Hvorfor Urias?

Det hender at den hellige ånd taler til meg og gir meg nye vinklinger på historier i bibelen som jeg ikke tror jeg kunne ha funnet på selv. I morges hvisket han til meg og sa: "Det er mange Urias'er i menigheten. Veldig gode, helhjertede folk som faller for akkurat det: godhet og helhjertethet, fordi de rundt trekker seg unna, når de egentlig burde ha vært der og beskyttet, og sørger for at de ikke gikk i frontlinjen alene." Sånn i halvsøvne er det ikke alltid jeg henger med, men jeg har grunnet på dette i løpet av dagen. Hvordan henger dette sammen? Hva mener du, Gud?
At Urias var en godhjertet og helteaktig person er jeg ikke i tvil om. Tenk altså at han nektet å gå hjem til sin meget skjønne kone, så vakker at selveste David ble fristet til å gjøre noe som jeg tror han ikke hadde forestilt seg at han kunne finne på å gjøre. Han var mer opptatt av lojalitet sin de som var der ute i krigen, som manglet både komfort og den trygghet et hjem representerer. Hvor mange av oss hadde tenkt slik? For en edel mann. Til og med når David i panikken skjenket mannen full, kunne ikke engang dette endre Urias karakter. I likevel - edel og hel ved som han var, så falt han i krigen. Han ble stilt der krigen var tøffest og så ble han etterlatt alene - så situasjonen og fienden kunne felle ham.
Jeg kjenner til situasjoner hvor akkurat dette har skjedd. Personer og ledere som i lojalitet til situasjonen går inn, der hvor andre burde ha sett at deres sårbarhet i situasjonen skulle tilsi at de ikke gjorde akkurat det. Det kan være sårbarhet på grunn av egen tidligere involvering - eller vennskap som kunne bli satt på prøve fordi beskjeder må gis som kan taes ille opp.
Men er det ikke slik da at det nettopp er slike belastninger ledere må og skal ta? Jo, vi har en tendens til å tenke akkurat slik. Og det er slik i bedrift og næringslivet. Den som har ansvaret får best lønn og må ta ubehaget. Men nå er det slik at vi er ikke bedrift og næringsliv, vi er en familie. I jobbsammenheng er det slik at en bare kan ta en ny jobb, og næringslivstopper får gjerne falmskjerm, også. Men i menigheten er det ikke slik. Dette er livet, både til ledere og andre som har gitt seg inn. Det er ikke bare å finne seg noe annet, for det er snakk om vennskap og relasjoner, kall og ansvar. Det som skjer i næringslivet og offentlig sektor for den slags skyld, er at alle ligger lavt i terrenget når det blir tøft. Vi tenker på egen situasjon og eget vel, for er vel vi betalt for at det blåser hardt på toppene? La dem ta det de som har fått oppgaven. Arbeidsplassen vil i begrenset grad ha omsorg for deg - det er en kontrakt som sier noe om ansvar og oppgaver - og det er egentlig verken ønsket eller forventet at du skal oppføre deg annerledes. Gjør lederen dårlige valg i en sårbar situasjon, så får det bli deres problem.
Vi kan alle komme i slike sårbare situasjoner, ikke bare ledere. Spørsmålet er mer om vi helt uavhengig av roller og grad av ansvar, ser hverandre og beskytter når vi ser at dette fort kan gå fra dum til ille. Utfordringen er at når gode folk ikke ser at andre kommer inn og tar ansvar, så løper de ikke fra ansvaret. De gjør noe, selv om de er sårbare. De stiller seg i gapet. Men i noen situasjoner hadde det vært bedre for både dem og andre rundt dem, om de lot de være. Sårbarhet kan være det presset i situasjonen som gjør at du ikke ser klart hvordan du kommuniserer med dem det gjelder. Situasjonen preger deg og din måte å relatere deg til utfordringene på. Og du burde iallefall ikke være alene i det. Men Urias ble alene, og han falt for fiendens grep. Gjorde han noe feil? Var han dårlig, siden det ikke gikk godt? Nei, Urias var tvers igjennom god, han. Det er ingen som er ufeilbarlige. Det er ingen som er så sterk at vi i kraft av oss selv vil bli stående i enhver situasjon. Det er ikke slik at vi nødvendigvis er den som kommer opp med de beste løsningene, eller best når inn til personer rundt oss i vanskelige situasjoner og unngår å kløne det til. Det kommer an på situasjonen. Hvordan er vi som Guds folk? Stikker vi av når det blir vanskelig. Tenker vi: Lederne får ta seg av det - det er dem som er satt til det? Eller ser vi at vi alle bare er mennesker og at vi uansett posisjon eller utrustning kan komme i situasjoner der vi, leder eller ikke leder, er like sårbare som alle andre? I et lederteam gjelder det samme. Beskytter vi hverandre? Tør vi å si til andre i sårbare situasjoner at de kanskje bør la det ligge, og la andre ta "støyten", og kanskje ta støyten sjøl? For det nytter ikke alltid å si til en Urias at de bør la det ligge, at de bør gå hjem til kona og bare hvile om ikke andre gjør jobben. For de er ikke sånn. De føler ansvar, og om ikke andre tar ansvaret, så ender det opp med å gjøre noe som i en del tilfeller bare gjør situasjonen verre, og ikke bedre. Det ble ikke bedre for Urias. Han døde. Det ble ikke bedre for kona hans. Hun mistet en god mann. Det ble ikke bedre for David. Han ble skyldig i å ha utøst uskyldig blod. Det hadde vært bedre for ham om han ble avslørt som horkar, tross alt.
Det er når det er press, vanskelige situasjoner og tøffe tider at vi blir testet må verdiene våre. Da kommer det til syne hvordan vi egentlig tenker - om vi tenker bedrift eller familie. Selv om det er mange likheter, er det også vesentlige forskjeller. David trengte en Jonatan - og han var sårbar uten. Jonatan var også en god mann som døde unødig. Urias hadde også trengt Jonatan. For Jonatan hadde refset David i situasjonen, og ikke vært som Joab - en kynisk morder. Som ledere er det viktig at vi forstår at vi ikke er uunnværlige - at vi tør å vise oss sårbare. Da inviterer vi folk inn til å ta av oss byrder vi ikke bør bære. Det er en apostel jeg setter høyt som har sagt: Vi er nyttige, men ikke nødvendige. Det er en ymdyk erkjennelse - at det faktisk er bedre at det noen ganger er andre som går i spissen i krigen - ikke alene, men sammen med andre. Det var søsken som hindret Paulus fra å gå inn i folkemengden når det var opprør i Efesus. De berget sannsynligvis livet hans. Men Paulus tenkte ikke på sitt eget ve og vel, og han tenkte heller ikke på sin egen begrensning. Folk som brenner for noe kan ha den svakheten. Vi oppfører oss som vi er Supermann, og slikt hovmod står for fall.
Vi er ikke kalt som menighet til å etterligne verden. Vi er ikke kalt til å ledere som representerer pastor- og pavevelde. At når ingen andre tar tak i det som må gjøres, så er det opp til pastoren å gjøre det, enten han eller hun egner seg til det eller ikke - enten på grunn av gaveutrustning eller andre forhold.
Den samme apostelen jeg refererte til har fortalt hvordan han noen ganger høflig må be familie og venner gå bort når det har vært krise. De har vært så full av medfølelse og desperasjon, men i all denne menneskelige knytningen til utfordringene, så har de nettopp vært bare det, og derfor ikke en del av løsningen. Tro er enklere når en ikke er så følelsesmessig invovlert at alt det menneskelige tar over - så en ikke ser klart. En blir grepet av tanken på hva som skjer hvis dette ikke løser seg mer enn tanken på Gud som løser alt. Jeg har selv møtt ledere som i all sin medfølelse helt tydelig ikke har hatt tro i møte med min krise, og jeg har vært der selv som leder. Det er noen ganger vi i all vår godhet faktisk ikke bidrar til løsning, men snarere snubler i egne og andres ben. Herre, måtte vi vokse opp til ham som er hodet for sitt legeme, så vi ikke dytter Urias foran oss og lar ham få trøkken, men selv vokser opp og tar ansvar og beskytter hverandre i kjærlighet. Herre, hvorfor skal heltene falle? Hvorfor skal skade bli til det verre? Hvorfor skal en feil produsere den neste, inntil det ikke lenger finnes legedom? Hvorfor Urias, Herre? Jeg ber om at Jonatan skal gjenoppstå og leve med David. Herre, at det blir venner og søsken mer enn bare kollegaer. Alle roper om sin paktskjærlighet, men hvem finner vel en trofast mann? Hvor lenge, Gud? Hvor lenge før vi vokser opp, så du får det uttrykket du lengter etter? Kyrie Eleieson!