Herren velsigne deg og bevare deg (4. Mos 6.24)

Dette med velsignelsesbønn er noe som jeg har grunnet mye på i det siste. Å velsigne er mer enn å tale vel om; å la være å kritisere. Det dreier seg mer om en hjerteholdning - at en ønsker folk vel og uttaler det på konkrete måter. For bibelen sier at det å smigre bringer mindre velsignelse, enn ærlig og konstruktiv kritikk (Ordspr.). Jeg observerer at en del troende har en tendens til å oppfatte enhver kritikk som et angrep ifra fienden. Vi har så angsfylt forhold til fordømmelse at det går over i en loviskhet. Men fordømmelse for en kristen er et valg. Det finnes ingen fordømmelse for den som er i Kristus. Men noen har fått det til å bli: det finnes ingen omvendelse for den som er i Kristus. For det er klart at dersom vi lever en livsstil av omvendelse, så må det nødvendigvis innebære korreksjon. Bibelen omtaler det som Guds dom. Og det ikke slik at Guds dom er det samme som fordømmelse. Vi ser det i 1. Kor 11 når Paulus omtaler menighetens grove overtramp og forsømmelse under nattverden. Paulus snakker om at når Gud dømmer oss, så bli vi irettesatt, så vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. Det er altså ikke den ubehagelige opplevelsen av å bli irettesatt han kaller fordømmelse; da snakker vi fortapelse og mangel på frelsesvisshet. Det er en fare for at vi i den ensidige fokuset på feel-good, ender opp som det gamle Israel hvor Gud refset profetene for å la være å forkynne omvendelse, og love fred og fremgang, nær sagt uavhengig av hvordan folk levde. Det er ikke å velsigne folk, men å forføre dem.

Fra bibelselskapets ordforklaring: velsignelse

Men samtidig så er det veldig tydelig i bibelen at dette med velsignelse er noe som er veldig virkekraftig og virkelig. I bibelselskapets ordforklaring finner vi beskrevet hvordan velsignelse ble forstått. Det vil si: hvordan velsignelse skal forstås - et virkekraftig utsagn som gir folk del i Guds gode gaver, bl.a. hans nåde, beskyttelse og kraft. Det er ikke uten grunn at en slåss om velsignelsen, jfr. historien om Jakob og Esau. "Men det var jo bare ord". Nei, det var akkurat det som det ikke var. Det er ikke uten grunn at Jesus sin befaling er velsign, og forbann ikke. Det er ikke en god kristen skikk å ønske noen der pepperen gror, verken i tankene eller i det vi sier. Det har vi ikke anledning til. Samtidig har vi i mindre grad grepet den bibelske forståelsen av mulighetene i andre enden: velsignelse. Tenk for en mulighet. I Ordsp. 18,21 sies det at ord har makt over liv og død. Det kommer en frukt av det vi sier. Og hvis du er slik som meg, så tenker vi fort på de gangene vi har mistet litt motet eller mistet besinnelsen og sagt noe som vi umiddelbart angrer på. Ikke det at slike ord ikke har noe kraft i seg, men tilgivelse og forsoning har en større kraft. Men hva med det vi sier når vi er helt i balanse, med viten og vilje og med hensikt? Eller kanskje det vi ikke sier? For det er ikke slik at taushet er nøytral, langt derifra. Taushet sier noe veldig viktig: fravær og likegyldighet. Det er en menighetsleder som jeg setter høyt som har sagt: taushet er vantroens språk. Ifølge Paulus er det slik at tro taler (2.Kor 4.13), og den taler med overbevisning og bevissthet. Vi vet at det vi sier utgjør en forskjell - det skaper det som det nevner, fordi vi er skapt i Guds bilde med skaperevner, ikke bare med tankene og med hendene, men også med det vi sier.
For sju år siden ble jeg syk. I to år var det virkelig tøft. Men jeg lever ennå, og selv om det er noen mil igjen, så er jeg på mitt friskeste siden katastrofen inntraff. I disse sju årene har kona mi sagt denne

velsignelsen over meg hver eneste kveld:

Herren velsigne deg

og bevare deg! 

Herren la sitt ansikt lyse over deg

og være deg nådig!

Herren løfte sitt ansikt mot deg

og gi deg fred! (4. Mos 6.24)

Gud bad prestene si denne velsignelsen og legge Guds navn på Israelittene. Det som gjør at jeg har fått øyene opp for betydningen av det å velsigne på denne måten, er hva det har gjort med meg disse sju årene. Jeg har fått en slik overbevisning om at Gud er for meg, at det gjennomsyrer hele tilværelsen min. Jeg synes rett og slett å ha mistet evnen til å bekymre meg. Frykt har fått en annen betydning. Fra å kjenne på lammende frykt i mange situasjoner, så kan jeg kjenne på spenning, selvsagt, men ikke på frykt som hindrer meg å gjøre det jeg tenker og vet er rett. Hva er det egentlig som kan ramme meg? Hva kan vel mennesker gjøre meg? Hva er vel en liten flause, an awkward moment, klumsete og hjelpeløs kjærlighet? Og når du har vært der i livet at du så døden i hvitøyet, og ingenting berget deg bortsett fra Gud sjøl som brøt inn i mørket med sitt vidunderlige smil; vel, da skjønner en hva Jesus sier at når vi ikke engang kan øke livslengden med all vår bekymring, hvorfor i all verden bry seg med resten? Dersom vi virkelig tror at Kristus er livet og døden er en vinning - hva kan da true oss? Men hvis vi kun er "troende", praktiske kristne ateister, hvor alt er opp til oss sjøl, da blir vi fort fanget av frykt. Hebreerbrevets forfatter sier at fangenskapet bunner i frykt for døden. Om du skal bli fri, må du se ham som har overvunnet akkurat den. Da, og først da, er du død med Kristus ifra selvlivet, og du lever hans oppstandelsesliv. Nøkkelen er ikke å dø ifra seg sjøl, men å ha et møte med den oppstandne Jesus. Hva mener jeg? Jo, nøkkelen til å dø med Kristus er ikke død, men oppstandelse. Det er bare når vi ser den oppstandne at vi får tro til å legge det gamle livet bak. Vi kan se Jesus på korset, og bare det. Men frister det? Ikke akkurat, vel? Men fordi vi har sett mer enn det - vi har sett det som kommer etterpå, så kan vi omfavne korset. Da har vi den tro som gjorde at også Jesus gikk til korset - han så frem til den gleden som ventet ham (Hebr 12). Se ikke engang Jesus gikk til korset uten å se ham som hadde makt til å reise opp de døde. Han la ned livet sitt i den tro at han hadde fått makt til å ta det opp igjen. Tror vi virkelig at vi er bedre enn Jesus, Guds salvede? Er vi mer prektig enn ham? Selvsagt ikke! Men du verden hvor flinke vi er til å gjøre oss selv til offer for den minste ting. Det er når vi har møtt den oppstandne at vi kan gjøre som ham - lide med håp - og se det større bildet - vite med hver eneste fiber i kroppen at dette kun fører til tap for ham som påfører oss slagene, og til desto mer lønn for oss. I perioden jeg var veldig langt nede, slik at det truet hele troen og tryggheten i Gud, hadde jeg en underlig drøm. Jeg drømte at djevelen og jeg var i bokseringen. Djevelen slo meg rett ned og jeg ble liggende. Med stor triumf så han bort på Gud som tydeligvis var dommer. "Der tok jeg ham! Jeg vant!" Gud virker lite interessert og så ned på fingrene sine. "Hallo?!" ropte djevelen. "Han ligger nede for telling, og du må telle til 10!". Gud så fremdeles veldig lite interessert ut. Nå ble djevelen riktig hissig, og tok seg til å ramse opp for Gud hvordan reglene var. Gud så opp og sa oppgitt til djevelen: "Jeg vet hvordan reglene er. Det er jeg som bestemmer dem. Så: 1......" Gud så ned igjen på fingrene. Nå var det djevelens tur til å være oppgitt: "Du kan ikke bare telle 1 og så stoppe. Det er imot reglene, du skal telle til 10, og det fort!". Gud løftet igjen blikket og så på djevelen, ristet oppgitt på hodet og sa: "Hva er fort? Jeg er utenfor tid og rom, og jeg skal nok telle, men jeg kommer til å bruke akkurat så lang tid på det at han som ligger der kommer til å reise seg igjen, og han kommer til å ta deg noe skikkelig!" For meg gav drømmen håp. Jeg kjente det virkelig som om jeg lå nede for telling, og det så virkelig ut som den vonde hadde fått meg. Men det finnes en kraft som overgår nederlag og til og med død: Gud er den Gud som reiser opp de døde. Han reiser opp den som ingen krefter har; den nedbøyde, som er ingenting i seg selv. Nå er jeg på beina igjen, så den profetiske drømmen er i sin oppfyllelse. Og nå er det min tur til å herje med djevelen i min Guds navn. I hele legedomsprosessen har jeg sagt til Gud: Far, det er ikke nok for meg at bare jeg blir frisk. Jeg vil ha tak i det som gjør at jeg kan se andre som lider på denne måten jeg har lidd, friske. Vet du at det er sykdom som fortoner seg som den rene tortur? Ikke bare noen timer, eller dager, men gjennom år pines mennesker i uutholdelig smerte. Men Jesus har stått opp igjen fra de døde og har vunnet en evig forløsning.

Fra kommentaren "New Living Translation Life Application
Study Bible"

Bibelen snakker om å velsigne som å gi noe til mennesker. Det er ikke ønsketenkning, men det er profetisk deklarasjon som skaper det som det nevner. Det er derfor vi skal bruke muligheten til å velsigne grovt og hemningsløst, i frykt for ham som gav oss muligheten. Jeg har begynt å grunne på den velsignelsen som står i 4. Mosebok 6. Det er jo rare ord som står der, syns du ikke? "La sitt åsyn/ansikt lyse over oss". Og "løfte sitt åsyn/ansikt på oss og gi oss fred". Ok. Være deg nådig og gi deg fred, er ting jeg skjønner meg på, men det er nå rare ting Gud gjør med ansiktet sitt for å få det til. Du får ha meg unnskyldt om jeg er litt treig i nøtta, men jeg sitter ofte og funderer på slike ting. Er det noe mer bak disse uttrykkene? Jeg har studert ulike kommentarer og sett på de hebraiske ordene og meditert på dem og kommet frem til denne oversettelsen:

Herren velsigne deg og beskytte deg
 Herren la sitt smil skinne på deg og være deg nådig
Herren tilby sitt aksepterende vennskap med deg, og gi deg fred. 

Tenk å være gjenstand for hans velsignelse og beskyttelse. Når Gud er vårt vern, så sliter fiendene våre skikkelig. Tenkt å være gjenstand for Guds vidunderlige store smil, hans barmhjertige miskunn og nåde. Han bryr seg når vi lider. Han bryr seg når andre lider; det er derfor han vil ha oss i tale, så han kan rekke ut sin hånd gjennom oss. Tenk å være gjenstand for Guds renspikka velvilje og begeistring for oss - at han vil kalle oss for sine egne venner. Vet du; det er utrolig hva Gud gjør for venner! Tenk å kunne vandre i hans fred. Ordet fred, hebr shalom, er mer enn fravær av uro og konflikter. Fred betegner selve frelsestilstanden. Det å ha fred med Gud er så rikt. Det innebærer "samtale med", "vennskap med", "fortrolig fellesskap med". Guds invitasjon står ved lag. Men skal du vandre i hans fred, så må du ta invitasjonen på alvor. Det er mer et spørsmål om vi ønsker Gud som venn eller om han ønsker oss som venner. For hvilken respons gir vi til ham? Han ar deg på sin timeplan. Har du ham på din? En ting er sikkert: Gode venner bruker tid sammen. De foretrekker hverandre. De sier gode ting til hverandre, og de liker å utrette ting sammen. Sånt fellesskap er det Gud lengter etter at vi skal oppdage at han faktisk vil ha med oss, slik at vi kan ta del i ham.

Herre, du kjenner oss, våre drømmer, våre motiver og våre innerste tanker. Du kjenner vår frykt, vår feighet, og hver krok av vår angsfylte vantro. Herre, vi trenger ikke å skjule noe av dette for deg, for du vet det alt sammen. Hjelp oss, Jesus, å komme til det punktet at vi faktisk tror det du sier at vi ingenting kan gjøre uten deg. At et liv uten et intimt, nært fellesskap med deg skal forekomme oss akkurat så meningsløst, så tomt, så verdiløst og råttent som det faktisk er. Herre, møt oss med din oppstandelseskraft, så vi hver dag, hvert minutt kjenner dragningen fra din oppstandelse. At bevisstheten om din oppstandelse er med oss hver time på dagen, så vi ikke lar oss rive med av selvlivets ups and downs, og nærsynte og barnslige patier og antipatier. La oss få nåde til å søke det som er der oppe, der hvor din Salvede sitter ved din høyre hånd. At vi ved din sønn kan ta ut det som er i himmelen, så din vilje også kan skje på jord.  Herre, lær oss å be. Lær oss kraften i det å velsigne hverandre; som ektepar, som familie; som venner, i nabolag, på arbeidsplassen, i skolen, på nærbutikken. Herre, bring taus vantro til en ende, og la oss boble over av gode, velsignende ord. La livene våre være som den vakre historien i Ruts bok - der de gjensidig velsignet hverandre og bar rik frukt. Kom, Herre Jesus! Kom!