Dette ble et lengre studie. Om du vil dele det opp i kortere leseøkter, så er det tilrettelagt for dette med følgende avsnitt/tema:
Den Salvede - den som døper i Ånd, i kraft, i ild
❝ 15 Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias.16 Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.17 Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.» ” (Luk 3:15-17)Johannes proklamerer her hva som skal kjennetegne Jesus Messias - Den Salvede. som av apostlene ble oversatt til gresk Iēsous Christos. Hebr. Jesjua, som betyr Herren frelser, ikke ble oversatt av apostlene til noe på gresk som betyr Herren frelser, mens translitterert til Iēsous, som er blitt til Jesus på norsk og en rekke andre språk. I norske bibler er også Machiah som på gresk ble translitterert til Messias bare ett sted i hele NT, og alle andre steder oversatt til gresk Christos, som betyr det samme som hebr. Machiah, Den Salvede, translitterert til Kristus etter en Romersk-katolsk tradisjon. Apostlenes tilnærming - at Den Salvede har så viktig begrep å få formidlet, at de oversatte det, er altså galant blitt ignorert. Det viktigste ordet i hele universet, har man funnet for godt å klusse med. Man kan gjerne argumentere for at en har fulgt en bokstavelig tradisjon, men Gud er ikke så opptatt av bokstaver som han er opptatt av Ånd - for bokstaven slår ihjel, men Ånden gir liv. Det er liv Gud er opptatt av. Det var derfor han satte livets tre i hagen, og det var derfor han sendte Jesus, som er det evige livet ifra Gud. Derfor: “Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (latin: Kristus).” (John 17:3)
Men det som altså er den store forskjellen mellom Jesus og alt annet som kryper av går av religion, regler, gudshus og staffasje, er at 1) han er oppreist ifra de døde etter at han led for våre synder 2) og at Gud satte sitt godkjent stempel på den stedfortredende død han hadde lidt, ved ikke bare å reise opp fra de døde, men også sette ham ved sin høyre og gi ham den hellige Ånd, så han kunne øse ut over alle mennesker og slik oppfylle profetiene i Joel 3.1-2 og Moses bønn i 4. Mos 11.29. Dette var ikke mulig uten dette stedfortredende offeret. Gud kunne ikke la sin hellige Ånd bo i våre hjerter uten at det hjertet var renset. Han ville frelse og berge menneskeheten ikke torturere dem. Gud bor i et lys der ingen mennesker kan komme, og den som ikke er renset kommer ikke til lyset, så syndene ikke skal bli eksponert (Joh 3.20). Det er mer sant at syndere ikke tåler Guds lys, enn at Gud ikke tåler synd. Gud har forholdt seg til en syndig verden siden syndefallet. Det er i ham vi beveger oss og er til, sier Paulus. Men det er et begrenset nærvær Gud kan eksponere for oss så lenge synd står i veien. Noen blir opprørt over at Gud ikke vil slippe syndere inn i himmelen. Sannheten er at de hadde løpt ut fortere enn Carl Lewis og Usain Bolt løper 100 meteren. Uten renselse fra Jesu blod, hadde en aldri ønsker å være i himmelen innfor Guds trone når han skrur av filteret for sin herlighet på et nivå der verken sol eller noe andre stjerner er nødvendig, lenger. Det er selvsagt vanskelig for en begrenset menneskelig hjerne å ta inn over seg hvor stor Gud er. Det er også vanskelig å forstå begrepet evighet, for vi lever innenfor tid og rom, og enda vanskeligere blir det når Gud er både 3 og 1 på samme tid. Det er mange ting i Gud som for mennesker er rake motsetninger, som Gud galant får til å henge sammen.
Johannes peker på denne forskjellen mellom død religion og Den Salvede, Den Oppstandne, Den herliggjorte. Han er den som døper med den hellige Ånd og ild. Gud er den som har gitt oss en grunnvoll og salvet oss i Den Salvede (2. Kor 1.21). Hvor skulle han ellers salve oss enn i Den Salvede? Det er mange ting som blir en selvfølge når en bare velger å oversette det apostlene valgte å oversette, så det blir klart og tydelig og ikke til å misforstå. Hva vil det si å være salvet? Vel, dersom en er salvet i Den Salvede, hadde det vært helt urimelig å anta at Den Salvede sjøl var modellen for hva det betyr? Kan vi være så enfoldige å anta at vi kan la bibelen sjøl svare på det spørsmålet, heller enn å bruke all energi på å bortforklare det bibelen forsøker å løfte frem og forklare?
❝14 I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om ham spredte seg over hele området.15 Han underviste i synagogene og fikk lovord av alle.
16 Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese,17 rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:
18 Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
19 og rope ut et nådens år fra Herren.20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham.21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» (Luk 4:13-21)
❝38 Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.” (Apg 10:38)
På to eller tre vitner skal enhver sak stå fast, sier Skriften. Apostlene forstod dette på akkurat samme måten i forhold til den salvelsen de sjøl hadde fått av Den Salvede. Paulus oppsummerer sitt virke med evangeliet og sin forkynnelse:
❝18 Og jeg våger bare å tale om det Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (latin: Kristus) har gjort gjennom meg for å lede folkeslagene til lydighet. Dette har jeg fått gjøre i ord og gjerning,19 ved mektige tegn og under og ved Åndens kraft, slik at jeg nå har fullført forkynnelsen av Den Salvedes gode seirersnyheter (gr. euaggelion tu Kristu) vidt omkring, fra Jerusalem og helt til Illyria.” (Rom 15:17-19)
Dette var i samsvar med det løftet som Jesus hadde gitt:
❝8 Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» ” (Apg 1:8)
❝17 Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål,18 og de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske.» ” (Mark 16:16-18)
Peter brakte løftet om den hellige Ånd videre pinsedag og sa at det gjaldt alle mennesker, slik profeten Joel hadde profetert:
❝38 Peter svarte dem: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.39 For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.» ” (Apg 2:38-39)
At Jesus er den som døper i den hellige Ånd og ild er noe av det mest sentrale i det nye testamentet. Det er dette som er bevisføringen for de gode seiersnyhetene om Jesu seier og synd og død, over ødeleggelse og nød. Disse gode seiersnyhetene om Guds rike skal forkynnes for alle folkeslag som et vitnesbyrd før enden kommer, sier Jesus (Matt 24:14). Ordet vitnesbyrd er et rettslig ord som betyr å føre bevis som holder i retten. Jeg jobber tett med en jurist, og når jeg forteller om det jeg opplever med Gud, så sier hun: Jeg trenger bevis. Jeg trenger å se dette selv. Jeg svarer: ikke noe problem - det kommer du før eller siden til å oppleve - om du er åpen for å eksponere deg for det - du kan jo velge å gjemme det bort og holde god avstand, også. Hun er nok ikke vant til en slik respons. Men vi vet at noen ikke vil la seg overbevise uansett hva som skjer. Fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid var så opptatt av å forsvare sin religion og sine posisjoner, at de fleste av dem avviste Jesus. En var blind fra fødselen hadde fått sine øyne åpnet av Jesus, og han satte dem på plass og erklærte det selvfølgelige. De kastet den ex-blinde på dør i raseri. Å ty til vold blir utveien når det ikke finnes noen andre begrunnelser igjen som ikke virker komplett latterlige. Evangeliet om Guds rike er etterprøvbart. Evangeliet om synd og nåde og en himmel en vakker dag, eia var det der på en eller annen strand, derimot, blir fort mer eventyrlig for folk flest, og i den grad de i det hele tatt velger å satse på det, så blir det med en minimum av kostnad av innsats. Men en billigbillett til himmelen, kan jo være greit å få med, selvsagt. Men dette er noe helt annet enn evangeliet som Guds rike. Så stikk motsatt som du kan få det. For Jesus lærte oss denne disippelbønnen: Komme ditt rike! La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden. Vi trenger ikke en billett til himmelen en vakker dag. Vi trenger militant trening til en invasjonskrig, der himmelen inntar jorden. Adgang til Far som sitter på nådens trone, har vi allerede i kraft av Jesu blod (Hebr 10:19; 4:16). Det er bare at vi må bli døpt og leve fylt av Ånden for at vi skal forstå hva det er vi ved Guds nåde har fått del i. Noen ufrelste kom på en gruppesamling for første gang. De hadde blitt helbredet på en parkeringsplass, og dette var så rystende, at de måtte bare undersøke nærmere hva i all verden slags greie dette var. Etter en lovsangsstund, spurte jeg dem hva de tenkte om det de nå hadde vært vitne til. Den ene av den svarte: “Nei, dette var jo veldig rart. Det var som dere var her, men forsvant på samme tid.” Vi forklarte at det var nok på sett og vis riktig, for vi hadde løftet hjertene våre innfor Guds trone i himmelen. Disse to kom igjen. Jeg la merke til at denne ene som hadde svart, var fascinert av det han så - når folk gav seg over i bønn og lovprisning. Han studerte folk nøye med et nysgjerrig blikk. En - i beste fall agnostikker og bekjennende skeptiker - kom til tro, for det var etter hvert ikke så mange andre alternativer. Jesus sier i Luk 24:49 at de skal vente i Jerusalem til de blir ikledd kraft ifra det høye. De skulle få kraft idet den hellige Ånd kom over dem (Apg 1.8). Alt dette beskriver det samme - en dåp de opplevde 10 dager senere - på pinsedag.
Guds rensende domsild i en troendes liv og Guds ødeleggende domsild mot de vantro
Dåp i den hellige ånd og ild, er en del av grunnvollen som nevnes i Hebr 6.1-2. Dåp i disse versene er i flertall, dåper. Det er en del som tenker på ild i dagens tekst (Matt 3; Luk 3) som kun domsild på den siste dag. I konteksten kan det forsåvidt også virke slik. Gud skiller kornet fra agnene, og agnene brennes opp med ild som aldri slukner. Dette å skille noe ifra hverandre er en veldig sentral del av Guds domsgjerning. Allerede skapelsen skilte Gud mørket fra lys. Gud skiller det som er rett og godt, fra det som er galt og ondt, og det ultimate skillet kommer på dommens dag. Slik sett er det ikke urimelig forstå disse versene slik. Men det er slik at Guds ord har flere lag. Det er derfor vi ikke blir ferdig med det, for det er stadig ny innsikt å vinne. Spørsmålet er derfor? Er det strengt tatt bare ilden på dommens dag, det er snakk om når Jesus snakker om dåp i Ånd og ild?
❝49 Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Hvor gjerne jeg ville at den alt var tent!50 En dåp må jeg døpes med. Hvor nedtynget jeg er til den er fullført!51 Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid.52 Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: tre mot to og to mot tre,53 far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.» ” (Luk 12:49-53)
Også i denne sammenhengen kan vi forstå ilden som Jesus snakker om som ilden på dommens dag, men konteksten er like fullt at folk skal ligge i strid med hverandre - fordi det blir et skille. Mellom dem som er læresveiner av Den Salvede, og dem som ikke er det. Mellom dem som har Ånden og dem som ikke har det. Ild er nemlig noe som skiller mellom det som er sant og ekte og det som ikke er det. Paulus sier dette i 1.Kor 3:
❝12 Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm,13 skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er.14 Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn.15 Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild.” (1 Kor 3:12-15)
Ilden bringer dom og tester, sier Paulus. Vi skal alle inn for Den Salvedes domstol og gjøre regnskap for det livet vi har levd (2.Kor 5.10). Det som ikke er ekte og helt tvers igjennom, gjerninger gjort i Gud, vil brenne opp. Så når Johannes Døperen snakker om at agnene skal brenne opp, så trenger ikke det bare referere til ikke-troende vs. troende som skilles, selv om Jesus om slik dom, også. Det er gjerninger, arbeid, verk (gr. ergon) som blir utsatt for ilden her, og det er deres verk som er troende Paulus snakker om. Ut fra dette verset, er det den romersk-katolske kirken har laget sin lære om skjærsilden. Hva “frelst, men bare som gjennom ild” betyr, skal vi være forsiktig med å utbrodere. Å utbrodere en lære rundt det Skriftene ikke gir detaljer på, er en dårlig idé. Når læren blir det sentrale fremfor å følge etter Jesus i et enkelt disippelliv, så kommer en veldig galt av sted, og vi ender opp med å krangle om ting vi egentlig ikke vet. Det er barnslig, det er tåpelig, det er kjødelig, og det er skadelig. Jeg tror nok alle er enige om at avsnittet i 1. Kor 3 dreier seg om når Jesus kommer tilbake. Spørsmålet gjenstår. Har dåp i ild noe med det livet vi skal leve som disipler av Jesus Den Salvede? Er den ilden som renser bort det som ikke holder mål og som skal rense den nåværende verden fra forgjengelighet (2. Pet 3.5-7; 10) noe som også renser oss som troende. Er hans rensende ild relevant for oss?
