❝ 1 Se, min tjener, som jeg støtter,
min utvalgte, i ham har jeg min glede.
Jeg har lagt min Ånd på ham,
han skal føre retten ut til folkeslagene.
2 Han skriker ikke og roper ikke,
hans røst høres ikke i gatene.
3 Han bryter ikke et knekket siv
og slukker ikke en rykende veke.
Med troskap skal han føre retten ut.
4 Han skal ikke slukne og ikke knekkes
før han har satt retten igjennom på jorden.
Fjerne kyster venter på hans lov.” (Jesaja 42:1-4)
Disse versene i Jesaja er innledningen på den første sangen om Herrens tjener. De er sitert i Matt 12:18-21, men sitatet er fra Septuaginta (LXX), den greske oversettelsen av GT som var mye brukt blant de første kristne. Mens den hebraiske teksten sier at “Fjerne kyster venter på hans lov” - så tolker den greske teksten dette til: “Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp.” Mens enkelte er svært så opptatt av bokstaven i Skriften, er de første apostlene og Skriften sjøl mer opptatt av mening og reelt innhold - det innblåste i Skriftene - Ånden i Ordet. Vi må forstå at Guds ord er en levende størrelse, det er ikke blekk på et papir. I den grad bibelen velsigner oss og gir oss liv på innsiden, så er det fordi Ånden blåser liv i Ordet og det blir til åpenbaring for oss. Jeg har møtt kristne som mener at bare vi leser ifra Skriftene på samlinger, så vil resten løse seg sjøl. Hvis det var riktig, så måtte det jo ha vært vekkelse i Israel for lenge siden, for de leser Skriftene i synagogene sine. Men Paulus er veldig klar på dette.
❝14 Likevel ble deres sinn forherdet. For helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakt, og det blir ikke fjernet, for det er i Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (lat. Kristus) det blir tatt bort.15 Ja, også i dag ligger sløret over deres hjerter hver gang det blir lest fra Moseloven.16 Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort.” (2 Kor 3:14-16)
Du kan fint lese både NT og GT med et slør. Hvordan er det mulig? Du må berøres med salvelse fra Den Salvede om du skal forstå Skriftene rett. Dersom ikke Den Salvede levendegjør og virkeliggjør Ordet for deg, så du erfarer det Ordet sier, så forblir det en gåte for deg. Jesus sier at den hellige Ånd skal lære oss alt, minne oss om alt det Jesus har sagt, og veilede oss til hele sannheten (Joh 14:26; 16:13). Hele sannheten er den nåde og sannheten Jesus kom med, ikke bare sannhet i form av lovens bokstav. Det er Jesus i egen person som er hele Sannheten, og det er den Sannheten i form av Sønnen i egen person som setter oss virkelig fri (Joh 8:32-36).
❝Men salven dere har fått fra ham, blir værende i dere, så dere trenger ikke opplæring fra noen. For hans salve lærer dere om alt, og den er sann og uten løgn. Bli da i ham, slik den har lært dere.” (1 Joh 2:27)
Johannes snakker i sitt brev om den salvelsen vi har fått fra den Salvede; en salvelse som lærer oss om alt, og som drar oss til ham som salvet oss, slik at vi blir værende i ham. Hva er dette alt? Embedseksamen i teologi? Katekismen? Det handler snarere om et salvet liv og et rett liv, preget av gudsfrykt og kjærlighet. Det blir veldig vanskelig å unngå det faktum at et kristenliv er et salvet liv, når en ikke forkler bibelens viktigste ord - det som i våre bibler følger en katolsk tradisjon og bruker det latinske ordet Kristus. Å bruke det som egentlig står der - Den Salvede - kan kjennes utfordrende dersom å være salvet ikke er erfaringen. Da passer det bedre å pakke det litt inn, og snakke om Kristus åpenbaring og Kristus forståelse. Men uten at det innebærer å være en del av et salvet legeme som demonstrer den Jesus vi finner beskrevet i evangeliene og som de første apostlene videreførte, så gir det ingen mening. Og det bringer ikke håp ut til verden som er det Jes 42 handler om. Hvem skal bringe rettferdighet ut til folkeslagene, den Salvedes lov - troens lov - rettferdighet av og ved tro, om det ikke er Jesus i form av hans kropp, som er hans menighet? Det er denne menigheten Jesus vil bygge, og han mener det når han sier at dødsrikets porter ikke skal kunne stå jeg imot den (Matt 16). Men det er en lidende menighet han da beskriver. Hele det nye testamente er et budskap ifra forfulgte til forfulgte. Det er en pris å betale, i innvielse, i bønn og faste, i ubehag ved avvisning, og ja: også direkte forfølgelse. Og det handler om langt mer enn hva som er lov å si om all kjønnsforvirringen som dagens samfunn plages av. Det handler om en proklamasjon av Jesu Herredømme med et vitnesbyrd ifra himmelen ved tegn, under og mirakler. Den dagen vi ser kjønnsorganer som forvirrende og angrende mennesker har opererer bort vokse ut igjen, så er helvete løs. Da trakker vi over en linje som ekstremateister og gudshatere ikke vil finne seg i. Bevisførsel fra Gud sin side vil de ha seg frabedt. Men det er altså slik evangeliet er ment å være. Evangeliet er verifiserbart. Så får ekstremateistene grave seg ned i bortforklaringer hvis gudsangsten tar helt overhånd. Men den vanlige mann i gata vil forstå og skjønne at om Gud gjør et slikt mirakel - vel, så har han vel sagt sin mening om den saken. Men ikke bare har han sagt sin mening - han berger folk fra sykdommen det er å oppleve seg født i feil kropp og hjelper folk til å være den han har ment at vi skal være. Spørsmålet er dette: Tar vi som Guds folk inn over oss den lidelsen det er å ha det slik? Har vi svar å komme med som er noe annet enn lovens bokstav, men faktisk nåde og sannhet? Eller ender vi opp som en fariseerklubb som lesser byrder på folk, men selv ikke rører byrden med så mye en finger, for vi er tilfeldigvis så heldige at livet ikke har behandlet oss så ille? Jeg møter dem som med en gang begynner å snakke om nåden når slike spørsmål blir reist. Men den nåden jeg leser om i bibelen er for det første noe som kan skusles bort (2. Kor 6.1), og for det andre så oppdrar den oss til å leve et overgitt og helhjertet disippelliv i gudsfrykt (Tit 2:11-12). Folk er forskjellig og flere apostlene snakker om de svake imellom Guds folk i brevene sine. Vi skal ikke underslå at det også er en realitet, men er det slik at 99% av Guds folk er for svake til å leve det jeg ser i nytestamente er et helt vanlig disippelliv - og selvsagt ikke har et kall til oppsøkende evangelisering, og knapt nok ellers også, hvor altså Jesu befalinger til sine disipler om å helbrede de syke og proklamere at Guds rike er nær selvsagt ikke gjelder? Vi har et problem når kristne lever som om bibelen var en eventyrbok, og så er vi snott fornærma når vantro kaller den for det. Hva annet skal de tro, slik vi behandler boka vi skryter slik at vi tror på? Kan vi gjøre under? Vel, Jesus sier så (Joh 14:12, Mark 16:15-18). Men da regner han selvsagt med at han virker igjennom oss og forkynnelsen av Jesu oppstandelse. I vår egen menneskelige kapasitet er dette selvsagt ikke mulig. Uten ham kan vi ikke gjøre noe som helst (Joh 15:5). Og det Jesus tenker på da, er selvsagt ikke at vi ikke klarer å ta på skoene om morgenen, men det han snakker om videre i samme kapittel:
❝7 Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det.8 For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.” (Joh 15:7-8)
Når det å gjøre Jesu undergjerninger er oppdraget, så gir det perfekt mening at uten ham kan vi slett ikke gjøre noe. Og vi må forstå Jesu ord - budskapet Herrens Salvede tjener i lys av hans egne ord, og ikke putte inn vår egen mening. Jesu ord og befalinger er utfordrende helt inn til marg og bein. Det burde gjøre oss til de mest ydmyke menneskene på jordens overflate; og ikke sånne som sprader omkring og skryter hemningsløst over hvor bibeltro og konserative vi er. Det Jesus lurer på, er hvor ofte vi har opptrådt som den barmhjertige samaritan. Og ikke bare har han sendt oss i et slikt oppdrag - han har gjort det mulig for oss å gjøre det umulige. Hans egne ressurser har han stilt til rådighet. Men tror vi egentlig på ham? Tro uten handling er død, sier bibelen (Jak 2:17).
Når en leser bibelen i sin helhet, så forstår vi at det er utgytelse av Ånden som er Ordets ultimate oppfyllelse i vår tid inntil Jesus kommer igjen. Ånden bor i Ordet. Han har copyright på forståelsen av det Ordet. Akkurat slik et menneskets ånd hvet hva som bor i et menneske er det Guds Ånd som vet hva som bor i Gud. Der finner du den dypeste meningen (1. Kor 2). Derfor har Gud gitt oss sin Ånd, “for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss.” (1. Kor 2:12) Hvordan forstår vi det? Vi forstår det til dels når vi ser hva Ånden gjør imellom oss. Det er en vesentlig del av Åndens forklaring av Ordet. Som Peter sa på pinsedag: Dette (det Ånden nettopp hadde gjort) er det som er profetert ved profeten Joel. Men om den boka som de første kristne i svært liten grad hadde i eie er mye viktigere for deg enn den Ånd de faktisk hadde, så er det en god forklaring på hvorfor tilstanden i menighetene våre og i samfunnet vårt er slik den er. Hva så? Er bibelen unyttig? På ingen måte under noen omstendigheter. For det er nettopp den som idag kan fortelle oss hvor viktig det er å leve et liv i Ånden, vandre i takt med Ånden, og at vi skal og kan forvente oss å leve fylt av Åndens kraft. Dessuten: Den som virkelig er åndsfylt, vil oppleve at Ånden leder oss til Skriftene for rettledning og hjelp. Utfordringne i vestlig kristenhet er at bibelstudier og teologi har overtatt for det å leve et helt vanlig nytestamentlig kristenliv. Det er ikke Skriftens intensjon, og det er heller ikke Guds plan. Det er fullt mulig med Skriften i hånd å fornekte det viktigste som står der. Og det viktigste er budskapet om Guds Salvede, hans frigjørende frelserkonge (lat. Kristus). Alt annet blekner i forhold. Alt annet er underordnet. Og det er til og med noe som er satt til side - den gamle pakts ordning; det var bare midlertidig.
❝6 Jeg, HERREN, har kalt deg i rettferd
og grepet din hånd.
Jeg har formet deg
og gjort deg til en pakt for folket,
til et lys for folkeslagene
7 for å åpne blindes øyne
og føre fanger ut av fengselet,
dem som sitter i mørke,
ut fra fangehullet.” (Jes 42:6-7)
De gode seiersnyhetene om Guds rike betyr frihet! Vi ser at det Gud sier om Sin Salvede her ligner på det han sier i Jesaja 61 som Jesus siterer om seg sjøl i Luk 4. Han har gjort Jesus til en pakt og et lys for alle folk - jøde først og så ikke-jøder. Og vi har del i dette oppdraget og i denne salvelsen til å proklamere frihet og til å sette mennesker i frihet. Klarer vi det i kraft av oss sjøl? Nei! Og det er først når vi tar dette på alvor at vi faktisk blir avhengig av ham og vokser i tro.
❝13 HERREN drar ut som en helt,
som en kriger vekker han sin stridslyst,
han roper, ja, lar hærrop runge,
han viser sin styrke for fiendene:
14 Jeg har vært taus i lange tider,
har tidd og holdt meg tilbake.
Nå skriker jeg som en fødende kvinne,
jeg stønner og snapper etter pusten.
15 Jeg gjør fjell og hauger øde
og tørker ut alt grønt på dem.
Elver gjør jeg til tørt land,
sjøer tørker jeg ut.
16 Jeg fører de blinde
på en vei de ikke kjenner,
på stier de ikke kjenner,
leder jeg dem.
Jeg gjør mørket foran dem til lys
og ulendt mark til slette.
Dette er det jeg vil gjøre,
og jeg skal ikke la det være.
17 Med skam må de vike tilbake,
de som stoler på gudebilder,
de som sier til støpte bilder:
«Dere er våre guder.» ” (Jes 42:13-17)
Jeg prøver å se for meg Gud skrike som en fødende kvinne, men jeg må innrømme at jeg får det ikke helt til. Og så er det nok i bilder Gud taler slik. Det som vi kan få ut av det, er at Gud føder frem noe nytt, slik han sier i Salme 2: “Du er min Sønn; jeg har født deg idag”. Forstår vi rekkevidden av at det Levende Ordet ble menneske når Jesus kom til jord? Det er jo litt at et under, og et mirakel vi bare ikke kan skjønne med hodene våre, bare tro og akseptere med hjertene. Det Gud vil gjøre er å vise den enorme forskjellen på et livet med og uten ham. Uten Gud er livet som en ørken; gresset visner og elvene tørker ut. Men med ham, så blir du ledet av ham, selv når du føler du går i blinde. Og her kommer vi til noe av kjernen av en nytestamentlig tro og et nytestamentlig menighetsliv. For Gud sier at han vil lede oss på veier vi ikke kjenner. Det blir en vandring inn i det ukjente, noe vi før ikke har erfart. Og idet vi lar oss lede, så gjør Gud under. Mørket blir til lys og ulendt mark til slette. I lys av dette, sier han at de som stoler på gudebilder - noe menneskelig - skal vike tilbake med skam.
Resten av Jes 42 er Guds refs av det som skulle ha vært Herrens tjener, men som i trass valgte å tre ut av det. Jo, han snakker om Israelsfolket som ble bortført til Babylon, men Paulus advarer oss i Rom 11, og sier at vi ikke skal slå oss på brystet og tro at vi er noe, for Gud har den samme forventningen til oss, at vi skal være Herrens tjener, og ikke blinde og døve, så vi verken ser det Gud gjør eller hører det han sier til oss (Jes 42.18-19). Vi har lent oss tilbake og sett frem til gode pensjoner og et liv i trygghet og fordragelighet. Men bibelen sier at slik selvskryt er av det onde (Jak 4:16). For slike goder kan være her idag, og være borte i morgen. Bibelen sier at enden skal være preget av krig og rykter om krig. Om vi ikke er forberedt og klar for rystelser, så vil vi ikke være klar til å spille den rollen mindt oppi alt dette som Gud har planlagt for oss. Det som bor i folk kommer først til syne når privilegier og komfort blir tatt ifra dem. Vi kan gjerne rope på politikere, men de vil ikke være istand til å berge oss. Men Guds ord lever og blir til evig tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar