Det er over 2000 år siden Jesus gikk omkring i Galilea og Judea - siden hans død og oppstandelse definerte et tidsskille. Starten på den Messianske tidsalder - hvor Gud demonstreres med kraft og kjærlighet igjennom mennesker som tror på Jesus Messias - den Salvede.
Når en ser på kirkehistorien og vekkelseshistorien, så blir det veldig tydelig hva kristenheten har taklet best og dårligst. Og svaret kan få oss til å undres, eller hva? Det vi har taklet best er forfølgelse, motgang og undertrykkelse. Under slike forhold går Guds rike fram, mot alle odds. Et moderne eksempel er undergrunnsmenigheten i Kina. Selv kinesiske myndigheter innrømmer nå at de kristne i Kina teller mer enn 100 millioner. Og vet du? De kristne i Kina bruker ikke tid og krefter på å klage på myndighetene selv imellom og på manglende rettigheter. De bruker tid og krefter på spre evangeliet. Det er derfor Guds rike går fram. Så. Hva er det kristenheten har taklet dårligst? Jo, velstand, privilegier og politisk og militær makt, som den som regel har endt opp med å misbruke, til skam for Guds navn. Er det ikke et paradoks? Og her er enda et paradoks. Vekkelse fører til velstand - i utgangspunktet en velsignelse hvis vi klarer å håndtere det riktig. Et moderne eksempel er både Kina og Sør Korea, begge land har opplevd en kraftig økning i velstand. Utfordringen er om det leder oss inn i sløvhet og bedagelighet, på grensen til praktisk ateisme.
Om en ser dette i lys av bibelhistorien, så har vi hatt samme runddansen som Israel hadde. Gud advarte dem mot å få gale ideer når de kom inn i landet og nøt velstanden der- at dette hadde noe primært med dem å gjøre - at det var dem og deres innsats alene som stod for velstanden. Når en ikke lever i tro, og det er relasjoonen til Gud som er kilden til alt - også velstand, så står grådighet og avgudsdyrkelse rett rundt hjørne. I vårt samfunn dyrker vi ikke Molok og Baal, men vi dyrker Mammon - en iboende ateistisk, humanistisk Gud, der mennesket er i sentrum og Gud blir ganske perifer. Der det å vitne om Guds godhet blir litt fjernt, for mye av det vi har tar vi som en selvsfølge, og et overnaturlig liv med en Gud som vi føler vi knapt nok trenger, blir femte hjulet på vognen - hva skal *vi* med det? Derfor ender en opp med i liten grad å berøre dem rundt seg med evangeliets godhet og sannhet. En har blitt avvist noen ganger, og anser det for kristendomsforfølgelse nok til å avskrive seg selv som evangelist - det får noen få utvalgte ta seg av. Vi har nok med hus, hjem, bil, hytte, båt, venner som vi liker å være sammen med, og et par hobbyer. Og forresten: Ferien - den må jo planlegges.
Når en ser på kirkehistorien og vekkelseshistorien, så blir det veldig tydelig hva kristenheten har taklet best og dårligst. Og svaret kan få oss til å undres, eller hva? Det vi har taklet best er forfølgelse, motgang og undertrykkelse. Under slike forhold går Guds rike fram, mot alle odds. Et moderne eksempel er undergrunnsmenigheten i Kina. Selv kinesiske myndigheter innrømmer nå at de kristne i Kina teller mer enn 100 millioner. Og vet du? De kristne i Kina bruker ikke tid og krefter på å klage på myndighetene selv imellom og på manglende rettigheter. De bruker tid og krefter på spre evangeliet. Det er derfor Guds rike går fram. Så. Hva er det kristenheten har taklet dårligst? Jo, velstand, privilegier og politisk og militær makt, som den som regel har endt opp med å misbruke, til skam for Guds navn. Er det ikke et paradoks? Og her er enda et paradoks. Vekkelse fører til velstand - i utgangspunktet en velsignelse hvis vi klarer å håndtere det riktig. Et moderne eksempel er både Kina og Sør Korea, begge land har opplevd en kraftig økning i velstand. Utfordringen er om det leder oss inn i sløvhet og bedagelighet, på grensen til praktisk ateisme.
Om en ser dette i lys av bibelhistorien, så har vi hatt samme runddansen som Israel hadde. Gud advarte dem mot å få gale ideer når de kom inn i landet og nøt velstanden der- at dette hadde noe primært med dem å gjøre - at det var dem og deres innsats alene som stod for velstanden. Når en ikke lever i tro, og det er relasjoonen til Gud som er kilden til alt - også velstand, så står grådighet og avgudsdyrkelse rett rundt hjørne. I vårt samfunn dyrker vi ikke Molok og Baal, men vi dyrker Mammon - en iboende ateistisk, humanistisk Gud, der mennesket er i sentrum og Gud blir ganske perifer. Der det å vitne om Guds godhet blir litt fjernt, for mye av det vi har tar vi som en selvsfølge, og et overnaturlig liv med en Gud som vi føler vi knapt nok trenger, blir femte hjulet på vognen - hva skal *vi* med det? Derfor ender en opp med i liten grad å berøre dem rundt seg med evangeliets godhet og sannhet. En har blitt avvist noen ganger, og anser det for kristendomsforfølgelse nok til å avskrive seg selv som evangelist - det får noen få utvalgte ta seg av. Vi har nok med hus, hjem, bil, hytte, båt, venner som vi liker å være sammen med, og et par hobbyer. Og forresten: Ferien - den må jo planlegges.
Og før du tenker at her fordømmes hele den vestlige sivilasjon for sins velstand og at dette er fattigdomsforherligelse, så skal jeg være rask å si at hus, bil, hytte, båt og ferie er gode ting i seg selv. Spørsmålet er hvordan du tjener Gud med dem. Er det plass til andre, nye mennesker i hjemmet ditt og i hytta di? Inngår alle disse tingene som Guds rike redskaper. Når du drar til syden i ferien, hva er da modus - å leve sløvt, eller å søke Gud sammen hver dag, nå som en har bedre tid og bygge inn litt gode vaner og snakke om hvordan en skal videreføre dette når en kommer hjem? Spørsmål for ikke så mye hva, som hvilken hensikt det vi gjør og det vi eier tjener. Har du et hjem, har du et menighetshus, et sted for ikke-troende å komme inn å oppleve Guds fred, Guds vevillige nærvær, legedom og frelse. Barna er med på laget og er trent til å ta del: forbønn, ord fra Gud, knipe gjestene på nesen (hvis de der små nok). Folk som kommer ser: Guds rike = familie. Det er plass til alle.
Verset i Salmen som er utgangspunktet for mine tanker og betratninger, sier at den Davidiske ætten, Jesu ætt vil aldri forgå. Det vil alltid finnes et vekkelsesfolk, et folk som ber og som gjør Jesu gjerninger. Hvilke utfordringer i negativ forstand som er rundt, er ikke det som avgjør, tvert imot. Jeg undres når kristne bruker tid og oppmerksomhet på islamisme som en fare for det "kristne" Europa. Det kan være en fare for det ateistiske Europa - for det kristne Europa finnes ikke, like lite som Julenissen. Vekkelseskristne, derimot går inn i kjernen av utfordringen med radikalisering og Jihad: Farløse hjerter som lengter etter Pappa. En kan alltids bruke tid på å fremstille folk som onde dyr, men en glemmer da at dette er onde dyr som Jesus gav sitt liv for. Og de kan være nærmere Guds rike enn den likegyldige naboen som helst vil sende dem ditt peppern gror. Det vil si: om den likegyldige naboen blir sikkelig rystet av dem nå skjer, så kan også her bli rom for gode samtaler: Hva er tryggheten din basert på egentlig?
Jeg er ikke redd for krig - jeg er bare redd for at kristne i for stor grad bare ser den ytre krigen, og ikke den indre, vi som er kalt til å be om forsoning og fred. At de ser farene, men ikke ansiktet til den Usynlige evige Gud, som har lovt oss seier, samme hva. Gud vil reise opp en ætt som skal fullføre oppdraget. Lettvint er ikke et ord som passer inn, men midt i all byrden, har Jesus sagt: Kom til meg, alle som strever. Det er et sted å legge av byrden og kjenne at Gud bærer med når vi legger av alle våre bekymringer, og tar på oss dem Gud vil gi oss. Da blir faktisk byrden lettere å bære. For Pappa Gud fortviler ikke i angst; han føler med oss, men vet også hvor dette ender til slutt. Dersom blandes hans smil med våre tårer, og vi smiler med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar