❝Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.” (Jes 12:3)
Ofte kan kontekst i de profetiske skriftene skifte fort, så en kan nesten bli litt svimmel, men her henger Jes 12 nøye sammen med Jes 11 som handler om Israels samling fra alle landene som Gud i sin harme hadde drevet dem bort til. Guds plan med Israel og de øvrige folkeslagene er en gjenganger i profetene. Først dom over Israel, og så dom over folkeslagene rundt. I Jes 11 kommer forsoning og frelse først til folkeslagene (Jes 11.10) og så til Israel (Jes 11.11ff). Andre steder er budskapet at frelse for Guds paktsfolk kommer de andre folkeslagene til gode. Begge deler er på Guds agenda, for Rom 11 rommer både at frelsen ble folkeslagene til del fordi jødene var så hardnakket at det måtte en demonstrasjon av Guds rike mellom folkeslagene til for å gjøre dem nok nidkjær til sjøl å vende om. (Rom 11). Og når dette skjer, så vil Israel ta sin plass i Guds frelseshistorie og fullføre kallet sitt som de som bringer “liv av død” (Rom 11.15). Det virker ikke som den vestlige kristenheten har evnet å få dette til å skje, så langt. Personlig tror jeg det må til noe så usannsynlig som en gjennomgripende vekkelse blant muslimer til for å vekke jødene til å gripe sin egen profetiske rot: Åndsutgytelse over alle mennesker, og oppdage at Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge er oppfyllelsen av den. Ingen tror egentlig på fred i MidtØsten. Det virker for fastlåst. Rivaliseringen mellom Isak og Ismael kan kun få sin ende med Jesus, for det er han som evner å lede oss alle som “én flokk” (Joh 10:16). Men når en på apostelmøtet (Apg 15) konkluderte med at ikke-jødiske folkeslag var inkludert i Guds plan, så var dette god fundert i Skriftene, og Jakob henviser til Amos 9:11 som Skriftbevis.
❝Deretter vil jeg komme tilbake
og gjenreise Davids falne hytte.
Det som er revet ned, skal jeg bygge opp,
jeg reiser det på ny,
17 for at resten av menneskene skal søke Herren,
alle folkeslag som navnet mitt er nevnt over.
Så sier Herren, han som gjør dette
18 kjent fra evighet av.” (Apg 15:15-18)
For det første er det interessant å se av Jakob viser til Septuaginta (LXX), den greske oversettelsen av GT. I den opprinnelige hebraiske teksten er det Israel som inntar de øvrige folkeslagene, mens det i LXX er Gud lagt sitt navn på dem og de søker ham. Vi trenger også tå forstå hva David hytte er for noe. David revolusjonerte måten en dyrket og tilbad Gud, og det var på mange måter i seg sjøl en forutsigelse av en nytestamentlig tilbedelse i Ånd og sannhet (Joh 4). David hadde åpenbaring om at Gud egentlig ikke ville ha dyreofringer. Det offeret han egentlig er på jakt etter, er lovprisning fra takknemlige og sønderknuste hjerter som forstår hvor avhengige vi som hans skapninger er av ham som er Skaperen. Overfladisk syndsbekjennelse uten et forandret hjerte er ikke noe Gud bryr seg om, og det hjelper ikke at en lager hundreårets største blodpøl og grillparty av ofrede dyr. Guds ordning var for å minne om synd inntil den tid kom hvor synd ikke bare ble dekket over, men faktisk fjernet (Hebr. 10). Du kan ikke fjerne synd dersom du ikke fjerner synderen. Du kan ikke lege såret dersom du ikke fjerner infeksjonen. Du kan ikke fjerne ugresset, men mindre du tar bort roten. Friheten vi nyter i Guds Salvede, der vi ikke skal vasse rundt i “bevissthet om synd,” (Hebr 10.2-3), men snarere i bevissthet om Guds løsning - hans rettferdighet som er vunnet ved hans eget blod. Det Jesus vant for oss, som alle dyreoffer i historien ikke kunne vinne for oss, var rensete hjerter med adgang til det aller helligste ved hans Ånd (Ef 2.18). David grep det i tro allerede før Jesus kom som Guds sonoffer, og hele gudstjenesten under David bar preg av det. Hva var det som gjorde at apostlene, som på den tida apostelmøtet foregikk, alle var jøder, forstod og tok inn over seg at Gud hadde inkludert ikke-jøder i denne nye Messianske bevegelsen? Jo, at Gud døpte dem i Ånden og Peter og de som fulgte ham kunne høre dem tale i tunger og lovprise Gud (Apg 10.46). Det var et så sterkt tegn at Peter ikke turde å gjøre noe annet enn å befale dem til å la dem døpe (v. 48). Peter forstod hva som var David falne hytte, som Gud nå hadde gjenreist, akkurat slik de nå forstod at det templet Jesus skulle reise på 3 dager, ikke var et fysisk tempel, men en bolig for Gud i Ånden (Ef 2:22). Kristus betyr Den Salvede, og tar du bort salvesen - Åndens utrustning til å tilbe i Ånd og sannhet, virkeliggjørelsen av å tre inn i det aller helligste, så har en fjernet det vesentligste ved Gud plan i sin Salvede, ja, det vesentligste ved hvem Jesus er. En kan redusere kristendom til gammeltestamentlig lovreligion med en masse forordninger som erstatter den Jesus egentlig er - Den Salvede. Det som gjør kristendommen annerledes enn noen annet livssyn, er det faktum at Jesus er reist opp fra de døde. Alle religioner er startet av noen som ligger i en grav. Er Jesus stått opp fra de døde, snakker vi om noe annet: nemlig at han av sin Far fikk den Den hellige Ånd i den hensikt at han skulle øse det ut over alle mennesker og se sitt eget liv og tjeneste bli reprodusert og fylle jorda. Det var dette som var Peter sitt budskap på pinsedag, og som var oppfyllelsen av Moses sin bønn:
❝Men Moses svarte: «Er du sjalu på mine vegne? Om bare alt HERRENS folk var profeter! Måtte HERREN gi dem alle sin Ånd!» ” (4. Mos 11:29)
❝Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel:
17 I de siste dager skal det skje, sier Gud,
at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
Deres sønner og døtre skal profetere,
de unge skal se syn,
og de gamle skal drømme drømmer.
18 Selv over mine slaver og slavekvinner
vil jeg i de dager øse ut min Ånd,
og de skal tale profetisk.” (Apg 2:16-18)
Jesus lærte oss å be: “Komme ditt rike! La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden”. Institusjonalisert kristendom har endret det til: “Bortrykk oss inn i ditt rike. For din vilje skjer i himmelen, men ikke på jorden.” Det siste ene er en fluktplan, mens det Jesus har planlagt er en invasjonsplan. Ja, vel. Så vi skal ikke tro på bortrykkelsen? Jo, det skal vi. Men vi må forstå den i rett perspektiv. Når Jesus profeterer om endetida, så snakker han om to hendelser på samme tid (Matt 24; Mark 13). Han sier at de som er Judea må flykte opp i fjellene. Ifølge kirkefredene Eusebius og Epiphanius skjedde dette i år 66 i forkant av den romerske beleiringen av Jerusalem som fulgte det jødiske opprøret. De kristne ble advart på forhånd og flyktet til byen Pella. Jesus hadde forutsagt at det ikke skulle bli igjen “stein på stein” av templet. Jesus forutsa også Jerusalems fall når han sa:
❝Da tok Jesus til orde: «Mener dere at disse galileerne var større syndere enn alle andre i Galilea, siden det gikk så ille med dem? 3Nei, sier jeg dere. Men dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de. 4Eller de atten som ble drept da Siloa-tårnet styrtet sammen over dem, mener dere at de var mer skyldige enn alle de andre som bor i Jerusalem? 5Slett ikke! Jeg sier dere: Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.» ” (Luk 13:2-5)
Begivenheten er beskrevet i detalj i den jødiske historikeren Josephus verk “Den jødiske krigen”. Katastrofen ble ifølge Josephus om mulig enda verre fordi ekstremistiske nasjonalister endte opp med å brenne opp det som var igjen av reserver av mat. Så hva er poenget med alt dette? Jo, flykten fra Jerusalem før dommen traff er bilde på det som vil skje når Jesus kommer igjen. I slutten av 1. Tess 4 står at det vi skal rykkes opp i sky for å møte Herren. Det ordet for å møte på gresk, apantēsis, benyttes både om et vennlig møte og om å møte noen i konflikt og krig, og ordet er flittig brukt i den greske oversettelsen av GT i begge betydninger. I den vennlige betydningen av ordet, er konteksten å komme noen i møte, å ønske noen velkommen. Det antyder at det ikke er Jesus som snur, men snarere vi som snur. Så om det er vi som ønsker Jesus velkommen, hva skjer da etterpå? Mitt forslag er at en leser bibelen i dens egen kontekst og ikke putter noe inn der som ikke umiddelbart kan leses ut.
❝Men om tider og tidspunkt trenger vi ikke skrive til dere, søsken. 2For dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. 3Når de sier: «Fred og ingen fare», da kommer plutselig undergangen over dem, brått som riene over en kvinne som skal føde. Og de kan ikke slippe unna.4 Men dere, søsken, er ikke i mørket, så dagen skulle komme uventet på dere som en tyv. 5For dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til. 6Så la oss ikke sove som de andre, men være våkne og edru!” (1 Thess 5:1-6)
Som en kan se, bruker Paulus samme type språk som Jesus - livet går sin gang, og så plutselig, og med dette oppfordringen om å være våken. Jesus tar oss bort fra jorda, før den ødeleggende dommen tar plass. Akkurat hvor langt tid det er mellom vi ikke er der lenger til dommen begynner, sier ikke bibelen noe spesifikt om - det blir mer spekulasjoner. En skal være litt forsiktig med å komme med veldig konkrete tidsangivelser på Guds vegne; siden han er den evige “Jeg Er”, litt bevegelig på akkurat det og Peter minner oss på det når han snakker om dommen og en ny jord under en ny himmel (2. Pet 3.8).
Det er de som mener at Israel - det jødiske folket - er et bilde på hva Gud vil gjøre gjennom Jesus og sin menighet, og jeg tror de har helt rett. Jerusalems fall er et bilde på dommen som kommer, og de kristnes flykt på bortrykkelsen. Når vi nå ser at staten Israel er opprettet og Gud samler dem i et lite land omgitt av fiender, så har Gud en plan med dette. Hans plan er å pode dem inn på sin egen profetiske rot - som er Den Salvede (gresk Kristus, se. 1. Kor 10.1-4). Vi trenger å se det jødiske folket på plass for å se Guds plan om å disippelgjøre nasjonene fullført. De er og har alltid vært en del av den planen. Vi klarer oss ikke uten dem og de klarer seg ikke uten oss - vi hører sammen i den Salvede. Tiden nærmer seg for Gud til å fullføre sin plan; det er en spennende tid å være i live!
La oss da lese dette avsnittet i Jes 12 sammen. Det involverer oss, vi har alle opplevd gleden av at Guds vrede har vendt seg bort ifra oss, og Gud trøstet oss og satte mot i oss. Men det er noe som mangler. Paulus beskriver dette i Rom 15.8-12, når han henviser blant annet til Jes 11. Det var meningen at vi skulle glede oss sammen med det jødiske folket over Guds trofasthet i Sin Salvede. Og det er en sorg at vi ikke i større grad har maktet å oppfylle vår del av kallet: å egge dem til misunnelse og omvendelse (Rom 11.11). Vi har ikke mottatt nåden for at vi skal drive vår egen godtebutikk, men for at vi skal tjene andre med den nåden vi har fått; den inkluderer et folk vi står i gjeld til. Så jeg gleder meg til den dagen jeg sammen med dem kan si:
❝Den dagen skal du si:
Jeg takker deg, HERRE!
For du var harm på meg,
men harmen snudde,
og du trøstet meg.
2 Se, Gud er min frelse,
jeg er trygg og frykter ikke.
For HERREN er min styrke og min sang,
og han er blitt min frelse.
3 Med glede skal dere øse vann
av frelsens kilder.
4 Den dagen skal dere si:
Lovpris HERREN, påkall hans navn!
Gjør hans gjerninger kjent blant folkene,
forkynn at hans navn er opphøyd!
5 Syng for HERREN, for han har gjort storverk,
gjør dette kjent over hele jorden!
6 Rop høyt i jubel,
dere som bor på Sion!
For Israels Hellige er stor,
han er midt iblant dere.” (Jes 12)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar