Å holde regnskap med det Gud gjør (Salme 96)

“Syng til HERREN og pris og velsign hans navn. Gjør offentlig kjent de gode nyhetene om hvordan han frelser oss hver dag; om hans frelse og seier. Fortell nasjonene om hans herlighet; hans manifesterte nærvær. Fortell alle folk om miraklene og de fantastiske gjerningene han gjør.” (Salme 96:2-3, Expanded Bible)

“Syng til HERREN, pris hans navn. Proklamer hver dag de gode nyhetene at han frelser. Gjør offentlig kjent hans gjerninger for nasjonene. Fortell alle om de fantastiske tingene han gjør.” (Salme 96:2-3, New Living Translation)

Skriftene inneholder sånne rikdommer av åpenbaring at vi blir aldri ferdig med å lese, studere og meditere på dem. Josva fikk beskjed av Herren å meditere på Guds ord i den hensikt at han skulle gjøre alt det som stod der. Forholdet vårt til ordet er ikke en ren intellektuell øvelse. Det handler ikke om teologi først og fremst, men om et møte med Gud igjennom ordet. Han er levende og er virkelig og han ønsker å meddele seg til oss og ha fellesskap.

Ofte når jeg leser og studerer ordet, så bruker jeg flere oversettelser, for de gir ofte ulike vinklinger av det samme innholdet. En kan bli glad i en ordlyd som har gitt oss åpenbaring tidligere, og det er lurt å holde fast på slike åpenbaringsord som gir retning, glede og motivasjon til å leve med og tro Gud, og gjerne lære dem utenat. Samtidig kan en lese den samme teksten om og om igjen uten egentlig å skjønne hva som står der og hva det betyr. Da kan en helt annen ordlyd hjelpe oss. Det blir nytt og vi må liksom tygge det skikkelig. Hva var nå det der igjen? Og så går vi gjerne tilbake til den ordlyden vi er vant til, og så tenker vi: “Å, ja. Så det kan det jo også bety.” Guds ord er så dynamisk at det gikk i form av kjøtt og blod på 2 føtter i Judea og Galiliea for over 2000 år siden. Det dreier seg ikke om papir og blekk, men om Ånd og liv. Papir og blekk er et redskap som er nyttig, men Ånden bor ikke i papiret eller blekket i biblene våre, han bor i hjertene våre, og han vil hjelpe oss både å forstå og å leve ut det vi leser. Det er den transformasjonen bibelen peker på når den sier: “Ordet ble kjøtt og blod og tok bolig iblant oss” (Joh 1). Det er det som er Jesusmodus, han som sa at når vi er i ham og hans ord får bli værende i oss, så kan vi be om hva vi vil, og vi skal få det; “For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og viser dere som mine disipler.” (Joh 15.7-8, NET).

I salmen som jeg leste i morges, blir vi oppfordret til å prise og velsigne Yahweh - Den evige Jeg Er gjennom sang. Men det stopper ikke der. For vi oppmuntres videre til å gjøre offentlig kjent daglig gode nyheter om at han frelser. Den hebraiske teksten er akkurat så tvetydig at en kan forstå det både som at vi skal gjøre kjent hver dag at Gud frelser; og også gjøre det kjent at han frelser oss hver dag. Guds frelsesverk er ikke noe statisk; det er noe i lever i hver dag. Hans gode rike er rettferdighet, glede og fred i den Hellige Ånd. Fred, som på hebraisk er shalom, innebærer fred, trygghet, helse, velstand og lykke; det gode liv. Vår utfordring er at når det går oss vel, så kan vi fort glømme velgjøreren. Men hver dag trenger vi en berøring med Guds fred; ikke den fred verden gir. Guds fred begynner ikke med ytre velstand, men med en velstand i hjertet, der kjærligheten mellom oss og Gud dyrkes. Vi elsker ham fordi han elsket oss først. Men den velstanden på plass, kan en takle mye ytre press og likevel ha det bedre enn dem som har overflod, men likevel sliter med en indre tomhet og mangel på mening. Det vi oppmuntres til å kjøre offentlig kjent, er ikke bare gamle historier som det som hendte før, men det som er ferskvare; noe fra det daglige livet med Gud. Frelsesgodene er tilgjengelig for oss hver dag, og hver dag ønsker Gud å berøre nye mennesker med disse godene. Paulus snakker om å gi evangeliet - de gode nyhetene, for også å få del i det (1. Kor 9.23). Frelse fra Gud er ikke noe vi kan holde for oss sjøl; det ville være en “contradicion of terms” - en iboende selvmotsigelse. For selve kjernen i evangeliet er Guds ubegripelig raushet. Han gav alt til dem som ingenting hadde. Har du frelse på innsiden og nyter godene av det, så bare må du gi det videre. Vel, men folk er ikke videre interessert, sier mange. Det rare er at det er ikke min erfaring. Dersom en deler evangeliet som de gjorde det i begynnelsen, og slik Jesus sjøl gjorde det, så er det veldig mange som er interessert. Men Jesus begynte ikke med å forkynne evangeliet som synd og nåde, han begynte med å demonstrere Guds ubegrensete miskunn. Var folk interessert? Om de var! De kom fra fjern og nær. Ryktet gikk og folk kom. At vi har redusert evangeliet til noe som folk ikke forstår at de trenger, er et misjonsstrategisk feilsteg av dimensjoner. Det blir som om vi skulle ha møtt den lamme mannen ved tempelporten og fortalt ham: “Kjøp deg det største teleskopet i verden og se om du får øye på Gud!”. Men Peter og Johannes var seg bevisst på at Gud faktisk bodde på innsiden av dem. De var på vei til bønnemøte, men var allerede full av den hellige Ånd, og de gav den lamme mannen det de hadde tatt imot ifra Gud, og den lamme mannen løp snart rundt dem og priste Gud. På den tiden var nye menneskers frelse en daglig foreteelse (Apg 2.47).

Vi skal gjøre kjent de gjerninger som Gud gjør, sier salmen. Det er mange av Guds undergjerninger i historien. Skaperverket er i seg sjøl en forkynnelse så sterk at Gud kan hold ethvert menneske ansvarlig bare med utgangspunkt i det - det finnes ingen unnskyldning for fordummende ateisme. På den annen side har ikke Gud parkert seg sjøl. Han gjør fremdeles under. Det hebraiske ordet for å fortelle eller gjøre kjent er saphar. Grunnbetydningen av det ordet er å markere poengsum ved å sette et merke - derav oversettes ordet også å telle. Hva betyr dette, og hva har det med å fortelle og proklamere Guds under? Jo, dersom vi ikke legger merke til og noterer oss hva Gud gjør mellom oss, så har vi heller ingen historie å fortelle. Vi må holde rede på Guds poengsum. Verden har et større show når et fotballag scorer mål, enn når Jesus kliner den i vinkelen, om du forstår symbolspråket. For det som det snakkes om her, handler ikke bare om det vi leser om i bibelen, selv om det er det jo nettopp noen som har tegnet ned for oss. Men det dreier seg om å fortsette å gjøre det trofaste mennesker har gjort oppigjennom historien: Å sørge for at historien om det Gud gjør får bein å gå på. Vi skal være litt sånne sladrehanker på Guds vegne; spre ryktene om det Gud gjør. Om vi lar vitnesbyrd om Guds undergjerninger berøre oss, slik at Gud kan gjøre under gjennom livene våre, så kommer vi til å oppdage at andre også sprer ryktene om det Gud gjør. Og her det det rare: de sprer ryktene om Guds godhet lenge før de eventuelt kommer til det punktet at de tar imot Jesus om Herre og selv blir disipler. Vi erfarer det stadig vekk i den gjengen som bortimot ukentlig er ute på “skattejakt”. En dag hadde jeg en “Geir” på skattekartet, og før jeg hadde funnet de andre i gjengen etter at jeg hadde parkert bilen, så fikk jeg en telefon. De hadde funnet Geir og jeg måtte komme straks. Ja, ha? Vel framme stod de og snakket med en mann som satt seg ned på en murkant. Livet hadde fart tøft med ham og han hadde tydeligvis levd et tøft liv også, og han erklærte seg som den største synderen (at den plassen var opptatt var han nok ikke klar over). Bibelen hadde han lest i; det var tydelig. Men vi kunne se at han hadde et konkret fysisk behov, og når det er slik, så er det der vi begynner. Folk han ha hørt og lest, men har de erfart Guds mirakuløse godhet? Han hadde ødelagt den ene foten nede ved ankelen, og jeg hadde ankel på skattekartet selv om beskrivelsen ellers ikke stemte. Jeg praktiserer: Prøv alt og ta vare på det gode; i denne sammenhengen: ta utgangspunkt i det som stemmer og la resten ligge. Vi er ikke redde for å fortelle folk at vi bare er under opplæring av Jesus, men vi trenger ikke dermed legge hindringer i veien, heller. Det handler om å la folk få et møte med Guds godhet. Vår prøving og feiling i å la oss lede av Gud er en del av pakken, men fortsatt kun en del. I det store bildet er vi ikke så viktig om vi får alt rett, for det handler ikke om oss. Det som var viktig denne dagen, var at Geir hadde et behov som Jesus var klar til å møte. Foten var skikkelig hoven rundt ankelen - det var ikke vanskelig å se. Så vi bad for den i to runder og spurte hvordan det kjentes. Vel, det kjentes “rart ut,” svarte han. Vi lurte på om han ville teste og gå, men han var tydeligvis sliten av å gå med store smerter, så vi gav en et visittkort med mobilnummeret. Seks dager seinere ringer telefonen på jobb. Det var Geir. Jeg var i jobb-bobla og skjønte ikke hvem det var - sikkert en selger. Men da han refererte til at vi hadde hatt navnet hans i forbindelse med en sånn greie vi holdt på med, gikk lyset opp. Han fortalte da at hevelsen i foten hadde gått kraftig ned og at han nå kunne gå nesten helt uten smerter; det var jo helt merkelig. Ja, så merkelig var det at han mente han måtte ringe og gi beskjed, så jeg kunne formidle dette til gjengen. Vi fikk en kort prat; jeg var egentlig midt i en jobbsamtale med kollegaer som for øvrig lurte på hva dette var for en samtale. Du ser, historier om hva Gud gjør kan fort bli vanskelig å legge lokk på. Jeg har brukt historien en rekke ganger i møte med andre, når jeg skal forklare hvorfor vi går rundt og ser etter skatter og spør sånne rare spørsmål som om folk har vondt i kroppen ulike steder. For det må jo innrømmes: det er jo et smule snålt. Men dersom en legger til et under som har skjedd like i nærheten i nyere tid, så virker det ikke så dumt, likevel. Noen få rister på hodet og går sin vei, men de fleste hører på med undring. En kan også få lurt inn et vitnesbyrd om Jesu oppstandelse og hans oppstandelseskraft. At han døde på korset for dem, har de fleste hørt. Det gir først mening dersom oppstandelsen er et faktum, også i et bibelsk lys. Derfor er oppstandelsen det springende punktet også for dem vi møter. At noen har ofret livet sitt for at andre skal få leve, er faktisk ikke unikt, om en kan se det fra en ufrelst sitt perspektiv. Men ingen av dem har stått opp igjen fra de døde. Jeg sier til folk: Religion er noe som er startet av mennesker som nå er døde. Dersom Jesus faktisk lever, snakker vi ikke religion - menneskers forestillinger om hvordan alt henger sammen - da snakker vi om realiteter - noe som egentlig er uhørt. Alle de døde religionsstifterne tar iallefall ikke bolig i folk og helbreder syke. Derfor er oppstandelsen er startpunktet og det sentrale i evangeliet - det apostlene og de første kristne vitnet om. For da er det en levende Jesus de står ansikt til ansikt med, særlig dersom denne Jesus, som mange tror er død, men som vi påstår lever, gjør et mirakel i deres eget liv. Synd og nåde hører med. Men om Jesus faktisk lever fordi Gud reiste ham opp fra de døde, så får alt en annen og mer presserende betydning. Han kommer igjen for å dømme levende og døde. Hva skal vi si til ham? Det blir ikke så enkelt å si: Men Gud, hva vet vel du om å være menneske i en syndig verden? For Jesus var nettopp det, og han betalte en pris for hver enkelt av oss.  

Vi lever i en tid hvor nyheter har kort levetid; det vi fikk høre i går er gamle nyheter idag. Ting er rimelig flyktig, og folk beveger seg fort fra det ene til det andre. Det er en utfordring for oss; for skal en bli ordentlig kjent med Gud på dypet, så finnes det ingen quick fix. De psykiske utfordringene vi som mennesker påfører oss når alt så gå så fort og vi skal forholde til så mange ting på en gang de melder seg med stadig større tydelighet. Yoga og østens meditasjonsformer kommer til å bli mer og mer populært. Spørsmålet er hvor er vi som kristne opp i dette? Har vi laget oss en praksis av å roe ned tempo, trekke oss unna alt ståket av sosiale medier og nyheter tilgjengelig til enhvert tid og bruke tid med Gud og søke hans ansikt? Noen går i kirken og kan finne en ro der. Og det gir jo mening. Men vi må i tiden som kommer gjøre Guds vei kjent. Det finnes en mer mediativ måte å leve livet på, også for en kristen enn den moderne løpe-fra-det-ene-til-det-andre kjøret. Vi kan ikke modernisere bort behovet for lukke oss inne i et lønnkammer og stenge ute en verden som holder på å løpe løpsk. En oppjaget generasjon vil komme til å søke svar, og vi har svarene i den grad vi lever dem ut og har erfaring vi kan dele; ellers forbli vi irrelevante og folk vil søke andre steder. Det finnes ingen motsetninger mellom det å søke Gud i stillhet og å demonstrere Jesu oppstandelseskraft på gater og streder; tvert imot. Det henger nøye sammen. Skal en modnes i tjenesten og klare å stå i den over tid, så er en helt avhengig av å dyrke fellesskapet med Herren. Styrke og åpenbaring vi mottar fra Herren kan deles i en søskenflokk, og det er viktig at vi gjør det. Et mirakel er bare en åpen dør inn til helligdommen. Det er Guds invitasjon til folk. Skal invitasjonen ha troverdighet, så må vi ha noe å invitere dem til; et liv som faktisk er reelt annerledes, så det ikke bare blir “og nå har vi han Jesus i tillegg”, hei hvor det går. Derfor trenger vi flere bønnehus. Vi trenger å gjenoppdage hemmeligheten i å tilrettelegge for at folk kan komme og være stille i Guds nærvær. Lovsangstjenesten handler om mer enn kristenkarismatiske møter med “lovsang-innsamling-info-forkynnelse-forbønn/kafé” liturgien. Vi trenger å frigjøre “levitter”- sangere - til å gjøre tjeneste innfor Herren. Ikke på vegne av oss andre, men for å tilrettelegge for de troende og befolkningen. Dagens salme begynner der: Syng for HERREN - Yahweh; pris og velsign hans navn. Vi trenger å krysse av når Gud taler. Vi må skrive ned og legge merke til når Gud gjør sine under. Vi må gjøre regnskap i vår vandring med Herren og spre de gode nyhetene. Vårt liv er ment å være til regnskap for verden. De vil bli holdt ansvarlig for vitnesbyrdet av en levende Jesus. Vi er den Salvedes (gr. Kristi) brev til dem (2. Kor 3), for ordet blir kjøtt og blod, levendegjort i nye mennesker igjen og igjen. Dersom det er måneder og år siden vi kan notere oss en situasjon hvor Gud grep inn, så begynner vår historie å bli arkaisk og uinteressant for folk. Det er nok død religion i verden. Nok av folk som ikke lever lenger og som startet en greie, en livsfilosofi, enten fredelig eller krigersk. Men Gud er ikke religion. Han er skaperen og han lever, og det som mer er: gjennom Jesus, sin Salvede, sin Messias, sin Kristus, har han gjort seg tilgjengelig. The Message sier det slik: “Ordet ble menneske og flyttet inn i nabolaget.”

Bønn
Herre, gi oss å være trofaste medarbeidere som noterer oss og holder regnskap over det du gjør. Som ikke bli kalde og likegyldige, men som er begeistret og lidenskapelig i fyr og flamme for den du er. Herre, gi oss å ha ferske historier om dine undergjerninger; en frelse som ikke stivner og blir et vagt minne, men noe som vi lever i og erfarer hver dag; en frelse som ikke blir værende bare med oss, men som får berøre mennesker der vi går og oppholder oss. Gud, gi oss å formidle evangeliet - de gode nyhetene, på en like relevant måte som Jesus og de første disiplene gjorde. Din goder kjenner ingen grenser; men jammen har vi klart å sette grenser på deg, Gud. Far, vil du rive oss åpen, så du får slippe ut, og rens oss fra den likegyldigheten og vantroen som stenger deg inne. La oss ikke være som han som gravde ned talentet, angivelig fordi du skulle være så streng, i redsel for å gjøre noe feil. Driv oss ut som arbeidere til din høst, og la oss ikke gjøre vår tilkortkommenhet til et problem for deg, som om vi skulle være eklært som mester og ikke disipler. Ja, kom Herre Jesus og gjør din menighet i stand. Kom og herliggjør ditt navn. Vi har ikke gjort oss fortjent til noe som helst, men du, Gud, er nådig og barmhjertig, rikdom på miskunn og sein til vrede. Du har åpenbart din store nåde i din Sønn og derfor ber vi med frimodighet: Kom, Herre Jesus! Ja, kom!