Jesu taler og Guds rike

Selv om hovedlinjene i evangeliene er de samme, har de ulike portretter av Jesus. Guds ord er mer en historiefortelling. De er et budskap. Tilsynelatende forskjeller og etter ateistisk teoretisk standard - unøyaktigheter - har et innhold og mening. Hvis en forstår at Guds ord er en levende størrelse - ja, Gud selv, så blir vi ikke så stressa av sånt. Gud har gitt oss evner til å utforske skaperverket - han har satt oss lite lavere enn han selv. Menneskets skaperevner er enorme. Og likevel, Gud smiler litt av oss når vi trekker konklusjoner om verdensrom og skapelse. "Var du der når jeg gjorde dette?" spør Gud oss. Vi tenker at vi har enorm visdom, og likevel når vi ikke Gud til begynnelsen av tærne en gang. Se på skaperverket og begynn å reflektere. Vårt DNA er verdens største bok. Gir det mening at den ikke er skrevet av noen?

Gud er en historieforteller, men historien har en hensikt langt utover tall, årstall, og kronologisk rekkefølge. Gud kan godt finne på å leke med tall, om han finner det for godt. Istedet for å lete i vår menneskelige tankegang og visdom, ber Gud oss lete i Gud selv - han oppmuntrer til oss til å be om visdoms- og åpenbarings Ånd, så vi kan lære ham å kjenne. En kan bruke bibelen for alt vi gjør ned til minste detalj og likevel gå oss helt bort. Guds rike er ikke en bokstav greie, sier Paulus - det er i Ånden (Rom 14). En ny pakt basert på Ånd - en Åndens pakt har erstattet bokstavens pakt (2. Kor 3). Ordet er levende og blir levendegjort i oss ved Ånden. Det vi leter etter er en dypere mening - Ånden i Ordet. Det handler ikke om mystikk og livsfjern filosofi. For det Gud leter i oss etter er ikke en fin ytre fasade, men hjerter som tørster og lengter etter ham. Et gudslengtende hjerte kommer ut i praktisk handling. Tro uten gjerning er en død tro (Jak 2). Om vi forstår dette, er bibelen en velsignet bok full av skatter, som Gud har lagt der for at vi skal oppdage dem og sette det ut i handling. Da blir det blir en vandring med Gud i Ordet - Ord som er blitt til nettopp i en vandring med Herren. Og slik blir liv med og i Gud vevd inn i hverandre - generasjoner gir til hverandre og har relevans fordi å vandre med Gud innebærer grunnleggende det samme - overgivelse i tillit til Gud. Når Skriftene er innblåst av Gud, så innebærer det mer enn bare bokstav-diktasjon. Gud er liv; hans navn er Jeg Er, og det livet som er i ham, er hele Guds hensikt med oss. Det var derfor han satte livets tre i hagen. Og derfor var han sendte Jesus til oss, "for at vi skulle ha liv ved ham." (1.Joh 4.9)

Evangeliene har altså ulike forutsetninger og fokus. Mens Matteus henvender seg til jøder, så er har Lukas tydeligvis ikke-jøder som mottakergruppe. Johannes går dypere inn i den teologiske dialogen Jesus hadde med det jødiske lederskapet og også den indre dialogen med disiplene sine. Markus derimot, er evangeliet for folk som liker action, en evangeliets kortversjon. Dette preger talene som er gjengitt. Bergprekenen i Matteus har en hel del tema som har jødisk kontekst, hvor Jesus tar et oppgjør med loviskhet og fariseerisme. I Lukas er noe av samme tema gjengitt i Sletteprekenen, men den jødiske konteksten er borte. Istedet for rettferdighet som må overgå den til de skriftlærde og fariseerne, så er fokuset mer over på det som treffer oss alle: dersom vi bare gjør det som synderne gjør i forhold til raushet og vennlighet, hvor mye av Guds rettferdighet har fått grepet oss da? I en luthersk kontekst, blir Jesu befalinger tolket utopisk i en syndig verden; altså trenger vi Jesus fordi vi når ikke opp. Flott! 1-0. God begynnelse. Men når bibelen snakker om omvendelse og det å gjøre gjerninger som er omvendelsen verdig; er det å gå på kristne møter, ikke banne og ikke drikke seg full han snakker om, primært? Vakkert! Da er man pretty close en god fariseer. Men Jesus sin forståeles av rettferdighet dreier seg i veldig stor grad om miskunn og barmhjertighet; og ute blant folk. Ikke fin religiøs oppførsel på kristne møter. Hva gjør vi av gode gjerninger i forhold til fremmede som syndere ikke ville ha gjort? Sletteprekenen og Bergprekenen er grunnleggende like. Matteus gir oss innblikk i hvordan Jesus snakket til sin samtid. Veldig nyttig. Lukas tar ut innholdet og vrir det mot en annen målgruppe. Gud er ikke tonedøv i forhold til kulturell kontekst. Han er relevant og ønsker å være det, også. At Jesus holdt samme preken flere steder, er ingen bombe. Viktige ting sies flere ganger. 

I Johannes evangeliet ser vi at Jesus kun har den indre kretsen av disipler rundt seg. De andre talene var også til disiplene, men da var andre til stede, også. Han er snart klar til å gå den tunge veien, der kun gleden av din og min frelse og lydighet til Far var nok til å bære byrden. Jesus holder en tale (Joh 14-16) og han ber en bønn (Joh 17). Det er ikke mye av Jesu bønneliv vi får direkte innsyn i; bønnen han ber i Johannes 17 er den lengste vi har nedtegnet. Så er spørsmålet: hva var det maktpåliggende for Jesus å få formidlet til disiplene sine før han gikk til korset? La oss se på overskriftene i bibelselskapets oversettelse. Det er ikke en del av den greske teksten, men hjelper oss å oppsummere, likevel:

• Veien, sannheten og livet -14
• tro på meg - Jesu gjerninger
• Løftet om den hellige Ånd - 14
• Lære oss alt, og minne om alt Jesus har sagt
• Kristi fred -14
• Det er en som er større; Far.
• Det sanne vintre -15
• Vår avhengig av Jesus som grener på et vintre
• Frukt og vekst gjennom bønnesvar som herliggjør Jesus; flyter ut fra en intimt fellesskap. Bli i meg; bli i min kjærlighet. 
• Når verden hater dere -15/16
• Forfølgelse og fare for frafall
• Talsmannen -16
• Guds ånd skal vitne om Jesus
• Overbevise verden om synd, rettferd og dom
• Sorgen skal bli til glede -16
• Ny fødsel
• Bønnesvar som kilde til glede
• Seier over verden -16
• Seier midt i forfølgelse og trengsel

Ingen steder i evangeliene ser vi så tydelig hvordan alt Jesus gjør, kommer ut fra hans identitet som Guds sønn og Fars elskede som i Johannes evangeliet. Det er denne kjærlighetsrelasjonen Jesus snakker om i disse kapitlene. Det var denne identiteten som gjorde at han visste at når han bad, så hørte Far. Han legger en tilsvarende forventning i disiplenes hjerter; en tilgang på Guds velvilje og ressurser i form av bønnesvar som forandrer ikke bare oss; men verden omkring. Og samtidig: Han legger ikke skjul på at verden kan være et tøft sted å være; også en for en disippel. Desto viktigere er det å ha et fundament en bærebjelke som står seg igjennom alle prøvelser. 

"Dette har jeg sagt dere for at dere ikke skal bli ført til fall. De skal utstøte dere av synagogen. Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud. Det skal de gjøre fordi de verken kjenner min Far eller meg. Dette har jeg sagt dere for at dere skal huske at jeg sa dette om dem, når deres tid kommer." (Joh 16)

På den ene siden er det en god ting å forstå Skriftene ut fra vår samtid. Men det må vi gjøre etter at vi først har forstått Skriftene ut fra sin egen kontekst. Jesus sier til disiplene sine at den som vil berge livet sitt, skal miste det, men den som mister det, skal berge det til evig liv. Noe av dette handler om å si nei til verdslige lyster, som kjærlighet til penger, grådighet og bedagelighet. Men for disiplene visste de at det de var med på var livsfarlig om en tenkte rent menneskelig. De fleste endte sine liv som matyrer. Syns Jesus at det var for mye forlangt? På ingen måte! Og det er i dette kravet til overgivelse mange av oss ikke forholder oss til; fordi vi har ikke denne graden av forfølgelse hengende over oss; vi leser Skriftene i en helt annen kontekst en den sammehengen den ble til i. Det tragiske er at når vi har så lav risiko for fysisk forfølgelse i form av drap, bli banket opp, fengslet og torturert eller seksuelt misbrukt, så lar vi vi være å utføre Jesu befaling om å helbrede de syke og si: Guds rike er kommet nær. Hvorfor? Fordi vi er redde for å dumme oss ut, eller vi vet ikke hva vi skal si (det bekymrer Jesus for øvrig lite). Men disippelgjort - ja, det er vi - møtegåere og tiendebetalende som vi er. Jesus snakker om risikoen for frafall midt i lys av følgelse; Jesus er ikke livsfjern. Han skjønner at den menneskelige kostnaden kan bli så stor, at visjonen om Guds rike kjøles ned. Om en er villig til å betale med livet, er den ultimate testen på om en virkelig tror på et liv etter døden. Den som har en hang til livet i denne verden, vil få akutt klabbeføre bare av tanken. Men for den som selve livet er den Salvede, og døden er enn vinning, så går regnestykket opp og med solid pluss. Lunkenhet, kynisme og frafall er farlig. Jo mer vi har sett og erfart av Guds kraft, jo verre blir frafallet. Resultatet blir utskeielser i synd som bare de mest ihuga synderne i verden kan få til. All pyntelighet som vi kan påberope oss er et resultat av Guds nåde; uten ham blir vi totalt selvdestruktive. Jesus advarer mot dette i Matteus når han snakker om folk som har sett under i hans navn, men likevel blir avvist. "Har vi ikke ....". Det nytter ikke hva vi har gjort om resultatet til slutt blir frafall. Om grunnen er forfølgelse, så beklager så mye altså, men Jesus er veldig tydelig på at det ikke er godt nok (Luk 14). At verset brukes som unnskyldning for fravær av mirakler, er jo helt tragisk og et skoleeksempel på misbruk av bibelvers ut av egen kontekst. Men hva ligger bak en vlije til å unnskylde fravær av mirakler? Jo, en lever på kanten av stupet - lunken og likegyldig - så slipper vi å betale prisen for et erobrende og offensivt evangelium - og satser på at vi i vår lunkenhet akkurat når innenfor. Men Jesus advarer også mot en slik tilnærming i lignelsen som de 10 jomfruene (Matt 24). Nesten tom oljekanne kan fort bety helt tom; jo tommere, jo mer følelsesløs er en, og jo mindre ser man sin egen situasjon. Også de med tom kanne ble avvist. Vi liker å snakke om nåden og korset og troen alene, men ikke om omvendelse og frukten av omvendelsen. Men uten helliggjørelse skal ingen se Herren (Hebr 12) og bibelen snakker om å ta imot nåden forgjeves (2 Kor 6.1). Det jødiske folket ble kappet av fordi de ikke ville være med på stammen av livets tre. Vi er podet inn, sier Paulus, men han oppmuntrer oss til gudsfrykt. Dersom vi er like fruktløse som de som riket ble tatt ifra (Matt 21.43); hvorfor skulle vi bli behandlet annerledes enn dem Guds ord kom til først?

I to runder snakker Jesus i denne viktige avslutningstalen om talsmannen, om Ånden, og i tre runder om svar på bønn som et vesentlig tegn på å være disippelgjort. Det å kjenne Gud betyr vennskap med ham, og det er utrolig hva Gud gjør for venner. Dette dreier seg ikke om en amerikansk the pursuit-of-happiness - vær din egen lykkes smed og din tro er nøkkelen, greie. Nei, nei. Jesus knytter bønnesvar til vekst for Guds rike og frukt i disippellivet. Det er like mye den ikke-kristne naboen din som kommer til å nye godt av din nære relasjon med Gud som du sjøl. Det er for at naboen skal oppdage hvem Gud er, før han tar beslutningen om han skal vende Gud ryggen eller ikke. Abraham brukte sin nære relasjon med Gud til å berge Lot og familien ut av Sodoma. Uten Abraham hadde Lot vært sjanseløs. Du har fått Ånden for din del. Ånden får deg for andres del. Ånden er i deg for din del, men er over deg for andres vel; du, derimot kan få trøbbel. Åndens frukt er kjærlighet; derfor arbeider du. Kjærlighet viser seg nemlig i arbeid for evangeliet, slik tro viser seg i gjerning - hvordan vi lever og hvordan vi orienterer oss. Når jeg leser hva Jesus sier om bønn og bønnesvar, kjenner jeg disiplenes spørsmål med desperasjon i hjertet: Herre, lær meg å be! Bønn er ikke oppramsing av behov fra en liste. Bønn er fellesskap med Far. "Far, du som er i himmelen." Jesus stod ikke der med listen, og ramset opp noe mekaniske greier. Han snakket med sin Pappa. Han ventet på Guds initiativ. Når Jesus bad, så beveget himmelen seg. Å, Herre! Lær meg å be!

At Ånden er et viktig tema forstår vi også når Ånden er det som er konkret nevnt i det Jesus snakker me displene om etter han er reist opp ifra de døde (Apg 1). Hvis det var alt annet som var viktig, hvorfor står ikke det i Joh 14-16 og Apg 1? Det er noe vi på ingen måte kan unnvære, mens andre ting i mye større grad er negotiables. Jeg er redd vi har snudd på det; prosjektor i menighetslokalet er blitt mer obligatorisk enn Åndens liv og kraft. Det har iallefall brukt mer tid og fokus på ledersamlinger under sommerkonferanser jeg har deltatt på enn det som egentlig er saken: Hva har Gud på agendaen. Men har vi ikke peiling på det siste fordi vi i grunnen lever sløvt og har liten grad av åpenbaring, så er det fint å ha noe å bruke tiden på.

Alle Jesu taler har relevans for oss idag. I Matteus snakker Jesus om å være fattig i ånden. Hva er det? Jo, den lengselen jeg nettopp har uttrykt etter å lære å be slik Jesus ba, er et uttrykk for det. Ateisten trenger ikke Gud; tror de. Mange troende synes heller ikke å trenge Gud - de lever og orienterer seg som alle andre. Gud har et løfte til de lengtende og tørste; for Guds rike er deres. Mange av oss har lengtet og ropt i mange år. Kanskje noen av oss er blitt trøtte; ting ble ikke slik vi hadde håpet. I mitt liv ble ting alt annet enn hva jeg håpet; men der, nettopp der i det aller mørkeste møtte herlighetens Gud meg. Han løftet meg opp av "fordervelsens grav". Nå vet jeg at han eier hele meg, og jeg har en fred som er gjennomgripende, for Far er større enn meg. Jeg har rett og slett mistet muligheten til å bekymre meg. Ansiktet er vendt mot tronen. Jeg venter på ham; alt jeg trenger kommer derifra. Mitt i hverdagen. Om morgenen, på bussen på vei til jobb. I pauser og fritid. Herre, jeg venter på deg! Ikke i angst, men med stadig større lengsel. Tiden i Skriftene er blitt dypere. Jeg ser et bilde som er blitt så mye klarere; hva alt dette dreier seg om. Og jeg vet; for min del har jeg ikke noe valg. Det er den veien jeg må gå. Noe annet er helt meningsløst. Hva skal jeg da leve for? Å gå ut for å finne Guds skatter er like mye et "must" som å gå på kristne møter. Ingen diskusjon. Hans befalinger er hans befalinger, og er Jesus Herre, så er ikke menneskefrykten det. Den legger vi til side og tar vi nye steg. Nesten 30 år med feillæring er på vei ut. Det er et godt stykke igjen. Spørsmål er ikke avstand, men viljen til å gå det neste steget. For uten det, så er en på vei bakover.

Gud gjenreiser det enkle disippellivet, hvor enkel lydighet til Guds ord, beveget og ledet av Ånden erstatter endeløse og meningsløse bibelstudier og andre retningsløse selvopprettholdende aktiviteter. Mye av det vi gjør, vil vi fortsatt gjøre, men med en annen motivasjon og forståelse. Alt vi gjør som faktisk er nyttig og oppbyggelig for oss, er delbart med vantro venner med litt justering. Det vi gjør som ikke er sant oppbyggelig, må fornyes og forvandles av kjærligheten til Jesus. For kjærligheten bygger opp (1.Kor 8.1). Den materialistiske og ateistisk-intellektuelle avguden mange holder seg med, skal bæres ut og brennes på bål, slik en gjorde under vekkelsene i gamle Israel. Dom og omvendelse er noe som begynner med Guds folk og har alltid vært utgangspunktet for vekkelse. Når vi ser hva han gjør med oss, så begynner også ropet for verden; og Gud forakter ikke en renset lengsel og troens desperasjon. Et hellig regn; et hellig nærvær; hellige mirakler gjennom helliggjorte hender og føtter. Apostolisk reformasjon er mer enn å oppdage at apostler er relevante og trengs. Apostolisk reformasjon ligner på den apostel og yppersteprest vi bekjenner, Jesus Guds Salvede (Hebr 3). Det kan ta generasjoner. For min del er dette min generasjon; min sjanse. Min drøm er at vekkelsesfolket skal finne sammen, oppmuntre, skjerpe og utruste hverandre. Herre, Kom, Herre!