"Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod." (Apg 20.28)
"For Gud er énBlodet som rant fra sårene til mennesket Den Salvede Jesus, var fra det mennesket som var Gud i et mennesket skikkelse. Johannes sier at det Ordet som var og er Gud - ble menneske og tok bolig iblant oss - og Gud regner det som sitt eget blod (Apg 20.28). Guds mysterie - Guds hemmelighet - er Den Salvede (Kol 2.2). Men også Den Salvede (gr. Kristus) har en hemmelighet, og Paulus legger ut om det i Ef 3: Den Salvedes kropp, hvor både Guds paktsfolk i den gamle pakt og de som stod utenfor pakten blir forent og blir ett i ham.
og én mellommann er det mellom Gud og mennesker,
mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle." (1. Tim 2.5)
Oppigjennom kirkehistorien har vi som kirke og menighet slitt litt med å finne balansen i dette som har med Jesu kropp å gjøre. Det har blitt alt fra katolisismens "ingen frelse uten kirken" til den moderne protestantismens "Jeg og Jesus". Midt i kjernen av disse har vi menneskets vilje til å være enehersker, og begge varienter av denne viljen til å kontrollere og styre er en fornektelse av Jesu Herredømme. For eneherskeren kan komme til uttrykk, enten igjennom pastor- og pavevelde, som i en slags falliterklæring gjerne løses gjennom menighetsdemokrati på den ene siden. På den andre siden har vi dem som egentlig ikke vil at andre skal ha noe innsyn i deres trosliv i det hele tatt, samt har vi dem som enten bare ikke orker mer av menighetsaktiviteter, partier og konflikter fordi de er blitt såret og skuffet. Menighetslivet, slik vi typisk gjør ting, ender dessverre ofte opp med fokus på makt, posisjon og penger; alt det Jesus advarte imot. Makt er fint; om vi bruker hans autoritet til å sette mennesker i frihet og utruste dem til tjeneste. Posisjon er fint, hvis fungerer slik at de som har størst ansvar bærer de tyngste byrdene og tar mest risiko for evangeliets skyld; Paulus sier at det for ham så ut som apostlene var satt nederst. Pidestall og prekestol er noe mennesker har funnet på; det er ikke Jesus sine påfunn. Penger er fint; om vi bruker dem til å hjelpe de nødlidende og frigjøre dem som bruker autoritet slik Jesus brukte den: å forløse, utruste og frigjøre. Da vil de vi velger å lønne gi Guds folk enda større gjennomslag og utvide teltpluggene. Det er ikke fint om vi egentlig ønsker å binde mennesker til å gjøre det vi sjøl egentlig er satt til gjøre. Det er maktmisbruk gjennom penger. Det er ikke fint dersom en har til hensikt å la andre bygge opp under min tjeneste heller enn å frigjøre andre i sin tjeneste. Det er maktmisbruk gjennom posisjon. Eldste i den lokale menighet bør alltid ha minst deltidsstilling i en "vanlig" jobb. Det er reising som gjør det vanskelig å oppretteholde et vanlig arbeidsforhold for de fleste, mens noen, som Paulus, får det til også da. Men vi må for enhver pris unngå skille mellom "de geistlige" og "almuen". I Jesu kropp finnes ikke slike skiller, for Jesu hemmelighet er at vi er hverandres lemmer på hans legeme. (Rom 12; Ef 4). Vi er først og fremst søsken. Den nye pakt å regulerer relasjonene igjennom Den Salvedes lov (Kristi lov), og det har med å gjøre at vi er søsken i Herren. For vi har det samme ansvaret for hverandre som søsken. Hvilken rolle vi har er likegyldig. Vi har et ansvar å tilgi hverandre, og vi har et ansvar for å dele hjerte med hverandre når vi opplever oss såret og behandlet utilbørlig. Det er ikke noe vi kan velge å gjøre dersom vi kjenner at vi har lyst. Det er en befaling fra ham som er hode for kroppen (Matt 18).
I den ene ytterfløyen - "meg og Jesus" fløyen - løser en utfordringene ved å la være å ha fellesskap. Hvordan en da kan være et lem på hans kropp og hverandres lemmer, forblir en gåte. Mye av ikke-apostolisk menighetsliv kan nok ta en del av skylden for at folk er blitt såret og skuffet, men den største byrden bærer man uansett sjøl. Spørsmålet er hvor godt dette "meg og Jesus" fellesskapet er når det ikke bringer legedom og en egentlig knuser Jesus sin drøm - en kropp i funksjon, en brud som har gjort seg klar. Noen tenker at alt var så mye enklere var ting var som de det skulle være, slik det var helt i starten - Guds kraft i aksjon og fokus på oppgraget. Men er det ikke mye i bibelen som understøtter den "rosa-sky-vekkelse-er-bare-herlig" greia som vi i Vesten ofte forfekter. Vekkelse betyr mye arbeid og økende motstand og forfølgelse. Hvem tør utfordre den mektige ateistiske åndsmakten i Europa? Den såkalte liberale ateismen kommer til å vise et ansikt som ikke akkurat ser pent ut. Jesu oppstandelse demonstrert betyr oppstandelse i form av mobilisert bråk ifra fienden. Det var sant fra pinsedag og utover, og det vil være like sant idag. Spørsmålet er til syvende og sist hvor mye lidelse vi er villig til å ta på oss for å vandre med Jesus. For Jesus sjøl snakket en hel del om det - og "nåden til å la det være" snakket han ikke om i det hele tatt. Er du en disippel av Jesus Den Salvede så forholder du deg til fellesskap med andre søsken i en eller annen form. At det må være et bygg med stor parkeringsplass, seter i rekker og prosjektor står det ingenting om. Et enkelt husfellesskap er fellesskap - hvilken form det har, dikterer ikke det nye testamente. Det den dikterer er en kjærlighet som bryr seg, en tro som viser seg i handling, og en åndelighet som bygger opp andre (1.Kor 8.1;14.26). Ender du ikke opp med å bygge opp noen, så er det en del av en obligatorisk tjeneste som en ikke tar del i; Jesus ønsker å reise sitt legeme, og den byggeprosessen kan vi ikke hoppe ut av om Jesus er Herre. Sykdom kan selvsagt sette begrensninger; og Jesus snakker om dem som ser til de syke. Menighetsfellesskap som tar form som en en kropp finner måter å ha fellesskap som er langt mer enn det som foregår i et menighetsbygg.
I den andre fløyen har vi "du må komme på møte, så jeg har noen å betjene med min brilliante gave". En ting er å glede seg over å se hverandre; det er alltid en god ting. En annen ting er det å bruke møter som en slags kontroll. Sunnheten i et menighetsfellesskap viser seg i fellesskap på helt andre arenaer enn en gudstjeneste, som uansett hvordan vi organiserer den, er en form med klare begrensninger. Disippelfellesskap der vi lever i ansvarlighet og bekjenner syndene for hverandre, så vi kan bli legt (Jak 5), er helt vesentlig og obligatorisk. Mange steder i verden er man ikke fri til å samles mange om gangen, så gudstjenester forblir en utopi. Dersom en skal legge enkeltes menighetsforståelse til grunn, så er menigheten disse stedene dermed nedlagt eller ikke-eksisterende. Som menighetsleder fikk jeg engang et spørsmål om hvorfor vi la ned menigheten om sommeren. Jeg forstod ganske ikke enkelt spørsmålet, så jeg spurte tilbake om hva det var vi la ned. Hun svarte: "Vi har jo ikke møter om sommeren!" Jeg så på henne og svarte: "Du har akkurat lagt ned hele undergrunnsmenigheten i Kina. Menighet er ikke møter; det er fellesskap. Finn noen å bry deg om og bygge opp, så har du menighet. Vi legger ikke ned noe som helst."
Jeg brukte syv år i en menighet hvor jeg var menighetsleder for å få flokken til å forstå at jeg var der for å utruste dem til tjeneste, ikke for å være en deadlock (les: Pastor med stor P), hvis hovedoppgave var en hel masse ting jeg ikke var i nærheten så god til å gjøre som en hel av de andre. I fortvilelsen over at de ikke trodde på meg, så forkynte jeg i et møte "Pastoren er død; leve menigheten", og ble refset for det etterpå. Først når vi, min kjære og jeg kjente at vi ikke orket mer og lot være å holde i alt som skulle gjøres og rett og slett bare så hva som da skjedde; først da trodde folk på oss. Når jeg sa at min prioritering nr. 1 var å sørge for at min kjære hadde det bra og at jeg derfor var nødt til å tre ut av "noen-må-gjøre-ett-eller-annet-rollen", bar det som ellers var investert av tid, oppmuntring, formaning og forkynnelse, endelig frukt. Jeg gjorde sikkert mye feil og som sørget for at det dessverre ble dobbeltkommunikasjon - som var noe av grunnen til at de ikke trodde på oss. Det var nok ikke bare flokken som var umoden i forståelsen av hvordan vi kommer oss ut av pastorvelde. Men vi lyktes til slutt. I en samling med brødrene, tok jeg bladet fra munnen og delte hvordan jeg hadde det, som en ensom figur som egentlig lengtet etter en familie hvor vi stod reelt sammen og gav hverandre reelle og konkrete tilbakemeldinger og ikke kom med stemplende uttalelser uten veiledning til bedring. Det rare var at flere kjente seg igjen. Det var ikke bare jeg som følte det slik. Vi delte brød og vin sammen den kvelden, og gav hverandre et løfte om å stå sammen og bryte den drepende tausheten og avstanden som hadde oppstått. Et mektig nærvær ifra Gud falt over oss. Det er noe med det fellesskapet der søsken bor fredelig sammen. Ikke fred i form av usagt og taushet. Men fred i form av åpenhet og respekt for hverandre. Salme 133 sier at der vil salvesen flyte og Gud har befalt liv til evig tid. Min drøm om å oppleve som Paulus; at det til slutt ikke var behov for meg lenger, nærmet seg dratisk den kvelden. Det betyr ikke at tjenesten tar slutt, men at den tar en annen karakter, for dem som finner glede i å forløse andre, er det alltid muligheter. For min del har veien gått i retning av den samme drømmen: hvordan være og skape en kultur som forløser nytestamentlig kristendom. Det som gjorde at jeg brukte 7 år; de manglene jeg så i egen funksjon; Herre, vi kan ikke holde på sånn; du må lære meg og gi meg det jeg ikke hadde disse 7 årene, så jeg nesten endte opp med ødelegge både meg selv, familien og menigheten.
Vi er hverandres lemmer. Det betyr at vi er i samme storfamilie. Noen lemmer er vi nærmere enn andre. For å være en lem så må en faktisk samvirke med andre lemmer. Ellers blir det ikke noen fungerende kropp. I storfamilien, så betyr vår slektskap gjennom en oppstanden Jesus, at vi er bundet av den nye pakt i forhold til hvordan vi omtaler hverandre og hvordan vi behandler hverandre. Det vil si: Jeg er ikke fri til å sette ut rykter om en bror eller en søster. Jeg er bundet av den nye pakt til å undersøke saken med dem det gjelder. Jeg ser en rekke troende som setter ut rykter og setter seg om dommer over navngitte menighetsledere på Facebook og i leserinnlegg; gjerne med utgangspunkt i videoklipp eller bøker som er skrevet. Men de har ikke spurt dem det gjelder og de trekker konklusjoner som dem det gjelder kanskje aldri ville ha trukket. Man bruker ord som "ulv i fåreklær" og kritiserer folk for å sette egne erfaringer over bibelen, men er selv fri til å bruke ekstra-bibelske uttrykk som "New Age", som en slags tåkete fellesbetegnelse på Østlig nyreligiøsitet og religionsblanding som man mener foregår. En er ikke konkret med hva disse som kritiseres mener og hvilke konsekvenser de selv vil dra av ting som en konkret praksis og ikke minst langsiktige frukter som er slik er at en må advare så sterkt imot dem. Nei, nei. La oss heller bruke ord og begreper, gjerne akronymer, som er såpass dårlig definert at det blir akkurat så blørete og lite presist at en sjøl ikke står til ansvar for noe. Brukes ordet meditasjon, så tolkes det i verste mening, selv om meditate og meditation er ord som brukes i bibelen og som en benyttes i en rekke engelske oversettelser. Det fins en kristen meditasjon; det dreier seg ikke om å tømme hodet eller sjelen, men å bli fylt av Ordet og Ånden. Men bibelen snakker like fullt om å legge av det gamle, og om å vente på Herren. Det å blir ferdig med seg selv i det vi tar opp korset og følger Jesus, er så bibelsk som en kan få det; det er selve kjernen i evangeliet. Når vi er oppmuntret til å kaste alle våre bekymringer på Gud (1.Pet 5.7), så innebærer vandringen med Herren også at en tømmer seg for det hodet og følelser er fylt med av bekymringer, så en kan ha plass til alternative tanker og følelser. Altså kan en ikke trekke konklusjoner ut fra ordbruk i bøker, forkynnelse eller intervjuer, bare, for ord kan inneholde så mangt. Men dersom selve motivasjonen er å finne feil og å advare, så forsvinner interessen for å undersøke saken nøye og etterrettelig. Mens bibelen sier at vi skal prøve alt og ta vare på det gode, så er det noen som har fått dette til å bli å prøve å finne så mange feil som mulig for så å forkaste alt. Hvilken varig frukt som faktisk følger folk, og hvilken frukt det tilsvarende er i folk sitt eget liv, disse som bruker mye av tiden på å advare, synes ikke være noe fokus; heller ikke når en utfordrer dem konkret på det. Dette er en praksis som bryter med den nye pakt. Det er grove paktsbrudd, og Gud ser veldig alvorlig på det. Vi har et løfte ifra Jesus og det er at vi skal dømmes med den målestokk vi selv dømmer med.
Jeg er ikke fri til å la være å godta søsken eller å tilgi dem. Det er også en grov synd. Dersom jeg tenker at en bror eller søster lever feil eller lærer noe som er skadelig, så har jeg et ansvar å tale dem til rettes: ansikt til ansikt. Ikke på Facebook. Ikke i pressen. I generelle vendinger kan en selvsagt både skrive om og drøfte teologiske spørsmål. Men her det folk som navngir troende søsken som vranglærere, og uten engang å konkretisere hva dette gjelder annet enn i dårlig definerte og stemplende samlebetegnelser. Jeg skjønner ikke at de tør. Hvem tror vi at vi er? Hvem har satt oss til dommer? Til og med Paulus sier om seg sjøl at han ikke er sin egen dommer (1.Kor 4.3). Når folk dømmer mennesker som har ført mange mennesker til tro og inn i et nært og intimt fellesskap med Jesus nedenom og hjem, men sjøl frikjenner de glatt, så blir jeg trist og engstelig. Bibelen advarer oss mot å sette oss til dommere. Å være mer nidkjær for læremessige spørsmål enn levd liv er ikke en tilnærming det nye testamente gir det beste skussmål. For min egen del, så kjenner jeg på et så stort behov for Guds nåde til forandring, at jeg knapt har overskudd til å lete opp alt mulig som er "skummelt". Hva med å sette Guds klare ord ut i livet, heller? Da ender jeg opp sammen med dem som faktisk setter det ut i livet. Har de svakheter? Helt sikkert. Men har ikke du? Er det noe som er umodent og usunt? Helt sikkert. Men det har ikke du? Jeg kommer ikke rundt dette: en form for kristenliv som synes tømt for oppstandelseskraft og demonstrasjon av Jesu herredømme slik vi ser det beskrevet i det nye testamente, og hvor vi sitter på vår egenoppevnte en-manns-profet-tue og dømmer alle som faktisk tar dette på alvor, nord og ned og roper vranglære; er det slike Jesus setter høyest? Herre, frels!
Vi hører sammen i en kropp, men vi eier ikke hverandre. Jeg har sett mye dårlig frukt ut av en paktsteologi som skaper en forståelse av eierskap, og hvor en snakker om paktsbrudd ut fra menighetstilhørighet og arbeidslag, mer enn de basale tingene som det nye testamente setter opp som absolutter: respekt, ydmykhet, vilje til å tilgi, vilje til å møtes og skvære opp, og vilje til etterpå å la det ligge det som en ikke blir enige om og la historie være historie. Tro, tjeneste og visjon er så vidt i Guds rike at det til tider er krevende å arbeide tett sammen - for ting kan se så annerledes ut. Og selv om en kan bruke dette som unnskyldning for ikke å se utover egen tjeneste og selv om mangfold sammen gir vekst, så er det også slik at vi har våre begrensninger; vi jobber ikke like tett med alle. Og pastor- og pavevelde er like ødeleggende som oppsplitting og sterke uenigheter. Paulus sier at det må være litt uenigheter, så det kan bli tydelig hva som har gudslivet i seg; det som er ekte vare. Noen ganger oppfatter vi nemlig situasjoner helt forskjellig. Vi er subjektive. Den objektive dommen hører Gud til. I slike rivninger er det så lett å forveksle nidkjærhet for Gud med nidkjærhet for egen forståelse og egen tjeneste. Jeg har hørt både begreper som "Absalom" og "Judas" bli brukt. Hvis man snakker Judas, så er det ingen Judas uten en Jesus. For det første så snakker vi om en perfekt og syndfri Jesus som ble forrådt av en frafallen, demonisert og vantroende Judas. Kanskje vi bør tenke litt på det før en tar ordet "Judas" i din munn om noen. Hvis man snakker om Absalom, så er det ingen Absalom uten en David som sjøl falt i grovere synd enn Absalom. David drepte en uskyldig for å dekke over eget horliv. Absalom drepte en skyldig for å straffe en annens hor i egen familie. David sviktet i denne rollen som dommer i Israel. Hvorfor? Fordi han var mer enn skyldig, sjøl, og det hindret ham i å rydde opp. Var det rett av Absalom å ta saken i egne hender? Selvsagt ikke. Men det forsvarer heller ikke Davids unnfallenhet. Var det rett av Absalom å gjøre opprør mot David? Selvsagt ikke. Men måten David håndterte Absalom på gav ikke akkurat grunn for respekt - heller avvisning, avstand og fremmedgjøring. Tror du David var klar over sin skyld? Gjett om! Det var nettopp derfor han sørget så sårt over sin sønn og ønsket seg død i hans sted. For han fortjente straffen mer enn ham som fikk den. Kanskje en kan tenke litt på det før en tar ordet "Absalom" i sin munn om noen. Å bruke slike ord som søsken er i seg selv et paktsbrudd, for en har satt deg sjøl til dommer over andres motiver. og satt seg i en dommerstol som ikke er ens egen, men bare Guds. Paulus formaner korinterne - til å ta oppgjør med klar og tydelig synd - konkret atferd - men å la andre ting ligge til dommens dag (1.Kor 4). Det finnes bare en pakt i den nye pakt som gjelder for livet, og det er den pakt som inngås mellom mann og kvinne i et ekteskap. Ingen, heller ikke Gud, nekter andre vennskap å vare livet ut, og om det betyr at en står sammen i et arbeidslag livet ut, så er det mye med det som er vakkert og edelt. Men ingen kan kreve det av en annen, og da er paktsbrudd ikke korrekt bruk av ordet i den sammenhengen. Er det sårt om nære vennskap tar slutt og en annen og mer underordnet form? Selvsagt! Men det er en nåde til å stå i det på en ærefull måte uten å vanære søsken og den Herre som har kalt dem og vasket dem rene med sitt eget blod. Hans ære og rykte er viktigere enn våre sår enn så reelle de oppleves for oss. Ingen som nekter å stå i noen slags forpliktende relasjoner over tid vil lykkes; når Jesus har kalt oss til en kropp, så er det fordi det er i slike "Jesu kropp"-relasjoner vi kan se hans plan og oppdrag fullført. Men nære og forpliktende relasjoner og livslange nære relasjoner er ikke nødvendigvis det samme.
Utenom ekteskap, så eies vi kun av Jesus, og det er til ham vi til syvende og sist står til ansvar for. Om han leder oss til andre paktsrelasjoner hvor vi lever ut den nye pakt i ansvarliggjøring og ydmykhet, så kan ingen sette seg til dommer over det. Alle troende har en frihet til å vandre i Guds ledelse, og alle troende kommer til å stå ansikt til ansikt med vår Herre og svare for livet sitt, til lønn eller til tap. Det er frihet under ansvar. Vi tar ikke lettvint på det å stå i et arbeidslag og på vennskap som kristne. Vi er glade i hverandre, og det er rett av oss å tenke og føle slik. Men faktisk kan Gud kalle oss videre og det kan bety nye arbeidslag og nye paktsrelasjoner; andre ledere og fedre som vil hjelpe oss videre. Det kan gjøre vondt; ingen trenger å underslå det. Men vekst i Guds rike innebærer ikke noe pavevelde og maktstrukturer; det er ikke det som gir det største veksten i lengden, selv om det kan gi mer synlig vekst i form av størrelse på bygg og parkeringsplasser - sånn verden tenker vekst.
Herre, vi roter det så fort til fordi vi ender opp med å tro at vi er så viktige at hvis vi ikke tar grep og forsvarer vår rolle, så blir det rene katastrofen. Klart, du er jo ikke i stand til å forsvare vår uerstattelige rolle, er du vel? Men den som ender opp med å opphøye seg sjøl, vil bli fornedret for nåden du gir vil strupes, og den som heller vil legge sin sak i dine hender, vil du opphøye, for den ydmyke vil vi ha tilgang på din nåde som gir ha en fremgang som ikke kan skjules. Herre, hjelp oss å leve slik. Der ditt kors er styrende, så bevis på din oppstandelse kan vokse frem! Hjelp oss Gud å bruke din målestokk på suksess så midlertidig suksess ikke går til hode på oss. Herre, vi ender så fort opp med en menneskelig kalkulator, mens din er så omvendt for vårt naturlige sinn. Lær oss Herre, så vi kan vandre i gudsfrykt og ærbarhet og slik at vi ikke står uten frukt! Herre kom! Kom, Herre Jesus!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar