelser; noen får familiene utfrivillig splittet opp; noen voldtas i fengsler for evangeliets skyld og blir gravide og får barn som resultat av dette. Vi må virkelig lære å elske hverandre og bære hverandres byrder. Jeg håper du ser bildet. Et fellesskap med et oppdrag. Ikke kun et oppdrag eller kun et fellesskap.

Så når Jesus snakker i Johannes 15 om at vi må bli i hans kjærlighet ved å holde hans bud, og at vi er hans venner om vi gjør det han befaler oss, så inkluderer dette alt han sier fra slutten av Joh 13 til Joh 16. Han sier ikke: “Gløm alt dere har lært til nå. Fra nå av skal vi ha en navlebeskuende, selvfokusert, selvopprettholdende koseklubb.” Hans befaling er at vi skal bli i hans kjærlighet og la hans ord bli værende i oss, slik at vi kan be om hva vi vil og få det (Joh 15.7). Da vil vi bære rik frukt og vise oss som modne disipler som gir ære til Pappa Gud (Joh 15.8). Det er umulig å lese dette i sammenheng uten å forstå det i lys av det oppdraget vi har fått.

“Believe that I live as one with my Father and that my Father lives as one with me—or at least, believe because of the mighty miracles I have done.
“I tell you this timeless truth: The person who follows me in faith, believing in me, will do the same mighty miracles that I do—even greater miracles than these because I go to be with my Father! For I will do whatever you ask me to do when you ask me in my name. And that is how the Son will show what the Father is really like and bring glory to him. Ask me anything in my name, and I will do it for you!” (Joh 14.11-14, TPT)

Jesus snakker om bønn som utfører mirakler, men han viser oss også hva som er utgangspunktet for et slikt bønneliv. Dersom vi blir i hans kjærlighet og hans ord blir værende i oss, da kan vi be om hva som helst. Det begynner med identitet. Det begynner med hans kjærlighet. Det er den kjærligheten vi kan elske hverandre med, også. Og det er den kjærligheten som gjør at vi skjønner hvem han er i oss, så mirakler skjer, og som får i trøbbel fordi Guds rike går fram.

“Until now you’ve not been bold enough to ask the Father for a single thing in my name, but now you can ask, and keep on asking him! And you can be sure that you’ll receive what you ask for, and your joy will have no limits! I have spoken to you using figurative language, but the time is coming when I will no longer teach you with veiled speech, but I will teach you about the Father with your eyes unveiled. And I will not need to ask the Father on your behalf, for you’ll ask him directly because of your new relationship with me. For the Father tenderly loves you, because you love me and believe that I’ve come from God.” (Joh 16.24, TPT)

 Jesus har denne samtalen med disiplene som virkelig sliter med å henge med, men Jesus kommer hele tiden tilbake til identitet, og dermed bønn som gir bønnesvar og dermed stor glede midt i vanskeligheter.

“For in this unbelieving world you will experience trouble and sorrows, but you must be courageous, for I have conquered the world!” (Joh 16.33)

Jeg leste nylig en plakat postet på Facebook som sa at disiplene ikke bad Jesus lære dem preke, helbrede syke eller profetere, men å be. Vi kan fort komme i skade for å si noe som er sant, men som samtidig vrir på sannheten. Hva var det som gjorde at disiplene spurte Jesus: Herre, lær oss å be! Hva var det med Jesu bønneliv som var så interessant for dem? Vi finner svaret i det første ordet Jesus lærte dem: Far! Pappa! De hadde gjennom en lengre tid sett Jesus sitt forhold til Far og til Ånden, og som Jesus snakker om nettopp i Joh 14-16. Jesus var aldri i tvil om at det han bad Far om ville skje, eller at Åndens kraft ville sanksjonere når han befalte sykdommer å forsvinne. Denne formen for bønn som han inviterer disiplene inn i nettopp her i Joh 14-16. Jesus sendte disiplene ut for å gjøre hans gjerninger: helbrede de syke, profetere og forkynne. Derfor ba de i sin skrøpelighet: Herre, lær oss å be. Vi kan ikke ta en sannhet og utelykke en annen sannhet med. De bad ikke Jesus lære dem å forkynne, helbrede og profetere. Det er riktig. For de trengte det ikke. Jesus sendte dem, enten de nå bad om det eller ikke. Men han lærte dem en annen bønn: “Herre, send ut arbeidere til din høst! For høsten er stor, men arbeiderne få!”. Vi bruker ikke denne bønnen så mye som den velkjente «vår Pappa Gud» - bønnen, gjør vi vel? Det kan være at vi får bønnesvar og vips så er vi i oppdraget sjøl, med alt det som det innebærer. Jeg drømmer om et bønneliv med fokus på fellesskap med Far. For det er i den grad at jeg lære ham og hans kjærlighet å kjenne at jeg lærer å be som Jesus: “Far, jeg takker deg fordi du alltid hører meg”. Og: “Lasarus, kom ut!” Bønner best ut fra identitet, har en tendens til å bli kortere. Bønner bedt ut fra en farløs ånd har en tendens til å bli lengre. Vi erstatter bønnesvaret med bønn, og vi prøver å overbevise oss sjøl og Gud med bønn - en argumentasjon. Alt det er forsåvidt greit - om det er der vi er, om vi bare hadde tatt oss tid til å lytte, og skjønt at hans ord i vårt hjerte når vi venter på ham i hans nærvær, forandrer alt. Hvis Jesu bønneliv var å se det Pappa Gud gjorde og sa, så han visste hva han skulle gjøre og si, hvorfor skulle vårt fokus være utelukkende på en liste med behov og en pause i en forpint dårlig samvittighet, foret av en farløs ånd? 

Pappa Gud, du som er i himmelen. Må du åpenbare deg sjøl for oss, så vi skjønner hva det vil si at du har helliget deg for oss og gitt oss ditt fantastiske navn når du tok oss inn i din egen familie. Pappa Gud, må ditt gode, velbehagelige, frelsende og utfriende rike komme til oss i fullt mon. Ja, la din gode vilje, Pappa Gud, skje på jord slik den skjer fyldest i din himmel, inn for din veldige trone. Pappa Gud, vi er skrøpelige mennesker og vi trenger din omsorg og fellesskapet med deg. Vi trenger friskt brød hver dag, Herre, levende ord som kommer ut av din munn, og også naturlig mat til å holde oss gående. Herre, du ser hvor lett vi anklager andre mennesker, vi som sjøl er blitt tilgitt så uendelige mye sjøl. Herre, hjelp oss å se at vi kommer til å bli tilgitt slik vi, også tilgir dem som sårer oss og påfører oss syndige handlinger. Pappa Gud, vi var såvidt begynt før vi ble ledet ut i fristelse som brakte hele verden under forgjengelighet og forbannelse. Vi trenger din hjelp, så det ikke skjer igjen og igjen. Vi trenger hjelp til å leve på din måte med hverandre, så vi faktisk er hverandre til hjelp og ikke en blind som “hjelper” den andre blinde i grøfta. For riket, makten og æren er din, Pappa Gud, enn så mye av din herlighet du vil gi oss del i. For av deg, og for deg og til deg er alle ting. Amen!