Å være en hverdagstilbeder (Sal 71)

David var et definitivt høydepunkt i det gamle testamente. Det er vel knapt noen person i bibelen vi har slik innsikt i det indre liv til, heller. I salmene vrenger David sin sjel i oppturer og nedturer. Han røper indre hemmeligheter som vi knapt sier til våre nærmeste. David gjorde sine feil - STORE feil, og  likevel er Guds oppsummering av livet hans, at han tjente Gud i sin generasjon (Apg 13). For et vitnesbyrd! "Vel gjort, du trofaste tjener!" Hvem av oss vil ikke høre det på den siste dag? Det må være det store målet i livet, eller hva?

Hva var det så som gjorde David til den mannen han var? Hva er det som gjør at han, på tross at han drev hor, og drepte en mann for å skjule det, og selv uttalte dødsdommen - fikk nåde hos Gud? Det vi finner om David var at han var hel ved - han var tydelig og han stod for noe, selv når det kostet mye. Du kunne vite hvor du hadde ham hen. At han er så personlig og ærlig i salmene, er en side av det. For hva har vi egentlig å tape eller å beskytte og verne. For David var Gud hans vern - derfor var det ikke noe problem å være åpen og sårbar.

"Vær et vern og en klippe dit jeg alltid kan komme! Du har sagt at du vil frelse meg, du er mitt fjell og min borg" (Sal 71.3)

For David var det et sted han alltid kunne komme uansett hvor han var hen. Livet begynte ikke veldig uproblematisk for David. Etter han fikk den STORE profetien om kongedømme, bød livet stort sett bare på en endeløs rekke med trøbbel. Har du opplevd det? At etter de sterkeste møtene med Gud og de sterkeste ordene, så kommer prøvelsene som perler på en snor? En kan jo bli forvirret av halvparten. David hadde sine mørke øyeblikk. Han hadde tider hvor han mistet motet og stod og spilte åndsvak foran en Filisterkonge. Modige David. Heltekrigeren David. Det var et øyeblikk hvor til og med hans egne menn ville steine ham, og ikke engang Filisterkongen ville ha ham på sin side. Du vet at du har en "bad-hair-day" når ikke engang fiendene dine vil ha deg på sin side. Snakk om nedside! Men David hadde et ankerfeste i livet sitt.

"Min munn er full av lovsang, jeg synger om din herlighet dagen lang." (Sal 71.8)

"Men jeg vil alltid vente med håp, jeg vil legge lovsang til all lovsang du får." (Sal 71.14)

Lovsang og takk til Gud var ikke noe søndagsmøteopplegg for David. Det var ikke fine møtelokaler og parkeringsplass med behagelige stoler. Nei, det var trange huler, ørken og stein. Midt i vanskelige situasjoner med mye press, slit og uro er det rikdommen av tilbedelse strømmer fra David sitt liv. David levde i en salvelse av tilbedelse - en salvelse vi alle får del i når vi blir frelst og fylt av den hellige Ånd - en lovprisningsdrakt. Utfordringen er at vi glemmer så fort. Når nye utfordringer kommer, så tennes voldsomme følelser opp i vårt indre, og alt vi har erfart med Gud synes å være milevis borte. Vi er så veldig nærsynte. Det er derfor vi trenger å ta lovprisningsbrillene på oss som noe vi gjør regelmessig, hver dag, gjennom dagen, når vi våkner, når vi legger oss, når vi sitter på bussen på vei til jobb eller skole. En bevissthet av at Gud er med oss, at hans Ånd hviler over oss. David sier: Jeg synger om din herlighet dagen lang. Noen ganger slippes sangen ut, men uansett er det noe vi tar fram i vårt indre. I vesten er vi opplært til å tenke, analysere, finne løsning og handle. Paulus omtaler det som "logismos" i 2. Kor 10 når han snakker om hvordan han tar "tankesett", "resonnering", "argumentasjon", "spekulasjoner" til fange. En logisk rekke av tanker som virker logisk, men som i mange tilfeller utelukker Gud. Det er snakk om en livsstil, ikke enkelttanker som fyker gjennom hodet. Hva gjør vi når vi møter på en ny situasjon, en ny utfordring. Tar vi inn Gudsperspektivet? Tar vi en liten lovsang i vårt indre, slik at vi "venter med håp", eller handler vi bare instinktivt ut fra vår menneskelige fornuft? Lever vi som troende mennesker, eller er vi egentlig praktiske ateister? Livets vanskeligste periode har lært meg noe viktig. Når Jesus sier at uten ham, kan vi ingenting gjøre, så mener han det faktisk. Du kan komme i en situasjon hvor det er absolutt ingenting du kan gjøre. Det oppleves grusomt. Helt forferdelig. Rene torturkammeret. Og underlig nok kan det være starten på noe nytt. David hadde sitt torturkammer. Saul var etter ham og ville ta livet av ham. Det var ikke noe David kunne gjøre for å hindre det å skje. Han måtte flykte. Han måtte gjemme seg. Han kjente på savn og mangel på menneskelig komfort og trygghet. Men det var her han lærte Gud å kjenne. Det var her han lærte en livsstil av å sette oppmerkomheten på Gud. For midt foran fiendenes øyne opplevede han at "hans beger fløt over". Noen ganger tok panikken over, men David hadde lært en ting: "Når jeg blir redd, så priser jeg Gud, og da letter angsten, og jeg er ikke redd mer". Kanskje ikke umiddelbart, men et overgitt liv gir deg tilgang på Guds fred. Om vi kommer til ham med alle våre tanker og følelser slik David gjør, så lover bibelen oss en fred som overgår all forstand. La det boble over av frustrasjon og engstelse - men overfor Gud. Når hjertet er tømt, vil takken komme. Takk, Gud, for at du orker å høre på! Takk for svar, Herre. Takk for løsning og hjelp!

"Trengsel og ulykker lot du meg se, men du vekker meg til liv på ny, og du løfter meg opp igjen fra dypene under jorden." (Sal 17.20)

Vi kan være langt nede, som om vi føler vi er under jorden. Ingen ser oss, ingen synes å bry seg, men Gud ser, og kan vekker oss til liv og løfter oss opp. Om det skulle bli så ille at vi opplever at Guds livet får seg en knekk, og vi føler vi må begynne på nytt, så er det slik at når Gud gjenreiser, så er det nye dimensjoner han legger til. Røttene har kommet lenger ned i jorden og det som vokser opp, er bare sterkere enn før. Alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere, er det noen som har sagt. I bibelsk sammenheng er det slik at om det dreper deg, så vekkes du opp igjen uansett. Slik som profetene i Åp 11. Og folk undrer seg. Gikk ikke han eller hun helt under, og her er de - sterkere og klarere enn noen gang før?

"Jeg er blitt et tegn for mange, du er min tilflukt og mitt vern." (Sal 71,7)

Vi trenger å knytte vår tilbedelse til hans herlighet. Hvem han er og det han gjør. Noen tenker at det Gud gjør er mindre viktig, men du kan ikke skille på dette. Gud er det han gjør og gjør det han er. Det er bare vi som kludrer sånne ting til, og later som vi er noe vi ikke setter ut i handling. Det er ikke en bibelsk tankegang, for Gud er ikke slik. "Dersom du ser Guds hånd, er det bare å løfte blikket litt, så ser du Guds ansikt," er det en apostel jeg respekterer høyt som har sagt. Du ser Gud i det han gjør i ditt og andre sitt liv. Derfor oppfordrer bibelen oss til å minnes det han har gjort. Det vil tenne troen og gjøre oss klar til nye eventyr, nye under, og hjelpe oss til å komme på i stresset og den vanskelige situasjonen: Men hei, Gud er jo midt opp i dette. Hva sier han om saken?

"Gud, fra jeg var ung, har du lært meg opp. Jeg forteller fortsatt om dine under." (Sal 71,17) 

Helt fra David var ung, lærte Gud David opp i en fokus på og en oppmerksomhet rundt Guds under. Han brukte enhver anledning til å skryte av hva Gud hadde gjort. Goliat. Megautfordring. Alle skjelver. Hva sier David? Jo: Men Gud har jo berget meg fra både løve og bjørn. Hva er en storkjefta filister mot det? Ned med ham! Han tok ikke et dypt teologisk studie og kom ut etter 2 år med en konklusjon om at under ikke skjer lenger, så her var det bare å bøye seg for fienden. David var forankret i sitt eget Gudsliv på en positiv måte. Dersom Gud kan gjøre det, så fikser han helt sikkert også det. Hadde Israelsfolket tenkt slik, så hadde dem ikke sutret om kjøtt som om Gud ikke kunne gi dem kjøtt. De hadde bare bedt i tro og så hadde de kost seg resten av dagen med kylling grillet med Guds ild. Om vi ikke dyrker en livsstil der vi hele tiden minner oss om hva Gud har gjort, så blir vi nærsynte og perverterte i vår tankegang. Vi blir sånne sutrebarn som hyler for den minste ting og gir opp. Det går fint. Gud håndterer det. Men hans drøm er at vi skal vokse opp og få del i hans tanker for oss. Hva med å be: "Gud, hva er dine tanker for meg idag? Ta en av dine favoritter, Gud. Mitt hjerte er åpent for deg. Jeg er lytter øre". Lovsangen hjelper oss å gjøre dette. Takken bringer oss innfor Guds trone. Hans nærvær i vårt indre minner oss: Vår Gud er stor. I den vanskeligste perioden i livet mitt som kristen, var dette den ene tingen som gjorde at jeg ikke helt gav opp: Alle undergjerningene jeg har sett Gud gjøre - i og gjennom meg. Det var noe som gjorde at det var umulig å gi helt slipp, selv om det gjorde så vondt at det var helt ubeskrivelig. Hver gang alt ble helt svart, så var det et "ja, men" i mitt indre. Glem ikke alle hans velgjerninger. Snakk om dem, Del dem med andre - bruk enhver anledning.

Jeg satt i et møte med en menighetsleder og hadde dialog om å involvere en bror jeg kjenner på en gudstjeneste. Det var en viss skepsis i luften, og i dialogen ble det litt forviklinger med ord og språk slik det gjerne kan bli når en ikke kjenner hverandre godt. Midt i dette sa menighetslederen noe jeg bet meg merke i: "Vi ser under, vi, vi har sett en mann helbredet fra terminal kreft. Men vi snakker ikke så mye om det." Jeg var helt målløs. Jeg hadde da vært en del av denne forsamlingen i flere år, og så har jeg altså ikke fått vite at akkurat denne menigheten hadde sett et slikt under. Og samtidig hørte jeg Ånden hviske: "Ja, og det er derfor nettopp dere ikke ser slike helbredelser på regelmessig basis. Taushet er vantroens språk." Bibelen ber oss dvele ved å meditere på Guds under. Hvorfor? Fordi de røper Guds natur og hans vesen. Du kan bli vis av å studere og grunne på Guds gjerninger. Bibelen er ikke så mye en regelbok som den er en bok om liv og handling.

Hva betyr dette i praksis for meg? Det betyr
1) Jeg kjøper regelmessig ny lovsangsalbum som kommer ut. Et lovsangsalbum var det som brøt himmelen åpen i den mest mørke stunden i livet mitt som kristen. Det berget livet mitt. Verdt noen kroner? Absolutt!
2) Jeg følger regelmessig med på youtube kanaler hvor vitnesbyrd legges ut
3) Jeg setter av tid til å lytte til lovsang eller så spiller jeg og synger selv, og så venter jeg på Gud, enten alene eller sammen med den vakre damen jeg er gift med.
4) Jeg trener meg på å knytte tanker og følelser til Gud i løpet av dagen. "Hei, Pappa! Hva tenker du på akkurat nå? Dette tenker jeg på." Det var da barnslig. Ja, akkurat! Og jeg elsker det.
5) Jeg leser bibelen regelmessig, og er mye innom salmene.
6) Jeg setter meg mål om å utforske troslivet på nye områder, og så gjennomfører jeg tiltak jeg bestemmer meg for. For min del er det å være med ut på gata på skattejakt, hvor en får trening både i å høre ifra Gud og betjene mennesker med legedom og profetiske oppmuntringer. For din del kan det være noe helt annet. Men lever du alltid innfor komfortsonen, så vokser du ikke i kjennskapen til Gud Så enkelt er det. Han er ingen "bare-sitte-i.sofaen-og-glo" Gud. Å vandre med Gud betyr handling, det betyr utforskning. Det er Guds ære å skjule en sak, og et kongebarns privilegium å grave det frem. Hva er greia? Å, så gøy når du finner det! For en glede og for triumf. Nok en ting å prise Gud for.

Å være en tilbeder handler om hverdager. Hverdager som er kjekke, artige gøyale og givende, og hverdager som er kjipe, plagsomme, og på grensen til nådeløse. En mental trener jeg har fulgt litt med på sier: Det som gjør forskjellen på de som forblir middelmådige og de som virkelig lykkes, er ikke først og fremst egne forutsetninger, flaks, eller omgivelser. Det er det små valgene de gjør hver dag. Spørsmålet er uansett om vi når det mål Gud har satt for oss. Den beste utgaven vi kan bli ut fra det mål av tro og nåde Gud vil gi oss. Vet ikke hvordan det er med deg, men ser plenty med forbedringspotensiale. Og er ikke det flott? Da ligger det an til et spennende liv. Ta valget og om å være en hverdagstilbeder idag!