Tro og kjærlighet i Guds Salvede - del 1 (1. Tim 1)

Innledning

Jeg skulle lede en samtale på en gruppesamling om tro og kjærlighet. Nøkkelverset var fra Gal 5:

"...her gjelder bare tro virksom i kjærlighet" (Gal 5.6)

Samtalen gikk sånn passelig; det er nok vanskelig både å lede og ta del i samtaler om så omfattende begreper som tro og kjærlighet. Folk lurte på hvor jeg egentlig ville hen med spørsmålene, og det var sikkert ikke uten grunn. Det er lettere når vi snakker om hva ting betyr i praksis, og jeg kunne nok med fordel ha innledet med noen praktiske eksempler. Det har havnet i "note to self" boka. Men disse begrepene tro, håp og kjærlighet er helt sentrale begreper for oss kristne. Paulus sier at det er disse som står igjen når alt er ferdig, når alt det midlertidige er borte. Det er altså evige verdier som alle har sin rot i hvem Gud er.

Tro og kjærlighet - nådeprodukter

Paulus sier om seg selv at han opplevede Guds nåde. Nåden betyr at Gud at Gud gir av seg selv til oss, selv om vi ikke fortjener det. Han gir oss av sitt egen natur (2. Pet 1), sitt vesen, sin rettferdighet, sitt liv; han lever i oss. Hva med tilgivelse for synd? Jo, da. Det er ligger i Guds rettferdighet, . Men Gud gir oss ikke bare det. Hans plan er at han skal være alt i alle. Hvor mye som ikke er Gud, er igjen når Gud er alt i alle? Tenker du ingenting? Da tenker du rett! Disippelgjøring er en prosess der vi skal bli mer og mer lik Gud. Ut med våre tanker; inn med Guds tanker. Ut med våre begrensninger; inn med Guds tilveiebringelse; ut med vår tvil; inn med Guds tro.

Tro og kjærlighet som et produkt av Guds nåde er en gjennomgangsmelodi i brevene i NT. Vi ser at det er det Paulus gleder seg over når han skriver, og Jesus trekker frem når han taler til menigheten i Tyratira.
- Ef 1.16: Hørt om deres tro til Herren Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige
- Ef 5.23: Fred være med våre søsken, og kjærlighet og tro fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
- Kol 1.3-5: Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. For vi har fått høre om deres tro på Kristus Jesus og om kjærligheten dere har til alle de hellige på grunn av håpet som venter dere i himmelen.
- 1. Tess 1.3: For vår Gud og Fars ansikt husker vi stadig på hvordan dere er virksomme i tro, arbeider i kjærlighet og holder ut i håp til vår Herre Jesus Kristus.
- 1. Tim 1.14: Og vår Herres nåde har vært overstrømmende rik og har gitt meg tro og kjærlighet i Kristus Jesus.

- 1. Tim 4.12: La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.

- 2. Tim 1.13: Ha de sunne ord du har hørt av meg, som forbilde i tro og kjærlighet i Kristus Jesus.
- Åp 2.19: Jeg vet om dine gjerninger, din kjærlighet og tro, din tjeneste og utholdenhet. Ja, dine siste gjerninger overgår dine første!

Tro og kjærlighet - ingen av dem kan stå alene

Du har kanskje samme reaksjonen som de i gruppa; hva er da poenget med dette, broder? Er det noen som er uenige? Nei, antakelig ikke sånn tilsynelatende. Vi bruker de samme ordene, men kanskje er innholdet noe forskellig. For men mens vi snakker veldig mye om Guds kjærlighet, så snakker vi veldig lite og Guds tro. Noen kan også få det for seg at fordi Paulus sier at kjærligheten er stor (gr. megas), ofte oversatt størst (1.Kor 13), så er det kjærligheten som egentlig er viktig, og troen forblir bare et instrument, noe midlertidig på veien mot det store målet. Men dersom vi tenker at summen av Guds ord er sannhet, så kan en ikke ta et vers og slå ihjel andre vers med; men se det ene i sammenheng med det andre. En kan ikke si at Guds forutviten om hvem som tar imot evangeliet dermed betyr at Gud har bestemt hvem som skal bli frelst eller ikke, for sannheten om en fri vilje og dermed et ansvar for egne valg står fremdeles. Vi kan ikke ta Guds ubetingete kjærlighet og si at Guds rettferdighet og dom ikke lenger gjelder. Og vi kan ikke si at tro ikke er en evig himmelsk verdi, forankret i hvem Gud selv er, når bibelen sier at det er en av det tingene som blir stående, bare fordi han sier at kjærligheten er mega. Kommer troen av kjærligheten, eller kommer kjærligheten av troen? Svaret bibelen gir, er: Ja, og begge kommer ifra Gud og er et resultat av Guds nåde. Kjærlighet kommer til uttrykk gjennom et rent hjerte, en ren samvittighet og en oppriktig tro. Men det er også andre veien: det eneste som gjelder er "tro virksom i kjærlighet". Altså kommer tro til uttrykk gjennom kjærlighet. Det er Guds kjærlighet, Guds godhet som driver oss til omvendelse (Rom 2). Guds nåde/miskunn og kjærlighet er så nært beslektet at det som i NT er agape, kjærlighet, er i GT chesed, miskunn eller paktskjærlighet. Uten Guds nåde og kjærlighet, så kan vi ikke nærme oss Gud.  Der begynner tro og omvendelse. Men dette "både og" betyr at ingen av disse, tro og kjærlighet, kan stå alene, og at de er en evig symbiose som gir hverandre mening, og de gir bare mening og har bare mening i relasjon til hverandre.  Det er sant nå, og det vil være sant når alt står ferdig i evigheten. Du skjønner, Gud skifter ikke karakter når alt står ferdig. Det er vi som har skiftet karakter og er blitt ham lik. Alternativet er at vi delt opp Gud, men han er én og alltid i harmoni med seg selv. Han er alltid rettferdig når han er kjærlighet og alltid kjærlig når han dømmer. At Gud skulle være likegyldig til ondskap er ikke kjærlighet, strenghet og kjærlighet er ikke motsatte verdier for Gud, selv om vår opplevelse av det kan tilsi at Gud skifter farge. Vi får den siden av Gud vi selv velger å tro på og forholde seg til. Noen hisser seg opp over en Gud som de mener er på linje med nazistene fordi han dømmer folk til helvete. Trist, for da er det akkurat det de får. Jesus forteller i lignelsen om han som var så redd for Gud strenghet at han gravde ned talentet. Gud var jo så veldig storforlangende. Vel, sa Jesus. Dersom du tror at Gud forventer noe tilbake av det han investerer i deg, så hvorfor ikke høre med ham hvordan man best investerer. Men idéen om Guds strenghet som noe utilnærmelig, gjorde at han fikk nettopp det: Guds strenghet og Guds dom i form fravær av Gud.

Vi roter det til for oss når vi ender opp i en grøft av redsel for å havne i den andre grøften. Vi har hatt år med trosbevegelse der fokuset på tro, og da tro som velsigner først og fremst deg sjøl var så fremtrende at det som skal styre troens kraft, kjærligheten kom helt i bakgrunnen. Hvis du ikke var vellykket, frisk og rik, så var det din egen feil og din egen vantro. Stakkars Jesus - hadde ikke mye tro han, ser du. Paulus heller ikke. Han eide ikke sin egen farkost eller hest engang, men gikk til fots. For en vantro type! Vi kan bli så opptatt av en side av Gud at vi helt mister gangsynet. For det første: Tro er ikke noe som er engang i nærheten av prestasjon, noe vi kan skryte av, like lite som kjærligheten er det. For Gud er troens kilde. Når Peter og Johannes ser en mann som har vært lam i 40 år helbredet, så er Peter sitt fokus ikke på egen fromhet og selvtilfredshet. Nei, han snakker om den tro vi "får ifra ham" som grunnen til at mannen nå stod frisk foran dem. Hvorfor sier vi at det er Guds kjærlighet? Fordi det er bare i fellesskapet med Gud at vi kan nyte og ta del i den kjærligheten. Kjærligheten er knyttet til Gud og hvem han er. Når vi opererer i den kjærligheten så er det utelukkende fordi han bor i oss og virker på oss med sin nåde. Og for dem som ikke tror, og kanskje mener de har noe å fare med: Det er også bare et resultat av Guds nåde. Om Gud skulle trekke sitt gode nærvær bort, så ville resultatet blir at vi i et øyeblikk ville bli så ugudelige at selvødeleggelse og selvutslettelse hadde blitt resultatet. Det er i ham vi rører oss og er til. Gud er ikke langt borte fra noen, uansett hvor ugudelig de lever. Fortapelse, en evighet borte ifra Gud, er det ingen levende menneske som vet hva er for noe. Gud blir ikke spesielt glad når vi tar til inntekt for oss selv i vårt selvtilfredse selvskryt, det som han har gitt oss i sin godhet. Gud forventer at vi ikke oppfører oss som om vi ikke har fått av ham det gode vi har, det være seg ikke-troende som troende. For Gud gjør ikke forskjell på folk.

Guds tro, ikke bare Guds kjærlighet

Men hvorfor snakker vi ikke om Guds tro slik vi snakker om Guds kjærlighet? Har du noen gang hørt en preken om Guds tro? Ikke jeg heller. Men det er altså slik at Gud er full av tro - det er en del av hans vesen; det er derfor han er Gud. Han talte, og det stod der. Det er tro. Jesus sier i evangeliene:

"Og Jesus svarte dem: «Ha tro til Gud! Sannelig, jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet: ‘Løft deg og kast deg i havet!’ og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil skje, da skal det også gå slik. Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det. " (Mark 11.22-24)

"Akkurat," tenker du. "Der kommer de der trosbevegelse greiene". Nei, det er ikke det. Dette er Jesus som taler; og enten vi liker det eller ikke, så snakker han om at vi kan tale og så skjer det, akkurat som vår Far i himmelen. Hvorfor? Fordi vi har fått hans type tro i hjertet, fordi han bor i oss ved sin Ånd, og fordi hans levende, mektige ord har tatt bolig i oss. Utfordringen er at vi er blitt hjernevasket med vantro, og har så mye dårlig erfaring i baggasjen at vi kommer umiddelbart i en depressiv prestasjonsangst så snart vi beveger oss inn på tro som tema. Hvordan kan vi nå få dette til? Nei, det er nettopp det som hele greia. Vi får det ikke til! Det er derfor vi trenger nåde. Har du noen ganger reflektert over om Adam og Eva hadde trengt nåde om de aldri hadde syndet? Ikke det? Nei, det skjønte ikke de, heller, og derfor gjorde de det fatale valget. Synd kom inn i verden for å overbevise oss mennesker at vi aldri i verden vil få dette til uten Gud; og vi holder nå på fremdeles, og så anklager man Gud for all elendigheten; helt drepende dårlig logikk. "Ha tro til Gud", sier den norske oversettelsen. Passion Translation sier: "La Guds tro være i deg". Young's Literal Translation sier: "Ha Guds tro!" Den ene oversettelsen peker på at troen strekker seg mot Gud. Den andre peker på at troen kommer ifra Gud. Hvilken er korrekt, den første eller den siste? Svaret er: ja! Slike dobbeltbetydninger forekommer veldig mange steder i det nye testamente, det benyttes veldig mange genetiver som kan forstås på flere måter og i veldig mange tilfeller gir alle betydningene god mening. En god oversettelse av verset ville ha vært: "Ha den tro til Gud som Gud har til seg selv og som han selv virker i deg!" Men hallo? Det var tre betydninger. Ja, nettopp. Så rikt er Guds ord - en oversettelse vil slite med å få med alle sider av denne rikdommen vi eier! I Gal 2.20 snakker Paulus om at han ikke lenger lever selv, men at Kristus lever i ham. Og det livet han lever, det lever han i troen på Guds sønn. Vel, du har vel allerede skjønt det. Også her brukes genetivs form. Paulus lever i den troen på Guds sønn som Guds sønn har plantet i ham, og som er Guds sønns egen type tro. Du skjønner at den tro du fikk i gave av Gud, den har samme DNA og samme karakter som Guds egen tro. Når Gud er troens opphavsmann og fullender, så er det fordi det begynner med Gud, det handler om Gud og det ender med Gud. Tro er ikke noe mer midlertidig enn Gud er midlertid. For Gud er tro så viktig at han lar deg gå igjennom en hel masse trøbbel for å rense og forfine troen. Tro finnes som en Åndens gave, noe du fungerer i der og da, og den finnes som en del av din karakter - den du er blitt - som en Åndens frukt. Det som Gud renser, renser han for at mer frukt skal komme frem. Så når Gud renser troen (1.Pet 1.7), så er det fordi den er dyrebar for ham; en frukt av et liv i fellesskap med og overgivelse til ham.

Del 2