Hans nærvær er hans miskunn (Sal 63,3-4)

Disse versene viser hemmeligheten til Davids sterke Gudsliv. Han hadde vært der i helligdommen og skuet Guds herlige vesen. Det gjorde ham fremfor alt til en tilbeder og lovpriser. Han visste bare en ting. Det å få være nær Gud er bedre enn alt hva naturlig liv kan tilby. For det er det som er Guds miskunn - at han lar oss få komme nær til ham, så vi får se hvem han er. David sier det i en annen salme: "Salig der det menneske som Herren lar slippe nær til seg". Det faktum at vi som skrøpelige mennesker får skue Guds herlighet i hans veldige tronrom og slippe fra det i livet - det er miskunn. Davids respons er lovprisning. Det er naturlig, for alt i hans tempel roper: Ære! Ordet lovprisning har på grunnspråket en dobbelt betydning. Det betyr for det første lovprisning. Men det betyr også å roe ned. Er det ikke vår erfaring? Selv har jeg erfart i perioder med stress og uro at det ikke er noe som kan gi sjelen slik fred som å knele innfor Gud eller å vende seg til ham i lovprisning. Det er noe som skjer når hans Ånd løfter vår ånd og hans ansikt møter vårt. Våre problemer blir så små i møte med hans storhet og herlighet. Et møte med Gud setter livets utfordringer i nye perspektiver. Til og med om vi dør, så tjener det oss til gode. Hva kan vi da tape, når ikke en gang vår største og siste fiende biter på oss? Det hjelper å ha en evig perspektiv på det vi opplever og involverer oss i. Guds tronrom er så fylt av fred at det ikke er plass til en engstelig tanke. Derfor sier Skriften: vær ikke bekymret for noe, men alle ting fremfor Gud. Dersom du har lagt det innfor Guds trone, så er det bare fred tilbake. Og hans fred som overgår alt vi forstår, vil bevare oss hele og sunne. Hans tronrom er også fylt av lovprisning. Det henger sammen. Det er noe som får Guds indre til falle til ro - til å trives. Mistrives Gud i himmelen? Nei! Han trives fordi ting er i harmoni med Guds plan og hensikt. Hans plan er at det skapte skal ære Skaperen - ikke av tvang, men av fri vilje. Når Guds indre faller til ro, så ligner det svært lite på den ro vi finner på et gamlehjem. Når Guds trives, så slipper han seg løs og viser sin storhet og makt. Og det blir jo ikke mindre lovprisning av sånt, så spiralen er ikke akkurat nedadgående. Vi tilber ikke Gud fordi vi skal få ham til å gjøre noe. Vi tilber Gud fordi han er god. Men like sant er det at vår sanne tilbedelse trigger noe i Gud. Han ser at det han har skapt har skjønt hensikten: ofrende kjærlighet, akkurat slik Gud er, gjenspeiles i mennesker som elsker Gud tilbake, og gir det uttrykk i ord og handling. Han foretrekker oss. Derfor var det han gav livet sitt for oss. Vi foretrekker ham, og gir ham vårt liv i hans hender.

Skjønner vi hva det betyr at han lar oss komme nær? Hans nærvær - hans miskunn - definerer hvem vi er. Alt i livet får en annen dimensjon og mening når vi blir merket med himmelen. Det er åpen åpen dør inn i himmelen, og når Jesus ble døpt, ble himmelen revet åpen og Jesajas bønnerop ble besvart. Vi har en åpen kanal gjennom teppet av ondskapens åndehær i himmelrommet like inn for Guds trone. Der kan vi sammen planlegge de verste bakholdsangrep mot fienden. Krig? ja, men på Guds premisser. Han skaper fred der uro og angst råder. Han gir kjærlighet der likegyldighet og hat regjerer. Han tilbyr tilgivelse der skam og bitterhet herjer. Han gir helbredelse, der hvor sykdom ødelegger. Han bygger opp igjen det som ødeleggeren har revet ned og undertrykker. Derfor er en dag i hans forgårder bedre enn tusen ellers. Hans miskunn er så gjennomgripende. Miskunn er ikke noe Gud har, men noe Gud er. Han er full av miskunn. Han er kjærlighet. Han omgir seg med det han er full av. Et møte med Gud forandrer alt. Det er derfor det er så avgjørende og toneangivende i livene våre. Et møte med Gud forandret et bondesønn til å bli en Guds rikes forvandlingsagent, så Norge ble forandret fra dypeste fattigdom til velstand. Han møtte Guds miskunn. Han opplevde Guds nærvær så sterkt at han ble merket for livet. Han gikk Norge på langs med vekkelsesild i hjertet. Mange av dem som møtte ham, ble også merket. Det var noe av himmelen som fulgte denne mannen. Hjelpeløse bønder ble entreprenører og idéskapere. Budskapet og nærværet fra himmelen gav håp. Det som ser umulig ut har Gud en løsning på. Den rettferdige snubler, men Gud holder ham oppe. Den rettferdige kan falle, men Guds reiser ham opp igjen. De som har forsket på storhet, sier at den mest avgjørende faktoren er den utholdenhet som kommer av at en aldri gir opp. Og akkurat det gjør Gud med oss. Hver dag er hans nåde ny. Han snur det verste nederlag til den største seier. Bare vi ikke gir opp. Og til og med når vi er i ferd med å gi opp, så er han der med Åndens viskende i vår ånd: "likevel er det ennå håp" (Esra 10.2).

Herre, miskunne deg. Herre, la oss få se ditt ansikts lys. Herre, demonstrere din makt og din visdom, så vi spontant bryter ut i jubel og lovprisning. La oss forstå hvilke gode ting du har gitt oss i Kristus, så ikke vår unødvendige fattigdom blir verdens ulykke, men at vi fylles av deg - Kristus i oss, håp om herlighet - ikke bare for oss, men for alle dem som ennå ikke har sett ditt vidunderlige ansikt. Herre, vi har lukket den himmel som du har åpnet og stengt av strømmen av din fylde som du har satt på. Likevel er det ennå håp, for din miskunn tar ingen ende. Herre, vi er ikke verdig all din miskunn. Men ditt hjerte vil ha sønner og døtre som reiser seg i din nåde, rakrygget og ydmyke. Herre, vi ber ikke bare får vår del, men for den verdens skyld som du gav livet ditt for. Hvor mange generasjoner skal gå fortapt før en generasjon reiser seg i Ånd og kraft? Hvor lenge, Herre? Din sønn venter på en brud som gjør seg klar. Gjør det i vår tid, Gud!