❝7 Hvis dere blir i meg og mine nå-ord (gr. rhema) blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det.8 For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og viser deres som mine disipler.” (Joh 15:7-8)
Det å bli værende i Jesus, kan aldri skje om vi ikke setter av tid til å være med ham. Og ja, det handler om disiplin og det handler om rutiner. Du får ikke mat på bordet hver dag om du ikke bygger noen rutiner for det. Og det tar litt disiplin å sørge for at råvarer er handlet inn, så du finner dem i kjøleskap og skuffer. Det er bare slik livet er. Det er ikke slik at du har mat på bordet bare når du føler for det eller du kjente Ånden ledet deg til å gå i butikken for å kjøpe inn det som trengtes. Det krever planlegging og gjennomføringsevne. Det å bli værende i Jesus har elementer av akkurat det samme. Det er noe vi gjør hver dag og som vi bygger rutiner og vaner rundt. Vi gjør det fordi vi har forstått at Gud vil ha oss, og det har skapt en lengsel i oss; vi vil gjerne også ha Gud i livene våre. Har det med fordømmelse eller dårlig samvittighet å gjøre? For veldig mange kristne, får dette med bønn fort slike konnotasjoner. Men det er fordi vi blander begreper og følelser som ikke hører sammen. Hvis vi ikke har brukt tid med Gud på en stund, så kommer vi til å kjenne på konsekvensen av det. Hvis du ikke har spist eller drukket på en stund, så kommer du også til å kjenne på konsekvensen av det. Men du tenker ikke; nå er Gud så misfornøyd med meg at han ikke vil ha noe med meg å gjøre. Det er en absurd tanke. Men like absurd er det å tenke det samme når det har gått for lang tid siden en fikk dyrke fellesskapet og vennskapet med Herren. Du holder deg ikke unna mat og drikke ennå lenger når en er tørst og sulten og kjenner seg utmattet (med mindre en faster, da). Du gjør selvsagt det som er naturlig. Du skaffer deg mat og drikke! Oi, så komplisert! Oi, så vanskelig! Selvsagt ikke. Det er naturlig årsak-virkning. Det er slik Gud har skapt oss. Men når det kommer til det åndelige livet med Gud, så skal vi altså blande fordømmelse inn i dette. Jeg føler meg så fordømt. Det er baby-kristne som roter sammen det der; de som ikke har forstått budskapet om rettferdighet (Hebr. 5.13). Du blir ikke rettferdig på grunnlag av din perfeksjon, du blir rettferdig på grunnlav av Jesu død og oppstandelse. Det er frihet! Det betyr dog ikke at du kan gjøre som du vil og få de samme resultatene. Du er skapt til å regelmessig fellesskap med Gud akkurat som du er skapt for å spise og drikke regelmessig. Konsekvensen av å la det være, enten det er den ene eller andre sorten, vil du dermed ikke unngå. At en i det hele tatt merker at nå har jeg gått tørr, jeg trenger å komme til kilden og forfriske meg i kjærlighetsrelasjonen til min Herre og Skaper; det betyr jo bare at du har et åndelig liv. Takk heller Gud for at døren er åpen og at han tar imot deg med åpne armer. En del graver seg ned i dårlig samvittighet og lar det gå ennå dager før de slukøret kommer til Gud med en enda større følelse av gjeld - de har liksom straffet seg selv. Det som gjør Gud mest sorg i dette, er at vi ikke har forstått hva Jesus gjorde på korset. Gud blir ikke imponert av våre religiøse botsøvelser. Han vil ikke ha vårt selvmedlidende skuespill; han vil ha vårt hjerte og vår oppmerksomhet. Det vi må øve oss opp til å forstå er forskjellen på dårlige følelser og dårlig samvittighet. Er utmattelse på grunn av mangel på mat og drikke en dårlig følelse? Ja, det vil vi vel være enig om. Får vi dermed dårlig samvittighet? Neppe. Vi erkjenner bare et behov som vi må gjøre noe med, og det er på høy tid. Nyter vi måltidet desto mer? Absolutt! Er å kjenne seg tørr på grunn av mangel på fellesskap med Jesus en dårlig følelse? Jeg håper det. Men det blir en kortslutning dersom den dårlige følelsen får oss til å holde oss ennå lenger borte fra den livskilden som løser det problemet. Vi må disiplinere det religiøse kjøttet som er så higen etter å være perfekt innfor Gud og bygge vår egen rettferdighet. Den selvmedlidende hylingen må vi bare ignorere og si til vår sjel: Akkurat for dette var det Jesus døde og stod opp igjen, at jeg med frimodighet kan tre inn i helligdommen i kraft av ........... min perfeksjonisme? NEI!!! Jesu blod! Paulus snakker om en sorg som er av Gud og som fører til omvendelse, og en sorg som er av verden og som bare fører til død (2. Kor 7.9-10). En moden kristen - en som har øvd sine sanser til å skille mellom godt og ondt, vil skjønne forskjellen. Det kan se likt ut på utsiden, men det er en himmelvid forskjell. Det er derfor David, som syndet verre enn Saul, fikk nåde, mens Saul ikke fikk nåde. Saul søkte en ytre anerkjennelse - der nåden hadde en funksjon for “appearance” - bare liksom. David søkte Gud av hjertet, og det var dette fellesskapet som var mest dyrebart for ham. Hvordan det tok seg ut i det ytre brydde han seg mindre om.
Som menighet er lovprisning og bønn et brohode for himmelen på jord. Ordet bønn har i seg tanken om at vi bringer et offer til Gud, og salmene og profetene slår fast at det er lovprisning fra lydige og overgitte hjerter, det offeret Gud vil ha (Sal 61:19, 51:18-19, Hos 6:6; Hebr 13:15). Det å bringe takk til Gud under alle forhold, er en troshandling. Vi sier at med dette trosofferet at vi vet at Gud er god og at han har gode hensikter med livene våre. Noen ganger stopper det seg til, og vi har behov for å tømme hjertene fra smerte, skuffelser og sår. Om vi leser salmene i sin helhet, så ser vi at det er full anledning til det. Gud vil ha oss og hjertene våre, ikke vårt skuespill. Han vet hvordan vi er skrudd sammen. Derfor sier han:
❝6 Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk.7 Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.” (Fil 4:5-7)
Det er denne med takk som avgjør om du har hatt et møte med Gud idet du har tømt hjertet ditt for ham. Det er ikke alt vi forstår i denne verden. Derfor er det også at Guds fred overgår all forstand. Om du absolutt vil forstå alt, så har du dermed ikke Guds fred, for den beveger seg langt inn i det som er utforståelig for et menneskesinn i en fallen verden.
Som i GT er det slik at Guds ild faller på offeret som ligger på alteret. Gud har behag i vårt lovprisningsoffer, og om vi vil prioritere å bygge slike bønnehus på jord, så vil Gud ta bolig og trone på vår lovsang. Gud svarer på vår søken etter ham med fornyelse og forsfriskning, ytgytelse av hans Ånd. Det er forsamlinger som har hatt denne prioriteringen, og har lært seg å vente på og forvalte Gud nærvær når de kommer sammen. Men de muligheter det er til å reise i vår moderne tid, har det hendt at folk fra hele verden har stimlet til når Gud gjør noe spesielt mellom sitt folk på et sted. Ja, det har vært så gjennomgripende, at myndigheter har måttet gripe inn fordi byer har fått hele logistikken kollapset av pilgrimmer som kommer strømmende. Det forteller meg bare at tilstanden mellom Guds folk generelt er i dårlig forfatning. Slike steder hvor en bare merker at Gud er nær, er standarden, ikke unntaket. Da slipper vi for det første svære reiseregninger bare for å oppleve det som skulle vært helt naturlig, og det er et sted også dem som er ukjent med dette vet at her er det mulig å oppleve det umulige: Gud bor i huset! Det er underlig å lese i apostlenes gjerninger 5 at det nye Gudsfolket i Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge holdt til i Salomos søylehall og at “ingen andre våget å slå seg sammen med dem, men folket satte dem høyt.” (Apg 5:13) Så de hadde en respekt for de kristne, men de holdt seg på god avstand. Går man inn der, så blir man som dem. Ting har ikke forandret seg så veldig, altså. For hvem besøker vel et vekkelsesmøte sånn uten videre? - Det skjer ikke så ofte. Og likevel: i neste vers står det: “Stadig flere trodde på Herren og ble lagt til dem, både menn og kvinner i stort antall.” (Apg 5:14). Så hvordan henger dette sammen? Hvis folk generelt holdt seg på trygg avstand fra der de kristne samlet seg, hvordan kunne da budskapet spre seg til stadig flere?
Dette spørsmålet er nøkkelen i det Gud talte til meg. Når Gud begynte det hele på pinsedag ved å øse ut av sin Ånd, så ser vi et vekkelsesfolk som er samlet for å søke Herren. Han hadde befalt dem å gjøre akkurat dette, så det var ikke bare fordi de var redde for de religiøse lederne. Gud hadde noe han ville de skulle få del i; en utrustning ifra himmelen; en vesentlig del av bønnen Jesus lærte dem å be: La ditt rike komme. Men så snart Guds Ånd fylte dem, så befant de seg raskt ute blant folk, som hadde stimlet sammen fordi de hørte at det skjedde noe. De visste bare ikke hva. Og det er her himmelen møter jord; de himmelske møter de jordiske. De som ennå kun er av denne verden, vet jo ikke hva de søker. De som har fått del i himmelen, vet derimot hva det er på jakt etter: de oppsøker de fortapte, så de fortapte kan få del i frelse (Luk 10.1ff, 19.10). Jesus hadde bedt dem be om arbeidere. Det var ikke bare en bønn: “Kom hellig Ånd”, men det var en bønn om at Gud skulle drive ut arbeidere til sin høst. Og når Ånden kom på pinsedag, så fikk de bønnen oppfylt, og de var en viktig del av bønnesvaret.
❝Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.” Acts 1:8
I en nytestamentlig forståelse er ikke bønnehus og vekkelse mellom Guds folk noen motsetning til å være en misjonerende menighet med en veldig tydelig oppdragsforståelse. Nei! Dette henger veldig godt sammen. Så det første som skjer etter at Ånden var utgytt på pinsedag, var at de fikk vitne for folkemengden som ikke var på vei til et kristent møte. De visste ikke hvorfor de var kommet sammen, annet enn ren og skjær nysgjerrighet. Det medførte 3000 nye disipler lagt til menigheten på pinsedag. I det videre leser vi i Apostelgjerningene 3 at Peter og Johannes var på vei til et bønnemøte. En som hadde vært lam fra fødselen fanget deres oppmerksomhet. Og det er tydelig at for Peter og Johannes var ikke 5-10 minutter forsinkelse til bønnemøte noen katastrofe. For de hadde tid både til denne mannen og den folkemengden som fikk sikringene sprengt av et mirakel som hadde skjedd rett foran øyene på dem, og som nå fulgte dem helt til der bønnemøtene ble holdt. Og samtidig: De var på vei til bønnemøte. Så bønnemøter var en prioritet for apostlene. Nå ble bønnemøtet slash vekkelsesmøtet avbrutt av noen som likte dårlig at apostlene og disiplene hadde fylt hele Jerusalem med denne nye livsstilen, og de satte apostlene i fengsel, så noen andre fikk nå lede det bønnemøtet, da. Når de ble løslatt tok de opp igjen tråden; bønnemøte. Og bønnen de sammen bad oppsummeres på denne måten:
❝29 ‘Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere tale ditt ord med frimodighet.30 Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved navnet til Jesus, din hellige tjener.’
31 Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.” (Apg 4:29-31)
Det var ikke på kristne møter, bare, det var snakk om å forkynne Guds ord. For Skriften sier: “Både i tempelet og i hjemmene underviste de dag etter dag og forkynte evangeliet om at Jesus er Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge.” (Apg 5:42). Apostlene var tro mot den treningen Jesus sjøl hadde gitt dem (Luk 10). Der folket ikke kommer til oss, der går vi til folket med seiersbudskapet om oppstandelsen og livet i Jesus. For apostlene var ikke dette enten eller. Det levde i begge deler, og det var ikke motsetninger; tvert imot. Tenk hva en lam som har blitt bedt for ute på gaten og er blitt helbredet gjør med en bønnemøte? Og hva om bønnemøter plutselig blir rent ned av folk som lurer på - hva i all verden?! Ikke dårlig start på et bønnemøte det, er det vel? Og så er de hva bønnemøter fokuserer på. Den bønnen Jesus lærte dem å be - la ditt rike komme - får du aldri uten at du også ber om at Gud skal drive arbeidere ut til sin høst. Det er en vesentlig del av bønnen som Jesus lærte dem å be - det var en integrert del av hele det apostoliske evangeliet. Og det som ikke følger denne Jesus-modellen er heller ikke apostolisk. Om det kan vi mente så mangt, men ingen av oss har fått myndighet til å endre på Skriftene, og Jesus er den absolutte autoritet for korrekt bibelforståelse. Det er ingen over, og ingen ved siden. Han er Ordet.
I det Gud gjør, reiser han opp tjenester og sammenhenger som uttrykker dette med litt forskjellig balanse og betoninger. Det skal ikke bekymre oss, for vi er som Guds folk på en reise imot gjenreisning. Sjøl har jeg blitt kjent med Bethel Church i Redding, og gjennom dem tjenester som Randy Clark. Begge miljøer har både et fokus på å huse Guds nærvær i møter, og også å gå ut og kraftevangelisere og demonstrere Jesu oppstandelse der folk gjør sine vanlige liv. En hovedleder i Bethel Church har sagt: Om ikke evangeliet fungerer der folk gjør sine vanlige liv, så fungerer det ikke i det hele tatt. Underforstått: Det fungerer der folk gjør sine vanlige liv. Vi må bare begynne å tro på et apostolisk evangelium. Randy Clark er kjent for den som Gud brukte i Torontovekkelsen, som det hersker veldig mange ulike meninger om. Men nå har jeg lest flere bøker av Randy selv - kan være greit å undersøke hva personer sjøl forstår og tenker om det som skjer før en lar øksen falle. Det er dem som prøver alt for å finne feil, mens bibelen tvert om befaler oss å prøve alt for å ta vare på det gode (1. Tess 5:21). For Randy var utgytelsen av Ånden i Toronto en forberedelse til misjon og evangelisering. Det er det han lever sjøl. Det er slik tjenesteskolen de driver fokuserer, og det var dette perspektivet han sjøl brakte inn i den vekkelsen. Det er slik apostler tenker; de er oppdragsfokusert - fordi Jesus var det. Skal en forstå hva en vekkelse betyr, er det ikke nok å henge seg opp i enkelte manifestasjoner som vi finner støtende eller ubibelske. Vi må undersøke de langsiktige fruktene, slik Jesus har befalt. De som henger seg opp i manifestasjoner, enten for eller imot, mister hele poenget. Dersom en leser hele bibelen, vil en finne at Gud gjorde mye rart med og gjennom profetene sine. Det er derfor en må ha gaven til å prøve ånder - ytre manifestasjoner kan ha ulike kilder, selv om det ser ganske så likt ut. Men hvis den overordnede frukten er at folk blir mer glad i Jesus og blir mer involvert som arbeidere som Gud kan drive ut til høsten, så er frukten bibelsk. At vi kan ha ulike meninger om enkelte manifestasjoner er bare helt naturlig. Vi ser stykkevis og profeterer stykkevis (1. Kor 13), så uenigheter vil oppstå. Men de må håndteres på rett måte, ellers kan vi komme i skade for å rive i stykker det Gud vil samle.
En annen veldig interessant figur jeg har blitt kjent med, er Torben Søndergaard; en danske som Gud har reist opp. Han har en annen betoning, fordi han kommer ifra en annen vinkel; nemlig fokus på oppdraget. Gjennom bønn og faste har han revet til seg et gjennombrudd i dette, og han har et veldig tydelig fokus på å trene kristne konkret og spesifikt inni dette. Det kan være enkelte deler av vekkelsesdimensjonen han ikke har like mye fokus på, eller kanskje ikke helt ser, men vi er alle på en reise. Det som ingen av oss som tar bibelen på alvor kan underslå, er at Torben lever budskapet til Jesus (Luk 10). Han har betalt en veldig høy pris for tro og leve ut et bibelsk verdensbilde, hvor onde ånder er en realitet, og ikke bare noe som kanskje finnes i Afrika. Jeg kjenner personlig flere som er blitt befridd og fått livene sine totalforvandlet i positiv forstand enten direkte eller indirekte gjennom hans tjeneste. Fruktene av tjenesten er det vi må fokusere på, ikke alt vi kan henge oss opp i. Vi kan være uenige om hva som er per se demonisk eller ikke, men det er her vi må være forsiktig med å trekke forhastede beslutninger, den ene eller den andre veien. En grøft løses ikke ved å hoppe over i en annen. Torbens fokus på lidelsesaspektet ved å være en disippel av Jesus, er unektelig helt bibelsk, selv om det ikke klinger like godt i våre vestlige og bedagelig anlagte ører. Han tar et radikalt oppgjør med rikdommens bedrag, og jeg kjenner for min del en sanksjon i hjertet mitt. Gud har delt akkurat det samme med meg personlig. Folk har ikke tid til disippelliv, lenger. De jager etter vind, etter å skaffe nok penger til det de knapt nok har tid til å nyte, og iallefall ikke dele raust med folk som ikke ennå tror. Trenger vi som Guds folk personer som Torben? Om vi gjør! Jeg bekymrer meg ikke så mye over at Torben kanskje i for stor grad har vært negative til karismatisk kristendom, som over at karismatisk kristendom står i fare for å dø hen i sjølfokus i stedet for å tømme det vi får fra Gud ut i verden for å se den forvandlet. Derfor må vi både tåle slike støpninger som Torben, og heller idet vi tar imot, ha en forventning til Gud om at han forener det som nå ser mer ut som to forskjellige ting som ikke vil være venner. Det er ingen av disse sammenhengene eller tjeneste som Gud har reist opp som er perfekte eller har hele perspektivet. Balanse er en kunst, og en har alltid styrker og svakheter. En styrke kan fort bli en svakhet om den ikke balanseres ut, og i den utfordringen står vi alle sammen. Det var ikke noe annerledes i menighetens første tid. Paulus sier:
❝2 Melk ga jeg dere, ikke fast føde, for det tålte dere ikke. Ja, dere tåler det ennå ikke,3 for det er jo fremdeles kjøtt og blod som rår i dere. Når det hersker misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da styrt av kjøttet og går fram på menneskers vis?4 Når én sier: «Jeg holder meg til Paulus» og en annen: «Jeg til Apollos», er dere ikke da som alle andre mennesker?5 Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til.6 Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.7 Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst....
....21 Derfor må ingen skryte av å være tilhenger av mennesker. For alt hører dere til,22 enten det er Paulus, Apollos eller Kefas, enten det er verden, livet eller døden, det som er nå, eller det som skal komme. Alt hører dere til,23 men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.” (1 Kor 3:2-7;21-23)
Umodne kristne vil alltid henge seg opp i hva de synes smaker best for sin egen del, istedet for å se at de trenger å ta til seg hele menyen om de skal vokse opp. Noen blir Hagin'itter. Andre blir Torben'itter, eller Bill Johnson'itter eller iallefall-ikke-Johson'itter. Andre er lutheranere, metodister eller baptister, osv. Men Paulus forklarer de umodne kristne i Korint, at slikt er en ikke-apostolisk holdning. Slutt med dette barnslige og voks opp! er hans befaling. Prøv alt og ta vare på det gode (1. Tess 5:21). Mangler det noe, synes du? Få tak i det også! Og ikke minst? Hva er egentlig vitsen med å bruke tid på å diskutere hva som er rett og galt, dersom vi ikke har til hensikt å leve ut noe av det? Da er vi de ynkeligste av alle mennesker; en religiøs klubb for rett-troende som ikke løfter en finger for å bære noens byrde, og Jesus hadde sitt heftige oppgjør med slike folk. Det undrer meg mange ganger at folk som roper som høyt og dømmer mennesker som elsker Jesus nordom og hjem, ikke synes å ha i nærheten samme frukt i eget liv; jeg lurer på: Hvor blir det av gudsfrykten? For Jesus er tydelig: Den grenen som ikke bærer frukt havner i ilden. For min del, så driver gudsfrykten meg til å ville lære av alle som det er mulig å lære noe av. Svelger jeg alt alle steder? Nei. På ingen måte. Men en kan i det minste ha en ydmyk innstilling og se på sitt eget liv. For med den dom en dømmer, skal en sjøl dømmes, sier Jesus. Jammen har vi mye å svare for de fleste av oss. Måtte Gud gi oss omvendelse og rense oss og gjøre oss istand til å være arbeidere som han kan drive ut til sin høst. For velsignet er den som han finner i arbeid når han kommer tilbake. Ja, Herre! Må du ha nåde med oss, og måtte du føre oss sammen som ditt vekkelsesfolk - dine arbeidere som er drevet ut til høsten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar