Identitet og glede (Luk 10.17-20)

Jesus sender ut de syttito. Gruppen av disipler har vokst. Det kan tenkes at de tolv som ble sendt ut to og to hadde vunnet tolv nye (6*12=72). Oppdraget var det samme. Forkynn Guds rike og demonstrerer de gode nyhetene gjennom tegn, under og mirakler. Disiplene var henrykte, naturlig nok. Hvem som deltok i Jesu disippeltrening ville ikke vært det? Jesus sier øynene deres har grunn til å være salig på grunn av det de har sett. Jesus nekter dem ikke gleden ved at Guds rike går fram i kraft. Men han viser dem en vei til enda større, dypere og sikrere glede. En glede som også holder når en sitter i det dypeste fangehullet og en synes glemt av alle. Gleden ved hvem vi er, helt uavhengig av hva vi gjør. Den overveldende gleden Far viste sin Sønn før han hadde gjort et eneste mirakel: Dette er min Sønn, i ham har jeg min glede. Vi er sønner og døtre av den høyeste Gud. Derfor har vi også den største glede i å tjene ham. Vi tjener som sønner og døtre, ikke som slaver. Vi tjener ut fra en dyp kjærlighetsrelasjon og kjennskap til Fars hjerte - en kjennskap slaver ikke har. Men om begrensninger kommer i friheten til å tjene, enten på grunn av forfølgelse eller sykdom, så blir vi ikke mindre sønner og døtre for det. Vårt navn er skrevet i livets bok. Om vår glede har sin rot i det vi er, mer enn det vi gjør, så vil ikke utfordringer og begrensninger begrense vårt forhold til Far. Sammen kan en finne nye måter å fungere på med de nye rammene. Sammen kan en finne veien ut av begrensningene. Alt begynner med identitet og relasjon. Alt tjener den til gode som elsker Gud. Alt blir vinn-vinn situasjoner. Det blir umulig å tape. Fars smil gjør livet verdt å leve, også når vi opplever oss vingeklippet i forhold til tjenesten. Det er bare den som ikke kan løfte hjertet sitt til Far som er virkelig vingeklippet.