"All his loving priests who serve and sing,Vi investerer penger som menighet. Vi velger hva vi vil bruke dem på - lokalt og globalt. Lokalt kjøper hus eller leier og vi ansetter folk. Forhåpentligvis hjelper vi også dem som er i nød, også i lokalmiljøet og i menigheten. Hvordan vi velger å bruke pengene viser hva som virkelig betyr noe for oss. Dersom fokuset er behagelige menighetshus, gode møter og god forkynnelse, ansatte som tar seg av de nødlidende, så vi kan gå på gudstjenester og la det blir med det, så investerer vi penger i det. Dersom fokuset er å være et bønnehus for alle folkeslag og vinne mennesker på jobb, skoler og nabolag, så investerer vi penger i det. I en menighet hvor jeg stod i lederskap nord i landet hadde vi en verdi:
come and sing your song of blessing to God.
Come and stand before him in the house of God
throughout the night watch,
lifting up your hands in holy worship; come and bless the Lord!
May the Lord, whom you worship,
the mighty maker of heaven and earth,
bless you from Zion’s glory!" (Sal 134, PT)
- bygging og utrusning av mennesker til å tjene Gud i hverdagen er viktigere enn bygg, møter og opplegg.Verdien var knyttet til oppdraget: vinne, fostre, utruste og sende. Å være sendt har med hverdager å gjøre, selv om en noen ganger blir sendt i et oppdrag som innebærer reiser og å gjøre noe annet enn det en til vanlig gjør. Det å være sendt er det som gjør at dette blir en vekstsirkel - det som gjør at vi er bevisst på oppdraget, så vi vinner mennesker. Alle deler av sirkelen dreier seg om hverdager. Vi forstrer ikke barn på søndager. Og selv om vi tror at vi utruster mennesker ved å holde gudstjenester, så er det skremmende få av oss som klarer å sette undervisning på et søndagsmøte ut i livet, slik at det blir til vekst. Så i den flokken hvor jeg hadde ansvar i, var det flere som snakket om både bygg og å ha meg på lønn som "Pastor". Jeg nektet. Jeg hatet idéen som om den var inspirerert rett i fra helvete. Jeg ble kvalm bare ved tanken. Jeg var der for å se at folk reiste seg og tok ansvar og bidro med det Gud hadde gitt hver enkelt. Å ha meg på lønn med det perspektivet at jeg skulle være "Pastor" var den perfekte måten aldri å se det fullført. Det var en del praktiske ting som hanglet. Og det visste jeg: å ansatte meg til å bedre på det, var som å ansette en sucidal til skytebase i Statens vegvesen. Ufattelig dårlig match. Den perfekte måten å ødelegge for alle parter og for Guds rike.
Så hva bruker vi penger på? Hvor mange lønner vi til å lede og tilrettelegge bønnehus? Hvor mange åpne bønnehus har vi i by og bygd? Eller er regelen tomme menighetshus som fylles et fåtall ganger i uken? Folk som vi lønner; hva gjør de? Frigjøres de til bønnens og ordets tjeneste og i den rekkefølgen? Eller bruker de tid på å forberede undervisning og powerpointer og utfører administrative og pastorale oppgaver. Bønnens og ordets tjeneste innebærer ordet ladet med Guds kraft i en demonstrasjon. Det innebærer en livsstil der folk vinnes og forandres. Det innebærer et fokus på å hjelpe andre i en slik livsstil. Noen kan ha mer fokus på lovsangstjeneste. Noen kan ha mer fokus på evangelisering. Noen kan ha mer fokus på å hjelpe de nødlidende, og andre igjen fokus på å lage undervisningsmateriell og å få skrevet ned og filmet vitnesbyrd. Felles for alle er at målet er å trene andre til tjeneste i et felles oppdrag - at verden ser og oppdager og vinner Jesus. Målet er ikke å være på lønn fra tiende og ofringer til en går av med pensjon, nødvendigvis. Det kan gå i faser. Pastorisering innebærer at en blir låst inne i en menighetskontekst som er lite relevant for livet der ute. Det blir et vi og de, også innad i menigheten. Verdien av å være relevant for dem en skal vinne, blir avgjort av hvor viktig det egentlig er å utbre Guds rike fram for å "drive menigheten".
David investerte i bønnehus. Han investerte i Guds nærvær. Han hadde skjønt at Åndens salvelse er selve nøkkelen i vår gudsrelasjon. Johannes sier at vi skal bli i ham, slik hans salvelse har lært oss. Det er ikke slik at vi finner Gud. Det er slik at Gud finner oss. Og han gir oss noe som gjør at vi holder oss på sporet. Mange tenker da på bibelen. "Uten Ordet havner vi på jordet; med Ordet holder vi oss på sporet". Bibelen er en viktig del av et sunt gudsliv, og prestene var i tillegg til å tjene Gud med lovsang også satt til å undervise i Guds lov. I lovsang er det mulig å la dette smelte sammen. Vi synger ikke "bæ, bæ, lille lam"; vi synger og proklamerer sannheter om Gud og oss sjøl. Ikke bare det; vi gjentar det mange ganger, så vi husker det og kan meditere og grunne på det. Ordet må ha sin plass i et bønnehus. Det er i Skriftene vi finner at "mitt hus skal være et bønnens hus for alle folkeslag". Det er der vi ser at Guds nærvær er en verdi. I et bønnehus anvender vi Skriftene. De gir inspirasjon til sanger vi synger og til bønner vi ber. Vi kan synge og be Skriftene. De er fulle av løfter som alle har sitt ja og sin bekreftelse i våre liv, Gud til ære gjennom hans Salvede (gr. Kristus). Et bønnehus er et sted for å møte og vandre med Gud mer enn en gjennomgang av systematisk teologi. Det siste har også sin plass, men det er på sin plass å påpeke at du ikke finner systematisk teologi i bibelen - men du finner mange historier om levd liv - og om vennskap med Gud. Når Abraham gjorde forbønn for sin nevø Lot, så trådte han nærmere Gud. Det er i Gud vi beveger oss og er til, så han er alltid der. Men når Abraham trådte nærmere Gud, så innebærer det mer at det var en åpenbaring av Gud som Abraham forholdt seg til på en spesiell måte. Han var ikke likegyldig, men tok et initiativ i respons til Gud. Han kjente sin besøkelsestid. Det å prioritere bønnehus - lovsang, lovprisning, tilbedelse, påkallelse, bønn, forbønn, profetisk proklamasjon og handlinger, er en respons på en mulighet Gud har åpnet for oss ved Jesu død og oppstandelse. Det står en dør åpen. Det er en åpen himmel. Det kan se stengt ut; men den som fortsetter å banke, for ham skal det bli lukket opp. Det er ikke i Guds himmel eller for Guds trone det er stengt. Det som er stengt er vår mangel på åpenbaring og dermed pågåenhet i bønn og lovprisning. Himlen ble revnet åpen når Jesus ble døpt og den hellige Ånd steg ned over ham, og den er ikke blitt stengt siden. På pinsedag øste han den hellige Ånd og gjorde dette tilgjengelig for alle som lengter og tørster. Og samtidig så er det et merkelig fakta at denne åpenheten for og bevisstheten av og åpenbaringen av Gud synes å følge til dels geografi og til dels personer. Vi vet av vekkelseshistorien at vekkelse kan bryte ut et sted. Det er en åpenbaring av Gud som gjør at mange som er i det området kommer til tro og blir forvandlet. Folk som reiser dit, blir berørt at det som skjer på en måte som ikke hadde skjedd om de ikke hadde reist dit. Og når personer som har stått i en slik vekkelse reiser til andre steder, så er det en dimensjon av den vekkelsen som følger med. Pinsevekkelsen kom til Norge på en slik måte.
Så hva er det som forandrer det åndelige klimaet i et område? For mange år siden var det et fokus på enhet mellom menigheter i Bergen by, bønnefyrtårn og bønneevangelisering. Det var snakk om å dekke byen med bønn, og det var til og med omtalt i hovedavisen på Vestlandet. Kristne fra mange ulike menigheter kom sammen til lovangs- og bønnekvelder. Gjennom en hel rekke uheldige omstendigheter kom fokuset over på andre ting og det var mer snakk om hvem som skulle lede hva enn om Guds folk kom sammen om det vi alle lengter etter: vekkelse. I ettertid har flere menigheter opplevd splittelse og tilbakegang. Tilfeldig? Neppe. Men la oss se hva alternativet kunne ha vært. Vi kunne ha stått sammen som Guds menighet i byen. Vi kunne ha arbeidet videre med bønnefyrtårn og fortsatt å dekke byen med bønn. Vi kunne ha arbeidet videre med felles bønn og åpnet døgnåpne bønnehus i byen. Det hadde betydd enda større lovsangsmiljø og behov for å trene enda flere i denne tjenesten. David hadde nok team til å dekke hele døgnet. Kontakten med byens politiske og næringslivsledelse kunne har fortsatt. Det ville ha betydd at vi fortsatte å banke, fortsatte å søke. Et økende nærvær i lovsangs- og bønnemøter ville bety større oppslutning og større momentum. Det vi ser av vekkelseshistorien er at den begynner med de troende. De troende vender om. De troende blir renset. De troende blir vekket. De troende får utfrielse og legedom og fornyet brann for Jesus. Hva medfører det? Jo at flere ber for naboen, flere vitner om ting de har opplevd; kristne ser rett og slett mer salvet ut (mer i tråd med betydningen av ordet). Også dette bygger et momentum. Jesus holdt på i 3,5 år og satt igjen med noen få. Men et grunnlag for dyptgripende vekkelse var lagt. Det grunnlaget var like mye den tida han brukte på de 12, de 72 og de 500 som de store møtene. Det var de 120 på pinsedag som gav Gud en respons som gav et gjennombrudd og vekkelseskraft som varte et århundre. Det som skjedde i Bergen - en by som har et kall som vekkelsesby - med sterke profetiske ord som flere menigheter hadde fått både sammen og hver for seg - viser egentlig for redd fienden var for det som var igang den gangen. Hvor viktig det var for den onde å stoppe dette før det tok helt løs. Det er viktig at vi lærer av sånt. At vi velger å investere i det som betyr noe: Åndens enhet, ydmykhet og bønnehus, bønneevangelisering og hverdagens disippelliv. "Big heads" som mener de har det og ikke trenger de andre; vel det har vi prøvd. Det har ikke vist seg spesielt vellykket. Hovmod står for fall. Small is beautiful. Det som samler er omvendelse, ydmykhet, lovsang, tilbedelse og bønn for byen. Men i sin natur er Guds rike desentralisert, myndiggjørende og sendende. I politikken prøver man i finne stadig nye måter å bruke kontroll og byråkrati til å unngå feil. Til slutt handler alt om å kontrollere. I Guds rike tenker vi feiltrinn fremover, risikotakende og støttende. Hva som er tro og hva som er optimisme det lærer vi underveis. Men ingen kan kontrollere en Gud som bryter alle menneskelige begrensninger. Det som er rett for noen kan bli helt galt for noen andre, for tro er en dynamisk størrelse som ikke kan puttes i bås. Vi snakker om Guds mangfoldige nåde, ikke om menighetslivets byråkratiske ensretting. Maktkonsolidering er ifølge Jesus verdens metodikk. Guds makt er en livsstil som er så enkel at den enkelt kan spre seg under radaren til all form for kontroll og forfølgelse. Det har de kinesiske myndighetene fått merke.
David gjorde et valg og en investering. Han sparte ikke bare sammen en formue til å bygge et tempel. Han brukte penger og ressurser på å fylle det med innhold. Innholdet var på plass lenge før templet stod der. Den profetiske tjenesten utført av prester i en kongelig forordning skjedde i et lite telt/skur, og profeten snakker om Davids falne hytte. Det er den hytten vi trenger å se gjenreist. Ikke at vi skal springe rundt å kjøpe telt eller sette opp skur, men det er hva som skjedde der inne som er poenget. Det forundrer meg stadig at vi som menighet klarer å putte pengene våre på andre ting - noe som virker komfortabelt og greit, men som på sikt innebærer vår egen undergang. Vi kan ikke drive menighet anti-Guds rike og tro at det skal gå bra i lengden. Enten er vi en brud som blir rede gjennom å fullføre oppdraget, ellers så bommer vi på begge målene. Det nye testamente er skrevet av og for en lidende menighet, ikke lidende i en materialistisk-ateistisk tidsklemme eller på grunn av egne kjødelige dumheter, men lidende fordi den tok oppdraget på alvor.
Jeg drømmer om reformasjon for kristenheten i vesten. Jeg håper at vi kan se det skje uten en større kollaps enn der vi allerede ser mer enn konturene av. Gamle og tomme menighetshus selges flere steder fordi menigheter som har vært drevet på tradisjonelt vis forgubbes og dør ut. En kulturkristendom som for lengst har hoppet til sengs med en demoninspirert ateisme og roper høyt om den muslimske faren og samtidig lever så sløvt at det omvendes flere muslimer i Islamske land enn i Europa; en slik død tro står for fall. Fremmedfrykt er ikke en bibelsk eller kristen dyd. Den verden vi er kalt til å vinne er brutal, enten den er har islamske eller ateistiske røtter, og Gud er større enn dem begge. Hvis vår kristne tro ikke har en større rot i Gud enn at vi må beskytte oss ved å stenge nødlidende muslimer ute med makt, så viser vi jo egentlig at det ikke er så stor forskjell på "allahu akbar" og oss. En svak Gud som må hjelpes med menneskelig, millitær makt. Gløm bønn. Det er bare litt staffasje vi har for å trøste oss sjøl og gi vår politiske og millitære agenda legitimitet. Inshalla - om Gud vil - innebærer at alt egentlig ligger i våre egne hender. Det er religionens vesen. Menneskemakt og skjebnetro i en grell blanding. Men hvis vi faktisk tror på den Gud som reiste Jesus opp fra de døde, og faktisk tror at Jesus den Salvede er den samme, i går, idag, ja til evig tid, og vi faktisk tror at han har lovt å være med oss til oppdraget er fullført og han kommer igjen, så ser dette helt annerledes ut. Da vinner vi mer enn seier gjennom ham som elsket oss, selv om det kan se ut som vi er slaktesauer (Rom 8).
Herre, vi har rotet oss så langt bort ifra det du trente 12 apostler til å lede en flokk på 500 til å gjøre. Herre vi slår oss på brystet, den ene mer bibeltro og konservativ enn den andre, men fornekter samtidig oppstandelsen med våre liv, den oppstandelsen vi er kalt til å være vitner om. Herre, jeg ber om at det skal finnes nåde og tilgivelse i ditt hjerte for sviket, selvtilfredsheten og likegyldigheten. Herre må du rense våre ufølsom hjerter som er blitt innesluttet i materialismens og velstandens fettlag. Herre, må du finne oss på kne, fastende, ydmyket og angrende, grepet av din kjærlighetsbrann for mennesker rundt oss, og grepet - ikke minst - av din skjønnhet, din makt, så vi med rak rygg og trygg identitet kan stå opp i ateismens høyborg og proklamere: "Herre, jeg takker deg fordi du alltid hører meg." Herre, vi snakker om deg, vi fremstiller oss som de som er dine representater, men samtidig har vi hode og hjerte så full av vantro at vi kjenner deg knapt. Derfor roper hjertet mitt: HA NÅDE MED OSS! Ikke til å fortsette som før og peke opp til himmelen og si: Se ikke på oss, men se på Jesus, mens apostlene sa: "Se på oss!" Men nåde til forandring, Herre! Nåde til et rett liv! Nåde til et levende trosliv, så innebærer andres velsignelse og gjennombrudd. Herre, jeg ber for dem som leser dette, at de skal kjenne en gjenklang i sine hjerter, en brann, en tro, et håp, og ikke en avvisning i frykt for fordømmelse og nederlag. Det er din kjærlighet, det er snakk om Gud, den som driver frykten for avvisning ut, og som gjør at vi er villige til å gå noen mil ekstra. Ha din vei med oss, Gud. Kom Jesus! Ja, kom Herre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar