Hva som får Jesus til å gå amok av glede (Luk 10:21-24)

Tittelen er ikke religiøst og politisk korrekt og kan virke støtende på noen. Men det greske ordet for å fryde seg i den hellige ånd betyr å hoppe, danse og rope av glede. Gjorde Jesus virkelig det? Hvorfor ikke? Bibelen sier at han gjorde det. Den sier at han var salvet med gledens olje framfor sine brødre. Salvelse innebærer glede. Å være fylt av Ånden sammenlignes med å være full på vin, og vin gleder hjertet, sier bibelen. Men hva var det som fikk Jesus til å gå amok av glede? Hva er sammenhengen. Jo, 72 disipler har spredt evangeliet med forkynnelse og demonstrasjon i tegn, under og mirakler, og Jesus så i Ånden Satan falle ned som et lyn. Evangeliets kraft er smittsom og overførbar. Ikke bare blir folk frelst for evigheten, men de blir selv Guds rikes forvandlingsagenter som ødelegger djevelens gjerninger. The bad one is in real trouble. Når er det et paradoks at Jesus selv går amok av glede samtidig som han sier til disiplene: gled dere ikke over dette, men over at navnet er skrevet i livets bok. Bibelen er full av små og store paradokser. Kunsten er å skjønne at "summen av ditt ord er sannhet" (Salme 119,160). Jesus forbyr oss selvsagt ikke å glede oss i hans egen glede. Han viser oss bare en dypere og mer varig kilde til glede. Vi har håp om herligheten. Her og nå, ja, men enda mer for evigheten. Det vi ser av herlighet i denne verden er forskuttering av det som kommer. Vi tar av det himmelske og invaderer det jordiske med det. Men det er så mye mer. Uansett hva vi opplever av sterke ting, så er det mer. Det har med vår identitet å gjøre. Vi er sønner og døtre. Vi har vår plass med Jesus i det himmelske. Og det holder oss hungrige: Salige er de fattige i ånden, for Guds rike er deres. Vi er takknemlige, men aldri fornøyde. Himmelen skal innta jorden. Vi gir oss ikke før kongen selv kommer og setter toppsteinen på byggverket, og Guds rike overtar fullstendig. Det som surdeigen som syrer hele deigen. Det er en prosess, men den blir også fullendt. 

Men tilbake til Jesus sin glede, for det avslører hva som motiverer ham. Jesus fryder seg når evangeliet går fram med kraft. Han fryder seg når nye mennesker oppdager hva som er mulig i den nye messianske tidsalder. Alt er mulig for den som tror. Han fryder seg når Satan blir kastet ned - ikke som en kjekk teori om "eia var jeg der", men i realitet. Djevelens verk av synd, hat, ufred, krig, urett, fordømmelse, sykdom, plager, fornedrelse, blir ødelagt, og evangeliet skinner! Salige er de øyne som ser det dere ser, sier Jesus. Hva har de nettopp sett? Vi må lese bibelen i sin egen sammenheng, ikke med våre religiøse, feillærte briller. Og hvorfor snakker han om det de har sett før han nevner det de har hørt? Fordi teologisk teori finnes ikke i Guds rike. Det som ikke forandrer liv, har ingen verdi. Det som ikke bærer Guds rikes kraft i seg og løfter mennesker ut av djevelens underkuelse er ikke verdt å bruke tid på. Det fins folk med embetseksamen i teologi som ikke er født på ny, og dem som lengter, prøver de å hindre. Hvordan skal lengtende mennesker finne Jesus når han blir pakket inn i religiøse bortforklaringer om hvorfor vi kristne har sluttet å fungere på bibelsk vis? Det er behov for en dyptgripende reformasjon. Det er behov for vekkelse. Blant Guds folk. Og da blir det ikke bare Jesus som kommer til å gå amok av glede.