Tro og kjærlighet i Guds Salvede (1. TIm 1) - del 2

....Del 1

Tro og overgivelse til den Gud som reiser opp fra de døde

Som troende er det helt naturlig for deg å ha tro. Det er derfor du kalles en troende, ikke fordi du primært er troendes til hva som helst, men fordi du er troendes til å tro Gud. Det er naturlig for deg. Og fordi det å tro Gud med Guds egen tro er så naturlig, så er det helt vanlig å forvente mirakler. Hvorfor? Fordi Gud er miraklenes Gud. Det høres jo enkelt ut, ikke sant? Vel, det er her vi fort begynner å slite, og det er her vårt kjærlighetsforståelse ramler ned fra Guds kjærlighet agape til noe menneskelig - fileo. Vi kan føle med folk, og vi tenker at det er medfølelse. Men Guds type medfølelse fører til handling som tar utgangspunkt i Gud og ikke i oss. Jesus hadde medynk med folk. Men han klappet dem ikke på skulderen og dett var dett. Nei, han hadde en tro som skapte en forandring. Det er guddommelig kjærlighet i praksis. Det er miskunn, barmhjertighet og Guds kjærlighet. Gud stod ikke der og så at vi var fortapt og bare gråt over elendigheten. Han gjorde noe med det. Han hadde tro til å gi sin sønn til å dø på et kors. Hvorfor? Fordi han hadde tro til å reise ham opp ifra de døde! Bibelen sier at vi er barn av Abraham, de troendes far. Hva var det som gjorde at Abraham fikk denne ærefulle tittelen? Jo, på Moriafjellet, der templet en gang skulle stå, så ofret han Isak i den tro at den Gud som hadde gitt ham en sønn imot all naturens gang hadde makt til å reise ham opp ifra de døde! Ser du sammenhengen? Ser du likheten? Hvorfor er en disippel villig til å ofre livet sitt for troen på Jesus, om så må være? Jo, fordi han tror på ham som reiser opp de døde. Du skjønner. Tro handler ikke så mye som en millimeter om menneskelig prestasjoner - det dreier seg om relasjon og overgivelse, men det er en overgivelse som kommer ut i handling, for uten at du handler på troen, så beviser det at det ikke er noen tro der (Jak). Og samtidig er det når vi senker skuldrene og tenker at her kan ikke noe menneskelig gjøre noe forskjell uansett, det er da vi står klar til å tappe inn på det Gud kaller hans tro og kjærlighet, en handling mot alle odds og sunn fornuft - kan virkelig en 10 sekunders bønn gjøre en forskjell? Jupp! Hvor lang tid brukte Jesus på setningen: "Lasarus, kom ut!"? Men vi ber som hedninger som tror at dersom vi belærer Gud, så hører han oss, og det vi gjør ofte er å gi en bønn til trøst for å vise at vi bryr oss, men ingen gjennombrudd og løsning. Og mitt i all vår møye og tilkortkommenhet i våre menneskelige begrensninger, så bekymrer Gud seg ikke for noe, og skuldrene hans er aldri opp over ørene. For oss mennesker er det bare total overgivelse som kan gi oss en slik fred og ro i sjelen. Det kan ligne på en merkelig blanding av likegyldighet og arroganse noen ganger; når andre knekker sammen, så holder vi roen. Som når Jesus sier at jenta som var død bare sover. Andre ganger bringer kjærligheten som en brennende motor i det hele både desperasjon og tårer. Vi er ikke klare til å godta noen annet enn Guds gode vilje, og vi står i gapet og kjenner på lengselen etter en enda dypere kjennskap til vår himmelske Pappa, så vi kan bringe løsning og utfrielse for dem rundt oss.

Kjærligheten - troens anker og kompass

Den store forskjellen mellom The American Dream, et Calvinistisk, selvfokusert og egodyrkende evangelium og Guds evangelium, er Guds vidunderlige kjærlighet. For kjærligheten gir troen en retning; derfor er troen virksom (gr. energeia, får sin forløsende energi) gjennom kjærlighet. Der heter det ikke at troen er din egen lykkes smed. Nei, nei! Troen den er der for de andre. Det er de andre du velsigner med din tro, dine gaver, og din utrettelig innsats. Det er derfor Smith Wigglesworth reistee opp mennesker ifra de døde mens han selv led så forferdelig av nyrestein at han måtte tørke bort blodsutredningene. Men, hvorfor ble han ikke bare helbredet, da? Fordi det var andre som måtte tro for Smith, ikke ham selv. Det var andres gaver som måtte være i aksjon, ikke hans egne. For gavene har en retning, og den retningen er det kjærligheten som setter. Det er derfor Paulus i kapittel 14 i brevet til menigheten i Korint, når han smelter sammen Åndens virke i legemet (12) og kjærligheten (13) bruke begrepet "de andre" hele tiden. Kjærligheten bygger opp, kunnskap; om den prater om Guds kjærlighet aller så mye; gjør bare stolt. Kjærligheten - agape - vil ha en trosdimensjon i seg; selv når det er noe så praktisk som å ta 100-lappen du har lomma og gi det til en som trenger den. Du har tro til Gud for at han skal forsørge deg; det er underet. Du ofrer. Det gjør andre også. Forskjellen er at du ofrer i tro til Gud motivert av hans kjærlighet. Det er forskjellen på Kain og Abel sitt offer. Begge var ofre, men det ene var gjort i tro til Gud, ut fra et kjærlighetsfellesskap med Gud; det andre ikke. Det kunne jo se veldig likt ut sånn utenpå, og noen ting er slik. Guds plan med evangeliet, derimot er at både tro og kjærlighet skal være på et nivå som gjør at ikke-troende ikke er så mye som i nærheten engang. Det blir som Moses og trollmennene i Egypt. Moses trykka på gasspedalen etter 4 runder og så tilbakela han og Israelsfolket trollmennene i en røyk av aksellerasjon. Evangeliet har to vitnesbyrd: overnaturlig tro og overnaturlig kjærlighet; en by på et fjell kan ikke skjules. Hva er det da som gjør at vi gjemmer oss i bedehus og menighetshus? Men Gud skal fjerne vår skam og stille oss frem som et eksempel på hva han kan gjøre - til hans ære!

Bibelsk forkynnelse berører mer enn bare ørene

Vi snakker altså om Guds tro i oss. Dersom ikke prestasjon og "ta seg sammen" er veien til økt forløsning av den troen Gud har sådd i oss - hva er det da? Flott! Jeg ventet på det spørsmålet. Nå er vi inne på kjernen i det som ligger meg så sterkt på hjertet. Vi har lært at tro kommer av det vi hører, og det vi hører gjennom Kristi ord. Vi har lært at troen kommer av forkynnelsen. Fint! Det er rett og godt. Det er bare det at det som forkynnes er noen rare greier som berører mye mer enn ørene. Det Ordet som forkynnes er ikke noe som kan leses opp av en bok bestående av papir og blekk, eller en mobiltelefon eller nettbrett for den slags skyld. Det Ordet som forkynnes er Livets ord:

"Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus" (1. Joh 1).

I motsetning til hva en kanskje skulle tro når en har vært i kristne sammenhenger en årrekke, så er det ikke bibler Johannes snakker om her. Det er den levende Ordet: Jesus, Guds salvede. Og det ordet kan ses med egne øyne, det er så påtakelig at en kan ta på det og erfare det. Når apostlene snakket om evangeliet som de forkynte, så snakket de om "det de har sett og hørt". Skal du vokse i tro, så må du se og høre. Når Jesus får de 72 tilbake etter at de er blitt befalt å "helbrede de syke" og si: "Guds rike er nær", så sier han: "Salig er de øyne som har sett det dere har sett" (Luk 10). Grunnen til at vårt gjennombrudd i tro er på det nivået det er, er at forkynnelsen i alt for stor grad har vært øretut mer enn demonstrasjon. Det er ikke slik Gud formidler åpenbaring. Min egen erfaring gjennom 30 år som kristen og over 10 år som menighetsleder er at erfaring er åpenbaring er erfaringskunnskap. Har du ikke undret over at en blind som blir helbredet setter fariseerne ettertrykkelig på plass og får mer åpenbaring jo flere motforestillinger han får mot det han har erfart? Har det ikke undret deg at Jesus kunne finne på å sende en som nettopp har blitt befridd av demoner på bekostning av livsgrunnlaget til sine naboer rett tilbake til dem, og nekte ham å være med ham videre? Har det ikke undret deg at kvinnen ved brønnen ser en hel by vende om, bare fordi hun har et vitnesbyrd om at jeg har møtt en som har fortalt meg alt jeg har gjort? Hun som i skam bare snek seg til brønnen når ingen andre var der står nå på torget og forteller et vitnesbyrd med frimodighet - jeg tror vi sliter med å se det for oss. Folk var jo sjokkert. "Hallo?! Hva har skjedd med deg?" Det var helt uhørt på den tida.

Vitnesbyrd er løftene i bibelen virkeliggjort og levendegjort

Vi leser i bibelen, og det er bra. Men hvor mange vitnesbyrd om mirakler ser du på YouTube? De finnes det mange av, men bruker vi det som næring til troen, eller ser vi det på som annenrangs? Hvor mye gir vi plass til vitnesbyrd i møtene våre i forhold til det vi liker å kalle "forkynnelse". Vi vanærer det levende ordet til fordel for det skrevne ordet. Vi tar budskapet om å høre og bibelen som Guds ord (i motsetning til et vitnesbyrd, eksempelvis) så bokstavelig, at vi ikke skjønner at "å høre" i bibelsk forstand innebærer så mye mer enn å sitte pent i et møte og høre på en 45 minutter lang bibelundervisning. Vi må gjerne bruke bibelen. Jeg eier flere bibler og teologiske oppslagsverk enn 90% av dere som leser dette. Men vi må altså ikke tette ørene og øyene igjen når nettopp denne boka forteller oss om bokas absolutte begrensinger i forhold til å bringe åpenbaring. Tror vi den når den sier at bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende? Hvor mye tid bruker vi sammen med folk som lever i det vi drømmer i det stille om å leve i? For det er når vi går der de går, og gjør det de gjør, at vi kommer til å se det de ser. Du skjønner tro smitter, men det smitter bedre alle andre steder enn i et møte med forkynnelse uten demonstrasjon. Jo, da. Du kan fylle hodet med bibelkunnskap; og det er noe bra med det, også. Selv er jeg kronisk nysgjerrig og elsker kunnskap. Men jeg må erkjenne at det er noe annet bibelen snakker om. Den snakker om hebr. yada, intimt fellesskap, å kjenne som en venn og som elsker. Når vi er der med Gud, vil det vi kaller menighet se vesentlig annerledes ut. Det er utrolig hvilken adgang Guds venner har innfor Guds trone. Ikke at han liker dem bedre enn andre. Det er de som liker Gud bedre enn resten; det er derfor du finner dem der; for Guds trone.

Oppsummering og konklusjon

Det kommer en reformasjon, og i den reformasjonen kommer enkelte statskirkekristne til å se flere mirakler på 3 dager, enn enkelte karismatiske kristne har sett på 30 år. De har ikke teologien, men de kommer i sin sultne desperasjon til å få åpenbaring gjennom erfaring. Karismatiske kristne har teologien, men i sin mangel på apostolisk erfaring, så har de erstattet erfaringsåpenbaring med teologisk korrekthet. De ser ned på sine trosfrender i andre sammenhenger, men de ser ikke noen større vekst for Guds rike. De har større "frihet" i møtene, men det er mer snakk om en annen liturgi som virker litt mer fresh enn orgelmusikk og menn og kvinner med rare krager. Jeg vil heller ha orgelmusikk med frihet for Den hellige Ånd, enn med pop-band med fastlåst liturgi i en moderne stil. Jeg er ganske lunken og likeglad til stil, men ikke med reellt innhold. Jeg er lei av selvtilfredshet og pekefingrer på form og farge. Jeg er lei av "vi har det" tenkningen, mens menigheten ligger i ruiner og ikke engang er i nærheten av å demonstrere Jesus. Gi meg noen sultne kristne, så kan de gjerne synge så falskt i lovsangen at til og med bikkja og katta stikker av. Og hvis du tenker at dette bare er en klisjé, så har jeg vært på bønnemøter i Afrika der de knapt nok sang en ren tone og hvor de bad nær sagt hele døgnet. Men jeg har aldri vært så full av den hellige ånd, verken før eller siden. Gi meg folk som vil ta imot folk som gjerne er ukjente navn på himmelen, men som er blitt trent av folk som lever i et gjennombrudd av tro og kjærlighet. Gi meg folk som vil noe annet enn bare gå på møter og ase seg opp til neste konferanse, bare for å ramle sammen når en kommer hjem, men som sier: "Hei, dette skal vi sette ut i praksis sammen. Vi begynner på mandag". Jeg drømmer om reformasjon. Jeg håper jo vi kan kalle den for "the last reformation", men det er ingen av oss som vet hvor mange generasjoner og reformasjoner som skal til for at vi har ryddet veien for at kongen kommer tilbake, så jeg tør ikke bruke slike uttrykk. Men jeg håper på en apostolisk/profetisk vekkelse, hvor apostler og profeter representerer en paraply av tro og gjennombrudd som nye troende kan komme inn i og fungere i fra dag én. Vi er desperat feillært. Men heller enn å bruke pekefinger, så vil jeg ta imot det som finnes, og la meg inspirere til tro og handling. Vi må endre våre prioriteringer. Ikke legge bort bibelen, men faktisk begynne å praktisere det som står der, og inspirere hverandre til kjærlighet og gode gjerninger - trosgjerninger som får det til å ringe i ørene på dem som hører om det. Herre Jesus, kom! Rens din menighet! Sett den istand! Vi er svake og skrøpelige i oss sjøl. Men nåden er desto større. La oss ikke avvise deg som taler ifra himmelen. Men la oss lytte med øyne, ører, hender, alt som vi har, og ta imot, så din vilje kan skje her, som i himmelen.