At ild ikke er bare noe som ødelegger, mens om like gjerne frelser, er en tanke vi finner som en rød tråd gjennom hele Skriften. Spørsmålet er mer hvordan vi velger å leve med Gud som dommer, om vi står han imot, eller om vi bøyer oss for ham og finner frelse. Bibelen sier at alle skal bøye seg for Gud (Fil 2:10-11; Rom 4:11). De som valgte å bøye seg for Jesus mens de ennå levde her, vil bøye seg til frelse, men dem som stod imot, må også bøye seg, men da til undergang og fortapelse. Paulus snakker om denne dynamikken i Guds dom i 1. Kor 11:
❝28 Enhver må prøve seg selv og så spise av brødet og drikke av begeret.29 For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms.30 Derfor er det mange svake og skrøpelige hos dere, og noen er sovnet inn.31 Hadde vi bedømt oss selv, hadde vi unngått å bli dømt.32 Men når vi blir dømt av Herren, blir vi irettesatt, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden.” (1 Kor 11:28-32)
Herrens måltid er et prøvemåltid. Hvorfor har Jesus innstiftet det og gjort det slik? Jo, fordi det er bedre å utsette seg for Guds dommer på et tidlig tidspunkt heller enn å utsette det til det blir for sent. Å prøve seg selv (gr. dokimazō) er det samme ordet som Paulus bruker i 1. Kor 3 når Herren tester gjerningene våre med sin ild. Han bruker også gr. diakrinō om dette når han sier “hadde vi bedømt oss selv, hadde vi unngått å bli dømt.” Hadde vi valgt å ydmyke oss og ta imot Guds dommer med glede og leve i en prosess av omvendelse og helliggjørelse, så hadde vi unngått at Gud ydmyker oss. Men om så skjer, så er fremdeles Gud frelsende i sin hensikt. For vi blir da disiplinert og oppdratt, for at vi ikke skal bli fordømt (gr. katakrinō) sammen med verden. Gir vi blaffen Guds irettesettelse også da, så sier bibelen at det er mulig å ta imot Guds nåde forgjeves (2. Kor 6:1). For uten helliggjørelse, skal ingen se Herren (Hebr. 12:14). Det er en fordel at vi holder oss til Gud, slik at det vi erfarer er hans nærværende dom, og unngår hans fraværende dom, som i ytterste konsekvens er fortapelse (2. Tess 1:9). Men ild brukes altså om begge deler - som vond, men dog positiv renselse, og som ødeleggelse. Renselsen er jo å rense bort det som ikke skal være der - det som vil smitte og forpeste.
Det interessante med det Johannes Døperen sier i Matt 3, er at han skal bruke ilden til å rense kornet (Matt 3:12). Agnet er ikke noe annet enn kornet, det er en del av kornet, men ikke den delen som gir næring verdi. Og han sier at han skal døpe dere i den hellige Ånd og ild. Han sier ikke: Noen skal han døpe i Ånd og andre skal han døpe i ild. Når Jesus ellers snakker om å skille den rettferdige fra den urettferdige så bruker han ikke bildet om ulike deler av kornet, men om kornet og ugress. Når Jesus snakker om vingårdsmannen som renser grenene så de kan bære enda mere frukt, så er det grenene som renses, det vil si beskjæres. Altså er det noe som skal bort fra grenene som ikke hjelper vekst og økt fruktbarhet. Det som ellers ble tatt bort for å brennes var grener som ikke bar frukt i det hele tatt; det vil si at en ikke lenger får næring fra vintreet i det hele tatt (frafallenhet). Men ilden renser også de som lever med Gud, ikke bringer dom over de ikke lever med Gud. Til den lunkne forsamlingen i Laodikea ber Jesus dem om å kjøpe av ham gull som er renset i ild, slik at de faktisk kan bli rike (Åp 3.18). Peter bruker den samme uttrykksformen når han sier:
❝6 Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser.7 Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge åpenbarer seg.” (1 Pet 1:6-7)
Ild og prøvelser er noe Peter også nevner senere i brevet sitt:
❝12 Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøven dere må igjennom, som om det hendte dere noe uventet.13 Gled dere jo mer dere får del i Den Salvedes lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet.” (1 Pet 4:12-13)
Så prøvelser vi blir utsatt for er en del av testingen - ildprøvingen - Gud lar oss gå igjennom. Jesus snakker om en dåp han gruer seg til - som var den lidelsen han måtte igjennom, og det nye testamente taler om at vi tar del i Jesus Den Salvedes lidelser. Vi dør ikke på et kors for verdens synder, men vi får vår del i forfølgelse fordi menneskelig humanisme og religion alltid vil forfølge sann åndelighet, Guds kraft og kjærlighet demonstrert.
En annen side ved ild som ikke bare har med dommens dag når Jesus kommer igjen å gjøre, er dette med nidkjærhet og iver. Det er en hellig ild som brenner i hjertene til de som er overgitte:
❝Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren!” (Rom 12:11)
❝De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» ” (Luk 24:32)
❝1 Jeg skulle ønske at dere ville tåle litt galskap av meg! Ja, dere får tåle det!2 For jeg vokter dere med Guds brennende sjalusi. Jeg har lovet dere bort til Kristus, og bare til ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru.” (2 Kor 11:1-2)
❝Eller mener dere det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss?” (Jak 4:5)
Vi snakker om å bli satt i brann for Gud, gjør vi ikke? Kan det ha med en ilddåp å gjøre? En ild som renser oss fra vantro, renser oss fra lysten til alle andre ting, renser oss fra bedagelighet, renser oss fra den manglende viljen til å tåle forfølgelse og urett, og setter oss i en hellig og ren brann for Guds sak?
En brennende kjærlighet som driver oss ut til høsten
❝6 For kjærligheten er sterk som døden,
lidenskapen er ubøyelig som dødsriket.
Den brenner som flammende ild,
en HERRENS brann.
7 Veldige vann slukker ikke kjærligheten,
elver skyller den ikke bort.” (Høysangen 8:6-7)
Paulus snakker om en kjærlighet som tvinger oss til å være vitner for evangeliet og være trofaste mot hverandre i det kristne fellesskapet (2. Kor 5.11-14). Hvis kjærligheten tvinger oss, da er den ganske brennende eller hva? Lunken er den iallefall ikke.
Jesus sier til disiplene sine at de skal få kraft idet den hellige Ånd kommer over dem, og de skal være hans vitner (Apg 1.8). Det var dette som skjedde på pinsedag. Og på pinsedag viste det seg tunger av ild (Apg 2.1). Det kan godt være bibelen beskriver er en ild som er noe annet enn del hellige Ånds ild og som har med dommedag å gjøre. Men det forandrer jo ikke det faktum at det er en ild som følger med den hellige Ånd. Det er en hellig Ånds ild. Litt av utfordringen for oss karismatiske kristne er at vi fort blir opptatt av ulike manifestasjoner, enten det nå er tungetale eller annet, men hvor blir det av iveren etter å tjene Herren og faktisk være vitner for Jesus utenfor menighetslokalene? Min erfaring er at den ofte henger sammen med i hvor stor grad folk bare får et gjennombrudd i å tale i tunger og kanskje til med profetere om Guds godhet i en husgruppe eller et møte, mens det å fungere i kraften som Jesus snakket om, det uteblir. Det står at vi skal få kraft til å være vitner. Hva betyr det? Jo, det betyr at det skal følge en kraft med oss som er en bevisførsel for vårt vitnesbyrd om at Gud har reist Jesus opp ifra de døde. Kraften er ikke et vitnesbyrd om hvor fint vi behandler ektefellen, eller et vitnesbyrd om at vi har forstått alt i Skriftene rett, men et vitnesbyrd om Jesu oppstandelse.
Åndens manifestasjoner for oss og Åndens gaver som har en annen adresse enn deg - for å bygge opp og for å vinne mennesker
Paulus sier i 1. Kor 14.1 når han oppsummerer de to foregående kapitlene om Ånden i Jesu Den Salvedes kropp (kap 12), og om kjærligheten (kap 13): Jag etter kjærligheten, søk med brennende iver å få del i de åndelige gaver. Verken det å jage etter eller det å søke med brennende iver gir inntrykk av å være noe særlig tilfeldig. Da gir du alt du har inn i det. Legg merke til: Han er ikke opptatt av at vi skal være brennende ivrig etter å ha sterke opplevelser, selv om det kan være fint, men vi skal være brennende ivrig etter å få del i gaver som bygger opp. Hvorfor? Fordi kunnskap blåser opp - gjør stolt - mens kjærligheten bygger opp. Vi kan ha karismatiske møter hvor alle rister og 80% har tennene i veggen og 20% ligger strødd rundt omkring, men dersom dette ikke fører til det som skjer på pinsedag, at vi drives ut til høsten, som Gud ikke har noen andre kommentarer til enn at den er STOR, så har det lite med det som Jesus lovte apostlene før pinsedag å gjøre, for det er et element av ild - renselse fra egenfokus - som mangler, og det er et så viktig element i det Gud gjør. Dersom vi styres av egenfokus, så tar vår de menneskelige og religiøse tendensene i vårt kjøtt ganske fort over. Det kan være at Gud gjorde noe spesielt med oss i et møte, for å gjøre oss oppmerksom på at nå åpenbarer han sin herlighet. Men for det første: Det er ikke sikkert at vi trenger å koble akkurat denne manifestasjonen til hans manifesterte nærvær derifra og ut. Det kan være en kobling vi bare gjør i hodene våre, og da tar kjøttet over det Ånden begynte. Ånden tok Filip og forflyttet ham ut i ørkenen, men det var ikke slik at Filip fløy hver gang Ånden kom over ham deretter. For det andre: Det er ganske sikkert at vi bør være ved vår fulle fem når vi er ute blant folk. Paulus sier i avsnittet i 2.Kor 5.11-14:❝For om vi er fra oss selv, er det for Gud. Er vi ved sans og samling, er det for dere.” (2 Kor 5:13)Det er ting som er greit å gjøre på bønnerommet eller andre interne kristne møter som ikke er like smart ute blant folk som ikke skjønner hva dette er for noe. Og er det slik at vi ikke skjelver eller hopper når vi er ute blant folk, men Guds nærvær likevel er der til å helbrede og sette fri, da viser det også at vi er i stor grad er i stand til å styre manifestasjoner. Jeg har lest vekkelseshistorie - de er oppsummert i ulike bøker, bl.a. “2000 år med den hellige Ånd” som ble utgitt i forbindelse jubileum for pinsevekkelsen. Det er helt klart at Gud kan gripe inn i bønnemøter. Vi har et eksempel på dette i Apg 4 når de etter å ha bedt denne bønnen:
❝29 Nå, Herre, se til truslene deres og gi Dine tjenere å tale Ditt ord med all frimodighet,
30 idet Du rekker ut Din hånd til å helbrede, og tegn og under skjer ved Din Hellige Tjener Jesu navn.” (Apg 4:29-30)
opplevde dette:
❝Og da de hadde bedt, skalv stedet hvor de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds Ord med frimodighet.” (Apg 4:31)
Dersom Gud klarer å riste et åsted bønnemøte, så klarer han også å riste dem som deltar, og vekkelseshistorien bekrefter dette. Men dersom fruktene av slike manifestasjoner uteblir (de talte Guds ord med frimodighet), så gir det lite mening. Jakob snakker om at en ber med feil motiver, for å ødsle det bort i våre lyster (Jak 4.3). Det er meningsløst å be om det som hører Gud til, dersom du ikke har til hensikt å bruke det for Guds hensikter. Det eneste vi da oppnår om vi i det hele tatt lykkes er å såre den hellige Ånd og pådra det Guds dom. Vi kan ikke leke med Gud. Det er et alvor i dette - han har gitt oss et oppdrag - ikke den store misjonsanbefalingen, men misjonbefalingen, og han kommer til å holde oss ansvarlige. Den andre grøften en kan gå i er advarselsgrøften, der en knytter alle manifestasjoner en ikke ser i egen tjeneste, eller en mener en ikke finner bevis for i Skriftene til ubibelsk praksis eller enda verre: Østens religioner og New Age. Det var noen som mente de visste at Jesus drev ut de onde åndene ved Belsebub. Jesu svar til dem bør gjøre oss relativt forsiktige med slike konklusjoner. Både vitnesbyrdet i Skriftene og vekkelseshistorien forteller oss at den hellige Ånd har gjort ganske så mye forskjellig, som eksempelvis å klistre tungen i ganen på profeten over en lengre periode og gjøre vedkommende stum. Er ikke det demoner som gjør sånt? Demoner kan ikke gjøre noe som Ånden ikke kan - de er ikke kreative og skapende slik Guds Ånd er - de bare forfalsker og forsøpler. Demoniserte kan tale i tunger. Det kan Ånden i oss, også. Demoner kan løfte mennesker. Det kan Ånden også, for kan løftet både Filip og profetene i GT. Bibelen forteller oss at bibelen ikke forteller oss absolutt alt Jesus gjorde, men det som er fortalt viser oss at Jesus gjorde en del ting som på oss virker rart. Det er to måter å være for opptatt av manifestasjoner på: De som er for fascinerte og fikserte, både av det Ånden gjør og av demoniske manifestasjoner, og de som er for skeptiske og vil detaljsile alle manifestasjoner ut fra Skriftene, hvilket aldri har vært Skriftens intensjon - du finner ikke at noen apostlene som skrev NT brukte Skriftene på den måten. Så når ble spillreglene endret? Andre er skeptiske fordi de mener Skriftene erstatter all Åndsmanifestasjoner, også de vi finner i bibelen. De gjør det - mener de - men bevis i Skriftene. Hva forteller det? At Skriftene både kan brukes og misbrukes.
❝Se, Jeg sender Min Fars Løfte over dere. Men vent i byen Jerusalem til dere blir ikledd kraft fra det høye.” (Luk 24:49)
Du blir fylt av det du blir døpt i. Du blir ikledd kraft om du blir døpt i kraft. Det er ikke et problem at det brukes flere ord for å beskrive det apostlene fikk del i på pinsedag. Det er et problem hvis det vi erfarer er noe helt annet enn det apostlene fikk del i på pinsedag. Handler det om at folk ikke lever ut det de har fått del i? At det er mangel på instruksjon og trening? Helt sikkert! Men jeg kjenner folk som mener seg døpt i den hellige Ånd, men de virker lite interessert i å bli lært opp og trent i å forkynne og demonstrere Jesu oppstandelseskraft ute blant folk. Vi har som karismatiske kristne i vesten en forståelse av åndsdåpen som er ikke er i tråd med bibelen, og ledere Guds folk har et ansvar å bringe dette på linje, både med forkynnelse, undervisning, instruksjon opplæring. Og ikke minst: eget liv og vitnesbyrd. Er det en vei å gå? Ja! Spørsmålet er mer om vi snakker ut fra bibelen, eller om vi tilpasser budskapet så det passer inn til det vi er istand til å demonstrere i eget liv. I så fall: Er det hele Guds ord og plan og vilje vi forkynner?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar