Hvordan venner snakker (Salme 89)

Salmene er blitt en slik rikdom i vandringen min med Gud. Det gir et sant bilde av en gudsrelasjon mitt i denne verden. Ingen firkant. Ikke glansbilde. Det er håp, drømmer, nederlag, omvendelse, fortvilelse, angst, frustrasjon og anklage. Alt i en herlig suppe. For det er slik livet vårt er, ikke sant?
Så hva da? Et liv uten mål og mening, men med Gud? Nei, nei. På ingen måte. Davids liv var ikke uten mål og mening, Jobs liv var ikke uten mål og mening. I vandringen med Gud utvikles vår modenhet og forståelse. Det betyr mer håp, tro, innsikt, tålmodighet, kjærlighet og lovprisning. Samtidig forsvinner ikke utfordringer, skuffelser, frykt, nederlag og spørsmål. Vi kan lage et bilde av et gudsliv som er perfekt. Ikke gjør det. Du roter med identiteten din. Du er en disippel. Arbeid pågår. Det betyr utvikling. Det betyr feil og mangler (hvis ikke - hvor blir da av vekst og utvikling?). Jeg snakker ikke bare om synd. Men om utvikling som menneske. Jesus lærte og utviklet seg. Som menneske. Han lærte lydighet sier bibelen. Syndet han? Nei! Men som menneske så viste han et eksempel, en naturlig vekst og utvikling. Ting ble lagt til. Det var der ikke før, men det innebar ikke synd, bare naturlig mangel som gav rom for vekst. Hvis vi tror at det å være fullkommen ikke innebærer mulighet for ny innsikt, kommer himmelen til å være et kjedelig sted. Men Gud er så stor og universet så stort at hver dag i evigheten vil lære deg noe nytt. Så venn deg til det. Læring er kommet for å bli. Nå er vi ufulkomne. Det betyr at vi  kan være tunglærte. Vi mister budskapet, og vi må trene på å høre og å lyde. Så mislykkes vi og vi får nye runder. Vi fortviles over oss selv og over andre. Midt opp i dette smiler Gud, for han vet at hans nåde er nok.
Jeg satt i bilen på vei ut til evangeliseringsgruppa. Skattejakt. Jeg liker det. Liker å gi Gud muligheten til å berøre mennesker. Samtidig kjenner en seg hjelpeløs og sårbar. "Lenge siden jeg har sett momentan helbredelse, nå. Å, Herre. Grip inn for ditt navns skyld. La ikke lille meg stå i veien for ditt verk. Nåde, nåde, nåde, Gud. Det var en periode det skjedde så mye, og nå synes det står stille. La det fortsette å øke. Jeg ber deg, Gud." Jeg følte plutselig Guds smil og stille visken: "Tigger du?" Jeg kvapp litt. Ja, kanskje gjør jeg det, men jeg ønsker ikke å tigge som en farløs, jeg ønsker å hvile i den identiteten du har gitt meg, Gud. Du vil jo dette mer enn meg, så hvorfor tigge? "Identitet er noe som vokser i en relasjon. Skuespill er ikke utgangspunktet for vekst. Du kan kjenne nød og utålmodighet og frustrasjon. Du kan dele den med meg. Trygghet og fred er det jeg gir tilbake." Nei, du har rett, tenkte jeg. Er jeg der at jeg er utålmodig og tigger og ber, så er jeg der. Gud smiler og er for meg, og vi snakker sammen om denne trosvandringen. Takk, skal du ha Pappa. Jeg trenger ikke stresse med identitet og hvile, slik at det blir et skuespill foran deg. Så tåpelig. Du kjenner jo hjertet mitt uansett. 

Senere på dagen leste jeg Salme 89. Hele salmen er om pakten og løftene, og Guds trofasthet, men så helt på slutten snur fokuset. Da renner det over med frustrasjon. Hvor blir alt dette av, Gud? Jeg smilte litt, og kjente meg igjen. "Er det vantro?" spurte Ånden meg. Nja, jeg var neimen ikke helt sikker. Vi er blitt så foret med ideen om rett bekjennelse, så det er mye i bibelen en kan få et litt anstrengt forhold til. Det er kanskje mer et rop i nød over situasjonen som var alt annet enn det Gud hadde lovt. Når Elisja ropte: "Hvor er HERREN, Elias Gud?" så var det ikke i et rop i vantro, men et rop i tro. Til og med Jesus ropte på korset: "Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?" Var det vantro? Selvsagt ikke! Å løfte hjertet sitt til Gud i nødens stund er ikke vantro - det er et yttrykk for tro. Gud ber oss komme og øse ut det som er oss på hjertet. Jesus fant tro i nøden: "Det er fullbrakt", og: "Far, i din hånd overgir jeg min ånd", og hans løfte til oss er at hans fred skal bevare hjertene og tankene våre. Paulus sier et sted at han innfor Gud var helt ute av seg, men i møte med korinterne ved sans og samling. Vi har en tendens til å være høflig med Gud, men går ut av vårt gode skinn i møte med utfordringene. Vennskap er ikke alltid bare høflig. Venner deler fra dypet av hjertet - det er slik vi berører hverandre. Mens jeg reflekterte over spørsmålet om salmisten var opprørsk og vantroende, sa ikke Gud så mye, men jeg kunne merket hans smil i mitt indre. Vi har puttet både Gud, og troen - relasjonen til ham - i en liten, trang boks. Slik ser det ut. Men livet er ikke i en boks, og derfor er ikke levende tro det heller.

Gud gjorde meg oppmerksom på at jeg var utålmodig i bønnene. Ikke fordi han ville stoppe meg eller ta meg for noe, men bare for å gjøre meg oppmerksom på at det også er en del av et naturlig bønneliv - for noen ganger er vi der. Det som er viktig er at vi ikke bare ber og snakker selv, men at vi lytter. "Pappa Gud, hva tenker du om dette?" Det er nøkkelen til et rikt bønneliv, hvor vi lærer ham å kjenne. Om tankene flyr, kan vi be i tunger. Finn deg et rom hvor du er trygg på at ingen hører deg, eller sett på høy lovsangsmusikk, og be i tunger. Høyt! Lenge! Vet du hva som skjer? Sinnet har ingen frukt av det (1.Kor 14). Det gir ikke næring til tankene, men til ånden i ditt indre, så du stiller inn kanalen, og du kan kjenne fred og se Guds perspektiv. Gamle pinsevenner snakket om å be seg igjennom. Det er en øvelse som ikke er så vanlig å høre om lenger. Du kjenner at ånden faller til ro i Guds nærvær. En tanke eller et skriftsted kommer til deg, din situasjon her på jorden kobles til Guds evige hensikt, og du har profetisk innsikt som gir hvile. Jeg har funnet ut at det nytter ikke å legge seg på sofaen å hvile hvis ånden er opprørt. Du er like sliten i ditt indre. Det blir som å ligge våken hele natten. Kroppen ligger der, men du blir ikke fornyet og resatt. Din ånd trenger et møte med den levende Gud for å fylles opp og bli resatt. Å ha en bønnepartner som en kan snakke om livet med Gud i fortrolighet med, og dele erfaringer, er en veldig styrke - egentlig helt nødvendig. For hverdagene kan innta oss og gjøre oss åndelig sløve, slitne og mer under i situasjonen enn over den. Vi må leve som vise og ikke som uvise og kjøpe fri den tiden Gud har satt av i sin kalender - til oss (Ef 5.15-16), og en bønnepartner i et fortrolig disippelfellesskap vil stille deg spørsmålet. Hvordan er livet ditt med Gud? Ubehagelig? Jo, da, men heller litt ubehag nå, og så få gode vaner som lønn seinere. Tenk, jeg har venner som ber for meg, som jeg snakker regelmessig med, og hvor vi spør de kritiske spørsmålene. Vi avtaler: Hva skal vi spørre hverandre om. Vi avtaler: Hva skal vi be for i forhold til bønnepartneren til neste gang. Og så deler vi: Hvordan er utviklingen? Disippelvenner har dialog, akkurat slik Guds venner har det med Herren. Du verden for en hjelp det var vært. Du verden så takknemlig jeg er for slike venner. Jeg var langt nede, men venner gav meg nytt håp. Det er kjærlighet i praksis! Har du en slik venn? Eller: Er du en slik venn? Det er egentlig så enkelt at enhver kan gjøre det. En må snakke om det som er og det som skjer - bort med skuespillet. Det tar tid å se god utvikling, og det tar tid å bli fortrolig. Ikke forvent revolusjon den første måneden. Gi det ett år, og se det så tilbake. Du vil se vekst!

Gud delte med meg i bilen om salme 89. Han viste meg at løfter og visjon kan skape et indre press som kan uttrykke seg i fortvilelse og nødskrik: Gud hvor er det blitt av alle løftene. Hvor er dine gjerninger blitt av? Hva er det blitt av folket ditt som du har utvalgt deg for å gjøre ditt navn stort? Gud, hvor lenge skal dette være slik? Ikke fordi en har mistet troen og håpet, men fordi løftene har formet en bilde i vårt indre, og vi lengter sånn etter å se det fullført, og vi sukker med sukk som ikke kan rommes i ord. Det er normalt. Og så er det normalt å stille seg på post og se hva Herren vil svare. For spørsmålet er ikke hvor langt det er til målet, men hva som er neste steg og om vi er villig til å ta det. Hvordan spiser man en elefant? En bit av gangen. Jeg spurte Herren: Hva er neste steg for meg? Han svarte: "Du har tatt mange steg. Ting du ikke gjorde før, gjør du nå. Det du ikke fungerte i, har du begynt å fungere i." Å, jo, det var sant. Jeg hadde jo faktisk det. Når dagen var omme, hadde jeg tatt enda et lite steg jeg ikke hadde gjort tidligere. Folk vi snakket med som ikke var syke. Hva med å høre ifra Gud og gi dem en oppmuntring, en hilsen ifra himmelen som kunne berøre hjertene, som viste at Gud vet om dem. Hvorfor hinke på en fot når en kan gå å begge beina. Alle har skjulte ting i livet sitt, men alle er ikke syke. Paulus sier at vi alle kan profetere, og når vi gjør det, så vil folk erkjenne at Gud bor imellom oss. Det er ikke begrenset til kristne møter. Det fungerer utmerket ute blant folk. Jeg tok et lite steg. Men uten nye steg, blir det ingen vekst. En dag skal jeg svare for hva jeg gjorde med all nåden Gud gav meg. Jeg skal svare for hva jeg gjorde med evangeliet. Kan jeg være likegyldig og la gavene ligge og holde dette for meg selv? Nei. Jeg sier som Paulus: Fordi jeg kjenner frykten for Herren, søker jeg å vinne mennesker.