Nytestamentlig prestetjeneste (Mal 2)

En prest er en paktsforvalter, som er satt til å forvalte paktsgodene slik Gud har planlagt. Gud sier her i Mal 2 at pakten er liv og fred. Det var dette Israelsfolket aldri helt grep: At konge, prest og profet aldri kan skilles. Vi er et kongelig presteskap som er satt til å forkynne og demonstrere Guds mirakler (1. Pet 2). Det først i Profet-Presten Samuel og senere Konge-Profet-Presten David at dette blir skikkelig synlig i GT. Den messianske tidsalder, er en tidsalder med salvelse - det er selve betydningen og forståelsen av Messias - den Salvede. Alle disse tre rollene krever en Åndens salvelse for å fungere i, mens vi i GT ser at Åndens kraft først og fremst viser seg i rollen som profet. I et nytestamentlig perspektiv var det aldri meningen at disse skulle holders atskilt - de gir bare mening i en helhet. En prestetjenesten uten Åndens nærvær og virke, blir en seanse fra død til død, noe det også ble for Israel, dessverre. David brøt lovens bokstav for å se Åndens oppfyllelse av den, og Jesus påpeker det i møte med fariseerne (Luk 6).

Paulus viser oss i Galaterbrevet at evig liv er hele hensikten med Guds bud. Løftet om Ånden er Guds mål - for da går budet over fra å være dødbringende til å bli livgivende. Paulus sier at om det var en lov som kunne gi liv, så kom virkelig Guds rettferdighet gjennom loven. Men siden Åndens virke er det som gjør Ordet til liv i oss, så var det nødvendig å fjerne den nagende samvittigheten som gjorde at en alltid prøvde å blidgjøre Gud med egne ressurser. Det var nemlig aldri Guds plan. Så Gud gjorde opp for synd og gav god samvittighet og nær Gudsrelasjon som en gave som tas imot i tro. Beviset på en frelsende tro er Guds fred og en god samvittighet. Når Paulus advarer mot å rote med samvittigheten så er det et fordi en dårlig samvittighet kortslutter tro. En har ikke lenger den gode vissheten om at en nyter Guds velvilje. En vil prøve å gjøre opp. Men dette er luks inn i den kortslutningen Israelsfolket levde i gjennom århundrer. Kristen identitet er at vi nyter Guds velvilje og at han derfor alltid hører oss når vi ber. Dersom vi ber og vi ikke umiddelbart får bønnesvar, så har vi en tendens til at vi straks finner opp forklaringer. Jeg bad for en såkalt ateist nylig. Når bønnesvaret ikke dukket opp så hadde hun straks forklaringer:

- Jeg har ikke tro (vel, hun var villig til å prøve)
- Gud er ikke så glad i meg (nei? Hvem lot han Jesus dø og stå opp igjen for, da? - Og nettopp oppstandelseskraften i aksjon er beviset for guddommelig kjærlighet, mer enn 1 av tusen som er blitt korsfestet)
- min finger er alt for lite for O opphøyde Gud å bry seg om. Det finnes jo mye verre (ja, men hva med å la deg oppleve hans godhet, så du vender om?)
- Like greit at det ikke skjedde for ellers måtte jeg forandre på hele luæivsanskuelsen min (eh, du var overbevist ateist, eller...? Jammen skal det ikke mye til å omvende en "ateist")

En ting er at en forpint "ateist" holder på med slikt. Det som er tragisk er at mange kristne holder på sånn. I sin dårlige samvittighet er man selvfokusert. Istedet for å fokusere på Guds verk, så er det hvor elendig vi er som er fokus. Makan til sjølopptatthet. Get a life! Ydmykhet er ikke å tenke mindre om seg sjøl men å bruke mindre tid og krefter på sjølfokus. Med sjølfokuset, så stenger vi Jesus inne i et stakkarslig jeg. Men dette dreier seg ikke om oss. Ikke om vår elendighet eller hva vi kan få til. Nei, nei! Det dreier seg alt om hvem han er. Min vidunderlige Jesus! Han som Gud oppreiste fra de døde til min rettferdighet; han som er en livgivende Ånd; han som er det levende Ordet; Gud fra evighet; uttrykket for Guds tanke og hjerte, hans vesen og natur. Skulle vi i vår selvopptatthet og vår higen etter å få ting til i egen person, ut fra egne ressurser, skvise vår oppstandne og herliggjorte Herre ut til fordel for vår egen tilkortkommenhet? Det er jo en grov synd å holde på slik! Han vet vel at vi er begrenset. Han er jo bedre klar over enn noen at livet jeg lever her ikke fungerer uten hans liv og ressurser. Hvorfor tror vi at han sendte Jesus in the first place? Fordi ting gikk så fint? Not so! Men denne veldige følelsesmessige berg-og-dal-banen vi kjører hver gang vi går på tryne tjener ikke til noe annet enn fornektelse av korset og oppstandelsen. For det er nåde tilgjengelig. Nåde som dekker over tilkortkommenhet og feiltrinn. Og: det som mere er: nåde til forandring! Så hva betyr et feiltrinn? Det betyr at det er rom for nåden å gjøre et verk som Gud kan få ære av. Så fælt! Så sier du at vi ikke skal ta det på alvor? Nei! Det sier jeg ikke. Det jeg sier er at å ta imot tilgivelse der og da og ikke kjøre "nå-skal-jeg-straffe-meg-selv-så-hardt-at-jeg-husker-dette-så-godt-at-det-aldri-skjer-igjen" runden. For med den så viser du med hele din forståelse og reaksjon at du ikke lever med Gud, men ut fra deg selv. "Synden er at de ikke tror på meg," sa Jesus (Joh 16.9). Tro på Jesus er å tro på hans verk; korset og oppstandelsen. Korset tar oppgjør for min synd. Oppstandelsen viser at oppgjøret er godkjent av Gud og gir meg biletten til å leve det livet som menneske som jeg var ment å leve; leve ut fra Gud. Hva som er tilbedelse og hva som er opprør, avgjøres mer av roten enn hva du ser fysisk. Et godt tre vil bære god frukt, sa Jesus. Så dersom roten er rett, så kommer det andre til å bli rett, også. Ja, vel, så var det tørke og lite ideelle forhold en periode. Men hvis roten er rett, så kan ikke treet bære dårlig frukt. Og en rett rot er en kristen identitet formet i et fellesskap med Gud der vi erkjenner at vi er sååå avhengige av ham, at grunnleggende sett er det bare ett behov, slik Jesus sa til Marta; og det er nettopp dette fellesskapet med ham (Luk 10). 

Hva har alt dette med nytestamentlig prestetjeneste å gjøre, da? Det har ALT med nytestamentlig prestetjeneste å gjøre. For dersom vi selv ikke lever i paktsgodene i den nye pakt, hvordan skal vi da kunne forvalte pakten? Pakten, sier Malaki er liv og fred. Og en sann nytestamentlig prestetjeneste er akkurat dette: vi lever i hans liv og i hans fred. I alt så peker vi på Jesus som vårt liv, vår ressurs, grunnen til at vi står opp hver dag, hele vår hensikt og eksistensgrunnlag. Det dreier seg om total overgivelse; og denne overgivelsen er den sanne tilbedelse,  og her vokser tro og kjærlighet som et produkt av Guds gode nåde. Malaki går videre og snakker om hvordan et liv i fred og rettferd fører til at mange syndere finner veien. Hva er synden? At en ikke tror på Jesus. Hva er veien for en synder? Jesus. Her ligger omvendelsens kjerne; alle andre ting en omvender seg fra og omvender seg til, er et produkt av at en ser dette ene: "Jeg trenger Jesus i livet mitt. Jeg vil ha denne Jesus, for de som har fått tak i ham har noe som jeg ikke tror er tilgjengelig på noen annen måte." Prestetjenesten handler som Jesus, han som er yppersteprest og apostel for vår tro. Det er når en erfarer Jesus at en får denne dype respekten for en Gud som er kjærlighet. Sann gudsfrykt er den andre siden av mynten som heter "gudskjærlighet" og "gudsrelasjon". Det er når vi faktisk vandrer med Gud og ser hvor uendelig stor han er, at vi også skjelver for hans navn, uten at vi dermed trekker oss unna, slik Israelsfolket gjorde.

Lovprisning ble en sentral del av prestetjenesten under kong David. Fra kun offer av dyr, ble det offer av lovprisning. Vi ser her hvordan det profetiske gir det prestelige innhold. Vi er satt til å gi Gud ære. Det dreier seg om mer enn bare kristne møter. Peter snakker om at vi skal forkynne hans storverk. Vi er som et kongelig presteskap og profetisk folk satt til å være Guds demonstrasjonsfolk - som ikke bare snakker om det Gud har gjort, men som demonstrerer det Gud gjør. Det å forkynne i bibelsk forstand er alltid mer enn ord, for forkynnelse i NT er knyttet til Jesu vitnesbyrd, til bevis (Matt 24.14; 1. Kor 2.4-5). En prestetjeneste uten det profetiske elementet er utenkelig i en nytestamentlig kontekst; det er en fornektelse av ham som er yppersteprest - den Salvede - Messias - oghele den nytestamentlige ordning. Som prester har vi fått en salvelse til lovprisning. I poetiske vendinger forkynner Jesaja dette som Jesus avvendte på seg sjøl (Luk 4):

Herren Guds ånd er over meg,
for Herren har salvet meg.
Han har sendt meg
for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse,
for å forbinde dem som har et knust hjerte,
rope ut frihet for dem som er i fangenskap,
og frigjøring for dem som er bundet,
for å rope ut et nådens år fra Herren
og en hevnens dag fra vår Gud,
for å trøste alle som sørger,
og gi de sørgende i Sion
turban i stedet for aske,
gledens olje i stedet for sorg,
lovsangs drakt i stedet for motløs ånd.
De skal kalles Rettferds eiketrær
som Herren har plantet
for å vise sin herlighet.
De skal bygge opp igjen gamle ruiner
og gjenreise det som før lå øde,de skal fornye ruinbyene
som lå øde fra slekt til slekt (Jes 61.1-4)

Jesus ble salvet med gledens olje fremfor sine brødre (Hebr 1). Den gledens salvelse er en del av vår lovprisningsutrustning. Vi er ikledd en lovsangsdrakt istedet for en motløs ånd. For Gud gir ikke en motløs ånd. Nei, han gir kraft (gr. dynamis), kjærlighet og visdom (2.Tim 1.7).  Men Åndens kraft så får du en kraftig lovprisning til en all krafts Gud. Noen ganger må vi aktivere denne salvelsen ved å ta et steg i tro. Det er ikke alltid vi føler salvelsen til å prise Gud, men det er der, likevel. Når vi begynner å fokusere på det Gud har gjort og gjør i Jesus Guds salvede, så er det som en tolvsylindret motor starter opp på innsiden. Vår ånd gir respons. Den hellige Ånd gir respons. Noen tusen engler gir respons. Demoner ergrer seg og flyr bort i frustrasjon. Djevelen vrir seg i smerte. Lovprisningssalvelsen kan snu hele atmosfæren og samtidig som det er noe vi gjør fordi vi elsker Gud, så er det et viktig våpen i den åndelige kampen vi står i. Derfor sier salme 149:

"De har lovsang til Gud i munnen
og tveegget sverd i hånden."

Og derfor sier Jesus: av barn og spedbarns munn har du beredt deg lovprisning (Luk 21.16) hvor den opprinnelige hebraiske teksten sier:

"Fra småbarns og spedbarns munn
har du reist et vern mot dem som står deg imot,
for å gjøre ende på fienden og hevneren." (Sal 8) 

Å være en takknemlig lovpriser er en gudsfryktig og livgivende livsstil. Når Malaki snakker om presten som en lærer i et rettferdig liv og en veileder for syndere, så er nettopp å leve i en overnaturlig utrustning av lovprisning en del av dette. Å undervise i hebraisk forstand er ikke å gi videre en teori, men å trene mennesker i et levesett. Det er bare her i Vesten vi har tilegnet oss og importert den gnostisistiske dualismen hvor teoretisk kunnskap og praksis blir atskilt, og det nye testamente advarer sterkt imot det (1. Joh 2.3-6; 1. Joh 3.7; Jak 2; 2. Kor 13.5). Paulus snakker om sin rolle som apostel som en forvalteroppgave (1.Kor 4, Ef 3.2). Han er satt til forvalte åpenbaring og kraft som gir del i den nye pakt og paktsgodene. En prest er satt til å forvalte gudsåpenbaring og -erfaring, sier Malaki. Resultatet vil være mange som venner om. Vi tenker fort på evangelisten når vi hører om å føre folk til omvendelse, og evangelisten har en særlig gave til å nå lenger ut og lenger inn i nye miljøer. Men som nytestamentlige konge-profet-prest, så har vi alle del i misjonsbefalingen. Vi er alle forvaltere av en ny pakts åpenbaring og livsstil hvor Jesus Guds salvede skinner frem. Lever vi slik, vil mennsker finne Jesus. Punktum. Det er umulig å leve sterkt med Gud uten dermed også å se frukt i form av at nye mennesker finner ham vi lever sterkt med. I Vesten har vi en lei tendens til å skylde på de fæle synderne; det sekulære samfunnet som fornekter Gud. Men realiteten er at det var verre i det første århundre. Da kunne det syndige samfunnet fort kappe hodet av deg om de ikke likte det du gjorde og sa. Og her gjemmer vi oss i bedehus og menighetshus fordi noen ateister sier nei til forbønn fordi de er så redde for at Gud skal dukke opp og gjøre noe som ikke kan gå an, for han fins jo ikke (håper du ser den snart underholdende schizofrene tendensen hos slike).

Herre, du som har gitt oss del i nåden og tjenesten til å være konge, profet og prest; må du hjelpe ditt folk til innta og leve ut de paktsgodene som du har gitt. Herre, hjelp oss til å se at du kommer til å holde oss ansvarlige, akkurat slik du holdt prestene i det gamle Israel ansvarlig for hvordan de levde ut kallet de hadde fått. Herre, la oss ikke være blant dem som ikke holder mål, som får den dommen at vi har forvridd din nåde til å leve for oss sjøl. Herre, la oss finne omvendelse og vilje til å lide vondt for evangeliet. Herre, hjelp oss ut av den latterlige forestillingen om hvor fælt det er å være kristen i et samfunn med relligionsfrihet langt ut over det de fleste andre kristne i verden erfarer. Herre, fri oss fra et ubotferdig hjerte som forsvarer sløvhet og lunkenhet mot bedre vitende. Herre, vekk ditt folk i Europa til oppgjør, hellighets ild, og radikal overgivelse. Herre, tenn en brann som brenner opp lysten til alle andre ting. Fri oss ifra ateistisk tankegods, hvor vi anklager andre for den ateismen vi egentlig selv i praksis omfavner. La oss avsløre det onde, demoniske, sataninspirerte ved
en slik tilnærming. La oss se det som så ondt at vi vender oss ifra det med avsky. Herre, kom. Kom, Herre Jesus!