"For God achieved what the law was unable to accomplish, because the law was limited by the weakness of human nature. Yet God sent us his Son in human form to identify with human weakness. Clothed with humanity, God’s Son gave his body to be the sin-offering so that God could once and for all condemn the guilt and power of sin. So now every righteous requirement of the law can be fulfilled through the Anointed One living his life in us. And we are free to live, not according to our flesh, but by the dynamic power of the Holy Spirit" (Rom 8.3-4, Passion Translation)Er det ikke rart hvordan vi kan ha lest det samme avsnittet om og om igjen og likevel oversett en viktig detalj. I vår norske bibel som er utgitt av bibelselskapet bruker ikke ordet fordømme om det Gud gjorde med synden i vår svake menneskenatur. Den sier bare: holdt dom. Men det er ikke det samme. Når Gud fordømmer, så er det mye mer endelig enn det dom er. Alt Guds ord har et element av både dom og frelse i seg. Det skiller det som er rett og godt og det som er vondt og ødeleggende. For den som tar imot ordet i tro, så har ordet en rensende og bergende virkning. Dette innebærer ikke at vi bare forstår med hodene våre hva som er rett og galt; treet til kunnskap og godt og ondt kan like gjerne gjøre det. Det er mye filosofi som kan si noe om hva som er rett og galt. Men Guds ord, sammensmeltet med et hjerte i tro som lever i overgivelse, innebærer at Åndens åpenbaring og kraft levendegjør ordet, så det blir mye mer enn en intellektuell enighet. Vi skjønner ikke bare at det er slik Gud vil at vi skal leve; vi skjønner også at hans hjelp til å leve slik, faktisk er tilgjengelig.
Det jeg oppdaget i dette avsnittet, og det i en tilnærmet parafraseoversettelse, er at det er to ganger i Rom 8 det står om fordømmelse. For det første er det ingen fordømmelse for den som er i den Salvede. Når vi velger å oversette det greske Kristus med Den Salvede slik at det klinger slik det vil klinge for en som forstår gresk, så skjønner vi med en gang at det er salvelse til å leve et nytt liv det dreier seg om. Og det blir også bekreftet av sammenhengen, for det er det nye livet i Ånden som hever oss over dødens og syndens lov (Rom 8.2). Men det er ikke det eneste stedet ordet fordømmelse er brukt. Bibelen bruker det også når Gud sier hva han gjorde med vår svake menneskenatur igjennom Jesus når han led døden på korset. Han fordømte synden i vår svake menneskenatur. Hva betyr det? Jo, det betyr endelig dom, game over. Du skjønner; ildsjøen er ikke en realitet en gang, da. Gud tømte denne vreden mot synd over Jesus. Det at Jesus hang på et kors, var et resultat av menneskehender. Skaperen lot seg korsfeste av det han selv hadde skapt. Det skapte korsfestet sin Skaper. Men det var bare en liten del av det at Guds dom rammet den uskyldige og rettferdige. Når Jesus bad: tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør, så betalte han prisen for å se bønnesvar for den bønnen, og endte opp med det desperate ropet: "Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?" Mange sliter med å forstå logikken i dette med korset som middel til forløsning, og jeg kan på mange måter forstå det. Budskapet om korset er enn dårskap for hedninger, og et anstøt for andre monoteistiske lovreligioner som jødedom og Islam. Tanken om at den allmektige Gud døde for menneskeheten er så gjennomgripende revolusjonerende at den samtidig er like gjennomgripende uforståelig. Det er bare når vi erfarer den frigjørende virkningen av korset og den påfølgende oppstandelsen at vi begynner å skjønner det. Jo, sannelig: Guds sønn døde og oppstod for meg! Det er først når vi forstår at iboende i Jesu kors, er Jesu oppstandelse, at vi begynner å gripe at dette er gode nyheter. For han som frivillig la ned livet sitt for oss, hadde makt til å ta det opp igjen (Joh 10), og vinne seier over ham som gjennom synd og død holdt hele menneskeheten som gisler (Hebr 2). Å, for en herlig frelse!
Det er en god bror og kristenleder jeg kjenner og som jeg har dyp respekt for, som har sagt at døde folk ikke blir lett såret. Det kan virke litt klisjéaktig, men det er noen realiteter bak det. Dersom vi er betatt av frelsesgodene og lever i takknemlighet, så fører det til at vi blir mer tjukkhudet enn de fleste. Siden Gud liker oss, så tar vi for gitt at andre også gjør det, og det fører til en positiv identitet som tolker det meste som skjer i beste mening. Fordi vi lever ut fra forsoningen, så antar vi det beste om folk, og vi antar at folk tenker det beste om oss. En trenger ikke å tolke alt i alle retninger og slipper å bruke så mye ressurser på det. Hvis noen har blitt såret av vår klossethet, så tar vi for gitt at de lever på evangelisk grunn og tar det opp med oss. Derfor kan vi vandre med skuldrene senket og leve i frihet og glad livsutfoldelse. For kjærligheten gjør ikke noe usømmelig. Det betyr ikke at vi er immune verken mot å bli såret eller å såre, og Jesus gir oss derfor noen retningslinjer for hvordan vi håndterer det når det oppstår (Matt 18). Ryddighet, transparens og gjensidig respekt er nøkkelordene. All kommunikasjon mellom mennesker har et subjektivt element på begge sider. Og den som er villig til å skrive andres umodenheter på egen regning, er den som viser seg mest moden, så kan man velge sjøl. Guds kalkulator er slik at den som er desto mer ydmyk, får desto mer nåde, en nåde som fungerer slik at den ikke i lengden kan skjules.
Men Gud har altså fordømt synden i vår svake menneskenatur. Han har sendt den like i ildsjøen. Punktum finale. Ikke mer å diskutere. Så, gitt at denne biten av vår menneskelighet så til de grader har fått dødsdommen; hvor lurt er det av oss å forsøke å ta utgangpunkt i denne svake menneskenaturen i forhold til det nye livet vi er kalt til å leve? Når jeg leste dette på nytt og oppdaget at par norske og en rekke engelske oversettelser følger den greske teksten som har ordet diakrinoo, å fordømme, i dette verset, så ble det enda klarere for meg. Det er jo helt bak mål å prøve å bygge på noe som Gud så til de grader har satt helt strek over en gang for alle. Hvorfor en gang bli skuffet over noe som har med vår svake menneskenatur å gjøre? Har vi egentlig grunn til å forvente noe annet i fra den kanten i det hele tatt? Dersom vi blir overrasket over menneskenaturens negative krumspring, så er vi jo bare naive og har ikke skjønt rekkevidden av Guds endelige dom over den på korset. Den var så råtten at den ikke hadde blitt hengende på korset, så Gud måtte plassere oss i den Salvede.
For det vi snakker om er dette: Dersom han døde for alle, så er vi alle døde. Og han døde for alle, så vi ikke skulle leve ut fra oss sjøl, men ut fra han som døde og oppstod for oss. Og derfor: Om noen er i den Salvede, så er han en ny skapning; det gamle er borte, se alt er blitt nytt! (2: Kor 5.14;17). Ser du? Det er noe gammelt som er blitt borte, og alt er det blitt nytt. Men vi sliter litt med å henge helt med, gjør vi ikke? Vi kjenner jo godt på våre menneskelige begrensninger og tendenser; og det gjorde jo ikke Adam og Eva, tenker vi gjerne. De syndet, og her er vi. Skyld på andre, ikke sant? Men sannheten er at mer er tilgjengeliggjort for oss som har fått del i livets tre, enn for de to som ikke hadde nådd frem til erfaringen av evig liv, ennå. Vi har en lei tendens til å romantisere alt som vi ikke har direkte befatning med. Så vekkelse blir romantisk. Livet som de første kristne levde, blir romantisk. Vi får en eller annen idé om at når disiplene gledet seg over å bli vanæret for den Salvedes skyld, så merket de ingen smerte; de bare fløt på en sunami av den hellige Ånds glede. Også slik med Adam og Eva før de syndet. Bare herlighet og glede og ingen utfordringer. For alt som hadde med slit og svette å gjøre, kom først etter syndefallet, ikke sant vel? Det vi lett overser er at Adam og Eva hadde både et oppdrag og et arbeid å gjøre. De skulle kultivere og dyrke hagen i et tett samarbeid med Gud og se at hagen, paradis, fylte hele jorden. De skulle være fruktbare i bli mange og legge jorden under seg. Det var altså noe som måtte inntas og som ikke ville gi slipp frivillig. Det ser vi jo i det faktum at fienden angrep like greit som om han skulle vente til at han ble angrepet. Ville de møte det som var ondt i prosessen av å fullføre oppdraget? Selvsagt! Det var jo nettopp det som skjedde i hagen, eller hva? Men Guds plan var at de skulle gjøre det under Guds ledelse og ikke på egenhånd. Treet til kunnskap om godt og ondt var ikke eneste veien til kunnskap om godt og ondt. Det var slangens løgn at det var slik. Tvert imot var det slik at Livets tre, var eneste veien til både evig liv og Guds visdom, som bibelen sier er Guds Salvede (gresk “Kristus”, 1. Kor 1). Gud hadde plantet en hage og satt mennesket i hagen. Det de skulle spre i verden var noe de ikke hadde jobbet med før det stod der. De skulle ta utgangspunkt i Guds eget verk og dyrke og vokte ut ifra det. Det som var realiteten etter syndefallet, var at jorden var forbannet, så de måtte jobbe hardt hvis den skulle bære fram noe annet enn torner og tistler (ugress). Evnen til å bære god frukt som normalen var ødelagt. Før var det fruktbare trer i alle fasonger som bar frukt i rett tid, et verk av Guds godhet fra begynnelse til slutt. Nå bar det torner og tistler som vokste frem helt av seg sjøl, helt uten egen innsats. Velsignelsen som vokste frem av et fellesskap med Gud i hagen, ble erstattet av hardt arbeid for å fjerne torner og tistler for så å så noe, så de kunne høste såpass at de overlevde; og alt dette under den forbannelsen som bekymring og smerte (hebr. isabon) fører med seg (1.Mos 3). Overskudd ble til underskudd. Fellesskap ble til avstand. Gudsliv ble til selvliv. Fred ble til bekymring og frykt.
Men Jesus er den som sier: Frykt ikke! Min fred gir jeg dere! Jesus er den som lover oss liv og liv i overflod (Joh 10). Jesus er den som sier at uten ham kan vi ingenting gjøre, og ber oss ta utgangspunkt i hans verk og hans verk alene (akkurat som Adam og Eva også måtte gjøre for å lykkes). Jesus er den som sier til disiplene at de ikke må gå løs på oppgaven i egen kraft, men vente på det som Far har lovet; det som startet på pinsedag (Apg 1). Det er Jesus som lover et overnatulig fellesskap med ham, der vi kan be og få det vi ber om, så vi kan bære frukt (Joh 15). Og samtidig: Jesus legger ikke skjul på at det er en fiende der ute. Han snakker om at han sender disiplene ut som sauer mellom ulver. Gud har egentlig aldri lagt skjul på at det er en fiende. Derfor ber han Adam om å “vokte”, “passe på” hagen. Å tenke at det å være menneske på jord er uten utfordringer, er å putte noe inn i Skriften som er vanskelig å lese ut av den. Jesus var ikke uten utfordringer, men han møtte dem under Guds velvilje og i et nært fellesskap med sin Far. Og her ligger vårt kall, først og fremst: Ikke så mye hva vi får til, som med hvilket utgangspunkt. Å leve med utgangspunktet i fellesskapet med Gud, er selve essensen i en vandring i tilbedelse og overgivelse.
Men om det er slik at vi skal ta utgangspunkt i Guds verk og hans verk alene, så er vi tilbake til dette med fordømmelsen av synden i den svake menneskenaturen. Det som er tatt ifra oss, selvlivet, er ikke noe å bygge videre på. Det er jo bare helt logisk. Selvlivet skryter når ting går bra, og siger ned i mismodig selvmedlidenhet når ting går på tverke. Det nye livet, derimot, løfter hodet til Gud med et takknemlig smil når ting går bra, og med et spørrende ansikt når ting går på tverke. Hva skjer nå, da, Herre? Det er i dette daglige fellesskapet med ham, at vi lærer Gud å kjenne og forstår hvordan det nye livet fungerer. “Jeg vil så gjerne få dette til!” er erstattet med “Hva vil du lære meg idag, Gud?” Fellesskapet med Gud; å lære ham å kjenne er målet; alt som kommer ut av det i form av resultater er bare frukt av dette disippelfellesskapet med Herren. For det er roten som bærer treet og ikke omvendt. Vel, det høres ut som en mer avslappet måte å leve på. Ja, om ikke lettvint, så mye mer fredfylt. For forbannelse i form av bekymring og frykt er erstattet av barnlig forventning og fredfylt overgivelse. Går alt på skinner? Langt derifra! Men har en overgitt livet sitt helt og fullt i Guds hender, og sagt ifra seg kjødelige snarveier i måter å fikse Guds ting på, så er det mange rare diskusjoner som rett og slett opphører. En hel del valg finnes ikke lenger. Å ta hevn, for eksempel. Når vrede aldri når lenger enn til solnedgang, så må det nødvendigvis bli mer fred i heimen. Når ektepar ber sammen når de sliter med å komme til enighet heller enn å krangle og såre hverandre, så må det nødvendigvis føre til bedre forhold og mer moden kjærlighet. Når de to eneste konkurransene er 1) å kappes om å hedre hverandre og 2) være den første til å ydmyke seg når det er knute på tråden, så er det ikke mye rom for å albue seg frem i egne ambisjoner og lage rot og uorden. Det er veldig mye torner og tistler som ikke vokser der korset er virksomt, og der en tar til etterretning at det er ting Gud har fordømt som synd i vår svake menneskenatur. Bibelen snakker om å legge av og å kle på. Det er to sider av samme sak, for omvendelse er å snu retning. Vi slutter ikke å bevege oss; det er ikke vakuum. Men vi velger Guds vei og snur ryggen til verdens måte å gjøre ting på, der vi stadig må “hjelpe Gud” fordi han er blitt så gammel at han stadig glømmer seg. Og idet vi tar valget, kommer hjelpen til å gjøre det som er rett. Vi skjønner, idet vi tar valget, at dette uansett er langt utover det som er innenfor rekkevidde for et skrøpelig menneske, slik det er i seg selv. Og når vi erfarer Guds hjelp, så kommer det en takknemlighet for Guds rike nåde og et vitnesbyrd om Guds trofasthet ut av det.
Det Gud har fordømt som synd i en skrøpelig kropp som forfaller og dør, er mye mer enn bare seksuelle utskeielser. Det blir fort fokus på når vi skal snakke om synd og fordømmelse i samme rennet. Paulus har en hel liste i Gal 5, men den er sjelden berørt i undervisning og forkynnelse; det er mer behagelig å peke på ting som stort sett er relevant kun for andre enn dem som hører på. Men en sunn form for gudsfrykt berger oss ifra en hel del trøbbel. Det ligger frelse i å si seg enig med Gud. Både om det som er rett og galt, men like mye om det som er løsningen. Når bibelen sier at loven var maktesløs på grunn av vår skrøpelige menneskenatur, så skjønner vi at det å være enig med Gud om rett og galt, ikke er nok. Når loven er maktesløs, hva tror vi egentlig at vi skrøpelige mennesker kan få til, slik vi er i oss sjøl? Kan vi ikke bare bli enig med Gud om at dette kommer vi aldri til å få til på egenhånd? Da blir vi fortere enig med Gud om løsningen, også, og så slipper vi å bli så grådig skuffet over noe som Gud aldri har hatt tiltro til. For løsningen er at den Salvede lever i meg ved sin Ånd, og vår ros og selvskryt er helt utelukket. For å finne ut hvordan den Salvede i oss fungerer, så må en vandre med ham i et fellesskap. Han har ikke overtatt vår vilje; vi er ikke redusert til roboter. Og det å være menneske har sin begrensning i seg sjøl som er Gud-villet. Altså er det ikke alle behov som kommer vår vei som dermed er vårt ansvar å møte, og det er ikke alt vi har lyst til å gjøre som dermed er Guds vei for oss. Stress oppstår når vi overtar ambisjonsnivået, og her kommer våre kjødelige tendenser inn; vi skulle gjerne ha sett at vi var uovervinnelige superhelter som ikke har behov for noe hjelp ifra andre. Men det er så langt ifra sannheten som det er mulig å komme, der vi stresser av gårde i våre skrøpelige og dødelige menneskekropper og prøver å holde en fasade så godt vi kan. Hvile oppstår når vi tenker at vår tid er Guds tid, og at vi derfor har tid til alt det Gud vil at vi skal gjøre, og at kraft og visdom er noe vi finner i ham. Har Gud dårlig tid? Han har jo ikke det, har han vel? Hvor kommer da dårlig tid ifra? Det begynner når vi selv og andre legger ambisjoner og slutter å spørre Gud til råds, både om mål og veien dit. Det som er Guds vei for oss, og som er den fantastiske friheten i den Salvede, er at vi inviteres inn til å ha et dypt, nært og lærende fellesskap med vår himmelske Far, der vi kan snakke med ham om alt. Også om det som går på trynet. Min erfaring er at han er en veldig god Far som har omsorg for meg og som er en fantastisk veileder i livet. Om jeg har gått på trynet? Om jeg har?! Noen valg, som rett nok ble gjort i god tro, hadde enorme konsekvenser som truet med å ødelegge meg helt. Men til og med da var Gud trofast og god.
Før drev jeg jakt på gale tanker og jeg skulle nå sannelig vise Gud vår nidkjær jeg var på å jage dem ut av hodet. Det var ganske strevsomt, egentlig. Nå deler jeg bare tankene mine med Gud, enten de er nå sånn eller sånn. Han vet jo om dem uansett, så hvorfor prøve å skjule noe? Et område som er spesielt utfordrende for menn, og som de alltid lever tryggest med å ha åpent med en annen mann, er forholdet til det annet kjønn. For når en er blitt gift, og gjerne godt gift også, slik som meg, så oppdager man til sin forskrekkelse, når den største forelskelsen har lagt seg, at det finnes andre tiltrekkende og pene damer. Det er jo helt forferdelig, ikke sant, at det finnes andre pene damer når en er gift? Det burde de ha holdt seg for god til, eller hva? Menn trigges av det visuelle; det bekreftes av alle som er eksperter på området. Det er slik vi er skrudd sammen, og vi må finne en måte å leve trygt og godt med at det er sånn vi er skapt. I en lovisk, angsbitersk tilnærming, så kan en enten flakke med blikket så snart det er noe en snubler over noe pent og tiltrekkende, ellers så kan en begynne å snakke det ned: “hun er ikke pen, hun er ikke pen”. Loviskhet og frykt fører til mye dumme og tåpelige strategier. Jeg har funnet ut at det like greit bare å ha dialog med Herren om det jeg ser. Han har faktisk noen veldig gode innspill, har jeg funnet ut. Det finnes jo flere unge, pene, damer når en sitter på bussen på vei til jobb, og jeg sitter og prater med Gud om forskjellig: arbeidsdagen, familien, venner, menighet, og det jeg ser. Så dette er noe av det Gud visker i hjertet mitt når jeg ser noe som jeg finner pent:
- Gud: Ja, dem finnes det jo milliarder av, er det ikke fint?
- Jeg: Jo, bevares, men om en er av dem som aldri blir fornøyd med det en har, så må jo det bli helt utmattendes om en skulle fare rundt som bien på blomstene. Kjære tid, det hadde jeg ikke orka! Godt at jeg ikke er det på det markedet...
- Gud: God observert! Hvis en først går den veien, så stopper den aldri. Men det er jo bra at det finnes noen som unge ugifte menn kan bli forelska i, eller hva? De du ser her er tiltenkt å være en annen manns hustru.
- Jeg: Jo, det er jammen godt. Og en annen manns hustru skal en ikke trå etter. Og jeg har jo fått en som ikke bare er vakker på usiden, men som er smekkervakker på innsiden, også. Så er jeg så velsigna. Men jeg lurer på hva de drømmer om de som er unge idag? Hva har de for seg?
- Gud: De drømmer om en mann som vil være trofaste mot dem, men de lurer på om sånne egentlig finnes. Ikke vær en av dem som tar troen på drømmen ifra dem!
- Jeg: Ah, godt poeng, Herre! Alle som er gift vil bare ødelegge den drømmen hvis de ikke er trofaste i forholdet sitt og begynner å rote med andre. Og så bibelske drømmer har dem, altså. Det er jo bare interessant! Velsign dem med trofaste menn, Gud! Reis opp skikkelige, gudfryktige mannfolk!
Peter sier at vi skal utruste tankene våre i møte med potensielle fristelser. Gud har gitt meg flere sånne, så nå gjentar jeg ofte lærdommen Gud har vist meg i samtalene vi har hatt, og smiler for meg sjøl. En kan tenke positivt om folk, også de av det annet kjønn, uten å kjenne frykt. En flyktig tanke eller inntrykk trenger ikke å bli en fristelse, for en har en forankring i verdier som er sterkere, og i en visdom ifra Gud. Og skulle flyktige tanker likevel vokse til å bli en utfordring, så er anvarliggjøring i et fellesskap med en bror (for oss menn) og en søster (for kvinner) løsningen (Jak 5). Har en etablert slike disippelfellesskap og en har praktisert åpenhet også på dette følsomme området, så har en gjort erfaringer med at Gud gir den ydmyke nåde, og frykt slipper taket. Frykt, derimot gjør at tanker bare biter seg mer fast. Åpenhet med Herren og søsken er det som skaper frihet, for når solen skinner, så sprekker trollet. Det er slik herlig frihet i å være ydmyk. Det er ikke så farlig om vi ikke er så god på å leve som en kristen, når vår Far i himmelen er slik en ekspert på det. Utfordringen vår er at vi har det så travelt med å vise Gud at vi får det til, at vi helt glemmer hemmeligheten til det hele: Å dyrke fellesskapet med ham, og begynne å gi ham æren. Han gir den ydmyke nåde!
Det er ingen fordømmelse for den som er i den Salvede, for Gud fordømte synden i vår skrøpelige menneskenatur når Jesus døde på korset. For mange vil dette fremstå som en selvmotsigelse. Men friheten i den Salvede blir en realitet når vi forstår hvor mye Gud hater synd, og hva som er Guds motivasjon for å hate synd så intenst: han elsker dem som synden ødelegger. Guds hat mot synd er ikke hat mot oss; nei, det er kjærlighet! Gud elsker oss når han hater synd for han vil sette oss fri fra den. Og han elsker oss helt til det siste (Joh 13). For en del er hat og kjærlighet motsatte ting, men slik er det ikke for Jesus. Han elsket rettferd og hatet urett, og i dette lå det en enorm forløsning av glede (Hebr 1). I møte med mennesker så kan vi elske dem vi møter og hate synd og dens konsekvenser med samme motivasjon som Gud - med intens brann for og glede over muligheten til å se mennesker få oppleve frelse og utfrielse. Resultatet er friheten til å ha fellesskap med utstøtte slik Jesus hadde det uten å være morsk og bruke pekefinger. En får ikke noia av syndens herjinger og holder seg unna. Hatet mot synd viser seg i trangen til å elske mennesker inn i Guds rike, hvor synd får sitt oppgjør og sin ende. Hvis vi holder oss unna; hvordan skal da synd få møte sin overmann? Hvor blir det da av nærværet og miraklene som bringer erkjennelse av synd? Det er tross alt Guds godhet som driver folk til omvendelse, og da må Gud få demonstrere den godheten igjennom oss, ikke sant vel?. I GT holdt frykten for urenhet folk borte fra de spedalske. Men i NT berørte Jesus de spedalske, så de ble rene. Elsk mennesker med Guds kjærlighet og de begynner å snakke om sin egen synd og skam og sine innerste lengsler. Pekefingerleken får blomsten til å lukke seg, mens den rene Guds kjærlighet får den til å åpne seg. Det er dem som må omvende seg; vi kan ikke gjøre det for dem. Ånden er den som overbeviser om synd. Når folk spør meg: Skal du omvende meg? så svarer jeg: Nei, det valget må du ta sjøl, og hvis det skjer, så er det et Guds under. Skuldrene senker seg og samtalen kan fortsette. Det de ikke vet er at et Guds under kan være like rundt hjørnet.
Herre, må du hjelpe oss, så vi ikke erstatter din kjærlighet som viser seg i ditt endeløse hat mot det som ødelegger din kjære skapning, med tom og kraftløs humanisme. Herre, det er ingen frelse uten at det gamle får dø. Gud, må du gi oss et slikt møte med den oppstandne, at vi tenker at døden på korset er langt å foretrekke. Herre, må du gi oss å demonstrere ditt oppstandelsesliv på en slik måte at folk rundt oss begynner å se logikken i din frelsesplan: at de livet du gir er så mye, mye bedre. Herre, må du hjelpe oss til å leve sammen som troende på en slik måte at vi ikke skaper tabu og fortielser på den ene siden, og heller ikke likegyldighet og sløvhet på den andre. Må fellesskapene være slik at det som er skadet, ikke går ut av ledd, men blir legt, slik du har lovt. Herre, vi blir fort så stor i ord, og liten på jord. Ditt ord, derimot, Gud, er levende og virkekraftig - det er et ord som viser seg i handling og kraft; berging og frihet. Jesus, vis oss din store nåde, så vi får leve slik du vil, og slik at du får ære. Før oss ut i frihet fra fordømmelse, idet vi ser at dommen allerede er fullbyrdet. Herre, la den dommen sitte i ryggmargsrefleksen, så vi blir radikale i forhold til synd og opprør i våre egne liv, fordi vi vet at du gir nåde ved at din Ånd hjelper oss. Herre, kom å vis oss den friheten som er i ditt oppstandelsesliv. Ja, kom, Herre, Jesus! Kom!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar