"The prophet who has a dream may tell his dream; but he who has My word, let him speak My word faithfully. What has straw in common with wheat [for nourishment]?" says the Lord. Is not My word like fire [that consumes all that cannot endure the test]?" says the Lord, "and like a hammer that breaks the [most stubborn] rock [in pieces]?" (Jer 23:29 Amplified, 2015 version)"Herren sa til meg: Det levende Ordet er fylt av min kjærlighet og kraft som en hellig ild. Demonstrasjon av min kjærlighet kommer til å knuse vantroende steinhjerter som en slegge. De knuste steinhjertene vil jeg erstatte med levende, gjenfødt hjerter."
Hjertet av stein er hjerter som forsvarer synd, som gjemmer seg bak et selvdyrkende intellektualisme og påstår at det ikke er en tro eller religion. I realiteten er en ateist og en muslim ikke særlig forskjellig i deres grunnleggende tilnærming til verden - nemlig skjebnetro - det som skjer det skjer. Eller som muslimer sier: Insjallah: Om Gud vil. Begge vil forsøke å gjøre noe med livene sine - det gjør de fleste av oss. Men ut over det er det bare å akseptere det som mennesker ikke kan gjøre noe med. En klager over skjebnen, over staten, over dårlige helsevesen som ikke kan gi en evig liv, men det nytter liksom bare ikke, for det mennesker ikke får til, det er ikke innen rekkevidde. Hvis tro ikke er en personlig relasjon til Gud på en måte som faktisk reelt betyr en forskjell, så er det bare død religion. Jesu tro, som bibelen sier at Gud har skjenket oss, den sier at alt er mulig med Gud, og alt er mulig for den tror. Hvorfor? Jo, fordi tro er ikke en tom teori, men et levende vennskap med ham som har skapt alt, og det er utrolig hva Gud gjør for venner. Det betyr at det som umulig for mennesker skulle være helt naturlig for oss; ikke som en teori eller en historie om hva som skjedde før, eller skjer i en annen verdensdel en der vi bor. Nei! I vårt nabolag, på vår arbeids- eller studieplass.
Jeremia spør et grunnleggende spørsmål: Hva har halmstrøet med hveten å gjøre? Hvis du er slik som meg, så ringer det noen bjeller. Har vi ikke hørt noe om dette før? Jo, for Jesus snakker i slike termer. Han sier at hveten skal samles i låven, men at resten skal brennes opp med ild (Matt 3). Han sier dette i sammenheng med dåp i Ånd og ild, og om Guds rikes frukt og vekst (Matt 13). Du ser; noe er frukt og noe er det ikke. Det som avgjør, er nytten, om det er frukt. Hveten kan spises, mens agnet og almstrået er ikke nyttig som mat, like lite som ugresset (Matt 13). Når Jesus sier at vi skal ha salt og ild i oss selv, så vi holder fred med hverandre, så er det fordi intern krig fører til at den egentlige krigen tapes. Ingen som er i krig med seg selv blir stående, ifølge Jesus. Mange er opptatt av Ånd og kraft, og det er bra. Men hellighetens ild følger også med; den som gjør at vi ikke har behov for å snakke ned andre fordi det er ting med måten de gjør ting på som vi ikke forstår, eller fordi ting tar seg annerledes ut enn det vi er vant til. Jesus er veldig tydelig i forhold til elitisme, sekterisme og en splittende ånd. Om slik fører folk til fall, så kommer vi til å bli holdt ansvarlige for det. Det er alltid noe en kan ære andre søsken for. La oss snakke om det, så gir det et utgangspunkt for en relasjon som gjør at vi også med respekt for hverandre kan snakke om det som vi ikke helt skjønner oss på; la frukten få tale sitt tydelige språk. Hvordan ting vokser har vi egentlig litt begrenset innsikt i. Gud lar oss ta del i livets mirakel, men det er ikke alt med dette livet vi vil forstå helt ut så lenge vi er her.
Amplified Bible fanger opp noe av det jeg opplevde Gud talte til meg idag. Selv den mest harde og opprørske steinen kan Guds kjærlighetsild knuse og forvandle til kjærlighet og liv. Det vi trenger å forstå, er hvilket type ord som gjør dette. For Gud sier om ordet sitt at det er som en ild. Det har en annen substans enn de biblene vi bærer under armen på vei til våre møter og gudstjenester. Om de hadde vært ild, så hadde det vært ute med både oss og biblene vi bærer på - de vil ikke overleve ild. Det er ikke den teologiske embetseksamen som er ilden. Det diplomet - eller andre ting av tankemessig og filosofisk art som vi er stolte av - vil heller ikke tåle ilden. Så hva er det da? Paulus snakker om en kjærlighet som lever og virker i en rent hjerte, god samvittighet og oppriktig tro. Han snakker om tro virksom i kjærlighet.
"Nei, dere ser selv vårt anbefalingsbrev, skrevet i og gjennom våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vårt tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod." (2. Kor 3.2-3)Paulus bruker flere assosiasjoner. Han viser til lovtavlene som var av stein, og han snakker om å bruke blekk (for å skrive på papir). Han sier at det som er viktig er hjertet, og han hentyder til løftene i GT om at steinhjertet skulle skiftes ut med et levende hjerte som ville ha Guds egne gener på innsiden. Men samtidig sier han at brevet ikke er noe hemmelig. Et forvandlet hjerte kan aldri bety et ikke-forvandlet liv. Det er tvert imot lest og kjent av alle mennesker. Du skjønner; livet vårt er den bibelen ikke troende leser. I den grad de finner livet vårt interessant, så vil de nok også begynne å bli nysgjerrig på den boka vi kaller bibelen når vi forteller dem at mange av hemmelighetene til det livet vi lever finnes der. Hele det nye testamentets budskap er at Ordet - det Levende Ordet, Ordet som er som en kjærlighetsild som knuser stein og skaper liv; det Ordet ble menneske av kjøtt og blod. Jesus snakket mer om fra himmelen enn til himmelen. Den som var kommet fra himmelen var han selv. Han lærte oss å be: La din vilje skje på jord, som i himmelen. Hvilken rettning er det? Nettopp! Samme. Den transisjonen Ordet blir kjøtt og blod den foregår fremdeles, og det er Guds Ånd som gjør transisjonen, det er Guds Ånd som gjør at Ordet blir levende i oss og gjør at det blir synlig i livene våre. Paulus sier videre at det er en salvelse ifra Gud som har gjort dem istand til forme Kristi brev i menneskeliv, gjennom en ny pakt som ikke er bygd på bokstav, men på Ånd.
Jesus sier at det ikke er ham, men Ordet han har talt skal dømme dem på den siste dag (Joh 12). Det han mente var at hele livet hans var den forkynnelsen. Han sier at dersom han ikke hadde gjort de gjerningene han gjorde blant dem som ingen andre har gjort, så hadde de vært uten skyld, men nå har de sett dem og hatet likevel Jesus (Joh 15.24). Paulus sier rart nok tilsvarende at vi ikke har noe med å dømme dem som er utenfor (1.Kor 5.12). Det er med oss, skjønner du, som med Jesus. Det er ordet vi formidler som en annen størrelse en bare lyder som kommer ut av munnen, men ord som gjør forskjell, ord som forløser mirakler og livforvandling kombinert med en kristen karakter - det er det ordet som kommer til å dømme dem på den siste dag. Ikke de sinte innleggene i avisen om hvor syndig verden er blitt og hvor forferdelig en nå behandler de kristne. Det kommer ikke til å dømme verden, men snarere dem som skriver dem. Er det ikke rom for å si hva som er rett? Jo, vi kan delta i samfunnsdebatt og påpeke det åpenbare og gode ved Guds ordning. Men dersom vi ikke lever det og har et vitnesbyrd i form av levd liv, så vil vi nok ikke bli hørt, for vi fremstår som hyklere. Har du lagt merke til hvor store forventninger mange ikke-troende ikke egentlig har til oss troende? Og hvor skuffet de blir om vi ikke lever opp? Mange ønsker egentlig å møte et vitnesbyrd - et levd liv som overbeviser dem. Vet du hvorfor? Dypt ned i hjerteroten finnes en lengsel etter Gud, etter å komme hjem.
Det blir litt rart å si at en kjenner miraklenes Gud, men samtidig ser en aldri eller veldig sjelden mirakler, eller hva? Enten er det miraklenes Gud eller så er kjennskapen det er noe galt med, og jeg antar at vi går for den siste. Øksa ligger ved rota, og hver gren som ikke bærer frukt, hogger Jesus av og den blir liggende å visne. De som bærer frukt beskjærer han for at de skal bære mer frukt. Det rare med dette, er at det kan oppleves omtrent på samme måten. Det gjør ondt. Det smerter å ta nye steg for å vokse. Det smerter å kjenne på avstanden mellom Jesus i evangeliene og de kristne i apostelgjerningene og vår egen erfaring. Det smerter å rekke ut en hånd, bare for å erfare at så langt var en ikke kommet i tro og gjennombrudd. Det smerter fordi en vet hva som er tilgjengelig og fordi mange lider. Det smerter når går på trynet og gjør ting som ikke uttrykker Jesu kjærliget. Men dersom vi er podet inn på Jesus, så vil bli beskåret, slik er det bare. Alternativet er at vi ikke bærer frukt og vi blir kappet av. Vi kan lulle oss inn i "bare-nåde" tenking som inkorperer Guds tillatelse til "status-quo" fordi det er behageligere. Men det er ikke Guds vilije og vei med oss, og det er direkte farlig. Da er tryggere å være på kne innfor Gud og rope om nåde til forandring og teste ut nåden i hverdagen - er det idag det blir et nytt gjennombrudd i å skinne Jesus? Da er det tryggere å ta smerten ved å ta nye steg i tro. Da er det tryggere å på vegne av kristenheten å be om tilgivelse vår svikt og snakke om hva det vil si å være en disippel på vei, og hva vi drømmer om. Det er mye tryggere å være der en vandrer i retning av et nytestamentlig kristenliv med alt det som det innebærer; også om det innebærer forfølgelse og latterliggjøring.
Herre, hvor jeg drømmer om og lengter etter apostolisk reformasjon. Herre, hvor jeg drømmer om tjenestegaver som fungerer slik jeg ser det Skriftene. Hvor jeg lengter etter å se Jesu legeme reise seg. Herre, jeg drømmer om et folk som ser frukt gjennom egen omvendelse heller enn å etterlyse alle andres. Herre, kom! Kom, Herre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar