Nå er det ikke alle som spiser frokost, og vi har ulik døgnrytme, så viktigere enn tidspunktet på dagen er at det blir gjort. Men for oss som må ha frokost før vi starter dagen, så fungerer dette bildet. Mitt mål er å ha en stund på morgenen og på kvelden slik at jeg starter og slutter dagen med å være med Herren. Jeg jobber ennå med å få det etablert som en vane. Det er mye som kan fange oppmerksomheten i løpet av en dag, og som kronisk nysgjerrig, så må jeg arbeide med meg selv så jeg ikke ender opp med å studere alt mulig. Mye er nyttig, men én ting er nødvendig.
I denne morgenstuden jeg hadde med Herren, så talte Gud til meg denne setningen:
"Åndens verk i deg er korset i praksis"Jeg måtte tygge litt på den en stund. Bibelen snakker jo om å ta opp korset og om å bære sitt kors, og vi har korsfestet menneskenaturen med dens lyster og begjær. Dåp i vann er denne identifiseringen med Jesus i hans død og oppstandelse. Vi blir begravet med ham og oppstår med ham. Men hvor kommer Ånden inn i bildet her? Gud ledet meg til det verset vi leser i Rom 8:
"Derfor, søsken, skylder vi ikke vårt kjøtt og blod noe, så vi skulle leve slik det vil. For hvis dere lever slik kjøttet vil, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve. Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn." (Rom 8.12-14)Et annet sted står det:
"Ved loven døde jeg bort fra loven, så jeg kan leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg." (Gal 2.19-20)Hvordan lever den Salvede (gr. Kristus) i meg? Jo, ved Ånden! Og hvordan kan jeg i praksis la korset være aktivt i livet mitt, så jeg tar opp korset hver dag og følger Jesus? Ved at jeg ved Ånden dreper kroppens (onde) gjerninger, og ved at jeg ved Ånden blir ledet inn i hans ferdiglagte gjerninger. Gud talte videre til meg om korset:
"Bibelens kors innebærer oppstandelse. Der hvor oppstandelse mangler, er korset uvirksomt"Ai! Litt av en uttalelse! Men jeg ser logikken. For vi klarer ikke å implementere korset i oss med vår menneskelige styrke, gjør vi vel? Vi har vel prøvd en og hver av oss, og blitt rimelig bra skuffet på oss sjøl, eller hva? Men det har aldri vært Guds vei for oss. Guds vei er at vi ved tro lever rettferdig, for Skriften sier: "Ved tro skal den rettferdige leve". Så vi blir gjort rettferdige ved tro. Den biten skjønner vi. Der vi sliter er når vi skal sette denne rettferdigheten ut i livet. For Skriften sier:
"Mine barn, la ikke noen føre dere vill! Den som gjør det som er rett, er rettferdig, slik Kristus er rettferdig" (1. Joh 3.7)Altså er du ikke bare å ture på og så gå i kirken på søndagen og fornekte korset kraft og bekjenne sine synder og seg selv som "arme, syndige menneske". Hvor er det blitt av oppstandelsen og kraften til forandring, da? Og det er her tro kommer inn. Ikke bare er vi gjort rettferdige ved tro, men vi må leve rettferdig ved tro. Og den troen viser seg i en forståelse som sier oss at i oss selv er vi sjanseløse, så derfor vandrer vi med Gud og derfor søker vi ham for hjelp; hver dag! Å prøve å sette dette ut i livet sjøl, er praktisk ateisme og fornektelse av Guds gave og frelsesplan. Og det leder til enten stolthet når vi føler at vi får det til (sjøl om selvrettferdighet stinker i Guds nese), og absolutt mismot og selvmedlidenhet når vi feiler (lukter ikke stort bedre). Det er her korsets radikalitet kommer inn og er så utrolig frigjørende. For det kommer ikke an på den som vil eller den som løper, men på Gud som gir nåde. Og så er det med denne nåden at den gjør ikke innbrudd. Vi er nødt til å ta imot den i tro og arbeide den ut i livene våre. Det står noe om å arbeide på sin frelse med frykt og beven. Frelsen er Guds verk - et ferdig verk fullkomment i alle ender. Det er ingenting galt med gaven. Der problemet oppstår, er når vi tar imot gaven og istedet for å pakke den opp og se hvordan den fungerer, så setter vi den på hylla som om ingenting var skjedd. Gud vil at vi skal undersøke, studere og ta gaven i bruk.
Guds fantastiske gave til oss er hans kjære Sønn, Messias, Guds Salvede. Han formidler dette i Ordet og Ånden. Vi har fått Ånden som er livet i oss og som har alle Ordets gener; som også leder oss til å studere Skriftene som gir oss veiledning i hvordan dette nye livet fungerer. Det er jo i Skriftene vi ser hvor viktig det er at vi samarbeider med Ånden, ikke sant vel? Så Ånden leder oss til Ordet, og Ordet til Ånden. Når Gud talte til meg i morgenstunden så var dette hans oppfordring:
"Ånden er din hjelper. Lev i ham - snakk med ham - samarbeid med ham."Vi er kalt til å ta opp korset, bære det og slik følge Jesus. Dette livet der selvlivet er dødt og hans oppstandelsesliv tar plass istedetfor er så fantastisk. Det er ikke noe som navlebeskuende og drepende på sann livsglede som selvmedlidenhet; en ren forbannelse fra undergrunnen. De av oss som har opplevd klinisk depresjon kan undertegne den påstanden: en endeløs mengde av selvfokusert elendighet som aldri synes å ta slutt. En klarer ikke å ta inn noe annet, og derfor så blir alt kullsvart. Men i denne morgenstuden viste Gud meg noe jeg ikke har tenkt på før: Ikke engang Jesus bar korset sitt helt frem sjøl. Han segnet om. Og Gud sa dette om det:
"Han gjorde det for deg, så du skulle se at uten en hjelper, kan du ikke ta opp og bære ditt kors."Jeg trenger en hjelper for å bære korset. Gud har aldri ment at jeg skal gjøre det for egen maskin. Dette viktige; dette som ikke kan være ugjort om vi skal være en disippel av Jesus (om vi skal tro det Jesus sier om det sjøl); det kan vi ikke gjøre uten Åndens hjelp. Ånden i oss er korset i praksis. Så vi kan stå opp hver dag og si til den hellige Ånd: "Hei, hvordan har du tenkt å hjelpe meg å ta opp korset i dag?" Det dreier seg helt klart om valg vi gjør, men det viktigste er hvordan vi velger å leve med ham og involvere Gud i hverdagen vår. Jeg har for min del sluttet å bli mismodig når jeg går på trynet. Jeg går heller til Gud og spør: "Herre, kan du vise meg hva som skjedde nå?" Jeg vet at svaret ikke finnes hos meg selv og iallefall ikke i min mismot og selvmedlidenhet. Og når Gud viser meg, så blir jeg takknemlig. Tilgivelse og renselse! Absolutt! Men det er hva korset gjør for meg. Jeg er også opptatt av hva korset kan gjøre for Gud. Jesu død og oppstandelse åpnet veien til at jeg kunne få denne gaven som det nye livet i Ånden er. Det å kunne leve dette nye livet er noe Ånden åpner opp for meg. Korset er mer enn at jeg blir tilgitt og får satt foten innenfor perleporten. Korset dreier seg om å bli formet lik ham, slik at flere mennesker finner veien. Det er Guds plan for oss. Er det mulig? For mennesker er det umulig, men ingenting er umulig med Gud.
Gud holdt morgenandakt for meg denne morgenen, og jeg gleder meg over at evangeliet virker mer og mer logisk for meg. Det dreier seg også om å gjøre noe erfaringer.
"Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv." (Joh 7,17)Det er når vi setter evangeliet ut i praksis, slik Ordet og Ånden veileder oss, at vi får en erfaring som gjør at vi skjønner det - det virker logisk for oss. Slik har vi verifisert ved praktisk erfaring at ting henger sammen. Bibelen er ikke en bok som dem som elsker virkelighetsflukt. Det dreier seg ikke om en-gang-da. Det dreier seg om hvordan en-gang-da har betydning for hvordan jeg lever idag. Bibelen er en bok for dem som er opptatt av livet som skal leves - der hvor gummien treffer asfalten, slik at en får veigrep og kan styre etter den visjon Gud har gitt oss om en ny jord under en ny himmel.
Takk, Herre for din usigelige gave. Herre, jeg drømmer om et fellesskap hvor vi i ydmykhet og takknemlighet hjelper hverandre til å leve slik du vil og slik vi egentlig ønsker å leve. Ikke med pekefingre, men med oppmuntring og erfaringsdeling. Vi har hørt så mange prekener, Gud, at vi kunne ha fylt hele verden med ord vi ikke engang kan huske. Herre, jeg drømmer om et hverdagsfellesskap hvor vi snakker om hvordan vi lever ut ordet, ikke bare sitter i en benkerad, setter opp en religiøs mine, i beste fall sier et "amen" eller to, og så går vi hjem som om ingenting var sagt. Herre, ordet ditt fortjener enn annen behandling enn det. Ditt ord, ladet med Åndens liv og kraft, betyr stadig forandring og nye ting å lære og oppdage; nye gjennombrudd, nye mennesker som blir berørt og frelst og lagt til. Det er dette livet jeg lengter etter å få leve ut i et fellesskap med andre søsken, Gud. Ja, kom Herre Jesus! Kom!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar