Pastor - noe for de få eller for alle? (Ef 4:11; Matt 9.35-38)

^❝35 Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage.³⁶ Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.³⁷ Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få.³⁸ Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» ” (Matt 9:35-38)

Å være i USA og bli kjent med kristne her borte, er en interessant og lærerik øvelse. “Are you in ministry?” - betyr: er du betalt for arbeid i Guds rike? “Church” - betyr: kirke i betydningen kirkebygg like ofte som folkene som er en del av forsamling - med mindre de sier “black Church” - da kan du være sikker på at det nok ikke er fargen på kirkebygget som menes. På norsk har vi begrepet menighet/forsamling som på engelsk er “congregation” - men det bruker de svært lite her borte, om i det hele tatt. “Are you pastoring a church?” - betyr: du har tatt en utdanning som pastor, og du samler mennesker på en søndag i et kirkebygg. Har de ikke husgrupper og smågrupper? Jo, en del menigheter har det, noen har også et stort fokus på det - de kaller det “community”. En god del har også måter å betjene folk i samfunnet, eksempelvis fattige og hjemløse. Siden det er ikke er så mye sosiale sikkerhetsnett her som i Norge, er det nok å ta tak i, og de siste 10-20 årene er det blitt veldig mye verre (sier kristne som bor her borte - ikke norsk Main Stream Media (!)). At de skylder på de liberale for den dårlige utviklingen, er jo morsomt nok. I Norge er vi mer liberale, men vi har ikke den utviklingen de siste 10-20 årene som de ser her borte i forhold til en god del flere hjemløse. 

Hva som er årsak/virkning i et samfunn er nok mer sammensatt enn hvem som styrer i landet; alt kan ikke tolkes i en dimensjon. At sekulære folk og sekuler presse sliter med å skjønne vekkelseskristendom, bør vel ikke overraske noen. Personlig tar jeg alt hva presse skriver om kristne sammenhenger med en klype salt, men det inkluderer kristen presse. Jeg bruker ikke Dagen til å avgjøre hva jeg tenker om kristne ledere som Bill Johnson eller Torben Søndergaard. Både sekulær og kristen presse kan fort ha en mistenkeliggjøringsagenda. Men hvor mange som er hjemløse i et land, bør være et fakta som må være mulig å stadfeste. Dersom alt sekulært er iboende demonisk og konspiratorisk, så må man slutte å bruke veldig mye teknologi og behandlingsmetoder som idag er helt vanlig idag. Mye av den forskningen som ligger bak, er gjort av folk som en ellers mener en overhodet ikke kan stole på; det de holder på med, er på ingen måte faktabasert, men har en bias på alle måter. Og så er det slik at der kristne fungerer utenfor sin egne lille boks, så kan vi til og med få sekulær presse til å erkjenne det. Nordlys hadde en overskrift: “Når kommunen svikter, overtar Gud” - om det felleskristne bønnearbeidet for kommunen i Tromsø. BT hadde undersøkte effektiviteten av rustilbud og konkluderte med at de kristne gruset de statlige i forhold til resulteter. VG skriver om hvor eksepsjonelt mange kristne det er blitt i Kina. Alt dette passer ikke inn i et udelt negativt bilde av det som populær er kalt Main Stream Media. Det betyr ikke at vi blindt kan stole på alt som presenteres: For et samfunn som står imot Gud, vil komme til konklusjoner rundt menneskets opprinnelse og identitet, som ikke er faktabasert. Hvorfor blir dette angrepspunkter - hvor en blir villig til å se bort ifra åpenbare fakta? Fordi det er ikke noe satan hater mer enn mennesker og sann identitet. Kan han pervertere og forvri mennesker, så er det hans hovedagenda. På den annen side, så har han ikke så mye imot at alle er enige om at 2+2 = 4, eller hvilken temperatur vi har, hvor mye det blåser, eller hvor mye vatn som detter ned fra himmelen. Det er meget mulig at vekten forteller deg sannheten, selv om du personlig ikke liker svaret. Det er ikke slik at fordi en er kristen, så er en immun mot å akseptere åpenbare fakta, heller. 

Men tilbake til noe som er mer viktig enn kjeklingen over media sin dekning av ting som skjer i samfunnet. Den rådende lederskapsmodellen som blir beskrevet når en snakker med folk her borte i statene er Pastoren. Vi satt som ledere i en pastorlunsj, bare så vi kan se hvor innarbeidet en viss type språk er blitt - og den som delte med oss idag spurte oss som satt der hva vi opplevde er den største utfordringen vi så. De fleste så på manglende på disippelgjøring og fellesskap som utfordringen. De som delte om noe som i større grad fungerte som sant disippelgjørende - for troende blir reelt deltakende del at et fellesskap, snakka om noe mer enn og noe annet enn bare søndagsmøter hvor Pastoren holder en preik. Einstein sa en gang at du ikke løser et problem med den tenkingen og tilnærmingen som skapte problemet. Det som burde være fasiten for tenking og tilnærming for oss kristne, ikke minst hvordan vi  er lever kristenliv og gjør menighetsliv, er bibelen. Det hadde hjulpet om vi ikke står der og rister på hodet av verden, mens vi egentlig kaster vrak på den boka som vi skryter av at vi leser og holder så høyt. Spørsmålet er: Er menighet først og fremst en karrierevei, eller er det en måte å bre ut Guds rike på og å tjene mennesker og samfunn. Dersom det er det siste, er det av helt vesentlig betydning at hele kroppen til Jesus kommer i funksjon, og pastorfokusert og “the-bigger-the-better” menighet er da ikke veien å gå, men så er det disse tradisjonene, da. I en annen slik pastorlunsj, var tema cellegruppemenighetene i Sør-Amerika og veksten de ser der nede. Spørsmålet som kom opp var: hvorfor ser man ikke at denne modellen har den samme suksessen i Nord-Amerika. En apostolisk leder ved navn Randy Clark påpekte den individualistiske tankegangen som regjerer i den moderne vestlige verden. Det er et argument jeg har hørt før, og noen av dem som hevder dem, er de mest individualistiske og minst fellesskapsorienterte menneskene jeg har møtt, ironisk nok. I Norge har vi noen fellesskapsverdier i måten samfunnet er bygd opp på, men ellers er vi ganske så private og individualistiske. I USA er man i samfunnsmodellen enda mer individualistiske - hvor man krever mye mer valgfrihet - og også i menighetssammenheng sliter man altså med å få en fellesskapsorientert menighetsmodell til å fungere. Spørsmålet er om det som ligger til grunn like mye er en individualistisk forbrukermentalitet - et egenskap hvor Norge og USA egentlig er ganske så like, selv med ellers litt ulike samfunnsmodeller. Menighet skal dekke mine behov mer enn å være et redskap til å ære Gud og bre ut hans rike. Pastoren og hans team er da leverandøren, og du er kunden. Du er med så lenge varen leveres til din tilfredsstillelse, ellers finner du deg en annen leverandør. På den andre siden kaller man gjerne menigheten opp etter pastoren, og snakker om Pastor så-og-så sin menighet, mens Jesus sier at han vil bygge sin menighet. Om menigheten tilhører Gud kan den vel ikke tilhøre pastoren? På mange måter skjønner vi at det er ikke det folk mener, men hvis det ikke er det man mener, bør en slutte å si det også. Du finner ikke dette språket i det nye testamente, og det bør være en meget klar indikasjon. Ingen av menighetene omtales som Paulus' sine menigheter, enda han startet og plantet flere av dem. Tvert imot: Konsekvent omtales de som Guds og den Salvedes utvalgte og autoriserte forsamlinger (gr. eklessia). Det var aldri tvil om eierskapet og det blir konsekvent uttalt gjennom hele det nye testamentet. Men det er nå bare bibelen - det kan synes viktigere å identifisere seg med boka og bære den under armen enn faktisk å snakke slik den snakker og gjøre det den befaler.

Bibelsk menighetslederskap er et team av eldste/tilsynsmenn og menighetstjenere (Fil 1:1). Eldste og tilsynsmenn brukes om hverandre som samme funksjon og samme nivå av ledelse i NT (se Tit 1.5-9), selv om det greske ordet for tilsynsmenn er det vi har fått vårt biskop ifra. Mens vi benytter biskop i betydning en leder over flere forsamlinger, som i NT tilsvarer et apostolisk tilsyn, så brukes ikke tilsynsmenn utelukkende om apostolisk tilsyn i bibelen, men egentlig mest om tilsyn i den lokale forsamlingen. Det en også skal merke seg er at lederskap omtales i flertall. Ideen om Pastoren - i entall finnes ikke i bibelen. Dersom det var slik Gud hadde tenkt og designet lederskap i bibelen, hvorfor innsetter ikke Paulus og Barnabas en Pastor i menighetene de hadde plantet, heller enn å innsette et team av eldste som de faktisk gjør (Apg 14:23)? De eldste utgjør heller ikke lederskapet alene, men menighetstjenere utgjør en vesentlig del av det. Menighetstjenere er ikke bare noen som jobber med praktiske oppgaver, men kan like gjerne være ledere som leder mindre husforsamlinger, som en cellegruppe med en 10-16 medlemmer og har tilsyn med folk på vegne av de eldste. Hvordan dette fungerer med lønn/belønning finnes det ikke noe fasitsvar på, men det er absolutt mulig å frigjøre folk som tar et stort ansvar i flokken: 

❝¹⁷ Eldste som er gode ledere i menigheten, fortjener dobbel belønning, særlig de som arbeider med forkynnelse og undervisning.¹⁸ For Skriften sier: Du skal ikke sette muleband på en okse som tresker, og: Arbeideren er verd sin lønn.” (1 Tim 5:17-18)

Ordet som her er oversatt forkynnelse er gr. logos som i andre oversettelser forståes som ordet. Men dette må i sin helhet forståes i en apostolisk kontekst, for det er en apostel som har skrevet dette, ikke en hyrde/pastor. Det er hele tiden snakk om multiplikasjonsvekst. Hva betyr det? Jo det betyr at målet for enhver leder, er å trene opp flere som gjør den jobben en sjøl gjør. Ikke kopier, for vi er alle unike, men folk med tilsvarende kapasitet i form av lederskap og modenhet. Eldste kan ha veldig ulike gaver og utrustninger, men rollen som eldste dreier seg om tilsyn og styre. Det betyr at det skal være en fred, harmoni, trivsel og trygghet i flokken, slik at det er en god plass å vokse opp til modenhet. Ytre press og forfølgelse kan en ikke garantere imot. Men en trenger ikke ha hjemmebanen som en slagmark - det er aldri meningen, og særlig ikke i Guds familie. Enhver troende er en potensiell menighetstjener eller eldste. Dersom en har vært Pastoren i samme flokk i 15-20 år, så bør en stille seg spørsmålet om det en driver med er hensiktsmessig og i henhold til Guds plan og hensikt. Det er heller ikke hensiktsmessig å gi det over til noen - et team - som ikke er moden for det, men det bør alltid være et uttalt mål som en hele tiden jobber imot, og det bør da være veldig tydelig kommunisert. Idéen om at Pastoren skal være på fulltid i en slik fase, er i så måte en dårlig begynnelse, for folk kommer ikke til å høre hva du sier for det du gjør roper så høyt. Dersom du ikke er istand til å gjøre det du mener de skal være istand til å gjøre - nemlig leve et fruktbart kristenliv i en situasjon med ordinær jobb - hvorfor skal de være i stand til det? Er du derimot omreisende menighetsplanter i en apostolisk funksjon, kan det fort være mer krevende å kombinere dette med ordinært arbeid, men kan en få det til i perioder, slik Paulus gjorde det, har det mange fordeler med seg. En blir ikke noe annet enn de andre - og det er mye lettere å modellere og si: Gjør slik som meg - uten at folk tenker: Men du har jo en helt annen livssituasjon enn meg. I et team av eldste, kan det også være behov for å ha noen på deltid, fordi veksten i perioder er så stor, og behovet for å trene nye gruppeledere er presserende høyt. Det kan også være eldste/menighetstjenere som jobber med bønn-/ og lovsangstjenesten som bør frigjøres. Det bør være et mål for enhver by å ha et bønnehus som preges av Guds nærvær og lovsang og som er lett tilgjengelig for flokkene i byen. Om en ikke kan enes om å be for byen og prise Herren, så må vi som Guds folk virkelig gå i oss sjøl og spørre oss hva vi seriøst holder på med. 

Den store fordelen med å ha deltidsjobber, er at du ikke låses inne i en menighetskontekst der den daglige berøringen med ikke-troende begrenses og en skjermes for de utfordringer som kan knyttes til å ha ordinære jobber. Det handler om troverdighet og tyngde i ledelsesfunksjonen. Når det sies at de som er gode ledere skal ha dobbelt lønn, så kan de like gjerne bety at man frigjør dem ekstra som fungerer godt som at dette dreier seg om lønnsnivået. Det kan også være slik at en kompenserer for at en ikke får samme betaling i næringslivet når en har en deltidsstilling. God betalte lederjobber som deltidsjobber finnes det ikke flust av. Personlig har jeg har stor glede av å hatt lederroller både i næringslivet og i menighet, for en lærer ting som en kan bruke på tvers. Det er mange verdier og prinsipper rundt ledelse som er almenngyldige, og det er ingen dårlig idé om en som Guds folk får et rykte på seg at vi er gode ledere. Profeten Daniel er en ledertype i bibelen, som eksempelvis utmerket seg i offentlig administrasjon gjennom den profetiske gaven han hadde. Det er ikke bare i menighet at Guds gaver, nåde og velsignelse fungerer og blir lagt merke til, og skal vi være lys og salt, så må vi være Jesu læresveiner og fungere i den nåden han gir oss der vi er. At eldste kan være gode ledere i flere kontekster, bør derfor ikke være en overraskelse for noen. For øvrig brukes ordet gr. proistēmi, leder og eldste om utmerker seg i ledelse. Heller ikke her er leder i entall, men i flertall. Den apostoliske tilnærmingen er at der det er “grace” der er det “space”; en gir rom til nåden; en gir rom for det som vokser frem. En lar ikke Guds vekst true egen rolle og posisjon, fordi korset har behandlet alle egne ambisjoner.  

Det er nær utrolig hvor fort en kan bevege seg bort ifra en bibelsk og apostolisk tilnærming og samtidig ha nesen i sky i forhold til hvor bibelsk en oppfatter at en er. Hvis en skulle tatt en tilnærming til ordre pastor/hyrde i bibelen uten å ha de religiøse brillene på, så blir det svært vanskelig å ende opp med den forståelsen som er blitt den rådende. Å bevege seg bort fra måten bibelen bruker ord og begreper på, er en tydelig indikasjon på at praksis heller ikke er bibelsk. Så hvor finner man order hyrde/pastor i det nye testamente?

Skriftsteder i NT hvor
det greske ordet for hyrde
er brukt

Det er interessant å legge merke til at når hyrde/pastor brukes i entall som er det utelukkende om Jesus sjøl i rollen som hyrde. Når det er snakk om hyrder i Jesu kropp, så fungerer dette på akkurat samme måte som ellers i Jesu kropp. Det er flere lemmer som utgjør den kroppen, ikke bare én person. Ef 4.11 som snakker om tjenestegavene bruker altså hyrder/pastorer - i flertall. En hyrde er en rolle og et ansvar der en vokter flokken mot angrep og leder flokken til beite. Jesus sier; “Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite.” (Joh 10:9). En hyrde vil lede folk til å finne porten - til å finne Jesus. Målet til en hyrde er at sauene sjøl skal finne beite. Den tradisjonelle evangelikale måten å tenke en hyrde på, er at de mater flokken med sin forkynnelse. Trening og opplæring er absolutt en del av en hyrdes oppgave, men hvis dette ikke er hjelp til selvhjelp, så har en knyttet folk til porten, så de selv kan gå ut å finne beite, men til en sjøl. Det er selvsagt behagelig å bli matet, men det er bare to grupper av mennesker som blir matet; enten er man et spedbarn eller så er man veldig gammel og/eller syk. I en apostolisk tilnærming vil en i mye større grad undersøke om flokken er sunn og klarer å ta til seg føde enn å mate dem ukritisk. Hvordan undersøker en om flokken er i stand til å ta til seg føde? Vel, det gjøres mye enklere i en hus-/cellegruppe. For min del spør jeg de jeg leder: “Har dere matpakke til meg?” Jeg er ikke interessert i å høre hva de kan presentere meg dersom de har fått 3 uker til å forberede seg. Jeg er interessert i høre hva de har fått ifra Herren i løpet av uka. Får de næring til troen daglig? Hvis de trenger 3 uker for å lage et måltid, så er jo det veldig usunt. Hva i all verden eter de i mellomtiden? Hvem av oss spiser bare en gang i løpet av 3 uker hvis vi ikke faster? Mange tenker at det de får i løpet av en uke, er så lite at det ikke er noe presentere. De vil gjerne presentere en flott middag, og ikke en klam matpakke som man kokte sammen i hui og hast på vei ut døren. Men det er slik at om en bare har to brød og noen fisker, så er det utrolig hva Jesus får ut av det om vi bare vil gi det til ham. Sånn fungerer det også i det kristne fellesskapet. De som er med i den cellegruppa jeg leder, vet hva jeg mener når jeg spør om matpakke. De har begynt å dele disse små bibelversene som har velsignet dem i løpet av siste uke. Det blir “korgefest” og veldig variert kost.

Eldste = Hyrder = Tilsynsmenn = Ledere
Bibelsk begrepsbruk 

Og som leder får jeg et bilde av sunnheten i flokken. Om det er slik at jeg hadde blitt satt i fengsel pga forfølgelse, så hadde gruppa bare fortsatt i samme spor. Jeg leder uansett ikke alle samlingene, for mitt mål er å plante ut flere grupper som fungerer på samme måte: istand til å ta til føde, istand til å vinne mennesker for Gud og i stand til å ta vare på dem og trene dem som læresveiner. Hvis vi har en cellegruppe som har plantet ut en ny gruppe som har livskraft til å gjøre det samme, så har vi en begynnelse hvor livshjulet er etablert - et DNA av den Salvede i oss - håp om herlighet. Før det er man i en pionerfase, og ikke noe en kan kalle menighet i en nytestamentlig forståelse. Det som ikke vokser og multipliserer seg sjøl, er i beste fall sykt, og i verste fall  døende eller død. Jesus er veldig tydelig på at det ikke finnes alternativer til å bære frukt (Luk 13:6-9). Det høres brutalt ut, men det er den eneste veien til å vandre i sann ydmykhet. Om du faktisk tenker at det ikke er alternativer til vekst, så vil det prege måten du ber på, måten du tenker på, og det du faktisk gjør i hverdagen. Ingen av oss kan skape vekst i oss sjøl. Men om vi faktisk vandrer med Gud på en frisk og sunn måte, og ikke stenger Jesus inn i vantro, sløvhet og likegyldighet, så er det umulig at det ikke innebærer at vi reproduserer det livet som han har latt i oss. Det finnes husgrupper som kun har fokus på at de sjøl skal få mat. Det er det jeg kaller babygrupper. Det kan være greit for en periode, men om du forblir en baby hele kristenlivet, så er det veldig trist.

Tradisjonell modell:
Hvor mange som er ansatt, og
autoritetslinjer varierer

Tilbake til avsnittet i Matt 9. Det alltid lurt å ta utgangspunkt i Jesus når vi skal forstå hvordan Jesus og hans kropp fungerer. Det er altså ikke slik at Paulus har bedre peiling og Jesus i evangeliene bare er litt for radikal, så det snakker vi ikke så mye om. Eller at Jesus snakket til dem som var under loven og talte kun til de av Israels hus. Jesus forkynte Guds rike og det gjorde Paulus også. De var aldri på forskjellige planeter i sin forståelse - de var helt på linje. Jesus kjenner jeg beveget av medfølelse med folkemengden, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Han erkjenner at han som menneske er begrenset. Vi har denne tendensen til å løfte frem det guddommelige i Jesus og det menneskelige i oss. Det er så behagelig å skape denne avstanden, så vi ikke blir ansvarliggjort slik Jesus ønsker å ansvarliggjøre oss. Jesus kunne ikke på grunn av sine menneskelige begrensninger være hyrde for alle. Vi kan heller ikke på grunn av våre menneskelige begrensninger være hyrde for absolutt alle. Det er ikke mer syndig i oss enn det var i Jesus. Det er bare slik Gud har skapt oss. Jesus sin respons til dette overveldende behovet, er at han deler hjertet sitt og sine bønner med oss. Han ber oss be om arbeidere som han kan sende ut til høsten. Bare her ser vi noe av Jesus sin forståelse av å være en hyrde. Dersom det er noen som er på avveier av dem han ønsker å samle, så kan vi forlate de 99 og lete etter den ene. Det er derfor det er så vesentlig at de 99 er trent til å ta vare mer på seg sjøl, så de ikke lager kaos, men hyrdens er ute på jakt etter den ene. Tvert imot er de trent til også lete etter de fortapte. Vel, er ikke det evangelisten som skal lete etter de fortape, da? Evangelisten gjør det hele tiden, men det er mer snakk om balanse i fokus enn at det er binært 0 eller 1. Enhver hyrde vil søke å vinne mennesker for Gud, og de vil gå ut til høsten; de sitter ikke bare i menighetshus og satser på at høsten finner veien dit. Hyrde er i entall Matt 9.36 - hvor Jesus ser at folkemengdene er uten hyrdre. Jesus ønsker å være hyrde for alle, men forstår at det krever multiplikasjon av tjenesten han som et begrenset menneske har. Derfor er arbeidere i flertall. Det tar flere å representere Jesu hyrdetjeneste, han som er Hyrde for våre sjeler (1.Pet 2.25). Så Jesus ber dem om å be om arbeidere, men ikke før har disiplene hans bedt, så får de bønnesvar. De blir myndiggjort og sendt ut på vegne av Jesus (Matt 10.1-30). Vi kan ikke få del i det hjertet Jesus har for de forkomne og hjelpeløse, de som ikke har funnet porten og derfor roter rundt i et mørke uten at vi ber og også blir en del av bønnesvaret. Har vi med Jesus å gjøre og slipper ham til i livet vårt, så vil vi bli sendt ut til høsten - der folk gjør sitt daglige liv.

^❝28 Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.” (Apg 20:28)

Paulus har et møte med de eldste i menigheten i Efesus. Det er blitt åpenbart for ham at det er siste gangen han kommer til å se dem ansikt til ansikt, så dette er hans avskjedstale. Han sier at den hellige Ånd har satt dem til å være tilsynsmenns (gr. episkopos) for flokken. Det er ikke menigheten sjøl som har valgt sine eldste ved valg, sjøl om de som eldste er helt avhengig av tillit i flokken. Han sier videre at de skal være hyrder, eller bokstavelig at de skal gjete (gr. poimainō) Guds menighet. Altså er tilsynsmann, eldste og hyrde begreper som brukes om hverandre i NT. Er du en eldste, så er du en tilsynsmann og en hyrde sammen med de andre i eldsteteamet. At vi underveis har klønet dette til forandrer ikke den originale modellen. Vi kan tenke at vi vet bedre enn Gud, men det er sjelden, vel egentlig aldri, en god idé. Mye av årsaken til disse subtile, men viktige utglidningene fra Guds egen modell, er at sann apostolisk tjeneste ikke er blitt opprettholdt. En fikk tvert imot etter hvert den idéen at nytestamentlige apostler og profeter var faset ut i Jesu kropp. Nå var det bare visst evangelister, hyrder og lærere igjen. Det er som om du har en 5 sylindret motor i bilen din, og så finner du at du bare skal kjoppe av tennpluggen til 2 av dem. Da går bilen rimelig dårlig, og hvis en noen gang har prøvd bil med sylindersvikt, så er det et tema som er oppe til diskusjon. Blir det bare sol og søndag om en velger Guds modell? Absolutt ikke! En del ting blir mye verre - for vår bedagelige og religiøst anlagte menneskelige natur, riktig nok. Jobber du med sanne apostler kan du ikke bare sitte i benkeraden og være enig, og så gjøre nadas med det idet du går ut døren til menighetshuset. En apostolisk menighetsplanter sa det slik: “Om du ikke har gjort noe med det som er undervist ut fra Guds ord idag til neste gang vi møtes, så trenger du egentlig ikke å komme.” I en apostolisk tankegang er ikke lydighet en ekstra opsjon du kan velge bort. Det er hele grunnlaget for disippellivet under Jesu herredømme borte. Hvis målsetningen blir å gjøre disipler med samme utgangspunkt som de første apostlene hadde, så vil det påvirke prioriteringene våre. Hvor mange en samler på et søndagsmøte, forteller egentlig svært lite om hvor disippelgjort de er som dukker opp der. Fjern de som leder og forkynner jevnlig over 6 måneder, så vet du en god del om graden av modenhet som var vokst frem.

Folk jeg snakker med her bort i USA snakker om Churchianity vs. Christianity. På norsk ville det lyde kirkelighet vs. kristenhet. Utfordringen er jo at ingen egentlig vet hva kristenhet betyr. I en bibelsk forståelse dreier det seg om en salvet kropp. Det er først når en forstår at Kristus uten salvelse er en iboende selvmotsigelse - “a contradiction of terms” - som en ville ha sagt her borte. Store deler av kristenheten her er preget av opphørsteologi. Jesus har ikke noe salvet kropp, lenger. Det er Far, Sønn og hellig bibel som gjelder. Den hellige Ånd er begrenset til å kaste lys over bibelen, rett nok da også begrenset til en ubibelsk, uapostolisk og ikke-nytestamentlig forståelse av Ånden i Jesu kropp. Så lenge den rådende modellen er kirkegjengere som rett nok kan være født på ny, men som på ingen måte blir disippelgjort etter Jesu egen modell, så vil religiøs og politisk surdeig stå opp imot sann apostolisk kristendom. Halvhjertet karismatisk kristendom vil ikke kunne trenge igjennom denne muren av - “jo,da vi tror på Jesus,” - (det gjør forsåvidt også muslimer og hinduer). Enten vinner vekkelseskristendom frem, ellers vil den sekularisende effekten på befolkningen fortsette på tross av alle politiske virkemidler som tas i bruk. Å være bekjennende ateist og praktisk ateist er i bunn og grunn ikke så veldig forskjellig. En spiller på samme bane med samme virkemidler. Våpene blir menneskelige og kjødelige, og tiden vil vise at da er dømt til å mislykkes. Du er naivt å tro at dine bønner om det neste valget skal bli hørt om du ikke en gang har tro til å gjøre det Jesus har befalt sine disipler. At ren opphørsteologi som reduserer Ånden til bibel og bibelforståelse står så sterkt i USA var nytt for meg, men det forklarer en hel del. Når går på gaten med evangeliet og 90% av de en møter ikke har opplevd å få tilbud om hebredelse ved bønn, og du ser det samme sjokket i ansiktet som i ateistiske/agnostiske Norge når folk blir helbredet, så har ikke diverse TV-evangelister hatt nevneverdig gjennomslag. Gud må reise opp sanne hyrder som ikke bare forbinder de sønderknuste ved Åndens hjelp, men også trenger opp andre til å gjøre det samme. Ja, kom du Guds Salvede! Ja, kom!