I næringslivet har en begynt å bruke uttrykket adruption om teknologiutvikling som endrer en hel bransje på kort tid. Eksempler er netthandel og delingsøkonomi. Dem som ikke henger med i utviklingen og posisjonerer seg tidlig faller helt ut av markedet. Det er en sammenheng mellom det som gjøres nå, og det som blir utfallet i framtida. Slik er det også med Guds rike. På den ene siden er Guds rike fullendt ved Jesu gjenkomst en helt ny epoke; ting vil være på en helt annen måte. På den annen side er det bare enda mer av det samme. Det kalles Guds rike, og det riket er allerede tilgjengelig og tilstede, som en innvendig realitet i mennesker som får utvendige konsekvenser. Derfor ber vi allerede nå: la ditt rike komme, ikke med en tanke at alt som har med riket å gjøre vil skje en gang da. Jesus forkynte: Guds rike er nær. Ikke i betydningen nært forestående bare, men i betydningen her. Han sier at dersom det er ved Guds Ånd han driver ut de onde ånder, så er Guds rike kommet til dere (Luk 11.20). Altså er Guds rike en realitet gjennom at Guds Ånd virkeliggjør Guds løfter og sørger for at Guds vilje skjer, enten gjennom et under der og da, eller også gjennom en helliggjørelsesprosess som bringer frem Guds rikes frukter - Åndens frukter. For Guds rike er i Den hellige ånd (Rom 14). Ikke så rart, for Gud er Ånd. Forgjengelig materie er et resultat av syndefallet. Guds rike kommet i all sin fylde betyr at all dødelig materie er oppslukt av livet - livet i Ånden. Så da vil vi ha åndelige kropper, slik englene har, uavhengig av tid og Rom (1.Kor 15).
Men det er ikke slik at denne fullendelsen skjer helt av seg selv, helt uten vår påvirkning. Peter sier at vi kan fremskynde Jesu gjenkomst med måten vi lever på (2.Pet 3). Og nei, han antyder ikke at vi må leve sløvt og falle ifra, tvert imot. Hvordan kan det være? Er det slik at det er vårt ansvar å få Jesus tilbake? I all uenighet som vi kan møte i ulike syn på endetiden, så er dette det kritiske spørsmålet. Hvis Gud vet at vi kommer til å mislykkes totalt, og at han må bruke tusenårsriket som en redningsplan og fullføre misjonsbefalingen i den; hvorfor i det hele tatt prøve? Hvis Laodikea er endetidsmenigheten og det er slik Gud vet at den kommer til å være, da er jo å leve sløvt helt i tråd med det å få fremskynde Jesu gjenkomst. Men det er ikke noe i NT som så mye som antyder dette. Kommer Jesus til å hente en brud som horer i vei med verden og gir blaffen i oppdraget? All lære må testet på hovedlinjene i NT, og dersom det er i konflikt, så er det grunn til å stille spørsmål om vi er på trygg grunn. For det NT derimot antyder er at forskjellen på de som vil leve med Gud og andre bare blir større og større - en økt polarisering og økt konfliktnivå - noe som i seg sjøl er rensende. Om evangeliet ikke går frem, er det mye mindre av forfølgelse og motstand. Det forteller kirkehistorien oss. Om vi gjemmer oss i menighetshusene våre og skjelver i frykt for "den store trengsel", så har vi ikke skjønt mye. Mange troende søsken opplever den store trengsel rundt omkring. Da deg en runde med kristne i den kinesiske undergrunnsmenigheten, som norsk sekulær presse sier er blitt flere enn 150 millioner, og fortell dem skremmebildet av den store trengsel. De vil bare se dumt på deg. For de lever i den. Fortell den kinesiske kvinnelige evangelisten som er blitt voldtatt og torturert i fengsel om alt det fæle som kommer, og som Gud må fri oss ifra. Hun vil lure på hvilken planet du bor på, og dernest om du lever med Gud. For alle som vil leve gudfryktig, skal bli forfulgt, sier Paulus (2.Tim 3.12). Gudfryktighet betyr en ærefrykt for Gud som gir en demonstrasjon av Guds rike som gir vekst for Guds rike, og slik vekst provoserer til motstand.
