Når den Salvedes bevisføring er grunnfestet og stadfestet i de troende (1. Kor 1)

^❝4 Jeg takker alltid min Gud for dere, for den nåde og velvilje han har gitt dere i Den Salvede Jesus, Guds frigjørende frelserkonge. ⁵ I ham er dere blitt rike på alt, så dere i alt kan gi uttrykk for ham som er Ordet med all innsikt; ⁶ Ja, slik viser det seg at vitnesbyrdet om Den Salvede, bevisføringen for den frigjørende frelserkongen har blitt grunnfestet og stadfestet i dere, ⁷ så dere ikke mangler dere noen nådegave mens dere med iver venter på at vår Herre Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge skal bli helt og holdent synlig. ⁸ Han skal også grunnfeste og stadfeste dere helt til enden kommer, så dere kan stå uten å bli anklaget på vår Herre Jesu Den Salvedes dag. ⁹ Gud er trofast, han som har kalt dere til å ha fellesskap og del med sin Sønn, Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge og vår Herre.” (1. Kor 1.4-9, Thomsen's utvidede oversettelse)

Det er dem som liker å lese en oversettelse. Det gir dem en trygghet. Dette er Guds ord, og så lenge jeg har en bibel, så er jeg trygg. Noe av det ironiske med vår trygghet i en bibel, er at de som hadde mest tilgang til Skriftene når Jesus gikk her på jord, var dem som var minst trygg. Jesus sa følgende om dem: “Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste over til jødisk gudstro, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv.” (Matt 23.15). Hvordan kunne det gå til? Vel, jeg kjenner kristne som er av den oppfatning at om vi bare leser bibelen på samlinger, så kan det aldri går galt. Det er selve garantien for at vi er på rett vei. Og de blir veldig opprørt dersom jeg sier at: beklager, men det tror jeg ikke er tilstrekkelig. 

❝Dere studerer Skriftene grundig fordi dere tror at i dem har dere evig liv, og det er disse samme Skriftene som bærer vitnesbyrd om meg, men dere er ikke villig til å komme til meg, så dere kan få liv.” (Joh 5:39-40, NET, 2nd edition) 

Fariseerne og de skriftlærde stod foran selveste det levende og evige Ordet, men avviste ham på grunnlag av deres forståelse av Skriftene som de brukte så mye tid på å studere. Jo, men de hadde ikke det nye testamente, vil du innvende. Og det er riktig. De hadde ikke de første apostlene, heller. De Jesus underviste dem i, etter at han hadde stått opp ifra de døde, var de samme Skriftene i GT som fariseerne og de skriftlærde studerte. De 3000 som ble en del av flokken på pinsedag hadde ikke noe annet enn den treningen som apostlene gav dem. Det dalte ikke 3000 nytestamenter ned til dem med et velkomstbrev: “Værsågod å les og finn ut av det sjøl. Det kan ikke gå galt.” Han som faktisk kom ned, var Far og Sønn i kraft av den hellige Ånd for å levendegjøre Skriftene i mennesker som var villig til å ta imot ham. De var klart til å ta innblåsingen i Skriftene, selve inspirasjonen bak og leve det ut i skrøpelige mennesker. Når de i Jerusalem som hadde holdt seg trofast til apostlenes trening i nytestamentlig kristneliv, ble drevet ut fra Jerusalem i en forfølgelse, så forkynte og demonstrerte de det de hadde lært, slik av evangeliet bredte seg videre helt til Antiokia. Det var ikke apostler som først kom dit, men kristne som var trent at apostler; det går i stor grad for det samme, om det faktisk er apostler som har vært involvert. Det var derfor Paulus kunne bli værende i Efesus og trene og sende disipler over den periode på 2 år, og slik se evangeliet spre seg til hele Lille-Asia, det som idag er Tyrkia (Apg 19). 

Vi trenger å forstå de første kristnes forhold til Bibelen og til det kristne livet. Ellers kan vi gjøre bibelen til de Israel gjorde gullkalven til, den som Moses i gudfryktig harme malte til støv og strødde på vannet. Trykkekunsten var ikke oppfunnet på den tida. For å lage det vi idag kaller bibler, måtte en sitte og skrive av, og dem som hadde trening i dette, hadde dette som yrke. Om en hadde eksempelvis en kopi av Jesaja, så hadde en betalt ca tre dagslønner, samt øvrige produksjonskostnader. Med utgangspunkt i en norsk medianlønn, så hadde dette kostet rundt 8.000 kroner. Du hadde da ikke noe du kunne stappe i lomma, men en bokrull under armen. Hele bibelen var en hel bunt med slike bokruller. Enn så mye som en verdsatte tilgang til Skriftene, så var dette derfor langt fra allemannseie. Vi vet at Skriftene ble lest opp i synagogene (jfr. Luk 4, 2. Kor 3.14), og dette var en tradisjon som fortsatte i de første kristne forsamlingene (1. Tim 4.13). Vi har derfor grunn til å tro at en la vekt på å ha iallefall deler av Skriftene tilgjengelig i forsamlingene, så de kunne leses opp. Siden forsamlingene møttes mye i hjem, er det ikke utenkelig at ulike deler av Skriftene gikk på omgang mellom ulike hjem. Evnen til å lese var nok høyt skattet, for ifølge Paulus var ikke de troende typisk dem som var velutdannet, fornemme og velstående (1. Kor 1.26). Apostlene hadde fort et behov for å betjene forsamlingene utover den kapasiteten de hadde til å reise, og det skrevne ord hadde en funksjon i dette. Det var slik brevene vi finner i det nye testament ble til. De var behov for konkret veiledning, slik vi ser det i Korinterbrevene, og også for å gjøre den grensesprengende åpenbaringen av Jesus Den Salvede ennå lettere tilgjengelig og skille mellom det som var sant og ekte og det som ikke var det. Det er ikke tilfeldig at Paulus står for en stor del av det nye testamente. Han var den av apostlene som i utgangspunktet hadde trening i dette. Og selv han knyttet til seg skrivere som kunne bistå ham i arbeidet. 

Vi har grunn til å være glad i bibelen. Uten den hadde vi ikke hatt noe å navigere etter. Hvordan var det egentlig de første apostlene forstod hvordan disse gode nyhetene om Guds rike skulle leves ut? Og selv med det vi har, så er jeg vel ikke den eneste som føler litt på at en vi kunne hatt mer. Hva med Jesus sine 40 dager med undervisning etter at han stod opp ifra de døde, for eksempel. Skulle gjerne hatt det på tape, altså. Men vi må bare stole på at Gud har gitt oss det vi trenger. Og spørsmålet er nettopp det: Hvordan håndterer vi den åpenbaringen vi finner i bibelen? Selve forståelsen av Ordet, er helt grunnleggende for oss, og det gir oss en forståelse av hvorfor det gikk så galt med judaistene - de skriftlærde og fariseerne. Det hadde vært en stor fordel om vi ikke kopierer den feilen de gjorde, og derfor er det også det er beskrevet så usminket. Mangel på sminke er i det hele tatt noe som preger Skriftene. Her en ingen skjønnmaling. Frafall, synd, hor, svikt, intriger og krangler blir brettet ut slik det faktisk hendte. Og på den andre siden: Gud viser nåde og han gjør mirakler. Har vi grunn til å tro det?Vel, dersom bibelen bare bare en bok med urealistisk skjønnmaling; hvorfor skulle alt det andre stå der, da? Men når vi kommer til Skriftene, så må vi gripe forskjellen på bokstav og Ånd, for det er her Jesus kommer på banen og snur opp ned på hele det religiøse menneskets forståelse. Det handler ikke primært om meninger og mentale forestillinger som en kan samles rundt; eller bare fornuftige og etiske gode leveregler, så bra som det er. Det handler om livet i Gud, som Gud skjenker den som vil ydmyke seg å ta imot det, og la det forandre en fra innsida ut. Du kan ha skinn av gudsfrykt, men fornekte dens kraft, sier Paulus. Kraften i sann gudsfrykt innebærer to ingredienser; som begge er et Åndens verk i oss: tro og kjærlighet i den Salvede. Tro betyr at en ikke går i veien for å sette en sjøl i den posisjon der Gud enten griper inn, ellers står en igjen med forlegenhet. Noen har sagt at tro staves R I S I K O. Er vi klart til å gjøre som Peter og stige ut av båten? Ingen synes det er gøy å bli stilt i forlegenhet. Det er bare to faktorer som gjør at en vil være villig til å utsette seg for sånt. Den ene er tro. Det er minst like mye sjanse for at det skjer et mirakel når vi ber som at det ikke gjør det. Og slike mirakler åpner en dialog med mennesker som deres dypeste behov. Den andre faktoren er Guds kjærlighet. Fordi vi drives av en kjærlighet til mennesker som er tvers gjennom uselvisk, så ønsker vi på å introdusere dem for Den Oppstandne, Guds Salvede, den frigjørende frelserkongen, slik han faktisk er; og det er mye mer enn koselige, sentimentale fortellinger uten kraft til forandring. Hvis tro og kjærlighet ikke har fått slå rot i oss, så er ikke dette en risiko som er verdt å ta. Vi finner da andre arenaer å tjene Gud på, enn å introdusere livet i Gud til nye mennesker. Vi snakker om å elske hverandre, uten å ta høyde for at andre inngår i hverandre, slik også kjærligheten til alle inngår i broderkjærligheten (2. Pet 1). En menighet som drives av Guds kjærlighet - agape - vil ikke kunne begrense arbeid som viser seg i kjærlighet til intern pleie, bare, så bra som det enn kan være. Er den ekte kjærligheten først blitt kald, så vil det etter hvert vise seg internt, også.

Vi er inne på kjernen i det som er apostolisk, nytestamentlig kristenliv - tro virksom i kjærlighet. Eller kanskje vi like godt kunne ha gjengitt betydningen av gr. christianos og sagt nytestamentlig salvet liv, hvis vi skulle ha gitt ordet “kristen” en mer fornuftig, norsk oversettelse. Men Paulus takker altså Gud for menigheten i Korint, denne flokken hvor omtrent alt som kunne være umodent og ute av karakter, var det (1. Kor 1.4). Paulus maler en bilde av hva den nåden de har fått del i, gir dem muligheter til å være og uttrykke. De kan velge å rote det bort i fortsatt umodenhet, eller de kan velge å ta imot Paulus sine instruksjoner og modnes. De er blitt rike på logos og gnosis - ord og kunnskap, og mangler slik ikke noe nådegave mens de jobber mot å se kong Jesus komme tilbake til en brud som gjort seg klar gjennom å fullføre oppdraget (1.Kor 1.5-7). For det er ikke en passiv venting, det er snakk om, men en venting med iver, om vi skal gjengi den greske teksten korrekt. Paulus viser seg som en stor pedagog i møtet med denne nystartede mengiheten i Korint - en relativt broket forsamling. Han vil ikke snakke ned det de har tatt imot og potensiale i det, og han setter det i et perspektiv. Jesus kommer igjen, og han vil lønne enhver etter det vi har gjort. Gud er trofast og han virker i oss med sin kraft og nåde (1. Kor 1.8-9). Vårt kall er å gi ham respons som står i stil til hans veldig rause initiativ. Det er forskjell på å være lunken og kynisk og det å være umoden. Det første kan se mye mer ryddig ut sånn på utsiden enn det siste. Men det skal mer til å snu retningen til den lunkne enn den umodne. Den umodne er i bevegelse, det går bare litt over stokk og stein. Den lunkne er ikke i bevegelse, og da er det mye verre å snu. Dessuten: Den lunkne tenker at en er rik, men er egentlig lutfattig. Den umodne er faktisk rik, men har ennå ikke en moden måte å forvalte rikdommen på, og det vil hindre langvarig frukt for Guds rike om det ikke endres.

Denne rikdommen på ord og kunnskap setter Paulus direkte i sammenheng med at Den Salvedes vitnesbyrd er grunnfestet og stadfestet i dem han skriver til (1. Kor 1.5-7). Logos har en rekke betydninger. Det kan bety både ordet, læren, og tale, forkynnelse. Bibelskapets siste oversettelse sier at korinterne er blitt rike på all lære og all kunnskap mens Bibelen Guds Ord sier rike på all tale og all kunnskap. Noen engelske oversettelser bruker tilsvarende teaching og instruction (undervisning og instruksjon) om logos. Paulus setter logos i sammenheng med didaskolos å lære opp, å gi instruksjon i 1. Tim 5.17 når han snakker om hardtarbeidende eldste. Logos altså har denne dobbeltbetydningen både formidling og innhold, og det brukes hos Paulus på denne måten om selve budskapet på den ene siden: Guds ord, og om formidlingen av det på den andre; tale, forkynnelse. I den vestlige verden har didaskolos - undervisning - ofte fått betydning en teoretisk formidling hvor den som undervises gjengir innholdet eller deler av det som en test på at undervisningen er mottatt. I en bibelsk sammenheng er didaskolos like mye praktisk instruksjon som får direkte betydning for ferdigheter og livsstil. I en slik praktisk opplæring vil veiledningen gis der livet foregår. I min oversettelse har jeg valgt å løfte frem begge betydninger av logos - og jeg har valgt å løfte frem ham som har navnet Guds ord (Åp 19.13). Det er absolutt en tolkingsoversettelse, men en konkretisering som har god dekning i Skriften forøvrig og som tydelig ligger i bunn for den forståelse Paulus sjøl legger til grunn ut fra sammenhengen. Det er ikke tale og kunnskap om siste utvikling til fotballslandslaget han tenker på, men det er ord, kunnskap og innsikt som er selve uttrykket for at Den Salvedes vitnesbyrd har fått fotfeste i dem og gjør seg gjeldende; og det skjer gjennom en rikdom i nådegaver. De er lært opp til å forkynne Den Salvede med Åndens gaver virksom, og Paulus er ganske trygg på sin apostoliske tjeneste overfor dem når han sier at de ikke har noen mangler i så måte. 

Gud er trofast, sier Paulus, han som har kalt til koinonia, fellesskap med: å ta del i, å gi oss til, å bidra til hans Sønn, Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge og vår Herre. Det er en utrolig tanke, egentlig, at vi med vår overgivelse kan bidra til å se Jesus utrykt på jord, hans kropp bygget opp, så vi når den modne mann og utrykker Den Salvedes med alt han er og har (Ef 4.13). Mange vil hevde at dette bare er urealistisk dagdrømming, men det var Paulus som skrev det, en mann som hadde vært i den tredje himmel og hørt ord som et menneske ikke hadde lov å uttale (2. Kor 11.2-4). Det er et paradoks når en del bibelpuritanere egentlig ikke tror mye av det som står i den boka de holder så høyt. Jeg drømmer om en generasjon av troende som er drevet av den visjonen Paulus hadde. For min del tør jeg ikke å vingeklippe Gud med min antatte intellektuelle overlegenhet. Jesus gjorde sin himmelske Pappa tilgjengelig for folk. Ordet ble menneske og flyttet inn i nabolaget som The Message uttrykker det. Gud har plantet sin forgjengelige sæd i oss ved sitt levende ord. Denne prosessen av at Ordet får hender og føtter pågår fremdeles. Ånden er fremdeles virksom, slik den har vært det siden Ånden svevde over vannene. Men Jesus giret Gud opp åpenbaring og tilgjengelighet. Jesus hadde en beskrivelse av den smale og den brede vei. Det er fullt mulig å se Guds godhet og ta den for gitt og fortsette sitt egoistiske liv. Det er derfor forkynnelse av omvendelse er et så viktig element inn i dette. Du kan ikke bare så Guds godhet og la mennesker vandre videre i mørke. Du må bruke den oppmerksomheten og nysgjerrigheten til å gi et budskap: “Vend om, for Guds rike er kommet nær! Jesus har stått opp ifra de døde og han er Herre over alle. Hva gjør du med det? Vil du la ham ta over roret og vise deg sitt rike og sin himmelske Pappa?”. Det er en forkynnelse som vi har for lite av i vår vestlige verden og det handler om rikdommens bedrag. Dersom vi skulle gjøre synd til døden proporsjonalt med det som faktisk er utfordringen, så burde rikdommens bedrag og samkjønnet tiltrekning være 90/10, men vi har prestert å snu det på hodet. Ut fra min bibel kan jeg ikke se at Gud er veldig imponert over bruk av ulik vekt. Bibelen snakker ikke om skam i forhold til å ha det rikelig. Den snakker bare om muligheten for å vise en radikal raushet og at vi blir holdt til ansvar i forhold til forutsetninger gitt. 

Herre! Vi sier vi ser, men forstår så lite av det som er tilgjengelig fra oven. Vi sier vi er på vei til himmelen, men er likevel så likegyldig og lunken i forhold til det som allerede er tilgjengelig der. Vi påstår å være åndelige, men er i praksis mest opptatt av denne nåværende verden. Herre, må du tilgi og rense oss. Vekk oss opp og ha din vei med oss, Gud! Du sier at vi ikke skal skikke oss lik denne verden, men nettopp denne verdens travelhet og hodeløse jag etter vind er det som fyller tiden vår. Vil du reise opp din menighet og dine tjenestegaver slik det er deg til behag! Herre, jeg er liten og fattig. Ikke fordi du har gjort det slik, men fordi alle muilge andre krav, egen svikt og mangel på sann apostolisk trening har fått meg til å segne om i slitenhet og lært hjelpeløshet. Men når det holdt på å true livet mitt, så var du der og gav meg det største smilet i universet. Herre, hjelp meg så jeg ikke svikter deg en gang til. La meg i det minste ta de anledningene som er med de forutsetninger som er, Gud. Den som er trofast i lite, er den du setter over større. La oss få grave opp talentene - det du har investert i oss, og la det bære rikt frukt. Ingen er så nådig som du; derfor kommer vi til deg med livene våre. Kom du Guds Salvede med din rensende flamme, ditt klarsyn og din kraft. Ja, kom!