Tilbake til dagens tekst. Peter snakker i det første kapittelet om en kraft og en guddommelig fullkommenhet som gjennom at vi tror og tar imot Guds løfter, har alt som tjener et gudsliv og en gudsfryktig livsstil. Så ser han på hva som preger en frisk og voksende tro. Han sier når alt dette er hos dere og får vokse, da er vi ikke uvirksomme i vår relasjon til Jesus. Når disiplene ber Jesus: øk vår tro, så snakker Jesus om å tjene. Uvirksom er det motsatte av vekst. Vi må sette oss i situasjoner der troen blir utfordret, og fordi tro bare kan være virksom i kjærlighet, så må vår tro ha en retning som berører og velsigner andre. Hvor mange andre blir velsignet av vår tro og kjærlighet? Det er en god termostat på hvordan livet vårt er med Gud. Men hvis alt som styrer kristenlivet er en kamp for ikke å føle seg fordømt, så mister vi evnen til å se hva som er Guds vilje for oss. Syns du at det er langt igjen? Flott! Da er det store muligheter for fremgang, og lite muligheter for at dette blir kjedelig. Spørsmålet er ikke hva du gjør neste år, men hva du gjør idag. Fordømmelse kryper inn sammen med vantro og håpløshet. "Jeg kommer ikke til å forandre meg. Jeg har prøvd." Det du egentlig sier er at Gud aldri kommer til å forandre deg, og at han har prøvd. Jeg har håp om forandring; derfor fryder jeg meg over avstanden. Hver dag blir et eventyr med Jesus. Hva vil han lære meg idag? "Men blir det ikke nederlag?" spør du? Jo, selvsagt. Men det har Gud regnet med. Det er derfor han kaller meg disippel - en læresvein. Om det er noe jeg skal lære, er må det jo skje en utvikling, og hvor mye har du lært uten å gjøre feil? Ikke alle feil er dermed synd. Gud blir bare opprørt om jeg har så lite tillit til hans kjærlighet at jeg graver talentet ned i frykt for å tabbe meg ut. En leder som har betydd mye for min utvikling når jeg var ung har sagt: "Han elsker deg slik du er, og alt for mye til å la deg bli slik du er." Derfor vil Guds vekst. Vi tenker fort at vekst betyr at ting ikke er slik de burde være. Hvis det var slik, hvordan kunne Jesus vokse? (Luk 2.40). Hele NT snakker om vekst som det normale og som noe positivt. Da må vi legge våre menneskelige og lovisk/religiøse tanker og følelser til side og si "ja" til Guds plan.
Tilbake til dagens tekst, enda en gang. Peter snakker om inngang i Guds Rike. Ikke som noe "en gang da" i motsetning til "nå". Nei! Disse hører sammen. Vi lager fort skiller der bibelsk teologi og lære forkynner en sammenheng. Jo mer inngang i riket vi har nå, jo nærmere er vi Jesu gjenkomst. Jo mer av hans vilje, som allerede skjer i himmelen, som også skjer på jord, jo nærmere er vi fullendelsen. I Åpenbaringsboka er menigheten, Jesu brud, beskrevet som en by som kommer ned ifra himmelen, ifra Gud. Mange lengter etter en himmel og skjønner ikke hvor mye av himmelen som allerede er tilgjengelig. For Peter sier at inngangen, døra, portalen til Guds rike skal stå vidåpen om vi lever i vekst og nærhet til Gud. Vi ber ikke "La ditt rike komme" som et rituale hver søndag. Nei, vi trenger oss inn i Guds rike og river det til oss (Matt 11). Vi er grådige på Guds nåde, ikke i en selvopptatt fråtseparty, men på vegne av dem som ikke allerede har fått oppleve og tatt imot. Løftet om en vidåpen dør er der, men den må tas imot i tro og utholdenhet. Himmelen har vært åpnet fra den dagen Jesus rev den åpen da han ble døpt og gjennom dette åpnet en ny tidsepoke, men det hjelper lite om vi har en lukket himmelen mellom våre to ører hvor vi stenger Kristus i oss, håpet om herlighet (Kol 1), inn i vantro og bedagelighet. For hva er Guds rike, om det ikke ligner på den Jesus vi finner i evangeliene? Bommet Jesus grovt? Ut fra dagens menighetsliv i intellektuelle Vesten, så kan det jo virke at en tenker slik. For enten tok Jesus grunnleggende feil, eller så gjør vi det. Vi må slutte å lure oss selv og teoretisere og privatisere et åndelig liv. Det har ingen plass i bibelen. La oss heller bekjenne vår villfarelse og vende om. La oss be verden om tilgivelse fordi vi har levd så sløvt og likegyldig, heller enn å beskylde en likegyldig verden for å være årsak til vår sløvhet. Bibelen sier at Guds dom begynner med menigheten, ikke med verden, men "pekefinger-kristendommen-i-glass-hus" synes ikke å ha fått det med seg. Hva betyr det? At det blir ille fremover? Nei, på ingen måte. Guds dom for oss som allerede har akseptert den, er det beste som fins. Guds dom er dom over synd, ja, men Guds dom er også vår rettferdiggjørelse i Kristus. Guds dom er den daglige vandringen med Jesus der helliggjørelsen tar plass. Og "uten helliggjørelse skal ingen se Herren" (Hebr 12.14). Bibelen viser oss en holdning til Guds dommer, der vi elsker dem og holder dem høyt. Er det ikke nydelig når Gud har sagt sin mening? Da trenger vi jo ikke lure! Noe av det mest frusterende er når Gud sier til meg: "Ja, det var to gode valg; du gjør det du tenker er best." Argh! Men du ser; Gud vil ikke detaljstyre oss i alt. Han vil la oss vokse opp som modne menn og kvinner som kan kjenne i hjertet hva som er best; og merke at viljen til det gode i hjertet bringer god frukt.
Men det er ikke slik at denne fullendelsen skjer helt av seg selv, helt uten vår påvirkning. Peter sier at vi kan fremskynde Jesu gjenkomst med måten vi lever på (2.Pet 3). Og nei, han antyder ikke at vi må leve sløvt og falle ifra, tvert imot. Hvordan kan det være? Er det slik at det er vårt ansvar å få Jesus tilbake? I all uenighet som vi kan møte i ulike syn på endetiden, så er dette det kritiske spørsmålet. Hvis Gud vet at vi kommer til å mislykkes totalt, og at han må bruke tusenårsriket som en redningsplan og fullføre misjonsbefalingen i den; hvorfor i det hele tatt prøve? Hvis Laodikea er endetidsmenigheten og det er slik Gud vet at den kommer til å være, da er jo å leve sløvt helt i tråd med det å få fremskynde Jesu gjenkomst. Men det er ikke noe i NT som så mye som antyder dette. Kommer Jesus til å hente en brud som horer i vei med verden og gir blaffen i oppdraget? All lære må testet på hovedlinjene i NT, og dersom det er i konflikt, så er det grunn til å stille spørsmål om vi er på trygg grunn. For det NT derimot antyder er at forskjellen på de som vil leve med Gud og andre bare blir større og større - en økt polarisering og økt konfliktnivå - noe som i seg sjøl er rensende. Om evangeliet ikke går frem, er det mye mindre av forfølgelse og motstand. Det forteller kirkehistorien oss. Om vi gjemmer oss i menighetshusene våre og skjelver i frykt for "den store trengsel", så har vi ikke skjønt mye. Mange troende søsken opplever den store trengsel rundt omkring. Da deg en runde med kristne i den kinesiske undergrunnsmenigheten, som norsk sekulær presse sier er blitt flere enn 150 millioner, og fortell dem skremmebildet av den store trengsel. De vil bare se dumt på deg. For de lever i den. Fortell den kinesiske kvinnelige evangelisten som er blitt voldtatt og torturert i fengsel om alt det fæle som kommer, og som Gud må fri oss ifra. Hun vil lure på hvilken planet du bor på, og dernest om du lever med Gud. For alle som vil leve gudfryktig, skal bli forfulgt, sier Paulus (2.Tim 3.12). Gudfryktighet betyr en ærefrykt for Gud som gir en demonstrasjon av Guds rike som gir vekst for Guds rike, og slik vekst provoserer til motstand.
Tilbake til dagens tekst. Peter snakker i det første kapittelet om en kraft og en guddommelig fullkommenhet som gjennom at vi tror og tar imot Guds løfter, har alt som tjener et gudsliv og en gudsfryktig livsstil. Så ser han på hva som preger en frisk og voksende tro. Han sier når alt dette er hos dere og får vokse, da er vi ikke uvirksomme i vår relasjon til Jesus. Når disiplene ber Jesus: øk vår tro, så snakker Jesus om å tjene. Uvirksom er det motsatte av vekst. Vi må sette oss i situasjoner der troen blir utfordret, og fordi tro bare kan være virksom i kjærlighet, så må vår tro ha en retning som berører og velsigner andre. Hvor mange andre blir velsignet av vår tro og kjærlighet? Det er en god termostat på hvordan livet vårt er med Gud. Men hvis alt som styrer kristenlivet er en kamp for ikke å føle seg fordømt, så mister vi evnen til å se hva som er Guds vilje for oss. Syns du at det er langt igjen? Flott! Da er det store muligheter for fremgang, og lite muligheter for at dette blir kjedelig. Spørsmålet er ikke hva du gjør neste år, men hva du gjør idag. Fordømmelse kryper inn sammen med vantro og håpløshet. "Jeg kommer ikke til å forandre meg. Jeg har prøvd." Det du egentlig sier er at Gud aldri kommer til å forandre deg, og at han har prøvd. Jeg har håp om forandring; derfor fryder jeg meg over avstanden. Hver dag blir et eventyr med Jesus. Hva vil han lære meg idag? "Men blir det ikke nederlag?" spør du? Jo, selvsagt. Men det har Gud regnet med. Det er derfor han kaller meg disippel - en læresvein. Om det er noe jeg skal lære, er må det jo skje en utvikling, og hvor mye har du lært uten å gjøre feil? Ikke alle feil er dermed synd. Gud blir bare opprørt om jeg har så lite tillit til hans kjærlighet at jeg graver talentet ned i frykt for å tabbe meg ut. En leder som har betydd mye for min utvikling når jeg var ung har sagt: "Han elsker deg slik du er, og alt for mye til å la deg bli slik du er." Derfor vil Guds vekst. Vi tenker fort at vekst betyr at ting ikke er slik de burde være. Hvis det var slik, hvordan kunne Jesus vokse? (Luk 2.40). Hele NT snakker om vekst som det normale og som noe positivt. Da må vi legge våre menneskelige og lovisk/religiøse tanker og følelser til side og si "ja" til Guds plan.
Tilbake til dagens tekst, enda en gang. Peter snakker om inngang i Guds Rike. Ikke som noe "en gang da" i motsetning til "nå". Nei! Disse hører sammen. Vi lager fort skiller der bibelsk teologi og lære forkynner en sammenheng. Jo mer inngang i riket vi har nå, jo nærmere er vi Jesu gjenkomst. Jo mer av hans vilje, som allerede skjer i himmelen, som også skjer på jord, jo nærmere er vi fullendelsen. I Åpenbaringsboka er menigheten, Jesu brud, beskrevet som en by som kommer ned ifra himmelen, ifra Gud. Mange lengter etter en himmel og skjønner ikke hvor mye av himmelen som allerede er tilgjengelig. For Peter sier at inngangen, døra, portalen til Guds rike skal stå vidåpen om vi lever i vekst og nærhet til Gud. Vi ber ikke "La ditt rike komme" som et rituale hver søndag. Nei, vi trenger oss inn i Guds rike og river det til oss (Matt 11). Vi er grådige på Guds nåde, ikke i en selvopptatt fråtseparty, men på vegne av dem som ikke allerede har fått oppleve og tatt imot. Løftet om en vidåpen dør er der, men den må tas imot i tro og utholdenhet. Himmelen har vært åpnet fra den dagen Jesus rev den åpen da han ble døpt og gjennom dette åpnet en ny tidsepoke, men det hjelper lite om vi har en lukket himmelen mellom våre to ører hvor vi stenger Kristus i oss, håpet om herlighet (Kol 1), inn i vantro og bedagelighet. For hva er Guds rike, om det ikke ligner på den Jesus vi finner i evangeliene? Bommet Jesus grovt? Ut fra dagens menighetsliv i intellektuelle Vesten, så kan det jo virke at en tenker slik. For enten tok Jesus grunnleggende feil, eller så gjør vi det. Vi må slutte å lure oss selv og teoretisere og privatisere et åndelig liv. Det har ingen plass i bibelen. La oss heller bekjenne vår villfarelse og vende om. La oss be verden om tilgivelse fordi vi har levd så sløvt og likegyldig, heller enn å beskylde en likegyldig verden for å være årsak til vår sløvhet. Bibelen sier at Guds dom begynner med menigheten, ikke med verden, men "pekefinger-kristendommen-i-glass-hus" synes ikke å ha fått det med seg. Hva betyr det? At det blir ille fremover? Nei, på ingen måte. Guds dom for oss som allerede har akseptert den, er det beste som fins. Guds dom er dom over synd, ja, men Guds dom er også vår rettferdiggjørelse i Kristus. Guds dom er den daglige vandringen med Jesus der helliggjørelsen tar plass. Og "uten helliggjørelse skal ingen se Herren" (Hebr 12.14). Bibelen viser oss en holdning til Guds dommer, der vi elsker dem og holder dem høyt. Er det ikke nydelig når Gud har sagt sin mening? Da trenger vi jo ikke lure! Noe av det mest frusterende er når Gud sier til meg: "Ja, det var to gode valg; du gjør det du tenker er best." Argh! Men du ser; Gud vil ikke detaljstyre oss i alt. Han vil la oss vokse opp som modne menn og kvinner som kan kjenne i hjertet hva som er best; og merke at viljen til det gode i hjertet bringer god frukt.
Den generasjonen som bringer Jesus tilbake til jord, er den generasjonen som lever slik med Gud at de ikke kommer til å se døden. Har du tenkt på det? Den første dette skjer med er ifølge bibelen Enok; Guds venn. Det som står om han, er at han vandret med Herren. Så tok Gud ham til seg, så han døde aldri. Dette skjedde også med Elia, som også er en type på Guds menighet, slik også Moses er det. Moses sitt legeme fant de aldri etter at han døde; Elia døde ikke med ble tatt opp til himmelen. Ser du lenken til 1. Tess 4 der Paulus omtaler Jesu gjenkomst? Jeg hørte en forkynnelse en gang der forkynneren så for seg at Enok gikk med Gud inntil Gud sa: "Du nå er du nærmere mitt hjem enn ditt, så nå fortsetter vi bare". Det er kanskje en litt flåsete måte å si det på, men det ligger en dyp sannhet bak. Hva er vårt hjem, egentlig? Bibelen sier at det er i himmelen. Ikke at det skal bli vårt hjem, men at det er vårt hjem. Det betyr vi føler oss hjemme der. Vi er satt i det himmelske sammen med Kristus, men skjønner vi hva det betyr? Jesus sier at han fører over Guds rike til disiplene (Luk 22,29). Ordet betyr å overdra, overføre; er et ord som er et juridisk og teknisk begrep for å overdra arv. Vi kan gjerne slå oss på brystet å kalle oss bibelske og nytestamentlige; men graden av modenhet gjenspeiles demonstrasjon av et rike som består i kraft, ikke i tomme ord, og slett ikke stolt selvforherligelse. Det er den Gud setter sitt stempel på som får ære av Gud, ikke den som ærer seg sjøl. Og når Gud setter et stempel, så ligner det forunderlig mye på han sjøl det som foregår. Både jeg og kona mi har vært livstruende syk, og er blitt berget. Vi har fått en ny sjanse. Vi vil bruke den til å leve et liv som gir rik inngang i Guds rike. Du verden så mye å oppdage og innta! Og vi har iallefall ikke mye tid om vi skal erfare det her vi lever nå. Det er bare her vi har det privilegiet å tro Gud med de forutsetninger vi har nå, å se og profetere stykkevis, og med den smerten det innebærer. Da skal vi forstå fullt ut, uten de begrensninger som en syndig verden underlagt forgjengelighet innebærer. Det er et element av offer, som vi bare kan gjøre nå. Det er derfor det er så verdifullt for Gud, og det er derfor han lønner så godt. Det du kommer til å gjøre i himmelen vil derfor ikke gi samme avkastning, har du tenkt på det? Jesus kommer ikke til en sløv og horaktig brud, full av verdens lyst og skam. Han kommer til en brud som har gjort seg klar. Han kommer ikke til en steinrøys. Han kommer til et tempel i Ånden som er bygd ferdig, hvor han er grunnsteinen, sluttsteinen og alt imellom (Sak 4.7). Ser du for deg Jesus som sluttsteinen på en steinrøys, full av kaos, kjødelighet og rot? Ikke jeg heller. Gud unner Jesus bedre enn det; og vet du? Han kommer til å gi Jesus noe som er bedre, for det er det Far har lovt Sønnen. Tror du han holder det han lover? Ja, det er mer behagelig å tro at Guds rike ikke lenger er det som det var når Jesus overførte det til disiplene og det som han forløste på pinsedag. Vi tar oss nok litt bedre ut. Men jeg frykter ham som kommer til å stille meg til ansvar for det han har gitt. Hva gjorde vi med det? Tok lysten til alle andre ting over. Dro vi på fisketur mens Jesus befalte å rense kreftsyke, reise lamme av rullestolene og legge ned blindeforbundet? Vet du; verden og Vesten i særdeleshet kommer ikke til å bli det samme. Det er lett å være intellektuell og oppføre seg pent så lenge det går bra. Når rettigheter og rikdom blir tatt ifra deg, derimot, så kommer ditt egentlige jeg til syne. Vi ser allerede konturene av det. Vi tror kanskje at nazisme aldri kan skje igjen. Vel, all menneskelig godhet er et resultat av Guds nåde, og når vi selv tar æren for det, så kan du selv tenke deg hva som tar over når Gud sier: "Fint, prøv litt uten en periode, og så får vi se hvordan det går." Vi er redde for at muslimer tar over og innfører Sharia. Vel, om ingen av dem som kommer får se helhjertede kristne som demonstrerer Guds rike, så de vender om og tror på den oppstandne Guds salvede, så kan det, om vi ikke får Sharia, iallefall få omfattende konflikter og mindre trygghet og frihet. Når en prest ble drept i et menighetshus i Frankrike av en islamist, så talte den hellige Ånd til meg og sa; vi kan hjemme oss i menighetshusene og droppe oppdraget fordi vi tenker det er tryggere. Men krig over over oss enten vi velger det eller ikke.
Hvorfor skriver jeg alt dette? Grunnleggende sett for å rydde i eget hode, for år med feillæring har satt sine spor; for å få en klarhet i hva er det jeg tror og hvorfor. Og Gud har bedt meg om å dele det jeg ser; helt uavhengig av politisk korrekthet i forhold til menighetsammenheng, samfunn og popularitet. Du vil ikke få det som klør i øret, her. Jesus, Guds salvede, som åpnet himmelen for meg på en landevei utenfor en campingplass i Örebro etter år med total mørke, angst og ufred; hans vidunderlige smil satte meg fri. Han reddet livet mitt, bokstavelig talt, og gav meg et oppdrag, og det oppdraget forsøker jeg å være tro imot.
Herre, vil du åpenbare ditt rike for oss! Vil du hjelpe oss i en omvendelsesprosess som går så langt at vi ser ditt rike, her og nå. Gi oss å leve slik at inngangen til ditt rike er vidåpent, Jesus! Far, jeg ber om at din Sønn, Jesus, skal få lønn for det offeret han gav; en brud som har gjort seg rede. Herre, la ham få det i oss. Herre, la oss vinne den Salvede. La ham bli betatt av den skjønnhet du, Far, har gitt oss. La oss ikke kaste bort nåden, den vakre hvite kledningen, og all utsmykkingen som du har gitt oss ved den hellige ånd, og heller velte oss i verdens søle av forgjengelige ting. Herre, se i nåde til oss. La oss få nåde til å ydmyke oss, heller enn å bli ydmyket av at vi høster der vi har sådd. Kom, Herre Jesus. Kom!
Hvorfor skriver jeg alt dette? Grunnleggende sett for å rydde i eget hode, for år med feillæring har satt sine spor; for å få en klarhet i hva er det jeg tror og hvorfor. Og Gud har bedt meg om å dele det jeg ser; helt uavhengig av politisk korrekthet i forhold til menighetsammenheng, samfunn og popularitet. Du vil ikke få det som klør i øret, her. Jesus, Guds salvede, som åpnet himmelen for meg på en landevei utenfor en campingplass i Örebro etter år med total mørke, angst og ufred; hans vidunderlige smil satte meg fri. Han reddet livet mitt, bokstavelig talt, og gav meg et oppdrag, og det oppdraget forsøker jeg å være tro imot.
Herre, vil du åpenbare ditt rike for oss! Vil du hjelpe oss i en omvendelsesprosess som går så langt at vi ser ditt rike, her og nå. Gi oss å leve slik at inngangen til ditt rike er vidåpent, Jesus! Far, jeg ber om at din Sønn, Jesus, skal få lønn for det offeret han gav; en brud som har gjort seg rede. Herre, la ham få det i oss. Herre, la oss vinne den Salvede. La ham bli betatt av den skjønnhet du, Far, har gitt oss. La oss ikke kaste bort nåden, den vakre hvite kledningen, og all utsmykkingen som du har gitt oss ved den hellige ånd, og heller velte oss i verdens søle av forgjengelige ting. Herre, se i nåde til oss. La oss få nåde til å ydmyke oss, heller enn å bli ydmyket av at vi høster der vi har sådd. Kom, Herre Jesus. Kom!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar